Fru Perez Personlig

Fru Karenina

2012-03-05T08:33:00.003+01:00

Etter 900 sider lesing om det russiske aristokratiet på1800-tallet, kom jeg endelig i mål med Anna Karenina. I og med at jeg faktiskhadde to eksemplarer i bokhylla mi fra før, en på engelsk og en på svensk, harjeg nok hatt langvarige planer om å lese boka, men det er vel med bøker som medandre ting: Alt til sin tid. Jeg kjøpte dog et norsk eksemplar også - for åvære sikker på å komme i mål.

Jeg kan nå stolt svare JA når noen spør meg om jeg harlest noe av Leo Tolstoj. For det er jo et av verdens største litterære verk deter snakk om, og det ligger litt mer tyngde og pondus i å si at man har lestAnna Karenina enn å si at man har lest alle bøkene i serien om hun som ershopoholiker. Jeg har gjort det også jeg, forresten, men etter å ha kommet meggjennom denne mursteinen av en bok skal jeg heretter trekke frem den i stedetfor chicklit-bøkene mine. Det er litt mer tyngde og status over det.

Det er nettopp det som er gjennomgående i Anna Karenina.Status. Uten en høy sosial status er du ikke verdt noe, selv ikke blant dinegode, gamle venner. 1800-tallets Russland var full av adel og snobberi,uskrevne regler, skrevne regler (man følger Bibelen må vite) og krevde i dethele tatt et levemønster som fordret en tykk lommebok fylt av gamle penger ogen rett nedadgående arvelinje til noen med det riktige navnet.

Sosietetsdamen Anna Karenina gifter seg ganske ung medden 20 år eldre høytstående embedsmannen Alexej Alexandrovitsj Karenin og de får ensønn. Dette ekteskapet er et av de mest gledesløse jeg noen sinne har lest om,så at Anna fikk varme følelser for noen andre sier jeg ikke noe på. Herr og fruKarenins liv handler om å gå i selskaper, delta i meningsløse samtaler og om åholde fasaden. Kommunikasjonen dem imellom er lik null og den pene og gladeAnna føler at hun visner. Den eneste gleden i Annas liv er sønnen Serjosja, menpå grunn av levesettet til sosieteten, er han mest sammen med barnepiken og serikke mye til foreldrene.

NårAnna møter grev Vronskij får hun raskt varme følelser for ham. Han er kjekk, morsom, kan kunsten å konversereog er en ettertraktet ungkar i Moskvas finere familier. Han tiltrekkes også avden vakre Anna, og de innleder et forhold. Dette forholdet var nok iutgangspunktet ikke ment som noe evigvarende for greven, men skjebnene deresflettes sammen ved at Anna blir gravid. Hun går imot alle normer og regler og forlatersin kjedelige (og meget forsmådde) ektemann og reiser med Vronskij til St.Petersburg hvor de prøver å bygge opp et nytt liv sammen.

Pågrunn av sin sosiale stilling og sitt rykte, er Alexej Karenin meget reserverti forhold til skilsmisse. Han bestemmer også at sønnen skal bli igjen hos ham,som straff for at Anna har vært utro. At sønnen ikke får bli med henne, blir enav Annas største sorger. Selv om hun får en datter med Vronskij, demper ikkedet på savnet av sønnen, Hun venter tålmodig på skilsmisse, men når herrKarenin, i tillegg til å være en konservativ regelrytter, blir religiøs ogbegynner å omgås «klarsynte», får hun et definitivt nei.

Detat Anna ikke får skilsmisse gjør at barnet hun fikk med Vronskij bærer Kareninsnavn og dermed aldri blir deres sammen. Dette er nok også en grunn til at hunaldri blir ordentlig glad i datteren sin, hun er en stadig påminnelse om valgethun tok og at ting ikke ble så perfekt som hun forventet. Det verste med at hunblir nektet skilsmisse er at hun isoleres i hjemmet fordi ingen vil omgås «ensom henne». Vronskij begynner å kjede seg i hverdagen, følelsene kjølner fordiAnna kjefter og angriper ham for den minste lille ting og han plages av at Annaikke kan omgås andre folk på grunn av hennes uavklarte stilling. Han er enrastløs og sosial type og er ofte ute på festligheter og reiser mens Annasitter finpyntet hjemme og blir mer og mer sjalu, desperat, ensom og alene medsine tunge tanker.

Selvom hans følelser for Anna ikke alltid er like sterke, og selv om de blir sattpå prøve fordi hun stadig beskylder og anklager ham for å ikke elske henne ogfor å være utro, slutter han aldri å elske henne. Anna på sin side fortvilerover situasjonen, hun er overbevist om at Vronskij ikke elsker henne lenger oghun bebreider seg selv for at det hun trodde skulle bli ett nytt og bedre liv,ikke ble det. Hennes desperasjon blir til slutt så stor at hun tar etskjebnesvangert valg.

Historienom herr og fru Karenin er ikke unik. Den dag i dag er det mange forhold som ertuftet på kjærlighetsløs fornuft, gammel vane og stolthet, men forskjellen er ati dag er det å gå fra hverandre like naturlig og vanlig som å spise middag. Detkan kanskje diskuteres hva som er best og verst, men at vi har valgfriheter utengrenser, både fordi vi er barn av 2012 og fordi vi har kommet så langt ilikestillingen at kvinner og menn selv kan bestemme hva de vil gjøre med livetsitt – og at det er lov til å gå videre hvis man oppdager at man har gjort enfeil, det kan vi prise oss lykkelig over.

Historienom Vronskij og Anna er heller ikke unik – ingen forhold overlever på kjærlighetalene, selv om vi romantikere gjerne liker å tro det. Et forhold må pleies,vedlikeholdes, inspireres av ytre påvirkning, fylles med ny energi og ikkeminst, et forhold trenger luft - både i form av frihet og for å opprettholdeilden.

«Hvisdet er fullkommenheten man søker, blir man aldri fornøyd.»

Riksteatretreiser i disse dager rundt med oppsettingen av Anna Karenina og på onsdag kommer de til Oppdal Kulturhus.

Jeg skulle ønske jeg var hjemme i barndommens dal for å oppleve historien fra salen - du som ER der, ta deg en tur! Jeg tipper du ikke vil angre!

Fru Solglimt i mars

2012-03-04T13:32:00.002+01:00

Pelle i lykkelig og fritt firsprang! Ikke helt lovlig i følge reglene for båndtvang i Asker, men helt alene på et jorde tar jeg sjansen.

Restene fra i fjor begynner å titte opp, og snart - om noen måneder, står kornaksene og vaier i varm fønvind. For en fantastisk tanke!

Helt på jordet. Og bak disse trærne ligger det lille huset vårt. Nå har vi endelig fått lov til å fjerne noen av de største, samt tynne ut i underskogen, så sommeren i år vil bli helt eksepsjonelt bra! Et lite glimt av sjøen mellom trærne, friskluft rett inn i hagen og muligens muligheter for at denne siden av huset kan tørke? Tenke seg til, det føles som rene luksusen!

Utsikten andre veien, altså fra skogen. Fjøs og åker, skog, nye og gamle hus i skjønn forening. Og bak dette - sjøen med hele sin herlighet.

Noen ganger blir jeg litt ekstra glad for at vi bor her, for at vi falt pladask for dette lille huset, tok sjansen, pakket sammen og flytta fra Oslo. Selv om alt må pusses opp og vi antagelig kommer til å bruke en evighet og litt til, mangler en kvadrat eller to og alltid har noe som på fikses, er det uten tvil verd det.

-----------

Vinter er hviletid for oppussing, og her feirer vi at Vibeke Skofterud vant Vasaloppet!

God søndag ønskes! :)

Fru Selvros

2012-03-03T17:14:00.001+01:00

Rosebuketten var det konemor som fikk forrige helg (av meg selvsagt, og ja, du kan tro det eller ei!), men i dag gir jeg den litt til meg selv. Etter intens lesing siden 11 i dag tidlig ble jeg ENDELIG ferdig med 900 sider Anna Karenina. Nå gjenstår bare å skrive noe fornuftig om dama, noen som har noen meninger de vil dele?

Mens jeg lar boka ligge i bakhodet og godgjøre seg, skal jeg nyte kvelden med en god biff og et par glass rødvin. Og kanskje en liten dessert. Akkurat som fortjent!

Gjør som du fortjener du også! Selvpremiering er den beste premieringen av dem alle.

God lørdag!

Fru Fredagssol!

2012-03-02T08:30:00.001+01:00

Bussen suser gjennom Leangbukta og soloppgangen får meg til å glemme alle busemenn og alt annet som er plagsomt og irriterende i verden.

Ved Hvalstrand ligger isen enda, men det er neimen ikke lenge før den er borte og vi kan bade igjen!

Morgensola sniker seg opp over Konglungen, jeg tar på meg solbrillene, rigger meg til ved bussvinduet, suser inn til Oslo og vet at dagen kommer til å bli strålende!

-------

Ha en NYDELIG fredag, hvor enn du er i verden, og uansett sol eller ikke. SNART er det vår, jeg har allerede begynt med allergimedisin og dunjakkene skal snart legges på loftet. Kanskje. Litt tidlig kanskje. Shit au.

SOL! <3

Fru Bussliv part IVVIIVIX

2012-02-29T08:36:00.000+01:00

I går opplevde jeg så mye ekkelt på bussen hjem at jeg nestenfikk lyst til å revurdere min billøse tilværelse.

Det første som møter meg når jeg stiger inn i bussen, gårbakover og løfter blikket, er en gutt i grå joggebukse som sitter bakerst imidten med ett bein på hver side av midtgangen. Jeg lar meg ikke affektere avat han sitter med beina der andre har armene sine - jeg er ikke en sånn somgidder oppdra andres bussbarn (nytt av 2012), jeg rekker nesten ikke tenketanken engang fordi jeg ser rett inn i en mørk grå svettestripe mellom rompeballenehans. Jeg tror ikke det jeg ser og må se en gang til, noe som gjør at jeg blirbegynnende bilsjuk før bussen har startet. Ok, jeg kunne latt være å se toganger, jeg kunne det. Men jeg hjernen måtte få bekreftelse på det øynene så.

Jeg setter meg ned, propper ørene og skrur opp musikkenfordi det sitter fire hormonbomber av noen fjortiser foran, og de tar opp all psykiskplass i hele bussen. " Og jeg bare, og hun vare, og jeg bare, og hanbare" - det er nesten rart de utvikler normalt språk til slutt med er såbegrenset ordforråd.

Vel, jeg tar opp boka, glemmer meg bort i Anna Karenina enstund (Ja, ENDA. Jeg ser dog slutten) til jeg plutselig blir oppmerksom påbevegelsene til mannen i setet på andre siden av midtgangen. Jeg ser han pillernese, og det er for så vidt greit nok - må man så må man, men det som gjør atjeg nesten besvimer er at han ikke piller - han GRAVER! Og som om ikke det ernok: han legger fangsten midt i den ene håndflaten, legger den andre håndenover og RULLER busen! Jeg trodde min siste time hadde kommet. Jeg ble såfascinert av dette ekle at jeg ikke visste hvor jeg skulle se. Og som om ikke DET også var nok (joda, det kommer mer) - da han hadde holdtpå med dette en stund og jeg trodde faren var over, SNØT han seg rett i håndaog tørket den av under låret!

DA ga jeg opp. Da mistet jeg all tro på menneskeheten, folkeskikkog manerer. Jeg begynte nesten å gråte av vemmelse.

Så da satt jeg der da, kvalm, sint og overrasket ogønsket at jeg aldri hadde solgt bilen og flyttet til et sted der man MÅ ta bussfor å komme seg noe sted - med mindre man er et sykkelfantom selvsagt, noe jegnå akter å bli fra våren av!

Det er en egen planet på bussen. Og på toget. Folk gjørting de ellers bare gjør hjemme, men når man bruker noen timer av livet sitthver dag på et kollektivt fremkomstmiddel, da blir det kanskje som hjemme? Folkspiser, sminker seg, prater intimt og fortrolig med høy stemme i telefonen,promper, spiser snørr, raper, snorker og breier seg ut. Akkurat som de gjør isitt eget hjem. Men det er det greit? NEI, det er ikke det. Det MÅ gå an åbruke hodet og ta hensyn til folk rundt seg. Ok, så er jeg kanskje litt tandernår det kommer til kroppsvæsker og lyder, men ærlig talt. Man SPISER ikke snørrog ruller buser.

Hva jeg gjorde da jeg kom hjem? Vasket hendene mine.LENGE. Jeg skulle ønske jeg kunne vaske synet også, men for å bøte på at jegikke kan det, har jeg nå bestemt meg for å ikke se på noen. Spesielt ikke påbussen hjem, når jeg er utsultet og alt føles ti ganger eklere enn det haddegjort på full mage. Eller, gårsdagen hadde føltes ekkel uansett hvor stor magejeg hadde hatt.

Serr liksom.

God busefri onsdag!

Fru Vakttårnfrid

2012-02-27T09:04:00.003+01:00

I går banket det på døra like etter at jeg hadde stått opp. Jeg surret rundt i stillongs, hengepupper og Mariusgenser, og med håret til alle kanter og en smule slapp etter fest og drinker kvelden før.

Uten å tenke meg om åpnet jeg døren, mens jeg satt på huk og holdt igjen Pelle. Utenfor sto en smilende mann i frakk.

-"Så hyggelig at det var noen hjemme!"
-"Jaaa..... joaa?"

Mannen i frakken tar frem Vakttårnet og viser det til meg. Spør om han kan få snakke litt, og jeg sier igjen JA. Han spør om jeg vet hva Harmageddon er, og det første jeg tenker på er selvsagt at det er en film jeg har sett mange ganger, men så sier min indre fornuft at jeg skal være seriøs.

- "Ja det er verdens undergang", svarer jeg. Og med det samme jeg sier det, tenker jeg at JEG sikkert ser ut som verdens undergang, og da må jeg kvele et fnis der jeg (fortsatt!) sitter på huk og ser opp på den frakkekledde mannen. Jeg lukter sikkert ikke blomster heller, når jeg tenker meg om. Han viser meg en side i Vakttårnet der det står mer om verdens undergang (ikke meg altså, men den andre undergangen.) og spør om jeg vil ha bladet og lese mer om det. Jeg sier igjen JA. Han smiler opp, jeg tar imot bladet, han ser på meg og sier: - " Kan jeg få komme igjen en annen dag?"

Hva jeg svarte?? JA selvsagt! Og i det jeg sa dette lille ordet, begynte jeg å tenke på at han sikkert kommer til å komme tilbake en dag jeg ikke er hjemme - men" flaks" for min kone så er sikkert HUN det. Og da måtte jeg kvele nok et fnis, sa "hadetbrada", lukket døren (fortsatt sittende på huk), la meg bare rett ut på gulvet og lo høyt.

Kona var ikke like fornøyd selvsagt. Det er nemlig andre gangen jeg sier JA til at Jehovas Vitner kan komme tilbake. De har enda ikke vært her, kanskje de samler opp og kommer en hel gjeng på en gang? Staaaaakkars kona om hun er hjemme den dagen. Jeg får nesten legge opp en liten plan for hvordan dette skal håndteres.

Jeg leste faktisk Vakttårnet. OG det meget flotte og forseggjorte Våkn opp, som omhandlet det jeg er hekta på - sosiale medier. Jeg tok meg ikke nær av det. Langt i fra.

Harmageddon? Kommer ikke til å skje sånn som det gjør på film. Det har jeg lært etter å ha brukt søndagen på å studere emnet.

GOD mandag ønskes!

Fru Søndagstur

2012-02-26T15:40:00.000+01:00

Snart badesesong!

A room with an old view. Jeg lurer på hva dette vinduet har sett av mennesker, vær og forandring.

En rast i bakken mens sola varmer kalde vinterkinn og får kaffekoppen til å smake ekstra godt.

Sørlandsidyll i nabolaget

Himmel og hav, der skulle jeg bodd!

Mitt mest fotograferte søndagsturobjekt. Det gule funkishuset med utsikt til hele verden.

--------------

Jeg blir aldri lei av å gå tur i nabolaget. Selv om jeg har gått tur med Pelle her i snart fem år, oppdager jeg stadig noe nytt. Noen har bygget på huset, noen har malt, revet boden, pusset opp, fått nye barn, bygd nytt hus, solgt hus, fått seg hund, fjernet trær og lagt nytt tak. Det er så mye inspirasjon i det å gå rundt her ute og bare SE! Ett hus har de fineste vinduene, ett den fineste fargen, ett den beste løsningen for inngangsparti, ett den fineste hagen, ett det fineste funkishuset, ett den beste utsikten, ett det flotteste badehuset, ett de fineste utskjæringene. Og jeg har lyst til å bo i dem alle. Jeg har til og med brukt fantasien og flyttet inn.

Nå er det ikke noe i veien med huset vi har, bevares, Askelien er jo selve sjelen til fru & fru, men det er absolutt lov til å drømme fordi om man er glad i det man har, er det ikke? Drømme om litt mer plass (en vakker dag), litt mer utsikt (det blir i løpet av våren, HURRA for det!) litt finere hage (det fikser vi når snøen forsvinner) og bittelitt mer penger sånn at vi kunne gjort alt det vi vil med en gang. (en vakker dag når jeg vinner i Lotto)

Mens jeg venter på å bli rik, drømmer jeg så mye jeg kan.

Og samler inspirasjon. Helt gratis og veldig hyggelig.

GOD søndag, nyt sola hvis du har den!

Fru Februarglad

2012-02-25T17:40:00.001+01:00

Tulipaner i spisestua, sjøen blinker mellom trærne og det drypper fra taket!

Sola varmer, snøen smelter og snart er det jordbærsesong på Blakstad igjen.

Fru Perez nyter solstrålene, fanger en fregne og ser lyst på fremtiden!

Et av de beste vårtegnene er når blomstene kommer ut i gatene, legger igjen en duft av sommer og gir lyst til å overraske (for eksempel konemor) med en stor bukett roser. Bare fordi det er sol og helg.

-----

Jeg vet ikke om det er fordi jeg har begynt å ta Ginseng eller om det er fordi sola faktisk varmer og terrassen er helt fri for snø, vinduene er nyvasket og får meg til å lure på om jeg plutselig har fått sterkere briller fordi jeg faktisk SER hva som er utenfor, om det er fordi jeg har spist en deilig lunch på Overens i Asker sammen med noen av de fineste jentene jeg vet, har snakket mye om hvor viktig det vi putter i munnen er for hvordan kroppen og livet vårt fungerer, om det er fordi jeg ble nominert i Fjasebloggkåringen i går, om det er fordi kona har vasket bestefarbenken sånn at det går an å sitte i solveggen og nyte, om det er fordi fuglene vekte meg med ivrig sang klokka halv åtte i dag tidlig eller om det er fordi jeg skal opp til "naboen" å drikke vin og skravle til krampa tar oss - at jeg er så GLAD!?

Det samme kan det egentlig være. Hovedsaken er at jeg ER glad.

Man trenger ingen grunn for å være glad. Det er bare å nyte følelsen, ta vare på den, pakke den inn i silkepapir, bære den med seg og la alle rundt få ta del i den energien gladheten gir.

God lørdag ønskes!

Fru Fjasebloggnominert!

2012-02-24T10:30:00.004+01:00

I alle dager, Fru Perez Personlig er nominert til Årets Fjaseblogg! For en ære! :)

Endelig en kåring og en kategori jeg føler jeg hører hjemme i, selv om Fjaseblogg ikke egentlig ER en kategori. Det kan bli det nå?

" Fjaseblogg er ingen bloggkategori. Fjasebloggerne er bloggere som andre, som skriver om ditt eller datt eller litt om alt. Det er måten de skriver på som kvalifiserer til den høythengende beskrivelsen. God takhøyde, toleranse og formidabel selvinnsikt kjennetegner fjasebloggerne, som på ingen måte trenger å fjase absolutt hele tiden."

Gå gjerne inn på Lises Myke Pakker og stem på Fru Perez i kommentarfeltet!

Så det var DETTE som var grunnen til at jeg satte meg på feil side i bussen i dag? Det SKULLE skje noe moro! Og jeg som var redd det betydde det samme som å stå opp på feil bein, jeg tok litt feil der gitt. Humøret er på topp, det er fredag, det er helg, jeg tror jaggu meg jeg skal tippe Lotto, jeg skal drikke vin og jeg skal rett og slett bare ha det bra sammen med den lille familien min og gode venninner! Hurra!

En deilig fredag ønskes!

Fru Vårfornemmelse

2012-02-23T08:41:00.000+01:00

Jeg skulle aldri sagt at jeg var hekta på noe som helst, for etter at jeg skrev det har jeg egentlig ikke vært så ivrig - verken her eller der. Noen vil vel si at det er positivt, da har jeg kanskje vært opptatt med andre ting, og det kan jeg jo si meg enig i at jeg har vært. Se på film for eksempel.

Vi har nettopp kommet oss over den lange bøygen det tross alt ER å slutte "leie video". Det vil si, kjøre opp til Asker og leie film på DVD i filmsjappa. I vår bilfrie verden er det jo ikke bare å være impulsiv på slike ting lenger, så nå har vi begynt å leie på nett. Selvsagt er det veldig mye mer praktisk og lettvint og billigere, men jeg synes fortsatt at det er noe gammeldags hyggelig med det å dra til kiosken, se på alle filmene, lese bakpå, veie frem og tilbake, leie OG ha muligheten til å proppe lommene fulle av smågodt. Jeg får vel bare innfinne meg med at ting går fremover og at jeg henger med på utviklingen. Der også.

Noe annet som går fremover er årstiden. I dag var det så lyst da jeg kom ut at jeg måtte se en gang til på klokka fordi jeg trodde jeg hadde forsovet meg noe voldsomt. Men neida, den var 07.25 og da kjente jeg at NÅ dere, NÅ er våren snart her! At bussen inn til hovedstaden tok 20 minutter fordi folk har tatt vinterferie, gjorde jo heller ikke akkurat noe negativt utslag på humøret, jeg rakk ikke ta boka mi ut av veska engang! Tenk om det kunne vært vinterferie hele tiden? Det hadde vært helt perfekt spør du meg.

Lyset skal nytes, jeg har flyttet meg nærmere vinduene på jobben og har store planer om å være flinkere til å ta en pause, gå ut på Youngstorget, strekke meg mot sola og nyte at vi går mot VÅR. Den kommer til Oslo 17. mars i år, leste jeg i avisen. Det er neimen ikke lenge til. Hold ut!

God torsdag ønskes!

Fru Hekta

2012-02-19T15:35:00.000+01:00

Sola skinner, det drypper fra taket, fuglene kvitrer i trærne, tulipanene strekker seg i vinduskarmen, jeg har gått tur uten votter og jeg kjenner at det gjør noe med hele meg. Jeg leste i avisen i dag at våren i Oslo er forventet å komme 17 mars i år, og det er da neimen ikke så lenge til!

Mens jeg venter har jeg blitt hekta på Pinterest. Som om ikke Facebook, Twitter, blogg og Instagram var nok, har jeg nå også oppdaget hvor utrolig praktisk det er å samle alle fine bilder på EN side - istedet for å lagre de jeg kommer over på pc`n - og miste dem fordi jeg skal rydde og har det litt travelt.

I går smurfa jeg webben rundt for å finne bilder fra turer i Spania og Frankrike, og fikk endelig samlet alle store og små steder jeg har vært og ikke har lyst til å glemme. Mens jeg var i gang, fant jeg også bilder av steder jeg vil besøke før jeg trekker mitt siste sukk - og som om ikke det var nok, måtte jeg også se hva alle andre legger ut - og fant bilder til inspirasjon for hus og hjem. Og mat. Og vin. Og bøker. Og. Og. Og. Og. Joda.

Her må jeg begrense meg selv ser jeg. Dette kan ta MYE tid, og den tiden går jo på bekostning av noe annet - for eksempel sosialisering IRL. Og lesing av bøker. Jeg unnskylder meg med at jeg enda er i vinterdvale og at det er så mye ski på tv`n at konemor i alle fall ikke lider noen nød - og så vet at når sola begynner å varme og ytterdøra kan stå åpen uten huset fryser på innsiden - DA er det andre ting som vil bli prioritert. Alt til sin tid.

Og så er det jo ikke sånn at jeg er HELT off, fordi om jeg sitter her med pc`n på fanget og iPhone innen rekkevidde og mutitasker mellom aviser, bildesøk, blogger, mail, sosiale medier og interessante artikler. Jeg har jo fortsatt øyne og ører på det som er rundt meg. Det hender det bli litt vel mye "hmm`ing" og det hender jeg svarer på noe jeg ble spurt om før jeg ble spurt om det jeg egentlig ble spurt om, men da tar jeg et hint og legger jeg fra meg alle duppeditter.

At alle disse greiene tar konsentrasjonen fra meg, er hevet over en hver tvil. Kunsten er å kunne moderere seg, bruke sunn fornuft og vanlig folkeskikk og det prøver jeg å tenke på hver gang jeg "skal bare". Det meste KAN vente. Som å sjekke telefonen på kino eller i teateret. Eller under middagen. Eller mens man snakker med noen.

Litt hekta er jeg nok, uansett hvor mye jeg prøver å unnskylde meg selv. Det blir mye netting på bussen, når jeg må vente på noe, på kveldstid og i helgene. Og det er faktisk ganske flaut å innrømme det kjenner jeg. Nå har jeg i tillegg innrømmet det her, til spott og spe for alle som vil lese det, og det forplikter vel til endring av adferd - eller?

Jeg skal bare sjekke Facebook først. SÅ skal jeg starte et nytt og bedre liv. Tror jeg.

Til helga kanskje.

God søndag der ute i verden, enten du er on eller off! Og husk at om du spiser fastelavensboller i dag, forplikter du deg til å faste i 40 dager fremover! Jeg er glad jeg glemte hvilken dag det er i dag, så mange dager med faste er nemlig utenkelig her i huset. Nesten like utenkelig som førti dager uten internettilgang tenker jeg..

Fru Kakemonster

2012-02-18T16:14:00.001+01:00

I går hadde vi avskjedskake på jobben. Eller... jeg bør vel ta med hele historien. Altså: Først hadde vi restsjokolader fra dagen før da en kollega fylte år, og disse ble spist til morgenkaffen. Deretter ble det disket opp med vafler i lunchen (som AMU-Fru Perez har bestemt skal finne sted hver fredag) - og SÅ hadde vi kake i kaffekroken. Oreokake OG bløtkake. Og restvafler fra lunchen.

Med vi i denne sammenhengen, kan du godt lese "jeg". Jeg tror nemlig ikke alle de andre spiste alt.

Hvis noen synes at jeg ikke er spesielt søt fra før, så ta en titt på bildet jeg tok av meg selv i speilet på jobben! Søtere snart 40-åring finner du knapt kan jeg tenke meg! Det som er rart er at det virker som om mine 178cm har krympet, og det forundrer meg. Er det noe jeg ikke har forstått? Er kake krympende? Jeg har forsåvidt alltid ønsket at jeg var litt kortere, det kan bli luftig der oppe i høyden når det blåser, for ikke å snakke om problematikken med høye hæler og Tårnfridfølelsen. Men SÅ kort var aldri meningen. At bredden vokser proporsjonalt med høyden som minker, er jo også ganske interessant - hvordan BLIR denne formen til slutt da, egentlig? Noen som har vært med på denne transformasjonen før?

Mens jeg funderer over hvordan jeg kommer til å bli til slutt, leser jeg oppskrifter og ser på bilder. Jeg kommer (som tidligere sagt) aldri til å bli noen kakebaker selv (heldigvis kan man vel si, etter gårsdagens snapshot..) men jeg elsker å se på andres kunstverk! Og så kan jeg sitte her i godstolen min og drømme om glasur som tar meg til himmels og late som om jeg faktisk også liker alt jeg ser på. Jeg er dessverre en av de som ikke liker krem, sukkerbunn, sjokoladeis, mørk sjokolade, marsipan og andre saker som pleier være i kaker - pluss at jeg er allergisk mot nøtter og frukt og fandens oldemor.

Det er muligens derfor jeg tar litt av når jeg endelig kommer over noe (eller får servert noe) jeg virkelig liker og tåler. Og det er muligens derfor jeg kan le av dette bildet også, fordi jeg vet at jeg er så heldig at jeg aldri kommer til å bli like brei som jeg er høy uansett hvor mange kakebiter jeg spiser. Litt rundere i kantene, la gå. Men 178 cm brei? No way - det blir for farlig for helsa.

Jeg vil nemlig leve lenge, sånn at jeg er sikker på at jeg får spist all den gode maten (og de gode kakene) jeg enda ikke har fått spist! Det ene livet jeg har fått utlevert skal nytes til maks og dras så langt som mulig.

Hva jeg skal gjøre nå når dagens blogg nå er ferdig? Tja. Spise litt kanskje?

God lørdag ønskes!

Fru Snaaart vår

2012-02-17T08:50:00.002+01:00

Fredag, hurra! Selv om uka mi har vært forholdsvis kort, er det likevel godt at helga kommer - og at det ikke er så mye som skjer. Jeg kjenner at det er helt greit å ta det litt piano videre også, jeg er foretatt litt skjeptisk til kroppen min. Fullstendig streik har den aldri tillat seg før og jeg liker ikke at den tar seg slike friheter uten å ta med meg på råd først.

Nu vel. Snart er det vår! Tenk det da! Hver morgen er litt lysere enn dagen før og det er fortsatt lyst når jeg hopper av bussen hjemme. Det går altså bare en vei, kanskje jeg skal bruke helga til å forberede uteplanteasesongen? Hm. Det var en god ide. Så mange store og tjukke hagebøker som vi har, det må da stå noe fornuftig om hva som skal i jorda på disse tider?

Apropos hagearbeid, i år vil jeg plante noe som får sommerfuglene til å komme å bo i hagen vår. Og da trenger jeg noen blomstertips! En hage full av sommerfugl og humler, DET ønsker jeg meg!

Ahhh, man holder ut disse lange kalde vintermånedene bare ved å tenke på at våren kommer. Hvert år.

GOD fredag ønskes!

Fru Hundevask

2012-02-14T15:04:00.002+01:00

Pelle ligger og snorker og aner fred og ingen fare.

Dusj. Ikke det beste som finnes, men heller ikke det aller verste. Det verste er å klippe negler.

Ganske deilig å bli skikkelig såpeklødd i ørene!

Pelsen krøller seg av nyvasket lykke!

Badeengelen av Askelien

Hårføning er digg!

Må alltid tørke seg litt selv også..

Når man endelig har blitt ren og pen, er det på tide å løpe! MYE! Frem og tilbake, med halen gjemt mellom bena og krummet rygg - og MYE lyd.

Og så må man hvile igjen. På varmt badegulv.

Det er slett ikke så verst å være liten hund.

God kjærlighetsdag ønskes!

Fru Godsøndag

2012-02-12T18:04:00.002+01:00

Akedag i Vollen - for store, små, to- og firbente

Mor til ære - flagget til topps!

Alltid beredt, i tilfelle vaffeloverdose!

Røde kinn, kalde tær og vaffelmage etter en nydelig dag ute i sola. Jeg er så privilegert som har så mange gode venninner, som har flotte menn, snille barn og søte hunder - som igjen blir en del av min omgangskrets! Å møtes sånn på en søndag, fyre igang vaffelpressa, drikke kaffe i kald februarsol mens vannet drypper fra taket og minner oss på at snart, SNART er våren her, ake, le, base i snøen og snakke om alt mellom himmel og jord, det er godt for både kropp og sjel.

Kanskje satte jeg litt ekstra pris på dem i dag. At mitt første idol og verdens vakreste stemme døde i natt, gjorde meg faktisk (overraskende) trist. Jeg pleier ikke la kjendisers dødsfall gå spesielt innpå meg, men denne gangen var det noe som traff midt i magen. Selvsagt stopper jeg opp og tenker over det når noen jeg bare har sett på tv dør, de er jo mennesker de også, selv om de sitter på pidestaller og er rammet inn i gull og diamanter og det føles som om de bare er fantasifigurer i et land langt borte. Jeg kan dog ikke huske at jeg tidligere har fått tårer i øynene for noe sånt.

Whitney Huston har vært med meg siden jeg fikk min første kassettspiller en gang på tidlig 80-tall. Jeg kunne alle tekstene hennes utenat, jeg hadde plakater på veggene, både hjemme og på hytta, og jeg drømte om å bli like flink til å synge som henne. At livet hennes gikk litt i gal retning la ingen demper på min beundring - alle kan trå feil her i livet, det gjør dem ikke til dårligere mennesker. Stemmen hennes kan uansett ingen ta fra henne - og heldigvis finnes hun i cd-samlingen min til evig tid.

Ha en fin dag der ute, enten det er morsdag, hviledag, minnedag, sørgedag, lekedag eller bare en helt vanlig søndag!

Fru Varmelaken

2012-02-11T14:12:00.001+01:00

God morgen verden! Dagens kaffe var så god at jeg må reklamere litt for den. Jeg var på Montserrat i Spania i pinsen i fjor og derfor falt jeg pladask for navnet, selv om dette er en annen Montserrat. Fyldig og god var den i alle fall, og fås på Kaffebrenneriet. (Værsågod Kaffebrenneriet, gratis reklame, ingen årsak.)

Så til saken. Til jul i fjor fikk vi et elektrisk varmeteppe, og i takt med tantefaktoren, passer jo det perfekt. Jeg har jo tidligere skrevet om putene som frøs fast i veggen på soverommet vårt, så at det er kaldt der inne er jo hevet over enhver tvil. Etter diverse etterisoleringer er det faktisk levelig i hele huset, og det har enda ikke vært under 10 varmegrader på stua når vi står opp. (I fjor var det nede i 4,5..) Nå er det jo litt mildere i år enn i for, men likevel. Jeg er strålende fornøyd!

Tilbake til varmeteppet. Vi har vinduet på soverommet oppe uansett om det er tjue pluss- eller minusgrader, og derfor er det jo HELT perfekt med et varmeteppe. Jeg ruller det over lakenet et par timer før vi legger oss, og simsalabim så er det herlig varmt og deilig under dynene selv om frostrøyken kommer ut av munnen.

I går leste jeg en artikkel om stråling og varmetepper. Jeg vet at man ikke skal ligge på dem om natta (både pga brannfare og helsefare), derfor tar jeg det av før vi legger oss og legger det på gulvet. Artikkelen jeg kom over i går mente at det var stor stråling av varmetepper generelt og at det strålet av dem også ETTER at de var avslått - og at det ikke var bra å ha det på soverommet. Da er mitt spørsmål: Hvis teppet stråler med en gang det slås på, vil det da være stråling i rommet, i dyna og i madrassen etter at det er tatt av? Det sto det nemlig ikke noe om i artikkelen.

Noen som har kjennskap til dette? Jeg ligger ikke frivillig i et rom der det er stråling, det holder at jeg kommer fra ei fjellbygd som fikk sur nedbør etter Tsjernobyl-ulykken. Vi blir jo utsatt for usunne påvirkninger fra alle kanter, det er greit å unngå dem hvis man kan.

Apropos påvirkning, og over til noe helt annet: I kveld er det MGP og jeg har nesten lyst til å vedde en liten tier på at ei gruppe fra Vestfold vinner hele greia. Nemlig fordi Det Norske Folk er så lett påvirkelige at vi glemmer å gjøre oss opp en ORDENTLIG og EGEN mening, og heller bare gjør som alle andre - og lar oss forlede til å synes at alle meningene som skrives under artikler i avisene er fornuftige og flotte standpunkter.

Jeg håper selvsagt at jeg tar feil. Og joda jeg skjærer alle nordmenn over en kam. Og joda jeg er litt sarkastisk. Og joda, jeg vet at MGP ikke er noe å bruke meninger på i utgangspunktet, men jeg ville bare si det. For å ha sagt det. Og det det hele bunner ut i er at jeg vil at en BRA sang skal representere Norge i finalen.

GOD lørdag ønskes!

Fru Fredagsfristelser

2012-02-10T16:40:00.003+01:00

Portvin & te slår aldri feil - og sammen med cupcakes fra Krisine`s Franske Fristelser er det ikke til å unngå at vi havner i den "tantete"-kategorien. Det får så være. Kos er kos!

SJØVEIEN - ny og nydelig fiskebutikk i Asker sentrum. Skagenrøren anbefales på det varmeste!

Fersk fisk i fiskedisken - jeg blir sulten bare av å se på bildet jeg tok inne hos Sjøveien.

Rosa cupcakes til en rosa prinsesse uten rosablogg!

Disse fant jeg på Meny - og de smakte faktisk bedre enn de franske fristelsene (de var alt for tunge og kompakte i bunnen). Jeg har dog enda til gode å finne en som smaker like godt som den første cupcaken jeg smakte: Med oreokjeks i bunn og en rød glasur som så himmelsk giftig ut at jeg ikke greide å motstå den.

Noen som vet hvor man får kjøpt de beste forresten? Ikke si Deli de Luca, jeg kjøpte fire stk der en gang og de kunne jeg knust beina til noen med om jeg hadde brukt den som våpen. (Og ikke si at jeg kan lage selv, for det kommer aldri til å skje.. Tror jeg.) Jeg vil KJØPE! Dette er en jobb jeg gladelig betaler for at andre kan gjøre.

GOD fredag ønsker jeg i alle fall, med eller uten søstsaka! Her skal The Voice heies frem mens vi nyter av havets gleder, en perfekt kveld i Askelien med andre ord.

Fru Vinterglimt

2012-02-09T14:41:00.000+01:00

Vakre Esviken. I følge Wikipedia er dette "en fredet lystbolig og tidligere landbrukseiendom i Konglungveien 117 i Asker, mellom Vettre og Konglungen. Huset har en dam og en vakker hage rundt seg. Ned fra huset går en gresslette til sjøkanten, hvor det er brygge og badehus. Kyststien går rett forbi huset."

Spirabukta. Like nydelig enten det er vinter eller sommer.

Vinteidyll på jordene

Løkenes Gård.

Pelle på tur, alltid like glad!

Askelien i februarsol.

___________________________________________________________

Røde kinn etter lang tur i skog og langs sjø, strålende vintersol og fuglekvitter i buskene. Snart er skuldrene mine der de hører hjemme, hjertet har fått hvile, jeg puster med magen og kjenner helt ned i lilletåa at jeg har det bra.

Jeg ønsker alle en riktig GOD torsdag, og for flere vinterglimt og himmelske bilder anbefaler jeg en titt innom den fine bloggen til Petunia.

Fru Hun som sykler

2012-02-08T15:27:00.000+01:00

En bitteliten oppussing på bloggen må til. Jeg greier aldri bestemme meg for hvilket bilde jeg skal ha i headeren - noen ønsker? Eller tips?

Jeg sitter og ser på bilder fra sommerferier i inn-og utland, drømmer meg bort og gleder meg til sola blir så sterk at det drypper fra taket og liljene dukker frem. Samtidig så er jeg veldig glad i vinter og snø, men det er liksom ikke noe man sitter og drømmer seg bort i? I alle fall gjør ikke jeg det. Er man vokst opp på fjellet i Barteland med verdens lengste vintre, lærer man fort å drømme om varme og sol.

Da jeg oppdaget syklene bak huset, ble jeg nesten lei meg. De har stått rett under takrenna og ser ut som ismonstre. Jeg vurderte å ta dem med inn på badet for å få litt liv i dem, men så tok fornuften meg og ved nærmere ettertanke tror jeg at jeg må sette dem på parkeringsplassen. Det er jo så tomt og bilfritt der. De kan stå der i vintersola og kose seg - og som en liten bonus (både for dem og meg) : Det kan hende jeg husker å bruke dem.

Jeg skal nemlig bli "Hun som sykler".

God onsdag!

Fru Bilfri

2012-02-07T17:19:00.000+01:00

Fyr i peisen, pc`n på fanget, Anna Karenina på bordet, kaffe i kroppen og røde kinn etter tur ute i vinterkulda. En liten shoppingrunde på stressfrie Holmen Senter ga meg to nye bukser og en cardigan, et bilfritt liv fordrer flittig bruk av kollektivtrafikk og sterke bein og jeg føler meg nesten litt satt tilbake i tid (eller frem, det er jo meg og alle pensjonistene) når jeg tar bussen til butikken.

Det tok oss fire dager å få solgt Lillegull. Nå står parkeringsplassen tom og jeg skvetter litt hver morgen når jeg ser ut vinduet, men samtidig så er det godt å ikke ha den å bry seg om. Vi brukte bilen kanskje en gang i uka, og man kan ta mange turer med taxi for det det koster å ha en bil stående på stas. Nå slipper vi forsikring, årsavgift, bompenger, verkstedutgifter, bensin, vedlikehold, irritasjon over brøytekanter og alt annet som følger med. Og skal vi på tur er det mange fine leiebiler å velge i.

For første gang siden jeg fikk lappen i 1989 har jeg ikke en bil til umiddelbar disposisjon, og det kommer nok dager hvor jeg forbanner avgjørelsen - men samtidig kan jeg drømme om den store, flotte, fancy, herlige, nye, deilige bilen vi en dag skal kjøpe! Og det er bedre å drømme om det enn å irritere seg over en bil som ikke blir brukt, er det ikke? Joda. Ikke det at jeg kommer til å bruke den nye, flotte, herlige bilen vi en dag skal kjøpe så mye mer enn den vi allerede hadde, men det er noe med tanken på noe nytt der fremme.

I mellomtiden skal jeg være miljøvennlig - og økonomisk.
Du store all verden.

God tirsdag ønskes! :)

Fru Innesøndag

2012-02-05T17:40:00.002+01:00

I dag har jeg tatt meg friheten til å late som om vi har snødd inne. Fyr i peisen, mariusgenser og ullsokker, ski på tv og koselesing av blogger. Te, pottis og tente stearinlys. Jo forresten, jeg har vært ute og hentet ved og matet fuglene, så litt friskluft har jeg tross alt fått .

Tjukken (som viste seg å være en rødstrupe og ikke en rødspette som jeg har ment det måtte være - det var dette med fugl og fisk, det er ikke SÅ lett å huske hvilke arter som heter hva.) sitter trofast der ute i hagen og spiser av alt som detter ned fra treet etter hvert som de litt tynnere fuglene herjer blant grenene. Jeg vet ikke om han er for tjukk til å henge i meisebollene eller hva det er, men han sitter i alle fall der. Mumser og spiser og ser på oss. Riktig så trivelig er han.

Bildet er fra i natt, da vi vandret hjemover etter en særdeles hyggelig kveld med jentene. Nysnøen lå som et hvitt, urørt teppe over alt og selv etter den "lange" turen fra Blakstad og hjem, hadde vi ikke lyst til å gå inn. Heldigvis har man en hund som det går an å bruke som unnskyldning for ikke å gå og legge seg, så vi tuslet rundt og laget mønster i den fnugglette snøen. Nattlig vinteridyll. Sånt burde man gjøre oftere - alene sammen, stille og mørkt mens snøen laver ned.

Her har vi pizzasøndag som vanlig og dagens italienske variant skal vi mumse i oss med serranoskinke og ruccola. Magen knurrer bare jeg tenker på det og minner meg på at jeg en vakker dag skal til Italia og spise pizza til jeg triller.

Mens jeg drømmer om det, skal jeg nyte skjønnheten i å ikke gjøre noe.

Bel far niente.

God søndag! :)

Fru Jentekveld

2012-02-04T16:37:00.002+01:00

I kveld møtes jentene igjen. Den samme gode gjengen som i to år har møttes regelmessig, og jeg er så uendelig glad for at vi helt tilfeldig oppdaget at vi fantes her og at vi bodde "i samme sving" på vei fra Leangbukta og ut til Vollen. (Med en avstikker til Drøbak og Veitvet)

Åtte jenter, seks av oss har gått på videregående sammen og noen har historie tilbake til barndommen.

Jentekveld fordrer røde negler. Og en flaske god vin. Og godt oppvarmede stemmebånd.

God lørdagskveld ønskes!

Fru Vinterdag

2012-02-03T18:41:00.003+01:00

Dette bildet er med i en fotokonkurranse hos Øyeblikk - http://www.oyeblikk.net/

O du herlige vinter!

Atten minus ute, frostrøyk, knirkesnø, røde kinn, sol, lyden av stillhet, båtene som ligger Leangbukta og dupper og lengter etter våren, ender som snatter og kvekker i fjæra, Pelle som logrer lykkelig og skuldre som er på vei til å legge seg der de skal være.

God fredag!

Fru Februardrømming

2012-02-01T20:53:00.000+01:00

Joda, jeg lever! Jeg har bare tatt en alldeles liten timeout for å senke skuldrene, få øynene riktig fokusert igjen og hjerterytmen på plass. Kroppen fant ut etter snart 40 år at det var på tide med en pause. Og når sjølveste Kroppen taler SÅ høyt, da er det bare å høre etter.

Jeg bruker dagene til å drømme om sommerferie og planlegge tur til Spania. Fly til Girona og mimring på gamle trakter, ei lang og god uke på stranda i Tossa, en lang biltur fra nord til sør, via Valencia, Córdoba og Sevilla - innom små landsbyer, ned til Aljaraque og med avslutning i Faro. Eller Marbella. Eller Málaga.

Høres ikke det ut som en flott tur? Vi har jo vært mye i Nord-Spania i og med at svigers bodde der frem til for to år siden, og er godt kjent i områdene rundt Barcelona. Vi har ikke kjørt så langt sør før, så det skal bli spennende! Jeg liker de spanske veiene, store og rette og det er bare å fyke i vei på autopistaen - mot neste mål. Valencia, Córdoba og Sevilla har jeg aldri besøkt og kona har fortalt så mye om kulturen og oksehalesuppen i Córdoba at jeg blir sulten bare jeg tenker på det. Nå bor svigers i Aljaraque, en liten landsby ved Huelva. Et nydelig sted med "verdens lengste" strender et kvarter unna. Aiaiai, som jeg gleder meg! Kanskje jeg NÅ skal bruke vinteren til å lære meg spansk....? Jeg kan jo tenke litt på det. Til helga kanskje.

I tillegg til å drømme om sommer og sol og frie, brune tær, har jeg tenkt å gå løs på Anna Karenina av Leo Tolstoj. Jeg har av en eller annen grunn, to uleste eksemplarer i hylla; en på svensk og en på engelsk, men i og med at konsentrasjonen ikke er helt på topp, har jeg vært på biblioteket og lånt den på norsk. Grunnen til denne plutselige Leo Tolstoj-interessen er at jeg fikk en telefon fra kulturhuset i barndommens dal. Riksteateret skal sette opp stykket om Anna Karenina der i mars og min venninne kuturhuskonsulenten lurte på om jeg kunne skrive en liten blogg om historien - sett med mine øyne, og det er klart jeg kan!

Innimellom dagdrømminga i vinterkulda - ikledd mammastrikket Marius, og innimellom lesing og pusteøvelser, er jeg endelig online igjen. Min nye, hvite iPhone fant veien inn i mine hender i går, og gleden over å kunne leke litt med kamera og andre apper igjen, DEN er stor! Galskap. Fullstendig galskap å bli så forelsket i en duppedings.

Forøvrig godt at man kan finne gleder i dilldall og drømmer. Det krever bare en oppvarmet stue og en god stol.

FIN onsdagskveld ønskes! :)

Fru Fredagsmorgen

2012-01-27T08:38:00.000+01:00

Freeeedag! Helg! Og ingen andre planer enn å se gullrekka og spise lørdagskylling (på en fredag- galskap, hva?) sove lengre enn halv seks i morra, spise lunch med gutta ogsusse og klemme litt på dem, se MGP og rive meg i håret over sanger ogresultater, få frisk luft i lungene, slappe av og finne igjen min indrebalanse. Den er litt på tur om dagen kjennes det som. Jeg skal til legen overhelga, i verste fall ber han meg huske å kjøpe jernpiller.

Førdette blir en blogg om sykdommer og andre vondter, er det like greit åavslutte. Jeg burde heller skrevet om Jarle Andhøy, regjeringsbygget, denøkonomiske krisen i verden, fastrente vs flytende, mokkabønner, grønn te vssvart, Lillyhammer, flaskevann, hvem kronprinsessen følger på Twitter, krig, fred,religion og politikk og sånn, men det tar litt lengre tid enn en halvtimesbudsstur inn til Oslo, knotende på en Nokia med en tast for hver bokstav og eiordliste som er på bærtur.

Nesteuke derimot! Hah! I slutten av neste uke tipper jeg min splitter nye, hvite,deilige lille iPhone kommer susende i posten, og DA vet du. DA er jeg på nettigjen. Endelig skal ting fungere igjen og jeg slipper å bruke min daglige irritasjonsdosepå systemer som ikke fungerer. Takk.

Godfredag! Gi noen en klem - og for all del, ikke glem hjertene istatusoppdateringen på Facebook.

Fru Tunellsyn

2012-01-26T08:43:00.000+01:00

I går hadde jeg en veldig ekkel opplevelse. Jeg satt somvanlig ved pulten min på jobben og holdt på med ett eller annet, da jeg plutselig merketat jeg ikke så helt skarpt. Jeg blunket og tok en ny titt, men det ble bareenda verre. Alle bokstaver glei inn i hverandre og selv om jeg prøve å se medett øye, var det helt umulig.

Jeg vet ikke hva som gikk gjennom hodet mitt, annet atjeg hadde et enormt behov for å komme meg ut. Jeg tok på meg jakka og hastetned trappa, tenkte i et nanosekund at det kanskje var dumt å besvime midt påYoungstorget – for det var en litt sånn følelse i kroppen, men det var av eneller annen grunn bedre enn å dåne midt blant kolleger.

Jeg surra rundt på torget noen minutter og det føltes somom jeg hadde drukket ti konjakk og så dobbelt, samtidig som det føltes som omjeg så inn i en tunell og sorte flekker danset foran øynene. Og det gikk IKKEover, uansett hvor mye jeg konsentrerte meg. Jeg tror jo at alt går over av segselv, og skal ikke plage fagfolk unødig, men denne gangen ble jeg faktisk littredd. Synet skal man ikke tulle med, og både netthinneavløsning og propp varinnom tankene mine. Krisemaksimering.

Jeg husket plutselig at en optiker holder til rett vedinngangen til jobben, så jeg halvløp ned til ham, spurte om han hadde tid ogforklarte problemet. Han testet syn og trykk og gud vet hva, spurte og pratet,og i løpet av den halvtimen jeg satt der hos ham, gikk det sakte over.

Hva han mente det var? Stress! Stress og kaffe!

Jeg har absolutt stresset mer enn jeg gjør akkurat nå,men tydeligvis reagerer kroppen på noe og det skal jeg lytte til. Når jegtenker meg om har hjertet slått litt dobbelt i det siste, det er en nestenkinki nakken og jeg puster absolutt ikke med magen.

På tide å lytte til kroppens signaler med andre ord.

No morecoffee for me. Ikke på noen dager i alle fall. Og ikke av typenespresso. Mulig jeg tillater en liten tynn en, samtidig er jeg livredd for atdet med synet skal skje en gang til. Noen som har opplevd dette og som kan gimeg noen råd?

Verdens søteste optiker, uten kjedetilknytning ogetablert på 70-tallet som en familiebedrift, sendte meg følgende sms timinutter etter at jeg gikk ut døra hans: «Fru Perez. God hvile fra en pc kanvære å se litt ut i rummet av og til, puste godt og rulle litt med skuldrene.Ha en fin dag! Mvh optiker Erik Falchenberg»

Han fikk en ny kunde i går.

Og jeg fikk ny forståelse for den rare kroppen vår.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

God torsdag! :)

Fru Liker ikke

2012-01-25T13:43:00.004+01:00

Det er ganske spesielt at når man oppfører seg pent,skriver under på dokumenter uten å krangle på noe og har tålmodighet herfra tilmånen, så skal en være den som sitter igjen og må krangle seg til fornuftige og(spør du meg) elementære løsninger?

Utbyggingen av gang- og sykkelvei forbi oss nærmer segslutten, vi har bodd på en byggeplass i over to år og har hele TO krav ut i fra hva vihar blitt forespeilet fra starten: Mulighet for å snu på egen parkeringsplassog et tett gjerde langs muren forbi huset. Nå er p-plassen halvveis og gjerdetlikeså, og hadde ikke vi ringt og skrevet og møtt dem og maset og MASET til tårene piplet frem i vinterkulda, hadde det antagelig forblitt sånn også.

Kontakten med kommunen har stort sett vært ålreit og hvasom forventes voksne mennesker. Vi har faktisk stor forståelse for reguleringsplaner ogbudsjetter, men det er jo helt fantastisk at når det skal komme til oss - somhar vært snille og greie, vært uten vann og parkering og hatt hagen full avskrap gjennom to somre – UTEN å klage, skal være så innmari vanskelig å baregjøre som de har sagt fra starten av? Hvor mye koster fem meter lengre gjerde, og hvor mye koster det å lageet grunnlag som er godt nok for parkering med EN gang i stedet for å gjøre omog flikke flere ganger? Hadde det vært mange og dyre ting vi hadde bedt om,hadde jeg skjønt greia, men det ER ikke det. Det er så enkle greier at kunne jeggjort det selv, hadde jeg gladelig gjort det!

Jeg vet at mange har det mer trøblete med kommuner ogreguleringsplaner enn det vi har hatt, og hvorfor i all verden MÅ det være såvanskelig? Er det en hemmelig regel jeg ikke har fått med meg her også?

Jeg har fortsatt trua på at det blir bra til slutt.

Jeg har til og med trua på at det blir en fantastisksommer, med nye flotte planter i hagen, prydbusker og sommerfugler, roser,iberiasnegler og strålende sol!

God onsdag! :)

Fru Hodepine

2012-01-24T08:32:00.001+01:00

Vi prøver igjen! I gårtok jeg bussen til byen som vanlig, men snudde da jeg kom frem og tok førstebussen tilbake igjen. På veien inn haddemigrenen slått ut i full blomst, jeg hadde glemt pillene og dagen var kjørt førden hadde kommet i gang.

Jeg har hatt perioder med hodepine så lenge jeg kan huske. Etter enbilulykke i -91 hvor jeg greide å knekke rattet OG knuse frontruta med hodet,ble det ikke særlig bedre. Jeg trodde min siste time hadde kommet mange gangeretter at den egentlig kunne vært over, den hodepinen unner jeg ikke min verstefiende. Jeg fikk dem til å scanne hodet mitt til slutt, for å se om det var noemuffens der inne, men det var helt tomt. Ja, ikke tomt som at alt varforsvunnet og det er derfor jeg er litt rar, hvis du nå trodde du skulle fåklarhet i hvorfor jeg er som jeg er, men det var altså verken svulster ellernoe løst der inne.

Det har gått seg til med årene. Riktig medisin og det å lytte tilkroppen sier, er som regel regningen. Jeg har brukt Maxalt i mange år, og dentar knekken på pina innen en time om jeg tar den med en gang. Jeg kjenner ogsåfort om det er dager jeg ikke kan spise røkt mat, sjokolade, ost, champagneeller andre ting som lukter mye eller spesielt. Det er muligens ikke uten grunnat jeg liker brødpinner og kapteinkjeks med smør på - noe mer ufarlig skal envel lete lenge etter.

Jeg har en ganske høy smerteterskel, men når det kommer til hodet - heltumulig. Jeg blir så slått ut at det bare er å gå og legge seg, selv om jeggjennomfører all verdens tankeprosedyrer og prøver å overføre smertene til etkne feks, fordi jeg hadde taklet å ha vondt i et kne. Funker ikke.

Jada. En migreneblogg faktisk. Da har jeg fått til det også. Men jeg blir ofte overrasket over hvor mange som sliter med det samme, og som ikke vet hvaman skal passe seg for eller hvilke medisiner som fungerer? Hvem vet, kanskjedenne kjedelige bloggposten har noe for seg likevel?

Nok om det, jeg er våken og frisk og alt er i orden, noe jeg ønsker fordeg også!

(PS! Ikke si det til noen, jeg synes det er skrekkelig flaut og kanskjepå grensen til å være teit hvis man skal sette på seg sosialt korrekte briller:I går sendte jeg en tweet til sjølveste kronprinsesse Mette-Marit. Alle som har lest bloggen eller annet jegskriver i disse sosiale mediene kan vel ikke unngå å ha lagt merke til minnesegruse beundring, fasinasjon og på kanten av filmstjerneforelskelse i henne.I går greide jeg ikke dy meg lengre. Det var ikke noen teit tweet altså, bareen litt sånn "jeg heier på deg"- pip, men likevel. Ikke at jeg er såbekymret for at hun skal synes jeg er teit, jeg er vel ikke den enestebeundreren hun har, men det at alle andre synsere der ute skulle se det og leav meg, den er nesten verre. "Der er hu som ikke kan de sosialereglene.")

Det ER ikke sikkert noen reagerer. Det ER ikke sikkert noen synes jeg er urteit. På Twitter er vi alle venner. Men HVIS så er, at noen synes det er teit å kvitre til kronprisesser og popstjerner - kanskje de som tenker det har lyst til selv å kvitre litt, men ikke tør? Jeg satserpå det siste. Det får meg til å fremstå som DEN tøffa.

- og om ikke annet kan jeg skylde på pillene.

God tirsdag! :)

Fru ORDENTLIG tante!

2012-01-21T14:48:00.000+01:00

Denne bloggen har jeg gledet meg til å skrive i et halvt år nå og ENDELIG kan jeg gjøre det!

JEG SKAL BLI TANTE!

I juni får lillebror og hans kjære en liten gutt, og jeg griner bare jeg tenker på det. Tenk det! En liten pjokk, min families førstefødte og arving til hele imperiet! (Nuvel, det var jo å ta i, men det var for å beskrive følelsen. Den er STOR!)

Her ligger han på ryggen, med beina i kors og med snusleppa - det er ingen tvil om at det er bror sin for å si det sånn.

Jeg greier jo ikke la være å bry meg, så jeg er jo i god gang med å samle fine guttenavn som jeg skal overøse de kommende foreldre med. Jeg har aldri hatt lyst på barn selv (med unntak av en uke i 2007) men jeg er veldig glad i dem, og har hatt lister med fine navn liggende i filofaxen så lenge jeg kan huske. Nå skal jeg systematisere dem og finne de aller fineste - og så får jeg krysse fingrene for at foreldrene er enige. Ikke det at jeg furter om de ikke er det, bevare meg vel - jeg er så strålende fornøyd med at det endelig kommer barn i familien vår, at for min del kan han hete hva som helst. (Nesten.)

Dette har blitt feiret noen ganger allerede, men jeg tror jammen jeg skal feire det i dag også. Flaks at jeg skal i bursdag sammen med noen av Søstrene - da vet jeg at det blir feiring med stil og langt ut i de små timer!

Her har det kommet en halvmeter snø og det ser ikke ut til å gi seg med det første. Min indre latmark synes det er veldig slitsomt med snømåkingen, men øynene mine synes det ser helt fantastisk ut med et hvitt landskap. I går kjøpte jeg meg nye brukte telemarkski også, så det må bare snø en meter for min del - jeg er klar for kveldskjøring i Vardåsen!

Ha en strålende lørdag der ute! :)

Fru Fredagsfablerier

2012-01-20T08:50:00.000+01:00

I går kveld var fem blonde prosjektledere og en mørkøkonomiansvarlig på Olivia på Tjuvholmen og koste seg med italienske herligheter. Pizza med trøffelsalami anbefales herved! Jeg elsker smaken av trøffel, jeg elsker pizza - og selv om jeg ikke elsker salami, var det veldig godt. Stemningen, musikken, interiøret, luktene... jeg skjønner godt at dette er et populært sted. Jeg fikk inspirasjon til oppussing av både det ene og det andre. (Og er det noe jeg trenger så er det det.)

Etter at vi flyttet ut av Oslo, glemmer jeg rett som deter hvor FINT det er i dette området og hvor godt jeg liker restaurantene som liggerder. Ikke at jeg har vært på alle, langt der i fra - jeg skal ikke skryte på meg heller, men deter et flott område. Og jeg liker Tjuvholmen biiiiittelitt bedre enn Aker Brygge. Mulig det er fordi jeg føler det fortsatt er en litt "hemmelig perle" og ikke et overturistifisert sted. Men hva vet jeg, jeg er jo der en gang i året. Jeg kunne aldritenkt meg å bo der, men å utbytte fasilitetene - ja takk! Det er noe med det å kunne sitte å se utover Oslofjorden mens en smatter lykkelig over en god vin eller en matbit.

I dag er det formell fredag igjen på jobb, og fruen har i anledning dagen tatt på 50-tallskjolen, perlene og et par høye hæler som antagelig blir byttet ut med noe mer behagelig i løpet av kort tid. Jeg liker ikke meg selv i høye hæler, jeg synes jeg ser ut som en utkledd Tårnfrid. Ikke det at det er noe som helst maskulint over meg egentlig, men det er bare noe som ikke passer. It`s probably all in my head.

Nå skal dette hodet konsentrere seg om viktigere ting noen timer, før fredagspilsen skal arrangeres. Og SÅ er det helg. Herlig.

GOD fredag! :)

Fru iPhoneabstinens

2012-01-19T08:54:00.001+01:00

Fy søren som jeg savner min kjære iPhone! Denne lillenokiadritten som jeg bruker nå, irriterer livet av meg opptil flere ganger i døgnetog det er så bortkasta! Ikke får jeg ringt fordi den henger seg opp, ikke fårfolk tak i meg fordi de kommer rett på svarer, sms blir liggende i utboksen ogikke kan jeg surfe på verdensveven fordi da klikker alt. Med andre ord er dettebare en dings jeg har for at folk tilfeldigvis skal ha sjans til å få tak imeg.

Ikke får jeg tatt situasjonsbilder flere ganger om dagen heller, dette for eksempel, er fra Youngstorget forrige uke - jeg henger etter på alt!

Ikke det at jeg ikke har godt av å være helt avkoblet fraalt som befinner seg på nett, det har jo alle en gang i blant,men så offline som jeg føler at jeg er nå, har jeg ikke vært siden 90-tallet. FØRjeg skjønte hvor praktisk og smart internett er. Det er også et helt tragisktastatur på denne lille dritten, så jeg får ikke blogget – noe som gjør at jegblir bittelitt stressa, selv om det ikke er noe FORNUFTIG jeg vil skrive om –det er bare tanken på å ikke få gjøre som jeg ønsker NÅR jeg ønsker det! (Ogmuligens har jeg et snev av et kunstnergen i meg – man kan altså ikke ta fra etmenneske muligheten til å uttrykke seg på den måten hun kan det best. StakkarsNerdrum hvis han ikke får male i fengselet. Han kommer til å visne bort.)

Jeg får ikke svart skikkelig på mail (som virker som eren av de få tingene som faktisk fungerer) på grunn av tastaturet og ikke fårjeg slått av ordlista, noe som gjør at alt går enda tregere fordi den tenkerhele tiden. Som om ikke DET var nok, får jeg ikke skrudd ned lyden påvekkerklokka – noe som gjør at jeg (og konemor OG Pelle) skvetter veggimellom hvermorgen selv om jeg har pakket telefonen inn i ei lue..

Herlig.

Og så deilig det er å krisemaksimere noe HELT ubrukelig!

God torsdag! :)

Fru Liksomtante

2012-01-17T08:38:00.001+01:00

I går var det ikke bare verd å feire at det nå er tre måneder til MIN store dag, det var også min skjønne lille venninne Helenas etterpådåpskakelag.

Det er sjelden jeg blir SÅ betatt av et lite menneske (no offend alle der ute, you know I love you!) men det er noe spesielt med denne lille vakre krølltoppen. Hun hadde en historie allerede da hun kom hit. Hun hadde allerede en liten personlighet og noen bablende ord, to store brune øyne som smeltet alle hjerter, hun var straks ett år og tok tantene med storm.

Første gangen jeg møtte henne, begynte jeg å gråte og hver gang vi møtes nå, kjenner jeg hvor forelsket jeg er og har bare lyst til å kidnappe henne og aldri slippe. Det vil si, helt til bleia lukter mistenkelig eller sirenen begynner å ule. Da er det greit at mor eller far kommer. (Selvsagt tåler jeg både bleier og gråt, jeg bare tøffer meg litt.)

Jeg gleder meg til å følge henne fremover, sammen med hele den lille store vennegjengen vi har blitt i Asker. Åtte tanter, med og uten partnere, et fotballag med barn, en haug med katter og hunder og alltid - uansett tid på døgnet, tid til hverandre på en eller annen måte.

Venner er familien man velger selv. Takk til den som fant opp disse ordene, de inneholder en stor sannhet.

God tirsdag! :)

Fru Køkultur

2012-01-16T08:38:00.003+01:00

Den godt voksne kvinnen, sannsynligvis oppvokst i et møblert hjem - eller i det minste øyensynlig nåværende innehaver av god levestandard, utbrøt indignert til sin toppluekledte stresskoffertmann: "Så du at hun prøvde å snike, kjerringa!? Det er tydelig at hun ikke kan de uskrevne reglene når man står i busskø!"

Jeg latet som jeg var veldig opptatt av "musikken" ettersom jeg hadde headset på (men det er bare for å unngå å høre snørrlyder og for å unngå å snakke med noen så tidlig på morgenen. Jeg hører nemlig ikke på noe. Så vet du MIN hemmelighet.) mens jeg strakk ørene mine så langt over på andre siden av bussen som over hodet mulig.

Jeg pleier ikke å gjøre det. Lytte. Men der hun sa var faktisk litt interessant. Nå har jeg bodd her på landet i snart fem år og etter kort tid som busspendler inn til Oslo, oppdaget jeg uskrevne regler. Det virker ikke som om det er like knallhardt regime på hver holdeplass, men på Hvalstrand - der skal man IKKE tulle med køsystemet.

På min holdeplass er det ikke så farlig hvem som går på først og sist, det er til og med et par gentlemen der som slipper damene inn først, men på Hvalstrand - aiaiai, der er det opp på linje! Den som kommer først stiller seg opp og alle som kommer etter må stille seg etter ham. Eller henne. Når bussen stopper der er det alltid moro å se om det er noen nykommere som ikke har lært regelen, da ser man at det blir leven i køen! Og så kommer det noen stygge ord etterpå når de velfriserte rompene har fått satt seg ned, tatt DN ut av veska og lagt skinnhanskene i fanget. Nå skal det sies at bussen alltid er - eller blir, full når vi kommer til nevnte holdeplass, så det er en grunn til at førstemann til mølla faktisk FÅR bli førstemann, men likevel. Det er godt gjort!

Tenk om disse uskrevne reglene hadde blitt håndhevet i Oslo? Bare på det å slippe folk AV buss og trikk
før man går på selv? Ren utopi. Det er noe vi må leve med. Heldigvis tar jeg sjelden kollektivt i indre by, og slipper dermed å bruke irritasjonsenergi på det.

En dag, når det har blitt varmt i været, sola har gjort meg brun og fin og pollen igjen klør i nesa, skal jeg gå til Hvalstrand og ta bussen derfra. Bare for å virkelig oppleve dette hierarkiet på nært hold. Mulig jeg til og med skal leke uvitende og stille meg freidig opp på perrongen istedet for å stå i den kjedelige en og en-køen ned bakken.

DA hadde jeg blitt kjerring da. Skikkelig møkkakjerring tenker jeg!

Det er nok best å la være. Man skal ikke tøyse med noe så alvorlig, jeg kunne ende opp i Kveldsnytt og alle landets aviser for dårlig køkultur og for å ha tråkket noen på tærne.

God mandag ønskes! ;)

Fru Tur

2012-01-15T17:08:00.000+01:00

Jeg blir aldri lei av å ta med kamera og gå en tur i nabolaget. Jeg har sikkert tatt bilder av akkurat det samme hundre ganger, men det føles som den første hver eneste gang - fordi vær og himmel, sjø, skyer og sol aldri er det samme.

En runde rundt jordet sammen med Pelle, og all verdens idioter og idioti er glemt.

GOD søndag der ute! :)

Fru Fredagsfjong

2012-01-13T13:47:00.002+01:00

For å følge opp gårsdagens dagdrømming kan jeg jo bare fortsette. Denne boka sto i Norli sitt vindu og fikk meg til å stoppe selv om jeg var i fullt firsprang på vei til bussen.

Ikke bare var omslaget verd å stoppe opp for, jeg tror rett og slett den må kjøpes. Som de fleste vet, elsker jeg bøker, og hvis en bok har et omslag som får meg til å stoppe opp - da er den min. Jeg skal jo glatt innrømme at jeg likte dama på forsiden, men kombinert med ordet Paris likte jeg den enda bedre. Svoooosj så var fru Perez tilbake på 1950-tallet med fine kjoler, pels, perler, champagne og lange sigaretter i munnstykke.

Jeg får utløp for pyntedilla i dag. Det er Formal Friday igjen, og jeg har gått løs på klesskapet med mord i blikket. Ikke har jeg noe av det jeg burde ha og det jeg har vil jeg ikke ha. Kjent problemstilling?

Jeg endte opp i feil tidsepoke. Jeg ser ut som en blanding av en Stureplanskumpasnobb og en vestkantshippingbørsmegler. Litt som Draco Malfoy.Med andre ord ble det tørkle i halsen og marineblå dressjakke med striper.

Formelt nok, men ikke akkurat Mad Men eller Audrey Hepburn. Jeg må på bruktshopping.

Ha en fortryllende fredag, uansett hva du har kledd deg i!

Fru Dagdrøm

2012-01-12T09:06:00.001+01:00

Hvordan kan det ha seg at januar alltid føles så uendelig lang? Det har ikke gått to uker en gang, og det føles som en evighet?

Da er det bedre med den evigheten jeg kan bruke på å se på utsikten når jeg er ute og lufter Pelle. Skal tro om jeg noen gang blir lei av den? I så fall er det på tide å flytte på seg, og det er noen år til enda. Når jeg tenker sånn, og samtidig tenker på at jeg snart er 40, blir jeg faktisk litt stressa. Det er så mye jeg enda skulle gjort og opplevd og så mange steder jeg skulle bodd! Og nå er jeg halvveis i livet! Iiik!
Det med hva jeg skal gjøre og oppleve er jeg egentlig ikke så stressa på, for det er kun jeg selv som setter begrensningene og prioriterer, men det med alle stedene - den er verre.

Jeg har i hundre år sagt at når jeg blir gammel skal jeg bo i Stavern, i et lite hus rett ved sjøen der konemor og jeg skal pusle i eplehagen, ligge i hengekøya og se på himmelen og høre humla surre, sitte i gyngestolen på terrassen om kveldene, se på havet og skåle i årgangsvin.

Og så har jeg en plan om å flytte tilbake til barndommens dal og kjøpe et småbruk og ha et par geiter og noen høner og engasjere meg i lokalpolitikken, kanskje drive en bokkafe hvor konemor er kjøkkensjefen og jeg serverer, være nær familien og slekta og kjenne at vi ikke er alene i verden den dagen vi dør.

Og så skulle jeg gjerne vært litt vill og gal og kjøpt et stort naust ved kysten som vi pusset opp og hadde kafé om sommeren når båtfolket kom tøffende forbi, og om vinteren kunne jeg sitte på loftet å skrive og høre på kona som skramlet med kasserollene og laget herremåltider til cateringkundeme sine eller høre henne prate om vin til gruppene av folk som kom ut i havgapet for å smake på edle dråper og spise noen kortreiste kulinariske matbiter.

Ahh, alle disse drømmene! Takk og pris for at de er gratis og talk og pris for at jeg har fantasi nok til at når jeg blir hundre år og sitter og tenker tilbake på ungdommen (eller snart middelalderen blir det vel egentlig, hvis jeg skal tenke fra nå av - huffameg.) da er jeg sikkert litt rørete og tror at jeg virkelig GJORDE alt jeg dagdrømte om.

Det er jo også en god tanke.
God torsdag! :)

Fru Gjemmekontor

2012-01-11T10:21:00.000+01:00

I disse novovirustider er det en guds lykke at man kan ha hjemmekontor. Å rigge seg til her inne i spisestua, se på at den kalde og knirkende verden utenfor våkner til liv, spurvene som koser seg blant meiseboller og solsikkefrø i trærne, skjæra som sitter litt unna og lurer på om hun også skal prøve seg, spor etter hjorten som har vært innom og forsynt seg av fugleneket, den mørkeblå himmelen med stor måne som henger over taket til naboen og som forsvinner og blir erstattet av snikende morgentåke før sola slår gjennom og bader hele Askelien i stråler.. man kan jo bli gladkristen av mindre.

Når jeg i tillegg legger til fasiliteter som ubegrensede mengder te, brødskiver - og ikke minst - toalett i umiddelbar nærhet, da er det slett ikke så ille å gjemme seg unna en dag.

Og hell i uhellet - jeg måtte dra så brått i går at jeg ikke rakk å levere inn min kjære venn iPhone til reparasjon. HUFF SÅ TRIST.

God onsdag! :)

Fru Preabstinenser

2012-01-10T08:37:00.003+01:00

Dette er siste gang på noen dager at jeg blogger fra min kjære, kjære iPhone. (Rart den ikke har fått noe navn forresten, jeg døper jo alle ting jeg blir ekstra glad i, så hvorfor ikke denne?)

I november, da vi var midt i innspurten på organiseringen av Awards på jobben, hadde jeg det til tider "litt" travelt. Jeg snakket i telefonen samtidig som jeg snakket med noen som var i nærheten og gikk litt rundt meg selv. Enden på visa var at jeg, midt i en prat og en bråsnuing, gikk rett inn i en av søylene som står i lokalet. Du vet, en sånn stor H-formet jernsak som holder taket oppe? "Ka-proff". Telefonen fløy veggimellom, det samme gjorde brillene og en skikkelig Donaldkul spratt ut over det ene øyebrynet, samtidig som en kledelig adventslilla farge sakte spredde seg over øyelokket. Har du ikke sett en forvirret fru Perez før, hadde du gjort det da. Jeg skjønner hvor stjernene og planetene i tegneseriene kommer fra, for det er virkelig sånn det er - de fløy over hodet mitt sammen med noen fugler og stjerneskudd.

Der gikk heldigvis bra med meg, jeg er godt vant, fire kraftige hjernerystelser som jeg har hatt, men iPhone - DEN fikk seg en real trøkk, selv med sånn dyrt støtteapparat rundt seg. Jeg må derfor sende den inn og få fikset glasset som har fått en stor rose midt på.

Som du skjønner har jeg utsatt dette siden november. Mye fordi jeg ikke får tatt bilder og hengt på nettet på bussen (og i alle andre pauser) på samme måte med min gamle Nokia, men bevare meg vel, jeg er da ikke AVHENHIG av det? Er jeg vel? Noen synes kanskje det, men det er som med alt annet som er moro, interessant, tidsfordrivende og godt; så lenge tilgangen er der er det vanskelig å la være.

Jeg tipper det går bra. Det er vel omtrent som å slutte å røyke, det er bare å gjøre det.

God tirsdag! :)

Fru Kuldesjokk

2012-01-09T08:07:00.001+01:00

Eller, sjokk og sjokk, jeg har vel vært borti verre enn ti minus. Det kom litt brått på bare. Spesielt når man må ut og løpe til bussen halv åtte en mandag morgen, man er ikke helt skrudd på enda da.

Det eneste som duger i dag er pels, skinn, ull og dun. Det er noe makabert over det å gå rundt i noe som har vært andre levende veseners hud og beskyttelse, men samtidig, uansett hvor mye flott som finnes på syntetiskfronten, er det det eneste som holder oss ordentlig varme. (Nei jeg har ikke forskningsfakta på det, men det er det jeg tror.)

Jeg har skrevet om mitt forhold til pels tidligere, og jeg mener det fortsatt: Jeg går gjerne i det. Jeg MÅ ikke, men så lenge det finnes dyr det produseres noe av, kommer jeg til å benytte meg av tilbudet. Er du imot og likevel tusler rundt i en hermelin, går det ærlig talt ikke an å unnskylde seg fordi pelsen er arvet eller en vintageskatt kjøpt på Uff, det er fortsatt pels. Noen har uansett måtte dø for at du skal gå i den jakka, selv om det er hundre år siden. Det samme gjelder skinnjakka di. Og skinnskoene. Og dundyna du kurrer deg inn i om natta. Og pelskragen på den røde skianorakken du fant på loftet. Alt kommer fra noen som har levd.

Du kommer nok aldri til å se meg løpende til bussen i en stor fotsid revepels, det er ikke helt min stil uansett hvor varmt det er, men at jeg kan ha detaljer av rev inni jakka mi, på beina, på hendene eller på hodet, det skal du ikke se bort i fra.

Skoene jeg har i dag er av elg- og selskinn. De er fantastisk varme og ikke minst, fine. Kjolen min har sauen vært med å lage før den ble fårikål og jakka mi er full av noen oppdrettfuglers klesdrakt, hvis skrotter sikkert bare har blitt kastet i søpla etter ribbing. (Eller de har kanskje blitt malt opp til fôr til andre dyr? Jeg håper det.) På hodet har jeg en syntetisk pelsdott fra en billigkjede som spyr ut sånne greier - og ER det så mye bedre? "Vi er i mot pels så derfor går vi i juksepels". Jaha? Du synes pels er fint men du er så "politisk korrekt" at du kjøper en juksepels som masseproduseres underbetalte barnearbeidere på store fabrikker langt unna, og som havner på den overfylte dynga om to år fordi alle sømmene revnet og "pelsen" så ut som en død hamster?

Jeg vet ikke jeg. Noe skurrer i mine ører. Er du imot pels så får du slutte å gå i juks også. Det har noe med signalene det gir. "Jeg er imot pels altså, men det er jo så fint, og denne juksepelsen ser jo HELT ekte ut, synes du ikke?"

Joda.
Men du lurer ikke meg.

God frossen mandag! :)

Fru KameraApp

2012-01-08T15:51:00.001+01:00

Jeg er bare helt på trynet forelsket i kamera-appene til iPhone. Jeg kan sitte i timevis og redigere bilder jeg har tatt med Camera+ og Magic Hour. Prøve forskjellige linser og rammer og stiler, frem og tilbake, opp og ned, hit og dit... og så blir jeg så GLAD av å se hvor fine bilder det kan bli til slutt! Gamle bilder som jeg tok før iPhone kom inn i mitt liv, redigerer jeg i forskjellige programmer jeg har på pc`n, det er ingen som slipper unna.

Jeg er vel over gjennomsnittet glad i å ta bilder, og knipser ivei med en gang jeg ser noe interessant eller fint, om det er et spesielt lys eller stemning, en fantastisk soloppgang eller solnedgang, en spesiell sjattering i bølgene, en vakker blomst, noe rart eller bare noe som gjør at jeg stopper opp et sekund. Det blir mange bilder i løpet av et år, også mye fjas som ikke er vits i å samle på, men så er det det der med at "jeg skal bare" og så blir de bildene som bør slettes, også liggende i en eller annen mappe. Og til slutt blir det så mange at de bare får ligge der, det tar alt for lang tid å gå gjennom.

Jeg har lagret bilder over alt. På Foto Knudsen, på Eurofoto, på eksterne harddisker, på jobb-pc, på hjemme-pc, på iPhone, på gamle telefoner, i gamle digitalkamera, på minnebrikker, på cd`er... det er MANGE bilder i mitt liv. For ikke å snakke om de jeg tok før digitalkameraets tid, alle jeg har fremkalt og som ligger i store esker og i album på pikerommet i barndommens dal, i album og esker på loftet her i Askelien, og i skuffer og skap fordi jeg har tenkt å gjøre noe med dem og så har jeg ikke kommet så langt. Noen HAR kommet seg inn i rammer og opp på vegger, men det er mange, mange, maaaange som ikke har fått sjansen til å vise seg frem enda.

En vakker dag! En vakker dag skal jeg ta meg tid til å rydde ordentlig - både i fysiske bilder og i de som er lagret på nett og harddisker. Jeg skal lage et skikkelig system sånn at jeg kan glede meg over alle bildene istedet for at de ligger der til ingen nytte. Hvordan gjør dere det? Det er jo utrolig mange av dere som tar enda flere bilder enn det jeg gjør - og ikke minst; FINERE - hvordan bruker dere dem? Alt kan jo ikke legges ut i bloggen - er dere flinke til å fremkalle og ramme inn de vakreste?

Om tre måneder skal jeg ta enda flere bilder. Da skal jeg virkelig begynne å ta ORDENTLIGE bilder! Da fyller jeg nemlig 40 år og det eneste jeg har ønsket meg er digitalt speilreflekskamera. Hvis jeg ikke får det, blir jeg så lei meg at jeg ikke orker tenke på det engang. Minst en gang om dagen blir jeg stående å tenke "Hvis jeg bare hadde hatt et speilreflekskamera NÅ!" Det er jo så mange motiver som krever litt mer enn en iPhone!

Jeg holder ut. I mellomtiden skal jeg leke meg videre med appene mine. Det er jo ikke bare de førstnevnte som tar mye av tiden og konsentrasjonen min, Hipstamatic og Instagram er jo også helt fantastiske duppedingser!

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg overlevde uten iPhone.

Og det kommer fra ei som ALDRI skulle ha det. To klikk og jeg var hekta. Takk for det.

GOD SØNDAG! :)

Fru Lørdagslykke

2012-01-07T15:50:00.001+01:00

Jeg elsker lørdager! Det å sove lenge nok til å føle at jeg har sovet virkelig lenge men likevel har hele dagen til disposisjon, gjør meg glad i hjertet.

Å tusle rundt i stua i den nye rosablomstrete bestemorflanellsnattkjolen min (Takk, Karina - den er utrolig god, men konemor hadde vel ønsket at jeg brukte noe mer florlett og sexy .. merkelig..) store tøfler og bustete hår, mens jeg drikker kaffe og rydder litt over alt på en gang, fyrer i ovnen, hører på skirenn, smiler av snøen som har kommet i løpet av natta og ser på fuglene som har fest i hagen. Pur lørdagsglede!

Pelle er i så god form at jeg nesten glemmer at jeg trodde han ikke skulle overleve jula. Han hopper og løper og leker med bamser og bruskorker (det morsomste som finnes, de spretter jo så godt!) prater og fjaser, roter i dynene og herjer villmann på gulvet mens han jager hybelkaniner. Han får fortsatt gabapentin morgen og kveld, men det er det eneste han får og det virker som om det er det beste han KAN få.

Vi skal prøve ut en ny medisin i samme sjanger og som gjør gabapentin mer potent. Tror det er Cymerel den heter, om noen har erfaring med den og Syringomyelia er det bare å si fra! Sånn som Pelle er nå, ser det ut som om vi skal få ha ham hos oss i lang tid, selv om det lurer i bakhodet at dårlige dager igjen kan komme. Jeg VET de kommer, men nå er de gode så totalt tilstede at jeg velger å fokusere på dem.

Det er viktig å ta gledene på forskudd, da har man i alle fall HATT de gledene når tunge tider kommer!

GOD lørdag der ute! Nyt helga og hverandre - her skal konemor lage hjemmelaget kebab og alle hjerter gleder seg! :)

Fru Formell Fredag

2012-01-06T09:29:00.000+01:00

Fredag! Noe sier meg at tiden frem til våren kommer til å gå så fort at jeg ikke har noe å bekymre meg for.

Her på Youngstorget er det Formal Friday i dag, noe som betyr at alle "skal" ha på "dress og slips". Jeg hadde en plan om skjørt og pumps og litt sånn Mad Men-stil, men i og med at jeg ikke fikk ræva i gir i går kveld og tatt frem det jeg skulle ha, ble det faktisk dressjakke, vest og slips på meg.

På grunn av "skiftende temperaturer" den siste tiden, har disse klesplaggene krympet litt i skapet, og jeg føler meg derfor mer som en feminin utgave av Bør Børson, enn som en snerten frøken Laura Isaksen, som var meningen. Nå skal det sies til mitt forsvar at jeg spiste lys sirup på isen min til dessert i går, så hvis ikke vesten passer er det absolutt min egen skyld. (For selvtillitens skyld og for dere som ikke kjenner meg; jeg SER altså ikke ut som den godeste Bør, det bare føles sånn på innsiden. Hadde jeg sett ut som ham, hadde jeg antagelig ikke sagt det. Tror jeg. Mulig jeg hadde. Det kunne vært litt morsomt. Da hadde jeg hatt bart.)

Jeg har jo den livsfilosofien at man lever bare en gang, og den ene gangen skal man få kose seg. Med det man vil. Når man vil. Men man trenger ikke bli feit fordi. Den dagen jeg har to dissende haker, sånn som jeg drømte her ei natt, da skal jeg slutte å både skrive om dette - og å spise sirup på isen min. Det kan være sjarmerende å være en liten og koselig latmark, men det ER ikke sjarmerende å bli feit som en konsekvens. Selv om en er godt gift.

GOD fræddag folkens! :)

Fru Balltalent

2012-01-05T07:56:00.001+01:00

I natt drømte jeg at jeg spilte på veteranlaget til LHK. Av alle ting. Greit nok at jeg er stor fan av jentene og har hengt mye i Larvik, og at jeg prøvde meg på banen i hine hårde dager da jeg var ung og sprek og bodde i barndommens dal, men noe balltalent er det faktisk ingen som kan beskylde meg for å ha. Hverken da eller nå. Og hverken når det gjelder fotball eller håndball.

Under den siste håndballkampen jeg spilte (på 80-tallet) stoppet lagene og lo av meg da (dengang) tynne og lange frøken Armer & Bein "frosket" ivei i et (trodde jeg) vakkert svev og bommet så det sang - på åpent mål - og tryna selvsagt, sånn at jeg ble liggende som et nøste av mine egne sammenfiltrede kroppsdeler. Gratulerer med dagen.

Når det gjelder fotball scoret jeg ett mål på tre år - og det var på treningskamp. Det trenger ikke utdypes mer.

Der var nok det sosiale som var min grunn til å være med på lagidrett, og det viste seg vel for så vidt i drømmen i natt også. På min vei ut på banen (altså i drømmen) måtte jeg rett som det var ta en pause og prate, spesielt russerne vi skulle spille mot var veldig interesserte, og jeg kom selvsagt aldri frem.

For å toppe det hele snublet jeg så lang jeg var da de ropte navnet mitt, og skle ned i et hull - der jeg på min ferd ned mot gulvet, rev ned en enorm stabel av pizza (i esker). Jeg ble liggende på gulvet med et kaos av pizza rundt meg og våknet da jeg, ganske oppgitt og høyt sa: Ikke rør, jeg rydder opp selv!

Jeg ble aldri noe balltalent, ikke en gang i drømmeland. Jeg ble, som så mange ganger før, heftet av noe langt bedre på min vei: prat og mat. Sport er nok ikke helt min greie, i allefall ikke organisert. Den uorganiserte derimot, den kan jeg like. Da bestemmer jeg selv. Litt sånn som egentrening i gymmen. Det var et fag jeg var skikkelig god i!

Jeg gråter ikke fordi jeg ikke er noe organisert idrettsmenneske jeg altså. Jeg tar det som et tegn på at mitt eneste nyttårsforsett er like viktig i år som de siste ti år: Jeg skal IKKE melde meg inn på et treningssenter.

Ha en strålende dag! :)

Fru Blue

2012-01-04T08:10:00.001+01:00

Du januar, du januar. Og omtrent på samme dato hvert år, det slår ikke feil. Jeg blir emosjonell og småtung i sinnet, all pynt og glitter og stas i gatene i på trær tas bort, det er mørkt når jeg står opp og når jeg går hjem fra jobb, det er kaldt, det regner og gjør det enda mørkere og antageligvis har jeg nådd antiklimaks etter dagevis med familie og fritid.

Disse to nissene fra Millom står fortsatt på skjenken og ser på meg, med konglene pent samlet foran seg. Som om de vil si "'Værsågod, vi har samlet noen kongler du kan kose deg med!. Og vi henter gjerne flere til deg!" Jeg tror de skal få lov til å stå der en stund. Nissene. De er litt hyggelige og forlenger litt den gode desemberfølelsen. Jeg vet at mange allerede har kastet ut jula, men hos oss får den være en stund til. Det er ingen hast. Dessuten har jeg ikke noe annet smart jeg kan pynte opp med for øyeblikket og januar OG upyntet hjem? Nei takk.

Det hjelper heldigvis å finne på små ting som gleder i hverdagen. Som å gå gjennom Folketeaterpassasjen, se på hvor fint det har blitt der, stoppe på Kroghs og kjøpe med en kaffe og gledelig oppdage at de har nye folk bak disken - som faktisk kan smile samtidig som de sier værsågod og gir deg en god kopp americano, høre på litt deilig bossanova og vifte med tærne. Drømme litt. Lukke øynene og tenke på lukten av en varm sommerdag.

"De nære ting" - som søte Cecilie Skog så vakkert sang om der hun satt i en kano på Nordpolen, i et program på NRK i går. Et sansebehagelig program å se på, jeg fikk nesten lyst til å gå til Nordpolen selv. Og det i selveste JANUAR? De nære ting.

Det er altså håp så lenge hjertet banker.

Fru I farta igjen

2012-01-03T08:07:00.001+01:00

Det var ikke mye fart over meg i går gitt; nattkjole, kaffe med konemor og Pellekos til langt på dag. Da jeg skiftet, skiftet jeg bare til en behageligere pysj - med bukse, slik at jeg ikke skulle fryse på knærne - og så gikk jeg i den hele dagen. Helt til jeg la meg faktisk, da byttet jeg til den første igjen.

Det er så velsignet deilig å kunne ha slike dager innimellom! Og ikke ha dårlig samvittighet for det! Hvor ingen ting venter, ingenting haster, ingenting MÅ gjøres. Herved er 2.januar offisiell Pysj-& Hviledag i Askelien. Det er bare å legge inn i kalenderen med en gang.

Det er viktig med en myk start på et langt og innholdsrikt år - det er nemlig mye spennende og godt for hjertet som skal skje fremover! Det er mange store ting som skal feires og mange tårer som skal gråtes - antagelig både av sorg og glede, jeg tør ikke gamble på noe annet, mye arbeid skal gjøres både hjemme og på jobben, mange tanker skal tenkes og gjerninger gjøres.

Så godt det er, med et nytt og blankt år liggende der å lokke og skinne, klart for oss alle til å bruke som en ny start!

2012. Visuelt pent. Og så er det partall i tillegg, det MÅ jo bare bli helt fantastisk?

Ha en god og NY dag - bruk den! :)

Fru Deilig fristelse!

2012-01-02T19:09:00.000+01:00

Nå lyver kanskje overskriften, det kan jo misforstås og tenkes at det er JEG som er den deilige fristelsen, men den gang ei.

Ikke i dag.

På nyttårsaften hadde en av jentene laget noen fantastiske kuler med sjokolade og tyrkisk pepper, og jeg har ikke greid å slutte og tenke på dem. I den forbindelse får dere her noe så uvanlig som, ikke bare ett blogginnlegg i dag - men også en OPPSKRIFT. Fra selveste Fru Perez. På en av årets første dager, når alle skal slanke seg og slutte å spise godteri. Her i gården skal også noen kilo absolutt jages vekk, men det betyr ikke at gode ting ikke kan deles (og nytes i smug..)

Her er oppskriften på de deiligste salte sjokoladekulene du kan tenke deg:

200 g hvit sjokolade

75 g mørk sjokolade
1 dl kremfløte
2 ss finstøtt tyrkisk pepper

1 ss myk salt lakris
10 g honning

Garnering:
200 g mørk sjokolade
1 dl sukker
1 ss finstøtt tyrkisk pepper

Hakksjokolade i bolle. Kok opp fløte, tyrkisk pepper og honning. Hell den varmeblandingen over sjokoladen, rør til en jevn røre. La blandingen stå kjølig i 12timer.
Rull 25 kuler og la disse stå i fryseren i 10 min.
Garneres i smeltet mørk sjokolade og rulles ilakrissukker, dvs blanding av sukker og tyrkisk pepper. (Hun som hadde laget nyttårsaftens herligheter hadde droppet den mørke sjokoladen - med hell. Jeg tror de er mye bedre uten, hvis man da ikke elsker mørk sjokolade selvsagt. Det kan fort bli for kraftig.)

Ta dem frem 10 minutter før servering og oppnå lyden av ekstatisk smatting og godord. Jeg lover!

Søt og god mandagskveld ønskes! :)

Fru Nyttårsglimt

2012-01-02T13:40:00.000+01:00

Et funklende nytt og ubrukt år ligger foran oss, fullt av nye muligheter! Her i Askelien nytes årets første fridag (eller fjorårets siste, alt etter som man ser det) og en myk start på den nye året er helt i orden kjenner jeg. I anledning den late dagen, deler jeg noen glimt fra nyttårsaften - de helt store skribleriene får vente til en annen dag.

Gode venner, god mat og god champagne!

Klokken er snart midnatt og småpikene løper for å se på rakettene

Kapoff!

Den beste utsikten.

VELKOMMEN 2012!

GODT NYTT ÅR ønskes fra gladjentene i Asker! :)

Fru Nyttår!

2011-12-31T11:14:00.001+01:00

Sløv morgen på årets siste dag. Stripete pysj a la Emil i Lønneberget, bustete hår (og ja, det ble ganske platinablondt i løpet av jula - og jeg klippet det også kortere, men det funker. Jeg er ganske rund i kritikkkantene når det gjelder min egen selvklipping.) nye tøfler, overdose nespressokaffe (også julegave- genial!) og siste rest av juleskinka på brødskiva.

Veden knitrer i ovnen, sausen til kveldens STORE kalkun står og putrer på komfyren, Brothers & Sisters har maratonsending på Bliss, det er minusgrader ute, jeg finner ikke konemors høye hæler (noe som KAN føre til en krise, men jeg har fortsatt et håp) Pelle er så god og glad at hundemammahjertet buler og jeg gleder meg til nyttårsfeiring hos gode venner her i Asker.

Perler, pels og paljetter er hengt frem til kvelden, sigarillos er kjøpt inn istedet for raketter - begge deler er like bortkastet å bruke penger på, men sigarillos smaker i det minste godt til konjakk.

Måtte dere alle få alle ønsker oppfylt i året som kommer! Spre om dere med kjærlighet, det kan aldri bli for mye av det i verden. Ikke utsett ting du har lyst til å gjøre, hopp i det! Ta sjanser, tro på deg selv, boikott janteloven, si meningene dine, ta vare på vennskap, ikke bruk tiden på ting og folk som ikke gir deg noe tilbake, spis god mat, start dagen med et glass iskaldt vann - rett fra springen, skaff deg en hund hvis du er ensom, bruk fargestifter når du skriver handlelister, lytt til musikk som gjør deg glad, gråt når du føler for det, gjør ting du egentlig ikke tør gjøre, smil til fremmede, gi komplimenter, kast gamle spøkelser ut av skapet en gang for alle.

LEV LIVET LYKKELIG! Selv om ikke alle har de beste forutsetningene for å våkne hver dag med et smil om munnen, blir det straks litt bedre om man tenker på at man er heldig som tross alt våkner og kan bestemme selv. Sett pris på de små tingene - sammen blir de store.

Og for all del, glem ikke hjertene. ♥

GODT NYTT ÅR til alle dere flotte, snille, gode mennesker der ute!

Fru Juleglimt

2011-12-30T15:42:00.003+01:00

Fra baksetet i en ny Mercedes - gjennom den vakreste fjellbygda i Norge.

Julaften og melkesuppe til forrett, lutefisk til hovedrett og multer til dessert.

Same procedure as every year.

Årets mest strabasiøse polferd gjennom restene av Dagmar.

Konemor fikk handlet inn akevitt og purreløk og trengte en time på å tine igjen etterpå.

Pelle elsker snø! Han har hatt en veldig god jul og har sikkert lagt på seg en kilo med godbiter.

Han tåler fortsatt ikke så mye aktivitet og har lagt seg halv ti hver eneste kveld, men jevnt over

er han mye bedre enn noen av oss forventet for en måneds tid siden.

Langbordet ble dekket på Trøen 3. juledag og søskenbarna var samlet til rakfisk og god lag.

Bak et vakkert vindu på en vakker bondegård i fjellbygda, samles vakre mennesker med vakre hjerter.

Hjemme igjen 5. juledag og Dagmar har vært på besøk mens vi var borte. Levegg og gelender ligger

på nedsiden av terrassen og vi har fri sklibane rett til skogs. Av alle hus i området måtte hun

selvsagt velge vårt og leke med, men vi har i det minste strøm og vann - og sett året igjennom

er dette det minste problemet vi har hatt her i Askelien.

Jula med storfamilien er over for denne gang og de siste fridagene skal nytes hjemme.

Stua er varm, stearinlysene er tent og asiatiske herligheter står på menyen.

GOD fredagskveld ønskes!

Fru Romjulskos

2011-12-27T11:53:00.001+01:00

Her i fjellbygda har vi i løpet av tre dager opplevd alle fire årstidene. Da jeg la meg i går var det plaskregn, ulende vind og skøytebane der det ikke var bart. I dag tidlig var vinduskarmen på det gamle pikerommet mitt i kjelleren, fylt med snø, og vinduet helt dekket. Verden utenfor er hvit og ny, det blåser enda og av og til kan vi ikke se huset til naboen. Det er veldig godt å sitte inne i pysjen og se på snøstormen - og vite at det er noen timer til jeg MÅ ut.

I kveld er det søskenbarntreff uti Bøgda. Vi startet tradisjonen i fjor etter mange år med prat og nå ser det ut til at det har festet seg. Det er i alle fall noe av det jeg har sett mest frem til denne jula. Seks søskenbarn (vi mangler en) med partnere, et langbord på et bondegårdskjøkken, rakfisk, akevitt og folk jeg er glad i - det kan ikke bli mye bedre en 3. juledag i snøstorm!

Jo forresten - nå er det Downton Abbey julespesial på NRK1, og er det noe disse fruene liker så er det den serien. Vakre kjoler, gamle dager, store slott, kjærlighet og intriger, pene damer og kjekke menn. En perfekt blanding!

Fortsatt god jul der ute, håper alle har fått igjen strømmen og at alle har det bra! :)

Fru Romjulslatmark

2011-12-26T13:45:00.001+01:00

Et morgenglimt fra trappa i barndommens dal, etter at stormen Dagmar har forlatt oss og bygda igjen ligger stille og snødekt mellom fjellene. Sola skinner på Storhornet og det er ikke mye som vitner om uværet i natt - ikke her vi bor i alle fall. I forhold til Vestlandet var nok det vi hadde her en flau bris, selv om huset ristet og lysene blinket.

Terrasseveggen til besteforeldrene mine forsvant i vinden, og strømmen ble også borte. Fremsynt som min kjære mormor er, hadde hun kokt opp vann og fylt på termos før de la seg, slik at de fikk varm kaffe til frokosten. Jeg skjønner jo hvem jeg slekter på, for å si det sånn.

Heldigvis har alle kjente og familie det bra, til tross for knekte trær og bortblåste levegger - og jeg håper alle ukjente også har det fint, og at jula kan fortsette med late dager og senkede skuldre. Her er det kino på programmet i kveld, det er tross alt viktig å komme seg "ut" også.

GOD 2. juledag! :)

Fru Jul!

2011-12-24T10:06:00.001+01:00

Da er treet pyntet i barndommens dal, alle barna (som ikke er barn men godt over 30) sitter og ser på gamle juleprogram vi har sett tusen ganger før og snøen ligger - om ikke metertykk, så hvit og fin og ER der i alle fall.

I dag samles familien på pappa sin side på kirkegården for å tenne lys for bestemor og andre slektninger som ikke er blant oss lenger. Etterpå smaker vi på julebaksten og klemmer hverandre god jul, en tradisjon som til tross for sin triste opprinnelse, betyr mye for oss alle.

I år hadde vi tenkt oss i kirka på julegudstjeneste, men lokalavisen melder at det er ventet 1500 på besøk i Guds hus (Vel og merke over tre gudstjenester) og alle vet jo mitt forhold til til kø og trange forsamlinger, så vi får se hva det blir til. Jeg MÅ ikke, selv om det gjør godt i sjela. (- og føles bittelitt hyklerisk i og med at jeg ikke går i kirka resten av året, men det er det jo ikke noen som vet. Utenom dere som leser dette selvsagt.) Sølvguttene på tv er jo en grei erstatning.

Julefreden har senket seg over meg, jeg har allerede fått en hjemmestrikket julegave og hjertet mitt er stort og varmt.

God jul til dere alle! Måtte den bli en høytid fylt med glede, kjærlighet, ettertanke og samhold, smil og tårer, latter og gråt. Alt hva et menneskelig sinn inneholder og som blir forsterket på dager som dette. Måtte all godhet og varme som finnes blant oss i dag, forplantes til de som ikke har det like bra sånn at de også kan oppleve et streif av juleglede.

Og spis julekaker. For all del, glem ikke julekakene.

Ho-ho-ho!

Fru Juleferie!

2011-12-22T07:51:00.001+01:00

Endelig! Det har vært en lang nedtelling føler jeg, men nå er det bare denne arbeidsdagen igjen og så har jeg fri ut året! En helt utrolig god tanke.

Snøen laver ned, konemor har reisefeber, Pelle er nybadet og fluffy og jeg er varm i hjertet. Alt er som det skal være et par dager før jul.

Det eneste som ikke er helt i vater er sveisen min, men det er jo ingen bombe. Jeg liker jo som kjent å eksperimentere litt selv og har sjelden tid til å vente på time hos frisør. Resultatet denne gangen? Tja, det er en stund siden jeg var SÅ blond, kan man si. Jeg skulle jo gå for den naturlige looken en stund, men ett eller annet sted gikk det skeis. Det ser ikke helt fjernt ut altså, men jeg må nok justere litt. I mellomtiden skal jeg late som om jeg opprinnelig har litt.... rødlig hår. Innerst inne.

Jeg skal ha for innsatsen i alle fall! Og om ikke annet så kan jeg brukes til å henge på juletreet sammen med annet englehår og glitter. Og norske flagg.

Hjemme i Askelien er julebordene overstått, gavene delt ut og hentet, amaryllisen spretter nok ikke ut før vi kommer tilbake og svibel og roser har gjort sine gode gjerninger for denne gang. Nå får spøkelsene kose seg alene hjemme mens vi er i barndommens dal, der snøen ligger og uværet er ventet. Jeg gleder meg uansett vær og føreforhold - hovedsaken er at den gode stemningen jeg har gått og kjent på i flere uker, endelig når toppen. Mens jeg venter på crescendo spiller jeg Doris Day, tenner lys og ønsker god morgen her på Youngstorget for siste dag i år.

God torsdag! NÅ kan jula komme! :)

Fru Bokorm

2011-12-21T07:55:00.001+01:00

Jeg leser Henrik Langelands "Verdensmestrene" om dagen og den er så BRA! Jeg prøver faktisk å lese minst mulig hver dag for at boka skal vare lenge, og jeg kan ikke huske sist jeg fant en bok jeg gjorde det med.

Handlingen er fra Oslo, vi starter på 80-tallet med at Brå brekker staven og så følger vi hovedpersonene som da er rundt 12 år, videre. Her har vi Laurentius Michael Meltzer d.a.y. (kalt Lars), oppvokst i Hemingland på Gulleråsen og i en tradisjonsrik advokatfamilie med aner tilbake til nasjonens grunnleggere, Amar Singh som nettopp har kommet flyttende fra India for å gjenforenes med sin far som kjører t-banen, Simone Bugge Kristoffersen fra Husebygrenda som har en far som kler seg ut som fantomet når det årlige kostymerennet avholdes og vi møter arbeidersønnen Remi Halvorsen fra sosialdemokratiske Oppsal.

Tilfeldighetene vil at livene deres vikles sammen med alt hva det innebærer av sosiale og kulturelle forskjeller i Oslo på 80-tallet, da det nyrike oljelandet Norge vokste frem. Men det er ikke bare skildringene av disse livene som gjør at jeg liker boka og vil drøye den, det er måten forfatteren minner meg på alle TING og hverdagstrivialiteter og nyheter og levemåten vi hadde den gang, og som jeg helt hadde glemt!

Jeg får et skikkelig flashback til det som for meg (når jeg blir hundre år, vel og merke) er gamle dager. Da brusmaskina kom, vi spilte inn Ti i skuddet på kassett, vi spiste bananbugg og gikk i Ispa og Millet. At jeg har bodd i området der hverdagen til Lars befinner seg, gjør det jo ikke bedre - jeg sklir rett tilbake når jeg åpner boka og leser om veier, steder og hus jeg kjenner, og er det noe jeg liker så er det bøker som får meg til å gjøre akkurat det. Som tar meg tilbake til noe jeg selv har opplevd eller steder jeg har vært, sånn at jeg virkelig kan dykke ned i historien og bare bli med etter hvert som jeg leser - og helt glemme tid og sted.

Om du leter etter en bok for julen (den er på 600 sider) og er barn av 70-tallet, anbefaler jeg deg å lese denne. Og det beste er at det er den første av fire - jeg kan nesten ikke vente! Hurra Henrik Langeland, you got me - again!

God onsdag! :)

Fru Førjulsglad

2011-12-20T08:11:00.001+01:00

Jeg er så glad for at Pelle er i god form om dagen! Jeg vet ikke om det er fordi vi har trappet ned og kuttet ut kortison eller om det er en del av sykdomsbildet, men han er i allefall lik seg selv og i farta, spretter rundt og vil leke, er på konglejakt (som på bildet) står opp med meg om morgenen og vil kose og er til å spise opp, så god er han. Det er ikke mye som gjør meg gladere enn det akkurat nå.

Jo forresten - jeg er også glad for at det er TRE dager til ferie, for at alle gaver er pakket inn og levert eller sendt med posten, for at godteriet er pakket inn i cellofan og prøvesmakt så mange ganger at det snart er smakeforbud, for at planene for jula er veldig gode å tenke på med trygg og god familietid i barndomshjemmet, søskenbarntreff på julepyntet bondegård, storfamilielunch og venner, toppet med nyttårsaften i Asker sammen med noen av de fineste jentene - joda, jeg har så mye å være glad for!

Hvis jeg i tillegg topper dette med at jeg i dag tidlig sto og tenkte på at jeg er så uendelig priviligert som etter åtte år fortsatt skynder meg hjem til konemor eller gleder meg til hun skal komme innom kontoret eller synes det er romantisk å ta bussen sammen om morgenen eller våkner om natta fordi det er trangt og varmt fordi hun ligger helt inntil på en side og Pelle på den andre og jeg får tårer i øynene fordi jeg kjenner kjærlighet - DA kan vi si oss fornøyd med dagens gladkristne utbrodering.

I lys av alt som er godt, tenker jeg selvsagt automatisk samtidig på de som ikke har det så bra, om det er med mat, penger eller kjærlighet - og jeg får (kvinne som jeg er) dårlig samvittighet for at jeg var så heldig å havne på den siden der gresset er grønt. Det er kanskje til og med politisk ukorrekt å være så glad på egne vegne i disse dager (eller politisk korrekt å få litt ekstra dårlig samvittighet?) men pokker heller. Jeg har fått en tilmålt tid her på jorda, og den har jeg tenkt å sette pris på - uten å bry meg om den forbaska tufsen som sitter på skuldra mi og hvisker at jeg bør ha dårlig samvittighet fordi noen andre ikke har det like bra.

Jeg tenker jeg knipser ham helt AV skuldra jeg. Han kan finne noen andre å plage, noen som virkelig trenger det. Så kan jeg bruke energien min på å gjøre gode ting istedet for noe så bortkastet som dårlig samvittighet. Jeg kan ikke redde verden, uansett hvor store planer jeg har hatt om det siden jeg første gang kunne tenke en ordentlig tanke.

Men litt kan jeg gjøre, og litt er bedre enn ikke noe.

Små gjerninger kan fremkalle store smil.

God førjulstirsdag! :)

Fru Nedtelling

2011-12-19T08:07:00.001+01:00

Fire arbeidsdager igjen og så er det juleferie! Jeg gleder meg så innmari til å ikke høre vekkerklokka pipe klokka seks! På en hel uke! Shit for en luksus.

Apropos luksus. I helga var vi innom et hus som overrasket så mye at det må nevnes. Vi kom inn på et lite kjøkken og jeg tenkte: Jaha, her var det veldig lite og veldig koselig! (Vi er jo vant til små hus med våre 59 kvadrat og liker å se at vi ikke er alene i verden..) men nysgjerrig som jeg er så gikk jeg litt inn og titta inn en dør - og oppdaget sjølveste Julehuset.

Huset fortsatte inn i en stor stue - med vinterhage, og alt var pyntet med flotte nisser og fine kuler og all verdens ting fra andre land, innblandet nydelige malerier og julelys. Selvfølgelig ble jeg og kameraet helt spinnville, det var jo motiver for hver halvmeter, for ikke å snakke om helheten. Bildet er fra det ene hjørnet av stuen og sånn var stilen over det hele, helt fantastisk - ren luksus for øynene!

Når jeg blir stor og har levd et langt og innholdsrikt liv og samlet ting fra alle verdens hjørner, håper jeg at de som kommer til oss kan få den samme følelsen. Og at øynene finner nye skatter hvor enn de ser. Da skal jeg si meg fornøyd.

Less is more heter det jo som kjent, men jeg er veldig glad for at noen ikke bryr seg om det og i tillegg greier å gjennomføre overdådigheten uten at det ser ut som en episode av Ekstreme samlere - noe det fort kan gjøre. Balansen er hårfin.

Til min store sorg (og konemors glede) er Askelien alt for lite til å pynte stort og mye, men heldigvis går det an å bytte ut og ommøblere når som helst, noe som gjør at det blir litt nips og pønt likevel.

Hva hadde livet vært uten pene ting å se på? Utrolig kjedelig. Nå sier jeg ikke at de som er blinde og svaksynte har kjedelige liv - hvis du absolutt skal kverulere, men noen ganger tenker jeg faktisk over hvor heldig jeg er som KAN nyte gleden det er å se på alt fra glitter og stas til stormhav og fjelltopputsikter.

Perspektiver har jo aldri skadet noen.

Ha en god dag! Neste mandag er det jul! :)

Fru Førjulskos

2011-12-18T18:53:00.002+01:00

Nydelig helg! Familiekos på Millom - småbruket til svigers - ikke så langt fra de populære bollene på Espa, pinnekjøtt og prat til langt på natt, strålende sol, kuldegrader og snø i dag, lykkelig og fri Pelle på konglejakt over skaren, Veslen (på 650 kilo) godmodig gumlende på høy, kulderoser i bleke fruekinn og julenissen lurende bak hjørnet.

Herlig søndags ettermiddag her i Askeliens julegodterifabrikk: mine sjokolademarshmellowskarameller, mintkuler (heretter omdøpt til sluddballer pga umulig å få laget med rund form) og konemors gjennomtenkte og vellagede myke karameller med lime. Det er ikke til å stikke under en stol at smaksprøvene ble såpass mange at jeg gladelig deler produksjonen med alle som vil ha.

For å toppe det hele lages nå hjemmelaget pizza. Mat må man jo ha?

Og så er det bare å gratulere Spania med bronsemedalje i håndball - og krysse fingrene for de norske jentene!

God søndag der ute! :)

Fru Julekarma

2011-12-16T08:08:00.003+01:00

Noe av det beste jeg har gjort på lenge, er å ta med rullatorpulten min og plassere den i resepsjonsområdet. Etter at vår kjære resepsjonist gikk av med pensjon og det meste ble automatisert og effektivisert, har det vært litt tomt i området. Man skal altså ikke, i effektiviseringens navn, undervurdere en slik rolle og det har jeg nå tatt ansvar for.

For å spre litt juleglede og få litt karmapoeng tilbake, har jeg altså tatt med meg pulten og pc og stilt meg opp ved inngangen. Her står jeg og ønsker velkommen, tenner lys og spiller julesanger samtidig som jeg prøver å gjøre jobben min. Noen ganger går det litt dårlig, fordi alle stopper opp for å skravle, spise en klementin og drikke litt kaffe, men - og her er det positive med effektiviseringen - jeg føler at jeg greier å kombinere?

Jeg er i utgangspunktet ganske grei på det området, effektiv mener jeg, så at jeg nå muligens bruker et kvarter lengre tid på noe, ser jeg ikke på som noe problem - og når jeg ser hvor stor pris kolleger setter på dette, er det verd litt stress innimellom. Det ER noe i det ordtaket "Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad!"

I går for eksempel. Da sto jeg opp på feil fot, skrev en halvdyster sutreblogg og hadde i tillegg tatt på lys beige strømpebukse som plaget livet av meg hele dagen. Lys strømpebukse og kort skjørt ER altså ikke noe pent (med mindre du er 13 år eller 40 kilo) og det MÅ jeg snart ha lært meg! Plutselig så det ut som om jeg hadde tjukke knær OG cellulitter, og jeg har ikke - i ærlighetens navn, noen av delene! Den strømpebuksa ytte meg null rettferdighet.

Da hjalp det på humøret å sitte ser jeg sitter nå, når vår egen hushomo kom svingende forbi, så på jentene og utbrøt gledestrålende (og overbevisende) at "Ingen byrå i Norge har så flotte damer som oss!" og voksne damer rødmet ungpikeblygt, fniste og vrikket litt ekstra på rompa - og jeg kjente at han også mente meg, selv om jeg hadde stygg strømpebukse gjemt under pulten.

Det er altså ikke mer som skal til, og det er det som er så flott! De små tingene, de fine ordene og et lite blunk - om det er fra en homo eller ei, det er HYGGELIG!

I dag er det Formal Friday her på huset, og i anledning dagen - og for ikke å være noe dårligere enn gutta jeg i går truet til å ta på slips, har jeg også selv tatt på ett.

Slips, fredag, godt humør og norges peneste damer rundt meg?

Åhoi, nei jeg klager for all del ikke.

GOD FREDAG! :)

Fru Musespor

2011-12-15T08:00:00.002+01:00

Det skal bli godt med en ferie kjenner jeg. Bort fra hverdag, regninger og veiarbeid. Bare koble av litt fra den daglige tralten.

Selv om vi skal til barndommens dal og det en gang var hverdagen min, blir det likevel ikke det samme. Mye snø har ligget i bygda siden den gang, og takk for det. Nå har jeg bodd lengre hjemmefra enn jeg bodde hjemme, noe som betyr at jeg egentlig begynner å bli ganske voksen.

Det føles ikke alltid sånn. Jeg føler meg av og til som en liten mus med alt for stor ryggsekk, som prøver å komme seg under og gjennom og forbi hindere uten å bli sittende fast. Noen ganger butter det, noen ganger sniker jeg meg unna lett som bare det, og noen ganger blir jeg sittende dønn.

Det er når jeg blir sittende at det er bra jeg ikke er en mus på ordentlig. Da hadde jeg nemlig ikke kunnet ta av ryggsekken, reise meg opp, sette den til side og ta juleferie. Da hadde jeg ikke kunnet samle nye krefter sånn at sekken bare kunne løftes ut når jeg er tilbake og ting kan starte på ny frisk.

Det er lykka i livet, det. At det går an å koble ut, riste sekken og starte på nytt. For noen tar det mange år, for andre en natts søvn. Uansett, det går - uten det håpet hadde det ikke vært mye å våkne for.

Tro, håp og kjærlighet. Den hellige treenighet. Det slår aldri feil.

God torsdag! Ta vare på hverandre og husk å gi noen en klem! :)

Fru Juleønsker

2011-12-14T08:24:00.008+01:00

Nå er det neimen ikke lenge igjen til jul! Alt er straks klappet og klart hos oss i alle fall. Alle gaver i boks (men ikke levert, men det er jo bare kos og klem) alle julekort sendt og alle svarte strømpebukser til julens antrekk er kjøpt inn. Alt må man da også tenke på.

Pelle er på nedtrapping av kortison nå. Den gjorde mer skade enn nytte tror jeg, uten at jeg påberoper meg kompetanse på feltet. Han ble så pjusk og slapp og det luktet så aceton av pusten hans (skulle tro han gikk på lavkarbo) at vi tok med en urinprøve til veterinæren. Å ta urinprøve av en hund er lettere sagt enn gjort gitt. Hver gang han løftet benet, skyndte jeg meg å stikke frem et syltetøyglass (av alle ting) og da snudde han seg (med beinet fortsatt i lufta) og så på meg som om jeg var den dummeste i verden. Enden på visa var jo at jeg måtte skrubbes opp til albuen og glasset så vidt hadde fått noen dråper.

Er par dager gjorde vi dette (til stor underholdning for de som bygger vei) og da resultatet viste at han var rett under medisinering for nyresvikt, var ikke veien til å ta ham av kortison lang. Å medisinere en hund fordi han får skader av en annen medisin er for meg helt uaktuelt, spesielt når ikke hovedmedisinen ser ut til å ha noen virkning heller. Vi snakket med en veterinær som kunne fortelle at det hender at hunder ikke responderer som ønsket på kortison - og at Pelle sannsynligvis var en av dem. Selvfølgelig.

Nå om dagen er han seg selv lik. Leker med ball og spiser mer normalt. På full kortison spiste han som en hest, det var nesten moro å se slik matlyst - i alle fall for meg, jeg kan jo relatere meg til akkurat det. Det som ikke var moro var at vekta gikk rett opp og han var urolig og vandret rundt hele natta. Nå begynner pusten hans å lukte vanlig og når han sover puster han i vanlige frekvenser igjen og ikke den hurtige som han holdt på med for et par uker siden, og som fikk oss til å tro at hjertet holdt på å stoppe. Nå er han som han var FØR full dose på kortison. Han får fortsatt gabapentin på kveldene, det virker som om han sover bedre av det. I natt har han for eksempel ligget inntil meg stort sett hele natta, og det er det lenge siden han har gjort.

Det store aktivitetsnivået er det dog ikke. En liten runde i gata så sover han lenge etterpå, men så lenge han får kose seg og ligge oppå en av oss og se oss dyyypt inn i øynene og får godbiter bare han sier kvekk, ser det ut til at han ikke har det så aller verst.

De gode dagene er heldigvis flere enn de dårlige, men at det blir hans siste jul, det er jeg sikker på uansett hvor mye jeg håper og ber. Da er det godt at vi har fri og skal være sammen med familie i over en uke. Det blir en trist undertone med tanke på at alle vet at det blir den siste jula hans, men kjenner jeg gjengen rett så forplanter den undertonen seg i oss og gjør at vi blir enda litt mer opptatt av å ha det fint sammen og ta vare på hverandre - og det er jo det hele julen handler om.

Å ta vare på hverandre. Senke skuldrene. Ha det hyggelig sammen med noen man er glad i. Gi en ekstra gave til noen som trenger det. Tenke gode tanker. Gjøre gode gjerninger. Bry oss - om annet enn noe så latterlig som smør.

Ha en god førjulsonsdag! :)

Fru Selvinnsikt

2011-12-13T08:11:00.005+01:00

Ok. To ord om været, det regner nemlig så infernalsk at jeg holdt på å dåne da jeg titta ut vinduet i dag. Stakkars dere som kjører bil, jeg er veldig glad jeg sitter på en varm buss (av den gammeldagse typen - o lykke! Setene er jo myke og behagelige!) og slipper tenke på noe annet en dette. Og det å skrive.

Dette med å skrive er jo noe jeg elsker, og jeg hadde hatt et fattigere liv om jeg ikke kunne få uttrykke meg skriftlig. Jo, jeg kunne fortsatt å skrive dagbok, for på en eller annen måte, enten man vil det eller ei, så blir bloggene en dagbok. Jeg deler ikke alle hemmelighetene mine med dere (det er neimen ikke langt unna), men dere får vite alt som skjer i livet mitt likevel fordi jeg forteller mye. Og en pluss en er to for alle som vil.

Da jeg begynte å blogge her hadde jeg skrevet anonymt på nett i mange år. Eller, anonymt og anonymt fru Blom, det hente jo at folk kom bort og lurte på om jeg var "hun der", og til slutt sluttet jeg å skrive. Jeg likte ikke at folk jeg ikke kjente visste hva jeg følte og tenkte og mente og hvor jeg bodde.

Jeg holdt meg ikke borte fra verdensvevskrivingen lenge, det kan jeg jo glatt innrømme. På en eller annen måte er det å få tilbakemeldinger på det man skriver, noe som veier tyngre enn jeg trodde og da måtte jeg ta et valg: Overleve det at folk jeg ikke kjenner vet hvilken farge jeg har på kosekjolen eller la være å skrive om alt.

Ettersom du leser dette ser du jo hva jeg valgte. Det å skrive og vite at noen leser det, kan jeg tenke meg blir som blotting. Selvsagt er det ingen som helst seksuell undertone med akkurat denne bloggen, men det er en form for utlevering til noen man ikke kommuniserer verbalt med - og det gir en form for tilfredsstillelse. Kan man kalle det sosial blotting? Det ordet finnes sikkert i ordboka allerede, det er bare jeg som ikke har lest det kapittelet.

Alle mennesker har behov for anerkjennelse på en eller annen måte. Her har du min. Selv om jeg blir flau og rødmer og prøver å snakke det bort når noen sier de har lest noe eller liker det de leser, gjør det likevel utrolig godt og hjertet svulmer litt. Det er lov til å si det uten å høres ut som jeg er høy på pæra?

Utgangspunktet for disse tankene i dag, var at jeg fikk høre at jeg har virket litt negativ i skrivinga mi i det siste. Og selv om jeg smiler og er positiv så langt øyet rekker, ser jeg det også. Det ligger en undertone av noe misfornøyd bak noen av skribleriene, uten at jeg her og nå kan si hva det kommer av. Mulig det er mørketia som sniker seg mellom bokstavene.

Jeg ser også at jeg kan (for de som ikke kjenner meg, håper jeg!) virke utrolig selvopptatt, selvhøytidelig, arrogant, besserwisser, ignorant og alle andre dødssynder som finnes. Jeg vet at jeg har elementer av alt dette i meg, og jeg vet også at det blant annet er fordi jeg er en bortskjemt jente av dette århundret.

På den andre siden har jeg selvinnsikt nok til å se og vite at jeg har disse skavankene, og det gleder (ikke minst) mitt eget hjerte å vite. Det er dog uansett ikke noe hyggelig å bli obs på at man er som de menneskene man helst ikke liker.

Nyttårsforsett? Det sier seg selv.
Bli mer ydmyk for at det finnes nyanser. Og slutte å være så jævlig hårsår.

God tirsdag der ute!:)
(Og jada, jeg har glitter i håret som seg hør og bør ei på 39,5 år på denne dagen.)

Fru Førjulsfri

2011-12-12T18:28:00.003+01:00

For en fantastisk luksus å ha fri en mandag i desember! Det er jammen meg noe jeg skal innføre hvert år. Lang frokost og god kaffe med konemor, mens regnet plasket på rutene og vinden ulte utenfor, det knitret i peisen og P1 surret i bakgrunnen. Helt perfekt start på dagen.

Julegaveshopping i desember er ikke noe jeg har brukt å se frem til, det er så mange stressa og gærne folk i butikkene på denne tiden at det er best å holde seg hjemme. Heldigvis har vi Askers best bevarte hemmelighet tre svinger unna: Holmen Senter - et perfekt sted for slike sysler. Flotte butikker med alt man trenger, god parkering, lite folk og god stemning. I løpet av tre timer var vi ferdig med alt, og da fikk vi shoppet litt til oss selv også - som seg hør og bør.

Bare det at Dorothea befinner seg på senteret er grunn nok til å dra dit. Det er som å komme til himmelrik hver gang, selv om det nesten blir litt for mye av det gode. Det er bare å ta på seg skylappene og bakbinde hendene, ellers hadde jeg fylt opp både kjøkkenskap, stue og klesskap med det de har. Det holdt dog med en noen perler og en strikkajakke med pelskrage i dag. Litt må man tross alt unne seg, og jakker og perler kan man da aldri få nok av!

Nå skal julekortene skrives og gavene pakkes inn, perfekt syssel når det er mørkt og kaldt ute og stearinlysene blafrer i vinduskarmen. Med Bernhoft & KORK i høyttalerne, akkompagnert av Pelles snorking, kan det vel ikke bli mer idyll på en mandag.

God kveld der ute! :)

Fru Adventssøndag

2011-12-11T17:22:00.004+01:00

Søndag, snøen laver stille ned, fyr på peisen, stearinlys og avslappet stemning i Askelien. Guttas julebord var like vellykket i går som hvert eneste år, pinnekjøttet smakte fantastisk, julemusikken fylte huset og skravla gikk til sola sto opp. Same procedure as every year.

Lykken er å ha fri i morgen! En helt ubrukt førjulsfridag ligger og venter på meg når jeg våkner, og den skal brukes til lang frokost med konemor og julegaveshopping i Asker. Jeg gleder meg!

Ha en nydelig søndag der ute, nyt hverandre og førjula. :)

Fru Fiskeboll

2011-12-09T08:12:00.003+01:00

Ahh, fredag og alle hjerter gleder seg, tross regn og torden (?I alle dager?) og sludd og slaps. Før dette blir en blogg om været vil jeg bare til min egen unnskyldning si at det er for neste generasjoner - for at de om hundre år skal kunne gå tilbake å se hva slags vær det var julen 2011. Veldig interessant.

Samma det vel , det ble bare sånn. Det er et sabla godt uttrykk, forresten - brukt på den riktige måten. Av og til så BLIR det faktisk bare sånn som det blir og det er greit. Det er når det blir brukt som latmarkunnskyldning det kan erte på seg gråstein.

Som feks når jeg skal legge opp middag på tallerken og er kjempesulten ikke har tid til å bry meg om at det KAN se fint ut der det ligger selv om det er fiskeboller i hvit saus. Da blir det som den reklamen om at "ost er ost". Det er nemlig ikke det. Det er helt sant, det KAN se litt fint ut selv om det er noe gørr kjedelig som ligger der. På den måten blir det plutselig et lite herremåltid som blir hyggelig å spise, istedet for en rett man bare skal fylle magen med. Serverer man med det fine bestikket og levende lys i tillegg, et det jo nær en kulinarisk opplevelse!

Tenk at JEG skriver dette. Hun har oppdratt meg godt de siste åtte årene hun godeste konemor. Jeg kunne skyldt på mamma for denne oppdragelsen, men da jeg flyttet hjemmefra som 18-åring var jeg ikke særlig opptatt av mat. Mat spiste jeg for å ikke dåne av underernæring, og det skulle helst skje i farta og jeg hadde ikke tid til å sitte rundt et bord særlig mye lengre enn nødvendig. Jeg kan vel tenke meg hvor avslappende selskap jeg var hjemme.. (Unnskyld!) Folkeskikk derimot, den fikk jeg med meg i monn fra barndommens hjem. Jeg gikk ikke fra bordet uten å ha takket og bukket og tatt av tallerken og vasket fingrene før og etter, og ser man bort i fra at jeg ikke brydde meg om hva jeg spiste (så lenge det ikke var kjøtt) så er det da en av de viktigste koffertene man kan få med seg når man forlater redet?

Da jeg flyttet på hybel ble det selvsagt ikke bedre. Hybelmat a la fru Perez er ikke særlig spennende, det kan jeg med en gang si - uten at jeg trenger si det engang. Alle vet det. Fra hybelkomfyren gikk ferden til singelliv i Oslo.. og det trenger vel heller ikke særlig mer utdypning?

Fra å være en kvasivegitariansk, pastaspisende, matuinteressert travel vims som enten spiste brødskiver til middag eller gikk ut og spiste, har jeg blitt ei som pynter tallerken før fiskebollene serveres. I en alder av 39,5.

Samma det vel! Det er jo bare å gratulere!

Fin snøfull fredag ønskes! :)

Fru Knekald

2011-12-08T08:03:00.003+01:00

Hoi! Ti minus? Hvor kom de fra så brått? Som den løsningsorienterte og positive sjel jeg er: Heldigvis en gyllen anledning til å endelig bruke de nye vinterskoa i selskinn og elg! Varm opp til midt på leggen - og med dunjakke fra toppen og med til midt på låret er det kun det samme kritiske punktet som alltid som fryser, nemlig knærne.

Jeg tror jeg alltid har fryst på knærne. Veldig upraktisk siden jeg stort sett går i kjoler og skjørt over knehøyde, men på dette punktet får faktisk ikke min indre bestemor ta over. Jeg nekter å begynne å gå med knevarmere! Det holder med underkjoler, sjal, støttestrømper (på fly vel og merke, ikke ellers, for all del!) nesedråpefangerfilla under ermet (bare hjemme!) og vern mot sniktrekk uansett hvor jeg sitter, om jeg ikke skulle begynne gå med ett eller annet på knærne også!

Hva skulle det vært forresten? Det naturlige er jo en ekstra stillongs eller overtrekksbukse, men av en eller annen grunn stritter min forfengelige del veldig imot bare jeg tenker på det. Hva med noe a la knebeskyttere de bruker i ishockey, bare strikket eller sydd? Når jeg tenker meg om kunne jeg egentlig bare brukt dem som de er, jeg har jo stadig blåmerker på knærne fordi jeg sklir eller vimser på annen måte. Det ville jo sett helt kårny ut selvsagt, og jeg tviler på at jeg får dem i matchende farger og da er det forsåvidt utelukket å engang tenke på. Er det rart om en blir litt forvirret? På den ene siden bestemor med sniktrekk og på den andre siden prinsesse Vil Ikke?

Det er mulig forfengeligheten går over etter noen uker med sprengkulde. Enn så lenge skal jeg gå rundt som Michellinmannen - med pipstilkbeina stikkende frem under jakka.

God torsdag! :)

Fru Vinterland

2011-12-07T07:50:00.002+01:00

Jaaa! Etter hundre år kom endelig Kong Vinter på besøk. Å stå opp til et hvitt land med brøytekanter var faktisk utrolig koselig - og lenge etterlengtet. Til og med Pellefar ville ut å base litt før han krøp under dyna til konemor igjen for å varme seg, heldiggrisen.

Veldig lite nytt over det jeg skriver nå i grunn, alle vet at vinteren kommer og alle vet at alle andre akkurat nå skriver det samme som meg, men shit au! Litt glede må man kunne dele i mørketiden, uansett om den er den samme over hele landet.

At jeg fikk snø i støvlettene fordi jeg løp til bussen, at jeg gikk ned i spagaten og nesten vred hofta ut av ledd i samme øvelse fordi det var isete, at bussen var forsinket og stappfull, at det var kø og at alle snakket om det samme rundt meg, se DET bryr vi oss ikke om. Ikke i dag.

I dag er Kong Vinters jomfrutur på Østlandet. Jeg lar ham få litt tid til å slå seg til ro før jeg begynner å klage på noe.

God, hvit, kald og ren onsdag ønskes! :)

Fru Løsningsorientert

2011-12-06T07:57:00.005+01:00

Jeg savner snø! Desember uten er som en sommer uten sol. La gå at jeg vet jeg kommer til å fly i taket opptil flere ganger fordi jeg må ut å måke IGJEN når det først kommer en meter på en gang, men det får jeg heller bite i meg når den tid kommer. Jeg vil ha snø!

Det blir uansett snø eller ei, ganske vanskelig - om nesten umulig å parkere og å snu og å komme frem for store biler sånn som løsningen hos oss er nå, så like greit at vi skal selge bilen etter jul. Ett problem mindre å tenke på, ett skritt bort fra hjerteinnfarkt, men det betyr ikke at jeg lar det ligge fordi, åneidadu. For å bruke en flott setning mange (med større pondus enn meg) har sagt før meg: Dette finner jeg meg altså ikke i!

Nå er det jo ikke snakk om å finne seg i egentlig, men det gjorde godt å si det uansett. Saken er jo at det er den berømmelige reguleringsplanen av det herrens år 1993 som bestemmer dette. Og DEN har jeg tenkt å gå litt etter i sømmene. Så for de av dere som er like opptatt av parkeringsplasser og reguleringsplaner som det jeg er: Følg med! Til dere andre: Jeg skjønner dere så godt, det HAR vært mer spennende lesning her.

Jeg kommer sterkere tilbake når det gjelder spenning. Jeg "skal bare" først. Og om ikke de som styrer med denne planen kan bruke litt sunn fornuft og hjelpe et par innesperrede kvinner, er det alltids en avis som trenger stoff.

God tirsdag! :)

Fru Julebord

2011-12-05T08:15:00.002+01:00

I helgen var det duket for årets jentejulebord i Askelien og fru og fru sto på hodet hele lørdag og tørket støv, pyntet bord, laget velkomstgodbit og pinnekjøtt. Om det ble suksess? Et ubestridt og rungende JA.

At undertegnede på denne tiden av året kan bli vel ivrig på det lille glasset er vel også noe som ikke skal bestrides, men blåmerker på knærne og ei strømpebukse med hull på tærne tyder på en vinglete morsom kveld og dansing på ubehandlet tregulv.

Noe blir man visst aldri for voksen til å gjøre, og når man i tillegg hygger seg sammen med mennesker som en har kjent siden 18-årsalderen da vi virkelig var vimsete, da er det armer og bein, høy skravlefaktor, mye latter og en og annen fot å snuble i fordi man er litt ivrig. Gjerne sin egen. Hadde jeg vært av indiansk avstamning hadde jeg uten tvil hett Snublefot. "Svært sjarmerende og vimsete Snublefot". Det er i alle fall det jeg trøster meg selv med. Jeg vet jo at en kjolekledt frue på 178 cm i sine beste 39,5 år, som i slow motion faller over på siden med beina til værs hver gang hun skal sitte på huk og bytte musikk, hylende av latter, antagelig ikke hadde sett sjarmerende ut i annet enn dette selskapet.

Godt det bare er to julebord igjen. Og det første er gjerne det verste, er det ikke sånn det er? Man lærer jo etter hvert? Vi sier det sånn.

God mandag! :)

Fru Førjulsfølelse

2011-12-02T08:00:00.002+01:00

I går kveld var vi i Asker Kirke på julekonsert ned Inger Lise Rypdal og Ole Paus. Jeg har faktisk aldri vært i den kirken tidligere og det angrer jeg nesten litt på, for den var veldig fin. Verdens vondeste benker hadde den dog, men ingen som har bygd en gammel kirke har vel noen gang tenkt på komfort når det gjelder å sitte.

Jeg har aldri helt hatt sansen for (eller oppdaget?) Ole Paus, men jeg ble veldig gledelig overrasket må jeg si. Hans måte å fremheve Josef på fikk meg til å tenke over Juleevangeliet på en helt ny måte. Han fikk meg faktisk til å glemme de vonde benkene.

Hu godeste Inger Lise har jeg jo fått inn med morsmelka (fra pappa vel og merke) og vært "tvunget" til å høre på frem og tilbake til hytta på Møre hver helg i barndommen, så jeg tror nesten jeg kan alle tekstene hennes fra 70 og 80-tallet. Jeg har dog aldri vært på konsert med henne, men hun sviktet heller ikke her. Vil du ha en fin førjulsstund bør du ta deg en tur på konsert med disse to, det er enda sjans rundt om i landet!

Askelien ble ferdig pyntet i går kveld, som et resultat av juleånden som kom over oss i kirken. Nå henger alt der det pleier å henge (ingen viktige tradisjoner brutt med andre ord) og det er klart for jentenes julebord i morgen. Hurra! :)

Nyt livet og senk skuldrene, sett på
behagelig musikk og gjør noe hyggelig.

Det er fredag! :)

Fru Engasjement

2011-12-01T09:30:00.004+01:00

Ei spisestue fylt med julepynt som venter på å få en plass, julegavepapir, gaver - og hjemmekontor. En salig blanding og helt fantastisk digg å sitte her i pysj mens vinden uler utenfor, flaggstanga til naboen ser ut som den knekkes når som helst, det knaker i gammelt tømmer og regnet klasker mot vinduene.

Telefonen ringer, mailene detter inn og jeg hamrer i vei på tastaturet - godt hjulpet av Nespresso som endelig har fått påfyll i kaffeskuffen vår. Kaffe med kirsebærsmak var ikke helt min stil, ei heller sjokolade og vanilje (selv om jeg elsker lukten), den gode gamle Lungo er mer enn bra nok.

Første desember 2011 - ute er det 5 varmegrader og ikke et spor av snø. Moder Jord må være helt fra seg av sorg fordi vi forvalter arven vår på denne måten. De rare temperaturene, det ekstreme været og alle andre tegn på at noe ikke er som det skal, bekymrer MEG i alle fall. Jeg har blitt mer miljøfokusert de siste årene, og det skulle jeg ønske alle andre kunne bli også! Jeg er ikke helt islender og hårete armhuler altså, men jeg er mye mer opptatt av forbruk, emballasje, utslipp, nedbryting og forurensing enn jeg har vært tidligere. Jeg handler ikke så mye på feks H&M fordi klærne og dilldallet går istykker og kastes etter to ganger. Jeg bruker handlenett når jeg er i butikken istedet for å ta med plastposer hjem. Vi modererer middagsporsjonene og lager vi for mye er vi flinke til å spise rester. Jeg har brød i fryseren som jeg putter i brødristeren istedet for å kjøpe et helt brød og kaste halvparten fordi det er "gammelt" etter to dager. Sånne små ting som faktisk kan utgjøre en del i søppelvolum i løpet av et år.

Bare det at vi begynte med kildesortering av søpla fikk meg til å tenke meg sju ganger om. Vi kaster mindre mat, men EMBALLASJEN - den fyller fader meg opp søppelstampen hver måned, og det irriterer meg MYE. Det hjelper jo ikke at jeg som forbruker er flink til å sortere når ikke de som selger tenker på det samme når varer pakkes inn?

Ta fiskepinner som et eksempel. En 30-pack fiskepinner har alltid vært EN stor eske med TO esker inni. Fullstendig meningsløst spør du meg. Nå har de (applaus!) redusert emballasjen ved å fjerne eskene inni - og i stedet laget et fint "grid" som deler opp slik at det fortsatt er to stabler med fiskepinner. HVA er meningen? KAN ikke fiskepinnene ligge sammen - side ved side, når de kan ligge OPPÅ hverandre? Helt utrolig. Og helt utrolig at jeg engasjerer meg, men jeg skjønner ikke logikken. Det koster sikkert mer å produsere det innvendige adskillelsessystemet enn en alle fiskepinnene i esken koster tilsammen.

Her om dagen leste jeg en reportasje om bleier (Av alle ting, jeg vet - den handlet om at barna bruker bleier til de er 5 år - helt krise spør du meg.) og så begynte jeg å tenke på HVOR mange bleier som kastes i året? Det må da være utrolig mange? De blir restavfall eller bioavfall, men likevel? Det MÅ da være flere nå som bruker tøybleier, selv om det er et helvete å vaske og man sikkert går opp i opp i energibruk fordi de vaskes i vaskemaskin? Jeg tror jeg hadde brukt tøybleier. Lett å si her jeg sitter på hesten min, men jeg vet at jeg i alle fall hadde vurdert det - sterkt!

(Ojsann. Nespresso fungerer fortsatt ser jeg - mye koffein og et tastatur - say no more.)

I dag kommer kommunen på besøk for å se på helvetesmakta som er bygget i hagen vår. Det skal bli spennende å høre hva de har og si og hva som til slutt blir resultatet av jordhaugen.

Ha en forblåst og herlig dag der ute! Og HUSK å tenk mer på Moder Jord, værsåsnill? Jeg vil at tantebarna mine skal oppleve hvit jul i fremtiden! :)

Fru Kritisk matvrak

2011-11-30T08:07:00.003+01:00

Da jeg sto på badet i dag, kjente jeg plutselig lukta av pinnekjøtt. Jeg vet ikke om det er et godt eller et dårlig tegn, men gode tanker fikk jeg i alle fall! I helga er det klart for årets pinnekjøttlag med jentene, og jeg tror jeg har gledet meg siden i fjor, både til maten og selskapet.

Noe jeg brukte litt energi på å glede meg til forrige uke, var lørdags matopplevelse på St. Lars. Første gang vi var der var alt helt fantastisk: Snutesnacks, vin, mat og stemning. Denne gangen var det et utrolig høyt lydnivå, og i og med at vi hadde med en 30-åring så går det ikke an å skylde på at vi begynner å bli gamle heller. Det var også så mørkt at vi ikke så hva som sto på menyene uten å omtrent ta fyr med stearinlysene (her kan jeg også referere til 30-åringen)og da maten kom måtte (i alle fall jeg, pga nevnte mørke) spise uten å tenke over hva jeg puttet i munnen - før jeg tygde og kjente hva det var.

Forrettene var nydelig kreps og østers, men entrecotehovedretten var en stor nedtur. For det første var to av tre for godt stekt og i tillegg var min full av fett - og er det noe jeg ikke kan fordra så er det fett! Fett har en grusom konsistens og det smaker ordentlig dødt dyr, og DET trenger ikke mitt indre finbrød kjenne på. Joda, kjøtt skal smake kjøtt, men ikke for mye. Og joda, entrecote skal ha fett - men da vil jeg selv kunne velge å ta det bort.

Vi kunne selvsagt sendt det tilbake, men jeg jafsa i meg halve på en gang fordi jeg var en forferdelig sulten frue som ikke tenkte over hva jeg gjorde - før jeg brukte andre sanser enn sultfølelsen. Og så ER det jo alltid litt flaut å klage - spesielt på et slik sted - selv om det akkurat derfor burde være enda viktigere (og forventet) å få perfekt mat.

Selvsagt skal jeg dit en gang til. Men jeg skal sitte et annet sted enn midt i lokalet, jeg skal dra på et tidspunkt ikke alle andre er der og jeg skal bestille noe annet. Første gang spiste jeg økologisk lam fra Gubrandsdalen - da blir det hest neste gang. Eller pattegris. Jeg gir i alle fall ikke opp enda!

I mellomtiden skal jeg glede meg over to helger på rad med pinnekjøtt og selskapeligheter i julepyntet Askelien. Det er mye hyggeligere å tenke på enn krig og fred og religion og politikk og sånn.

God onsdag! :)

Fru Prokrastinering

2011-11-29T08:12:00.003+01:00

Det er helt fantastisk hva noen bare gjør?! I dag tidlig sjekket jeg mail og der lå det faktisk et tegnet forslag til hvordan den stygge jordhaugen vår kan se ut! Jeg blir så imponert og så glad av slike ting, tusen takk Kari!

Når det er sagt så ER jeg ikke helt i kjelleren pga dette altså, det finnes verre ting i livet mitt enn en ustrukturert haug med jord. Pelle for eksempel. Hvis jeg skal være helt realistisk (igjen) så tror jeg ikke han er blant oss etter jul. (Jeg prøver jo å late som om ting ikke er som de er - funker stort sett, men slår meg i bakhodet til slutt.)

Han får nå kortison om morgenen og gabapentin om kvelden og det virker som det fungerer greit - men ikke helt optimalt. I går var konemor hos snille Maud på Vettre Dyreklinikk for en oppfølging, og hun tror at han også muligens begynner å merke hjertefeilen han har. Joda, han har det også! Og patella! I tillegg til Syringomyelia. Han har liksom fått det meste, denne lille tassen. Det er nesten rart vi måtte betale full pris for ham, hvis jeg skal være kynisk oppi det hele.

Hvis det nå viser seg at det er hjertet som har begynt å lage krøll, da må vi forberede oss på ordentlig. Vi har jo alltid vært av den oppfatningen at en hund ikke skal medisineres ihjel for vår skyld, og må han begynne på hjertemedisin også, da er det nok. Det nærmer seg egentlig nok nå også, og jeg vet at noen som leser dette tenker at det "bare er å", men det ER ikke det. I såfall har du aldri hatt en hund.

Nok tristesse så tidlig på morgenen, jeg skal overleve dagen med positiv holdning og smil om munnen før jeg skynder meg hjem for å kose med mine. I dag er det også åpent på Himmel-Blaa og jeg skal tusle en tur dit med Pelle, gå hånd i hånd med konemor og klemme på gode venner i en snøløs og mørk førjul. (Og kanskje kjøpe EN ting til å pynte opp med. Ja kun en. Jeg har ikke plass til mer. Lite hus vet du. Host.)

Familien og venner. Pynteting. Og en hund.
Livet hadde ikke vært levelig uten.

God tirsdag! :)

Fru Utfordring!

2011-11-28T08:02:00.004+01:00

I dag har jeg rett og slett bare tenkt å spørre dere flinke, oppfinnsomme og kreative mennesker om et råd eller to. Du blir ikke rik av det men du får et par evige takknemlige fruer, og det må da være noe i denne søte førjulstid?

På bildene ser du parkeringsplassen sånn som den er nå. En gang var dette en koselig liten gjengrodd plass med gjerde rundt og en port som knirket når den ble åpnet. Da utbyggingen startet fikk vi presentert noen flotte arkitekttegninger og tenkte som så at det ville skli pent inn i resten.

Den gang ei. Arkitektens "overdådige" forslag ble skrinlagt og"noen" skulle gjøre dette selv og sånn ser det da altså ut når man begynner på noe uten mål og mening.

Vi har fått klarsignal på at noe skal og må gjøres (krøss i taket!) men for meg har denne haugen av matjord, grus og stein nå bare blitt et stort sår jeg har lyst til å gå løs på med hakke og spade og eliminere fra jordens overflate. Jeg ønsket meg en mur, der det nå har blitt en tullete bakke som ikke kan brukes til noe, men den vil bli over to meter høy og ruve som en koloss foran ripsbusker og andre buskevekster. Jeg har tenkt på om det kunne lages etasjer i "bakken", sånn at jeg kan ha blomsterbed på hvert trinn, men så klinger ikke det heller helt perfekt i ørene mine.

Er det noen der ute som har en god ide som jeg ikke ser fordi jeg bare blir trist og forbanna? P-plassen må være som den er nå i størrelse og den skal asfalteres, men fra toppen og ned MÅ noe gjøres. Og blir det finest med brostein, hvit singel eller gress der den lille veien går? Guuuudameg så mye man må ta stilling til som man ikke helt hadde tanker om på denne tiden av året. Dette er vårpuslerier! Det blir jo helt kaos i mitt indre kartotek!

Jeg hadde satt SÅ stor pris på et par ideer som ikke er konemor eller mine sine. Kanskje vi da kan våkne opp til våren, gå ut av hiet vårt og tenke at alt bare har vært en vond drøm og at ting rundt oss er fine og ferdige og sånn som vi ønsker de skal være.

Det hadde vært noe det - og undere har jo skjedd før? (Det er jo faktisk et under at disse bildene er tatt 1. søndag i advent. Grønt gress og klatrehortensia som knopper seg. Verden ER gal.)

God mandag! :)

Fru Førjulsoppgitt

2011-11-25T08:04:00.006+01:00

NÅ er det snart jul, nå! Vi har begynt å samle inn til julekalender på jobben, all pynten hjemme står klar til avspark og jeg hører julesanger dagen lang. Ordentlig julestemning på gang - hvis det bare kunne komme snø! Hva har skjedd med verden? Jeg blir helt nervøs jeg.

Det er forresten ikke bare været som gjør meg nervøs. Jeg blir også litt betenkt når jeg ser hvordan de jobber i gata vår. Det ER ikke rart det koster å bygge og vedlikeholde i dette landet, når de gjør den samme tingen tre ganger! Gjør de alt på slump uten styring? Er det byggherren som burde funnet seg en ny jobb? Sitter det noen i kommunen som ikke følger med og som ikke har peiling på hva de gjør! (JA DET TROR JEG!) Det er ikke godt å si hvor feilen ligger, men jeg velger å tro det ikke er hos arbeidskara som jobber til sent på kveld. De utfører vel bare ordre?

Nå har de begynt å lage skille mellom vei og gangvei og i den anledning murer de oss like gjerne inne. "Sorry damer, sånn ble det bare."

Vi skal tydeligvis ikke få kjøre rett ut i veien fra vår p-plass, men heller snike oss rundt lyktestolpen og kjøre langs gangvegen? Tanken er sikkert god den - hvis du har den minste Elbilen! Det er ikke plass til stort annet. Hva med de som kommer på besøk og som har stasjonsvogn, tilhenger eller lastebil? Eller hva om vi kjøper oss campingvogn? Hva om vi trenger materialer til huset og de kommer levert med trailer? Skal de parkere på Kiwi da eller? Og bære alt bort? Tenk hvordan det blir når snøen endelig kommer i tonnevis? Innesperret blir bare fornavnet. Har vi virkelig ikke noe vi skulle sagt her?

Jeg blir så frustrert av måten de jobber på at jeg nesten ikke kan tenke på det. Ikke nok med at parkeringsplassen vår ser ut som et monster, nå blir vi også innesperret. Mye vits i stor plass til bilen gitt. Kan de ikke bare sette opp gjerdet på muren, la vannet vårt fryse igjen og dra ut strømkabelen i mønet en gang til - så er vi sikker på at alt blir som det skal og vi blir isolert fra omverdenen på ordentlig?

Jø og fyse som jeg kommer til å savne dem når de er ferdige.

Nei vettumeghva, dette gidder jeg ikke bry meg om i dag! Men at noen skal få høre det, det kan du være sikker på!

Jeg vil tilbake til julestemningen min. På med musikken, tenn et duftlys, spis en klementin (eller var det mandarin?) og pust dypt. Nå er det i alle fall HELG - og moder skal tenne alle lys så ingen krok er mørk, vær du sikker!

God fredag! :)

Fru Giddalaus

2011-11-24T08:41:00.002+01:00

Noen dager er bare helt umulige. Ingen klær passer, kroppen er seig og humøret sånn middels. Tre busser gikk fra meg, jeg ga beng i å stresse mer, gikk en ekstra lang tur med Pelle og hoppet på melkeruta.

Jeg er alltid en av de første om morgenen men i dag tok jeg livet med ro. Så på soloppgang over Konglungen, tenkte på livets mysterier, gledet meg over snart helg og fine planer, kjente at jeg fortsatt elsker konemor etter åtte år, var glad for at Pelle er i litt bedre form igjen og for at jeg egentlig ikke var i så verst humør likevel. Jeg var bare litt trøtt?

Jomfruburet ser ut som et galehus om dagen, som dere ser av bildet. Jeg sliter med ryggen og istedet for å flytte MEG til heve-senkepulten har jeg tatt DEN med inn på et allerede fullt kontor. Ære være det å ville være sosial!

Nå står jeg og henger over rullatorpulten min og flytter meg ettersom sniktrekken plager meg, men jeg har full oversikt og full kontroll. At kolleger rister på hodet og lurer på hva jeg EGENTLIG driver med, se det bryr jeg meg ikke nevneverdig om. Jeg er som en nomade, jeg flytter hvileløst rundt og har hus under hver busk. Og kjedelig blir det i allefall aldri!

Rydde litt i dag da kanskje. Eller gjøre alvor av ommøbleringsplanene jeg lå og pønsket ut hjemme i natt og derfor ikke fikk sove?

Tror jeg tar en kaffe mens jeg tenker over dette. Det er jo ingen vits i å slite seg ut heller, mener jeg. Tror jammen jeg tar en bolle også. Man skal jo kose seg litt ekstra før jul? Forresten.. hvis jeg begynner å ommøblere alt må jeg jo også VASKE... Det var ikke med i planen. Da er jo all gleden borte!

Nei. Det får stå som det står, det funker det også.

God torsdag! :)

Fru Snøsavn

2011-11-23T08:06:00.002+01:00

Da jeg kom hjem i går, sto dette monsteret og ventet på meg utenfor huset. Prosjektet med ny gang- og sykkelvei holder på å ferdigstilles, vi har fått lys og - *fanfare* nå har vi også parkeringsplass! Til TO biler! Ska sei. Det går seg til.

Det ser jo ut som om noen har tømt et lass med sand i hagen og trampa det flatt etterpå, men for all del, det går sikkert an å justere til våren - når de kommer tilbake og skal fylle matjord langs muren sånn at vi får plantet noe igjen - for det er jo dumt å fylle på nå som alle maskiner likevel står oppå oss og er klar til angrep? Om jeg er litt ironisk nå? Bittelitt. Til og med jeg kommer til et punkt der jeg får nok.

Av så mange landskapsarkitektplaner og tegninger og våre blåøyde drømmer har det nå blitt en koloss av en mur og en uformelig jordhaug som tar opp halve hagen. Det er lov til å bli litt oppgitt da, selv om jeg selfølgelig er glad for at vi HAR parkeringsplass (og mur - glem nå endelig ikke muren!) Gud forby om jeg ikke er takknemlig!

Kunne det enda bare kommet SNØ slik at vi slapp å se på alt som er brunt og trist og dødt utenfor vinduet. Ute av syne - ute av sinn, er det ikke noe i det?

Jeg får drømme om sommer og sol istedet. Det er nærmere og lettere å ta tak i enn snøen som falt i fjor - eller ikke kom i år. Grønt gress, sol, sommerfugler kveldsbading, hengekøye, lange kvelder og blafrende sommergardiner. Det er bare et halvt år til vi får oppleve det igjen. Det går så fort så. Svosj.

Eller skal vi bare holde ut - det er snart jul og DA kommer snøen! (Jeg prøver å trøste meg selv, kanskje jeg trøster deg med det samme?) At fruen og frue ikke kan måke snø på grunn av henholdsvis rygg og nakke som ikke fungerer, se DET er det ingen som orker bry seg om i dag. Det er mulig vi praktiserer samme tanken som med gresset som ikke blir slått: Det er jo så flott når naturen bare får ordne seg selv!

Vi sees til våren med andre ord.
Nyt dagen! ;)

Fru Kamel

2011-11-22T08:12:00.003+01:00

Jeg hadde det litt på følelsen men ville ikke tenke tanken helt ut. Å hjorte rundt i de nye Reebook-skoa som skulle gjøre underverker, gjorde mer skade enn nytte. For en utrent kropp i alle fall.

Naprapaten jeg havnet hos i går, slet og knadde den stakkars kroppen min nesten ihjel, men jeg kunne i det minste gå oppreist ut fra kontoret hans! Med "ligge på benken"-merke i panna og mascara all over, så jeg ikke ut som million dollar akkurat, men unntakstilstander som dette lar utseendet vike for det viktigste - å kunne bevege meg.

Jeg har alltid (av uant grunn) vært skeptisk til naprapati, så her har vi da også en stor kamel å svelge. Ignoranse må vel være min favoritt av uønskede egenskaper virker det som? Jeg får trøste meg med at jeg i det minste tar tak i det. Hvis nå noen kan overbevise meg om at feks Rudolf Steiner-ideologien er bra, har jeg vel snart ingen kameler igjen.

Hvor skal jeg da legge min irritasjon - eller mitt engasjemen MOT? Ikke det at Steiner er o store mor av ultimate saker jeg må vendes fra, men det er ikke langt ifra. Den motstanden er hardt fastgrodd langt inne i mitt innerste.

Før jeg lar meg rive med i noe jeg egentlig ikke orker engasjere meg i i dag, skal jeg heller glede meg over at det så ut på værkartet som at det er antydning til SNØ neste uke, og DET et verd å engasjere seg i! Jeg blir så årstidsforvirra av disse varmegradene at jeg glemmer at det snart er jul! Og jeg glemmer snart at jeg hadde bestemt meg for å ha en skikkelig bra skisesong i år! Ikke på tv, det er kona sitt område, men på ordentlig. Jeg skulle ha tidenes telemarkskisesong, men hvordan skal det gå nå?

Jeg får ta det som et tegn. Jeg er dømt til en vinter uten joggesko og ski. Huffda.

God tirsdag! :)

Fru Skal bare

2011-11-21T08:05:00.002+01:00

Joda, jeg fikk i det minste hentet julepynten. I grønn onepiece snek jeg meg ut og opp på loftet, fikk fjernet et par mus i fellene i samme slengen, gjemte meg for et busslass med fjortiser som var på søndagstur og kommet meg ned igjen uten å gjøre større materielle skader verken på meg selv eller andre.

Ryggen må til kiropraktor i dag. Nå har jeg gått og kjent at det har lugget lenge og det toppet seg forrige uke. Jeg skal jo som kjent "bare" og det innebærer at jeg løfter kjøleskap alene, bærer alt på en gang isteden for å gå flere turer, drar plank og paller og gråstein og løfter litt skeivt fordi det "er jo bare denne gangen" - hver gang. Jeg skal i det store og det hele gjøre alt selv, alltid.

Nå har jeg tatt en av tryllepillene til kona igjen og lover å komme meg til en eller annen i løpet av dagen. Men - det er en grunn til til at jeg ikke har gjort noe med ryggen; jeg vet ikke hvem jeg skal gå til - og jeg nekter å bare slå opp i gule sider, jeg stoler ikke på hvem som helst. Jeg kunne dratt til Røa der kona går, men da kan jeg like gjerne dra hjem til Asker. (Bra resonnement forresten, men tidsbruk fra Oslo blir jo omtrent det samme.) Jeg vil ha en superdyktig en i Oslo sentrum og gjerne i nærheten av Youngstorget. Tips mottas derfor med stor takk og evig goodwill.

Julepynten? Vel. Den ligger og venter. Jeg pyntet meg selv istedet, og resultatet ser du her. Hun ble rimelig blond igjen, hun som aldri skulle bli det.

Jeg lover, ett av mine nyttårsforsetter blir å aldri si aldri igjen. Det ordet skal ut av mitt vokabulær. Det samme skal "skal bare" og "hæ?"

Om jeg greier det? Tror jeg aldri, men det er verd et forsøk.

God mandag! :)

Fru Hjemmekos

2011-11-20T13:16:00.003+01:00

Søndag ♥. Søndag er alltid litt bedre enn andre dager. I dag våknet jeg tidlig og ble liggende og høre på kirkeklokkene, Pelle som snorka inn i det ene øret mitt og konemor i det andre. En GOD måte å våkne på, omgitt av min lille familie.

Pelle er i bedre form enn han var i går og ingen ting gjør meg gladere enn det. Jeg har fått et par av tryllepillene til kona sånn at jeg kan gå oppreist, det er ski på tv, fyr i peisen og stearinlys på bordet. At snøen mangler utenfor irriterer meg igrunn litt, men jeg skal vel komme til å bite i meg det savnet i mars når brøytekantene er som små høyhus og det er umulig å komme frem.

Julegatene i Oslo er i alle fall, uansett snø, i ferd med å bli komplett. Før helga sprang jeg noen turer bortover Torggata for å kjøpe alt fra dobbeltsidig tape til spiker, men jeg tok meg dog tid til å nyte synet av pynten, puste litt med magen og glede meg over at det snart er JUL. Jeg ELSKER jul. Jeg elsker de gamle tradisjonene som av og til kjeder vettet av meg, men som jeg likevel setter pris på fordi jeg vet jeg hadde savnet dem enormt om de ikke fantes. Jeg elsker stemningen all julepynten, frostrøyken, musikken, hutrende mennesker, roser i kinnene og mørke kvelder gir meg.

I år skal jeg ta ned eskene fra loftet og begynne pyntingen tidligere enn jeg gjorde i fjor. Jeg tror jeg sa til meg selv at jeg ikke rakk å nyte huset i juleskrud og dermed bestemte at november også skulle være tid for kuler, engler og lys. Kanskje jeg skulle begynne allerede nå? Bare bittelitt - og så ta resten neste helg? Det er lov det?

Ett av privilegiene ved å være voksen og ha eget hus er å selv bestemme ting. Jeg skal rett og slett starte pyntinga nå. Herlig. Opp på loftet med meg! Ho-ho!

God søndag! :)

Fru Gråtekone

2011-11-19T17:18:00.007+01:00

Jeg startet dagen i dag med å gråte, jeg. Sliten etter 14 dager på høygir tydeligvis, det er sjelden jeg gråter av noe annet enn romantikk på tv, men i dag måtte jeg bite i dyna for ikke å ule. I tillegg er hodet tungt og nesa full av snørr, blåmerket over øyet er større enn i går, ryggen vil helst bare ligge rett ut og i det hele tatt så er fru Perez i en sjaber form.

Dagen startet med tårer fordi demningen brast. Jeg er så bekymret for Pelle men har prøvd å ikke tenke på det for å kunne konsentrere meg om det jeg skulle. I dag tidlig var han så skakk og så så trist ut, og jeg fikk heller ikke lov til å klappe ham på nakken og det er et av symptomene ved Syringomyelia. Hunden trekker seg unna og vil ikke bli tatt på på steder som gjør vondt.

Han har gått på kortison i 1,5 uker nå, og jeg vet det tar noen dager før effekten kommer. I løpet av dagen i dag har han heldigvis blitt mer lik seg enn det han har vært det siste, kanskje også på grunn av varmegradene ute. Han fryser fort, vil nesten ikke ut å tisse de dagene det har vært litt minus, så vi har kjøpt en fin liten fleecedress til ham for at han skal holde varmen. Han peser ganske mye, sover mer enn før og finner ikke roen om natten. Jeg håper virkelig når kortison begynner å virke ordentlig, at han får det bedre. Er det noen der ute som har erfaring med SM og kortison, gi gjerne lyd fra deg.

Det ble ikke bedre i dag tidlig da vi begynte å snakke om hvordan vi praktisk skal løse det når vi ser at det er på tide å avslutte det hele. To voksne damer i en stor seng, oppløst i tårer, med en hund som ikke skjønner noe og ser på oss med et forvirret blikk og vil trøste ved å slikke oss på kinnet. Vakre, søte, gode Pelle. Livet vil bli helt usigelig tomt og trist uten ham.

Vi er enig om å se det an og prøve alt vi kan å gi ham så gode dager som mulig sånn at vi kan ha ham hos oss i jula. Akkurat DET er litt egoistisk faktisk. Vi har jo sagt at vi ikke skal tenke på oss selv oppi dette, men det ble brått vanskeligere enn jeg trodde. Hvis tilstanden er verre etter jul, får han slippe.

Akkurat nå ser det ikke ut som det feiler ham noe som helst der han ligger på kjøkkengulvet og sikler og ser på konemor som lager noe som lukter godt og som jeg vet inneholder spansk skinke og hvitløk. Halen går som en forventningsfull trommestikke hver gang hun ser på ham og han lager til og med lyder - antagelig for at hun ikke skal ha en sjanse til å glemme at han ligger der. Luringen.

Jeg gråter mens jeg skriver dette. Jeg gråter når jeg dytter nesa langt inn i pelsen til Pelle og klemmer ham hardt. Jeg gråter når jeg tenker tilbake. Jeg gråter når jeg tenker fremover. Jeg gråter, og jeg synes ikke det er flaut en gang. At en sånn liten hårball skal ta så mye plass i hjertet mitt hadde jeg aldri trodd.

Stearinlysene er tent i Askelien, jeg har vin i glasset og en varm, snill, kjærlig og god kone som duller rundt meg, jeg har Pellegull og jeg har mus på loftet.

Jeg skal nyte. Og aldri glemme hvor heldig jeg er. Tross alt.

GOD lørdag! :)

Fru Ettersirkus

2011-11-18T09:28:00.004+01:00

Det var sirkuset sitt det tenker jeg!

Etter rigging, bygging, planlegging og lange kvelder, gikk Itera Gazette Awards av stabelen i går kveld. Inspirert av 1920-åras sirkus, ispedd litt burlesque og med alt fra siamesiske tvillinger til mannen med ljåen og spådamen Lulu, var de fleste roller fyllt.

Kantina var gjort om til sirkusmanesje med scene, levende lys og dekor, et møterom til spåkonerom (med tendenser til kø utenfor fordi "russisksvenske" Lulu levde seg inn i rollen sin), vi hadde et fantastisk rom der man kunne kle seg ut, få seg en bart eller en hatt og ta et glass hjemmebrygget, en hemmelig bar der du måtte sette deg ned på huk for å komme inn døra og innenfor ventet et rødt rom, hvite møbler og white russian servert av en mystisk mann, vi hadde et rom med lykkehjul hvor stemningen sto i taket og bamsepremier gikk unna som bare det, vi hadde boder med mat og drikke, underholdning av verdens beste Richard Bowers og mann med saxofon, DJ Andy og - over 150 gjester kom mørke og mystiske og hjalp oss til en suksessfest!

I dag er nesa tett, ryggen halvveis av, jeg har blått øye etter å i kampens hete krasjet med en søyle, føttene kjennes ut som noen har vridd dem og det ser ut som et bomba tullhus både på plassen min og i lokalene - men det var søren klype meg verdt hvert sekund av slit.

Jeg tror jeg har hatt den bratteste læringskurven noen sinne, mine kollegaer er verdens beste og jeg gleder meg allerede til neste års Awards!

Verdens mest positive. Jeg stiller gjerne i den kategorien.

God fredag! :)

Fru Gladtirsdag!

2011-11-15T08:17:00.002+01:00

For en fantastisk morgen! Endelig har Per Frost kommet på besøk, verden utenfor ligger stille i et tynt lag med rim, tåka ligger over fjorden og sola er på vei opp og farger himmelen rød. Det er nesten så jeg blir gladkristen av det.

Når jeg i tillegg tenker på hvor flinke kollegaer jeg har som jobbet lenge i går for å få til de beste kulissene ever, og som er klare igjen i dag for å fortsette, ja da blir jeg litt gladkristen av det også. Det er så mange flinke og snille folk rundt meg og jeg blir så inspirert og får så mye energi av slikt!

Som om dette var nok glede i dag? Neida, snart er det årets første pinnekjøttlag med en blomsterbukett av vakre damer og tenker jeg for mye på det er jeg redd han foran meg på bussen vil bli våt i nakken. (Det kom litt feil ut kanskje. Det er altså tanken på pinnekjøtt som gjør at jeg sikler, så er dèt sagt.)

Pinnekjøtt må antagelig være det aller beste jeg vet i hele verden og jeg gremmes enda over alt jeg gikk glipp av i alle mine år som kvasivegetarianer. Aldri mer om jeg skal slutte å spise kjøtt, til det er livet alt for kort.

Nå kjører bussen forbi Aker Brygge og her lukter det alltid kaffe fra fabrikkene. Det gjør at ei kaffekjerring som meg blir helt euforisk, tatt i betraktning den allerede gladkristne tilstanden. På tide å lande litt før bussen kommer helt frem kanskje?

Ha en strålende tirsdag der ute i tåkeheimen, jeg ser deg ikke men jeg vet du er der! :)

Fru Lys i lampa

2011-11-14T07:44:00.003+01:00

Etter det som føles som hundre år i mørket, kom vi hjem fra selskap lørdags natt og kunne med en gang ikke forstå hva det var som var annerledes utenfor huset. Det var liksom så... Lyst? Jeg var klinkende edru, så ingen delirium her i gården for de som måtte tro det: Det var faktisk lys i gata!

At lys skal ha så mye å si? Her har vi følt oss frem langs veikanten de gangene vi uheldigvis har glemt hodelykt, og vi har fnist av joggere som har snublet forbi med lommelykt, Pelle har nektet å gå rundt hjørnet for å tisse, jeg har ikke villet gå lengre enn nødvendig med ham og konemor har vært skeptisk til å sove med vinduet åpent. Alt dette fordi det har vært svart som i ei bukseræv rundt oss. Nå er det lyst og trivelig og alle hjerter gleder seg.

En annen ting som er gledelig, er at befaringen på lørdag gikk over all forventning! Vi får sage ned ganske mange trær på nedsiden av huset, noe som betyr mer sol, mer luft, mindre fukt og mose på tak og vegger, mer lys året rundt og muuuligens et gløtt av sjøen - også om sommeren. Fantastisk, ikke sant?

Hvis vi nå da også kan få bestemt oss for hvor lysekrona vår skal henge, blir det så velstand i Askelien at det nesten ikke er til å tro. Den har hengt i boden i to år fordi undertegnede "har en plan".

Denne planen forandrer form en gang i måneden, derfor tar ting litt tid. Godt er det, ellers hadde vi ikke hatt tid til annet enn å borre hull, sparkle igjen og flytte på ting. Jeg tror, uten at jeg er helt overbevist, at det nå er like greit å henge den opp over bordet i spisestua. Jeg får ikke tv-stue der inne likevel.

Når det er sagt så kan det jo være ganske hyggelig med en lysekrone i ei tv-stue også? Og man kan da alltids ha TO, selv i et lite hus? Hah. Du skal se at planen min kan gjennomføres en gang likevel! Fantastisk.

Da er jeg klar til å sprette rundt i mine gyldna skor i hele dag, sirkus nærmer seg og alt skal være klart til torsdag. At jeg i helga har fått koblet så og si helt ut, har hjulpet både på motivasjon og guts kjenner jeg.

Det finnes bare muligheter!

God mandag! :)

Fru Luksuslatmark

2011-11-13T15:32:00.006+01:00

Nydelig avslappende søndag! Etter en lørdag som endte i migrene, men som heldigvis gikk seg til slik at jeg fikk smakt på den deilige maten vi ble servert i Kolsåslia, var det veldig godt å våkne frisk og fin i dag - med et par nye joggesko stående på stuegulvet og vente på meg.

Disse beige Reebook Easytone med puter under sålene (og gullstriper på sidene) skal nå utrette mirakler med min korsrygg, dårlige blodsirkulasjon, opphengte pust og stive muskulatur. Som jeg sa til konemor i dag tidlig: Jeg har ståltrua på placeboeffekten til disse skoene! Og ikke nok med at de skal utrette mirakler med kroppen, de ser jo til og med fine ut!

Nå er jeg langt i fra en joggeskojente, men disse ser ikke så joggeskoete ut så jeg tror det skal gå bra. De matcher et par skjerf og noen jakker jeg har, så da er det i grunn greit. Jeg har til og med bestemt meg for å bruke dem til skjørt og jeg vet det er litt "Mette-Marit på 90-tallet", men det bryr jeg meg ikke så veldig mye om, hovedsaken er at jeg får brukt dem på jobb. Og så lenge de ikke har stoff som ser ut som netting, skal jeg greie å bruke dem som bare det.

Jeg har noen av de med nettingstoff også, (Selvsagt har jeg det, jeg tror jo hver uke at jeg skal bli en jogger igjen..) men jeg bruker dem helst når ingen ser det. Jeg er altså 1) Veldig utrendy som bruker joggesko til skjørt 2) Veldig jålete som ikke kan gå hjemmefra uten at noe matcher 3) Veldig forfengelig som ikke kan vise meg offentlig med joggesko med nettingstoff og 4) En joggeskojente i skapet - i og med at samlingen nå strekker seg til fire, fem par - som kun blir brukt når jeg pusler i hagen.

Luksusproblem har vi alle og jeg oppdaget plutselig mitt. At det skulle være at jeg har alt for mange joggesko kom litt overraskende på, må jeg si.

Jeg må vel begynne å bruke dem til det de skal brukes til, da? Nå har vi jo endelig fått gatelys utenfor her også, så nå er det ingen som helst unnskyldning til å ikke jogge ut til Konglungen og tilbake.

Er det nå jeg skal ønske meg en meter snø over natta? Sånn at jeg er sikker på at jeg slipper begynne å bruke joggeskoa og kan være en latmark med god samvittighet til våren kommer?

Tror det.
Kom snø!

God søndag! :)

Fru Tidsnød

2011-11-12T10:19:00.003+01:00

Dagens blogg er i papirutgaven av Budstikka, og selv om den ikke er verken banebrytende eller spesielt spennende, er det likevel veldig moro for en hobbyblogger å se seg selv på trykk. Her startet dagen med undertegnede i pysj, på stuegulvet, med mooves like Mick Jagger. Pelle fikk antagelig sjokk for han la seg til å sove igjen.

I dag er det ett år siden jeg fikk meg ny jobb! Hurra og takk for det, selv om jeg forbannet det litt da jeg i går kveld sto på Maxbo og smisket for småguttene for å få dem til å sage plank for meg. (Jeg fikk det som jeg ville til slutt og tro meg, dette emnet blir det en egen blogg om!)

Livet er BRA det, selv om tiden er i knappeste laget om dagen. Det gjelder å nyte de små stundene MELLOM!

God lørdag :)

**********

For et år siden på denne tiden, satt jeg hjemme og var det jeg likte å kalle en glamourhusmor. Jeg var mellom jobber og hadde all verdens tid til å henge på kafe og i sosiale medier. Jeg hadde til og med tid til å ha så god tid at jeg utsatte ting, og ikke minst: jeg hadde tid til å fordype meg i temaet TID.

Jeg har for så vidt stort sett alltid tatt meg tid til å gjøre det jeg har lyst til. Til å bruke tiden på viktige ting og uvesentligheter. Til å irritere meg over at folk ikke har tid til ting. Jeg har sågar vært så storkjefta at jeg har ment at de ikke prioriterer riktig, de som ikke har tid til å ta seg tid.

Snakk om å bite seg selv i halen. Her skal kamelene svelges hele og med ekstra store pukler som setter seg på tvert i halsen skjønner jeg. Av alle livsnytere har tiden MIN plutselig blitt det jeg har MINST av!?

Dagene mine i frihetens sus og dus tok brått slutt i november i fjor, og kanskje kan man si at det nettopp var fordi jeg tok meg tid til å bruke tid på prosessen det er å finne seg noe nytt og meningsfullt å fylle dagene med, at glamourlivet tok slutt. Noen der ute fanget opp bloggen min, kalte meg inn til intervju og ga meg jobben jeg nå legger all min tid og energi på å gjøre bedre enn jeg noen sinne har gjort tidligere.

Disse glamourhusmordagene lærte meg noe viktig: Pust mens du kan, ikke utsett ting til i morgen og aldri, ALDRI kritiser folk for hva de bruker tiden sin til.

Plutselig er du en av dem du tidligere kritiserte, og kameler smaker ikke særlig godt. Selv ikke med ketchup på.

Nyt dagen! :)

Fru Fredagsfabuleringer

2011-11-11T08:09:00.003+01:00

Svosj sa det, så var det fredag igjen. Og den siste fredagen på hundre år som har akkurat denne datoen, tenk på det du! Om hundre år finner noen denne bloggen, leser, rister på hodet både av innhold, gammeldagse bilder og ikke minst; hva en BLOGG er!? Det er antagelig like antikvarisk som det pergamentruller nå er for oss.

Den lille tulla på bildet kommer også helt sikkert til å oppleve mye som ikke vi på min aldri vil se eller høre. Om femti år sitter hun i huset sitt ett eller annet sted i verden og leser dette, rister på hodet over hvor liten hun var og hvor hyggelig det var med de to gamle damene som pleide å komme på besøk.

Og jeg som har følt meg så ung de siste dagene. Ved hjelp av noen bokstaver har jeg nå gjort meg selv til en fossil, lenge før tiden! Det kan vi ikke ha noe av. Jeg har heldigvis tatt på meg et par fjortisplagg i dag, jeg får huske å se meg i speilet når jeg har fått tatt av meg ullskjerfet, strikkajakka og mamelukkene. (Sniktrekken vet dere. Den er fæl på denne tiden.)

Man er heldigvis aldri eldre enn man føler seg selv, uansett hva datoen i passet ditt sier. Konemor og jeg kom til den konklusjonen her om dagen, at vi ikke kom til å savne barn; vi er jo som to selv. Det er jo også helt greit å leve med?

Husk å lek, husk å le og husk å gi noen en klem før du går fra jobben i dag.

God fredag! :)

Fru Sirkusplanlegging

2011-11-10T07:51:00.003+01:00

Atter en dag på Youngstorget! Sirkusevent skal detaljplanlegges og settes ut i live, siste innspurter skal gjennomføres og en million småting skal tenkes på. Kjenner jeg noen som har store, røde fløyelsgardiner de ikke bruker lenger, for eksempel? Eller som har noen jeg kan leie, kjøpe, låne? Og kjenner jeg en dame med skjegg? En kortvokst? En langvokst? En kentaur? Og hva med siamesiske tvillinger med rockering? Eller noen som var med i filmen Carnivale som kan komme og gi oss en peptalk?

Da jeg sto opp i dag og så meg i speilet, kunne jeg ikke forstå hvordan jeg skulle kunne reparere det jeg så. En dusj, et par vitaminer og litt sminke senere så har jeg greid å komme til den gledelige erkjennelsen at jeg faktisk fortsatt er så ung at det meste kan skjules med sminke. Og at jeg kan gå ut i dagen og lure alle til å tro at jeg er fresh og pigg fordi jeg har tatt en c-vitamin.

Takk og lov for selvbedrag og placeboeffekt.

God torsdag! :)

Fru Full fart

2011-11-09T08:02:00.003+01:00

Det får bare være at dagene er lange og nettene korte for tiden, når jeg ser slike farger over Konglungen betyr ikke det noe.

Av alle sanser er synet den jeg håper mest at jeg aldri mister. Sikkert lett å si når man har alt inntakt, men å aldri kunne se en soloppgang igjen, det håper jeg at jeg aldri må oppleve. Da får luktesansen min forsvinne isteden. Den er så velutviklet at den noen ganger volder meg mer smerte enn glede. (Feks så lukter jeg nå at noen på bussen har spist rå løk eller har det på matpakken sin. Ikke bra.)

I går ettermiddag da jeg var hjemme og snudde før sirkusshoppingrunde, tok jeg meg tid til å gå en tur med Pelle. Både for hans og min skyld. Jeg angrer ikke. Månen hang stor over fjorden og ringen rundt den (altså månen, ikke fjorden) fikk meg til å glede meg til vinter og snø. Sjøen lå blank og stille, danskebåten med alle lysene gled stille forbi og alt var bare nydelig harmonisk. Det ga meg sjelefred.

Minn meg på akkurat dette neste gang jeg springer rundt som ei halshugd høne og prøver å samle trådene - eller ser ut som en tulling fordi håret står rett til værs. Be meg kle på meg, gå ut og sette meg på en benk, glo på folk og ting og himmelen og trekk pusten dypt.

De enkle ting. De hjelper hver gang, det er bare så lett å glemme.

Ha en fin dag!
Og snart er det jul! :)

Fru Drømmehusmor

2011-11-07T19:10:00.003+01:00

Det blir en litt omvendt blogging i dag. På vei hjem fra jobb isteden for på vei til! Fy søren jeg er gæærn som gjør noe i feil rekkefølge, dette kommer jeg til måtte angre på.

I går kveld så jeg et program på TV2 som het "Det norske måltid" og siden har jeg vært sulten. Nå skal det sies at denne kroppen stort sett ER sulten uansett, men i alle fall - det programmet var så bra! Ikke nok med at de besøkte Norges vakreste fylke, Sogn & Fjordane, de viste også fram så mye fristende å putte i munnen at jeg altså har drømt om salma, østers og ost siden i går.

Jeg har heller ikke bare drømt om dette, jeg har også begynt å drømme om å flytte til ei lita bygd ved fjorden, kjøpe et småbruk og begynne å lage mat! Jeg?! Fru "ikke snakk om at jeg lager mat!" Hva skjedde i går egentlig? Skal et program på tv gi meg en plutselig og helt unormal lyst til å lage mat?

Jeg får håpe det går over. Så lite kjøkken som vi har, er det nemlig ikke plass til to kokker. Det sier seg selv. Men det hadde kanskje vært morsomt å prøve seg..? Og vi kunne jo kjøpt et småbruk en gang?

Godt at drømmer er gratis og at man ikke blir flink til å lage mat ved bare å tenke på det. Det hadde tatt seg ut, mener jeg. (Ikke si det til noen, men jeg er jo så nysgjerrig at jeg i et hemmelig aleneøyeblikk skal finne ut om man BLIR flink til noe bare ved å tenke på det.)

Følg med! Og god middag! :)

Fru Pellemor

2011-11-04T07:34:00.006+01:00

Pelle er litt pjusk om dagen. Etter en lang periode i superform, er han nå i en nedoverbakke igjen. Han klør og klør og finner ikke roen om natta, peser og ser ut som en S i ryggen oftere enn vi liker. Han får Neurontin morgen og kveld som han har fått siden vi oppdaget at han har syringomyelia, og i perioder har han har også fått Metacam og Omeprazol. Nå er det på tide å prøve det vi har prøvd å unngå, nemlig kortison.

Noen vil vel si at vi må begynne å tenke på og la ham få slippe, men jeg synes det er for tidlig. Hvis jeg sammenligner ham med videoklipp jeg har sett på nettet av hunder med samme sykdom, har han det ganske bra. Etter at vi begynte med medisiner har ikke han hatt anfall, han har heller ikke hylt ut i smerte eller oppført seg sånn som flere av de jeg ser på filmsnuttene gjør.

Det er mulig jeg er i fortrengingsfasen nå, men jeg synes som sagt det er for tidlig. Sånn som han er nå, med viftende hale, skravler som en foss og alltid vil kose, ligge inntil, være med på tur og kaste ball - til tross for at han også er pjusk (hvis man sammenligner med en Pelle i storform) så er det ikke grunnlag nok for og ikke la ham leve lenger. Den dagen vi ser at han har skikkelig smerter, da er det nok.

Nå kan man jo si at man ikke VET når en hund har smerter og ikke og at han alltid vil prøve å lure oss til å tro at han er bedre enn det han er, men vi kjenner ham jo ganske godt etter fem år. JEG mener at vi ser på ham om han er sur, blid, furten, lykkelig og om han har det vondt.

Akkurat nå har han det ikke så bra som han kunne hatt det, og derfor skal vi nå prøve kortison en periode, for å se om det fungerer. Hvis han fortsatt er urolig, luftklør og er skeiv fordi om han får denne kuren - da skal vi sette oss ned og tenke.

Han er tross alt ikke her for vår skyld. Han skal ha et godt liv, og det kommer foran vårt ønske om å ha alltid ha ham hos oss.

Det var litt alvor tidlig på morgenkvisten - og jeg som er i strålende humør og til og med har pynta meg litt, det var da ikke meningen å bli så seriøs.

Ha en FIN dag der ute - nå er det helg! Jeg skal jobbe med sirkusplaner, drikke vin og spise min kones deilige retter - og kose med Pelle. Hele tiden.

God fredag! :)

Fru Tilfeldigheter

2011-11-03T08:11:00.003+01:00

Ettersom jeg var så godt i farta med å vise frem bildene på strømboksen på Youngstorget, kan jeg jo like gjerne vise dere det andre også! Ingen kunstner har meldt seg, men det hadde jeg da vel heller ikke regnet med. Det skal vel godt gjøres at han eller hun leser denne bloggen, men tilfeldigheter skjer jo rett som det er, så hvorfor ikke med denne "saken"?

I går tenkte jeg veldig mye på ei venninne jeg ikke har snakket med på lenge. Flere ting gjennom dagen fikk meg til å tenke på henne men jeg tok meg ikke tid til å sende en klem i farta (som jeg pleier gjøre når jeg plutselig tenker på noen sånn). I går kveld, da jeg satt lettere henslengt og så på Valpekullet på NRK (Og så hopper jeg glatt over noen meninger om noen i den serien, men altså. Ærlig talt.) sa det pip i telefonen. Og nå kommer tusenkronersspørsmålet (Jøss, imponert over at iPhone ikke laget et flott oppdelt ord av det der? Vel, en avsporing. Igjen.) Hvem sendte melding? Nå hadde det vært morsomt å skrive banken eller noe annet uinteressant, for å ødelegge gjettekonkurransen helt, men det er vel like greit å komme til poenget. Det var selvfølgelig hun jeg hadde tenkt på gjennom dagen.

Slikt er jo bare tilfeldigheter, jeg vet det, men det er likevel veldig rart. Jeg glemte å spørre hvorfor hun sendte melding akkurat da, kanskje hun kjente at jeg tenkte på henne? Akkurat som mormor gjør? Tenker jeg nok på henne, ringer hun og sier "Eg fekk sånn hug til å ringe deg!"

Tilfeldigheter eller følelser? Hva er det som styrer dette? Er det noe bak som vi ikke ser og forstår? Til å være så nysgjerrig har jeg lest overraskende lite om dette og det må jeg gjøre noe med kjenner jeg.

Takk og pris for rikholdig og hyggelig bibliotek i Asker. Der henger jeg så ofte jeg kan, tusler mellom hyllene, ser i det gamle arkivet over Askers historie, blar i flotte bildebøker, låner alt for mange bøker på en gang og blir like glad hver gang jeg får sms fra dem om at lånetiden er ute for da MÅ jeg jo ta meg en tur igjen.

Jeg vet. Jeg og bøker er evige kjærester og biblioteket er vår faste møteplass.

Tilfeldig at jeg ble så glad i bøker? Nix. Mamma leste høyt for meg ved kveldsmaten, da jeg lærte å lese selv hang jeg på biblioteket og satt mellom hyllene og slukte historier, jeg ble meldt inn i bokklubber og jeg fikk ubegrenset tilgang på papir og skriveredskaper og hadde alltid med meg en liten sekk med dette uansett hvor jeg dro.

Tilfeldig at jeg blogger og har skrivekløe? Hadde jeg hatt det selv om jeg ikke ble oppmuntret som barn? Er det medfødt eller er det tillært?

Før jeg roter det blonde hodet mitt ut på ett eller annet ukjent jorde, er det vel like greit å avslutte. Bussen er fremme, jeg skal gjøre en innsats for kundene, jobben og meg selv igjen og jeg skal sende en mailklem til alle jeg skulle komme til å tenke på gjennom dagen. Det er ingen vits i å utsette slikt, plutselig kan det være for sent.

GOD torsdag! :)

Fru Stort sett i farta

2011-11-02T07:35:00.003+01:00

I går da jeg løp ut av døra på jobben (sent ute til siste ekspressbuss) og sneiet hjørnet ved postkontoret, måtte jeg faktisk stoppe opp et sekund. Det lå en dis over Youngstorget, høstmørket hadde sneket seg frem og lysene fra lyskasterne så faktisk myke ut. Det summet litt, av mennesker og musikk.

Nå er det mulig jeg er litt arbeidsskadet og ser sirkusspøkelser fra 1920 på lys dag (Vi jobber med årets kundeevent og tema er Dark Circus) og alle vet jo at fantasien min kan strekke seg langt. I fjor i desember så jeg ryggen til Ebenezer Scrooge i samme område.. I går var altså underbevisstheten min et sekund i en gammel tid. Det manglet bare en lirekassemann og lukten av brente mandler, så hadde jeg blitt overbevist om at jeg hadde løpt gjennom en tidssone. (Noe som sier meg at jeg bør justere løpefarten litt.)

Følelsen jeg fikk i går, hang i lenge. Og den minnet meg på at det snart er jul og at torget vil være fullt av boder, juleting og musikk - og det gleder jeg meg SÅ til!

Youngstorget er et undervurdert torg. Der møtes gamle og nye tradisjoner, arkitektur og matretter, gjester og fastgrodde og selv om jeg ikke har hengt i området mer enn ett år (og tidligere ikke tatt meg tid til å se meg rundt, men bare gått forbi) har jeg allerede mange gode minner og tanker om dette stedet. Og hver uke oppdager jeg noe nytt, eller noe som er forandret, eller noen nye som har flyttet inn i en dørkarm for å holde varmen.

Dagens bilde fant jeg på en strømboks inntil veggen ved Fiskeriet. På min vei til bussen så jeg i sidesynet noe jeg bare måtte stoppe å ta bilde av. Ikke at det er SÅ fantastisk - men på en annen måte ER det det! Dette er en av to tegninger og man ser dem nesten ikke pga klistremerker og annet søppel som har havnet på boksen. Hvor lenge får man sitte i fred på huk, og tegne på offentlig eiendom? Jeg mener, det er jo en detaljert piece? Og hva er bakgrunnen for motivet? Betyr det noe? Eller er det bare rett og slett en fin tegning?

Er det noen det ute som vet?

Jeg FÅR sove om natta selv om jeg ikke finner ut av det altså, men det hadde jo vært morsomt om noen visste noe.

Bussen er fremme!
Klar for en ny dag- og snart er det JUL!

God onsdag! :)

Fru Fornuft

2011-11-01T08:08:00.003+01:00

Nettene er alt for korte, selv om jeg legger meg tidlig. Akkurat nå føler jeg meg litt som denne stakkarn jeg fant bak på en bil her om dagen. Selvsagt måtte jeg gå tilbake for å forevige ham, han så jo forferdelig trist ut det han hang, korsfestet på et hengerfeste.

Det er flere som burde lidd samme skjebne som denna karen. Voldtektsbølgen i Oslo opprører meg såpass at jeg ikke greier ta det til meg, jeg blir bare så usigelig trist og forbanna og prøver helst å ikke tenke på det.

Det er helt uforståelig at menn faktisk gjør dette. Og det gjelder uansett farge, kultur og bakgrunn. Uansett hvor traumatisert de måtte være, finnes det ingen logisk eller rimelig forklaring på hvorfor de lar det gå utover kvinner. Får det dem til å føle makt? Hva i helvete skal de med den makta? Skryte til kameratene?

At ikke jentene kan gå trygt i lille Norge, er helt ubegripelig. At ingen ser og bryter inn er helt ubegripelig. At jenter fortsatt går alene når dette har gått så langt, er helt ubegripelig.

Jeg kunne antagelig blitt så provosert og forbanna selv at jeg hadde gått hjem alene - på trass, men heldigvis så har de fleste en bjelle der inne som varsler oss når vi er i ferd med å gjøre dumme ting. Inntil videre må vi faktisk finne oss i å høre på den bjella, enten vi liker det eller ikke. Så lenge det går gale mannfolk rundt oss, MÅ vi ta forhåndsregler.

At noe må gjøres er hevet over en hver tvil. I mellomtiden må vi huske å bruke hodet, selv om det begrenser friheten vår. Den begrensningen er uansett bedre å se tilbake på enn følelsen og smerten av å bli ødelagt av en mann uten respekt for et nei. Tro meg, jeg vet.

God tirsdag! :)