tirsdag 12. juni 2012

Fru Minnesamler

Nyvaskede blondegardiner i hagen. Det minner meg om deilige barndomssommerferier i Kvamsøy der oldemor bodde i det lille hvite huset sitt oppi lia, med utsikt utover Sognefjorden. Tanter og onkler, besteforeldre, foreldre, søskenbarn og søsken på morellejakt, fisketurer, krabbefiske, bading, turer ut  på Øyna der folk med rare navn som Ølgaard, Durdei og Lukris lå gravlagt, oppdagelsesreiser i gamlehuset og på låven, duggfriskt gress og små barnetær som krøllet seg i sola.. du store min, jeg blir helt nostalgisk her jeg sitter. Det er fantastiske minner å ha med seg!


Rosenkranser fra Spania henger på skapet i stua. En fra Andalucia med bilde av La Virgen de los Remedios og to fra Montserrat med bilder av Den Sorte Madonna. Jeg har ikke noe spesielt forhold til katolisismen, men jeg synes de har fine messer og jeg har alltid likt rosenkranser. Når jeg fikk sjansen til å kjøpe noen med bilder av ikoner jeg selv har sett på steder jeg har besøkt, ble det med ett litt mer personlig. Da mamma fikk brystkreft gikk jeg med rosenkransen i lomma helt til vi fikk beskjed om at det hadde gått bra og at det ikke hadde spredd seg. Jeg skjønner godt at folk som tror synes at det gir trygghet og støtte å ha denne rundt halsen. (Eller i lomma. Eller på skapet.) Fine er de også.


Denne esken med sigaretter fant jeg i et kollektiv jeg bodde i på 90-tallet. Det var en gammel bygård i Vika, med mange etterlatte skatter liggende i skap og på loft. Det er mulig at den har tilhørt noen som har bodd der, det vites ikke - den ligger uansett i skuffen min nå og esken kostet den svimlende sum av 0,70 øre den gang den var i salg. (Ja jeg innrømmer det, jeg HAR smakt på dem, men det kjentes ut som om lungene mine skulle revne, så det gjør jeg IKKE igjen.)


Etter at vi flyttet hit til Askelien, har jeg av plasshensyn måtte kvitte meg med mye av det jeg har samlet på opp gjennom årene, og som egentlig ikke har noen affeksjonsverdi. Ta pennesamlingen for eksempel. Det ER vel ikke nødvendig å ta vare på en rosa luktepenn jeg byttet av Ragnhild på 80-tallet, eller en brun tusj med hjerter på som jeg fikk av mormor da de bodde på Sunndalsøra? Jeg husker det jo uansett, og når de har tørket ut og er ubrukelige, er det vel strengt tatt bare plassfyll. Det samme med den første fyllepennen jeg kjøpte på bokhandelen på Oppdal da vi skulle lære oss snirkleskrift (den har jeg snikgjemtbort, ikke si det til noen) og kulepenner fra den tiden det het Regionsykehuset i Trondheim og jeg var utplassert som legesekretær. 

Jeg må vel bare innse at jeg ER en samler, enten vi har plass eller ei. 
Samler du på ting? 

God tirsdagskveld ønskes! Og har du noen gamle minner - skriv dem ned! Dagbøker og fine notatbøker er det nemlig ikke lov til å kaste. Det er en uskreven regel som ei kan brytes. 

Smask! 

4 kommentarer:

  1. Åja, jeg er en samler. Men jeg har også begrenset meg veldig :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre - at du er en samler! :))

      Slett
  2. Fine minner å samle på. Ja, jeg smaler altfor mye, men har også dager hvor jeg vil kaste alle tingene mine.
    Har også gjort om kjekke souvenirer til bruksting. Et par sandaler som jeg kjøpte i Chania er en super souvenir.
    Jeg har også arveting fra fra besteforeldre... jeg vil aldri glemme dem, likevel er englespillet fra mormor svært verdifullt og jeg vil aldri kvitte meg med det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det skjønner jeg godt, noen ting KAN man bare ikke kvitte seg med. Jeg samler på ting jeg har arvet og fått av folk som betyr noe for meg, men jeg prøver å kvitte meg med ting jeg har kjøpt til meg selv eller funnet eller byttet eller ervervet på annen måte. Men de fiiiiiine tingene - de får bo hos oss :)

      Slett