søndag 30. oktober 2011

Fru Søndagsrefleksjoner



Toppen av søndagsglede er å sitte ved forkostbordet og oppdage at man har glemt at klokka er stilt og at dagen dermed plutselig har en hel time ekstra! Sol og varmegragder - en helt perfekt dag til å gå lang tur og bare sløve på kafè, bibliotek og hjemme.

Trodde jeg.

Dagen har blitt brukt til å forberede hus og hage på snø og minusgrader. Alle møbler og hageredskaper har blitt stablet unna, de siste plankene og spikrene er på plass på veggene på tilbygget, beslagene jeg har drøyd med er endelig på plass på taket og takrennene er renset for løv. Et tre har jeg også fått saget ned, snakker om effektivitet når vi først setter igang! Alt dette skulle selvsagt vært gjort for lenge siden, men det er ikke alltid oppussing lar seg kombinere med utstrakte behov for å være sosial. En vakker dag kommer vi i mål med alt, jeg lover!

Nå sitter vi her, røde i kinnene og med vonde rygger, fyrer i peisen og er stappmette av hjemmelaget pizza. Konemor ser film, Pelle snorker og jeg sitter og halvsover i stolen min mens jeg leser alle bloggene jeg ikke har fått lest på lenge. Med andre ord, en helt perfekt søndagskveld som skal avsluttes med nye episoder i yndlingsserien Downton Abbey.

Midt i all idyllen går tankene til barndommens dal og de som i helga mistet den kjæreste de hadde til kreften. Alt for tidlig, alt for ung og alt for urettferdig. Om det var noe som helst jeg kunne gjøre for at verden skulle bli et bedre sted å være, var det å utrydde kreft. (En naiv, egoistisk og liten utrydding i den store helheten, men noen ganger er man seg selv nærmest.) Det er ikke mye jeg synes er mer urettferdig enn kreft. Den rammer blindt og etterlater seg så mye sorg og smerte at til og med en med skrivekløe blir tom for ord.

Ta vare på de du har rundt deg og gi noen en impulsiv klem.
Livet er så alt for kort til å ikke vise andre at vi bryr oss.

Søndagsklem!

fredag 28. oktober 2011

Fru Pratsom


Om jeg hadde plottet inn Pan Am i kalenderen min? Oh yes. På kalenderen på kjøkkenveggen også. Det er sjelden jeg gleder meg så mye til noe som kommer på tv, jeg har nesten hatt nedtelling. (Det var jug. Jeg HAR hatt nedtelling)

Jeg ser ikke så mye på tv egentlig. Jeg ser på programmer om dyr og oppussing, og en og annen reality - som Robinson, men ellers er det fint lite som får meg til å krysse av på kalenderen i allefall. Hollywoodfruer og Privat Praksis, pinlige sykdommer og dokumentarer kan jeg bruke tid på, men heller ikke de er livsnødvendige. Greys og Frustrerte fruer har jeg nesten ikke sett i det hele tatt, det har ikke helt appellert til meg selv om jeg synes han sjefslegen er kjekk.

Pan Am derimot! Alle homsers og ungpikers drøm, ikke rart den appellerte til meg! Pene damer i flotte uniformer, eleganse, glamour og klasse, noe å drømme seg bort til og ønske at man kunne skru tiden tilbake av.

Det var et ganske stort sprik til likestillingsdebatten som gikk på NRK etterpå kan man si. Ottar får ikke meg på laget i år heller, uansett hvor mye fornuftig de kunne komme til å si. De burde ta et kurs i artikkulering og generell holdning, men mulig de legger opp til å ikke bli skjermens yndling? Trude Mostue kan også bare ta hatten sin og gå - tilbake til "sin lille verden" som hun så fint hisset seg opp over. En ørevask er å anbefale. Forøvrig kan hun egentlig bare holde munn og kose seg hjemme med barn og amming mens mannen gir henne husholdningspenger, og så kan hun la de kvinnene som vil jobbe og bruke hodet sitt få lov til det.

Når det gjelder amming og permisjon er ikke jeg den rette til å rope høyt om verken det ene eller det andre, men jeg er fan av at voksne mennesker som har greid å lage barn, også kan greie å bli enige om hvem som skal være hjemme når og hvor lenge, uten at man trenger paneldebatter og ramaskrik i avisen. Det eneste jeg vet er at det fortsatt er kvinnene som må amme, men hvis de ikke vil eller får til, så må da vel det være verdens minste sak å bli enig om. Med så mange flotte tilsetningsstoffer som finnes i alt nå for tiden, får sikkert barna i seg det de trenger ved hjelp av en helt vanlig morsmelkerstatning. Det finnes sikkert trendy økologisk og biodynamisk morsmelkerstatning også, og da er i alle fall problemet løst, er det ikke? Sukker og stress kommer til å bli barnas største fiende uansett om de har fått ekte morsmelk eller ikke. Fokuser litt på det istedet.

Om jeg har en tendens til å prate meg bort fra det jeg egentlig skulle si to ord om? Du sier ikke det.

God fredag! :)

torsdag 27. oktober 2011

Fru Fotoman


I går fikk jeg prøvd meg som filmstjerne gitt. Åtte timer ute i regn og høstvær frister ikke til karrierebytte, det kan jeg med en gang si. I allefall ikke FORAN kamera. Bak, derimot! DET hadde vært noe det.

Det er ikke bare det å få bruke sin kunstneriske frihet som frister, men også det å se resultatet etterpå. Jeg blir altså så dødelig imponert over bilder som er tatt av en som er dyktig! Jeg tror jeg må formulere meg som som fjortisene; Jeg ELSKER fine bilder! Farger, struktur, dybde, lys, motiv - alt dette satt sammen til en perfekt komposisjon - ahh, I love it.

En vakker dag, sier jeg eder. En vakker dag skal denne fru Perez ha fått seg et sikkelig kamera, gått på kurs og skal deretter komme igjen for å imponere verden! Hvis hun i samme slengen kunne fått gjort alvor av forfatterplaner også, hadde alt falt på plass.

Som sagt: En vakker dag.
Det er ikke så alt for lenge til, jeg kjenner det på stortåa. (og alle vet at den er stor!)

I mellomtiden ønsker jeg deg en strålende mørk og regnfull torsdag! :)

tirsdag 25. oktober 2011

Fru Dum


Jeg prøver for det meste å skrive om hyggelige ting, om artige ting, om ting som opptar meg, engasjerer meg, ting som kanskje er kjedelige for deg å lese om og ting som er mer interessant.

Jeg prøver å få til en god blanding og liker engasjement, både mitt eget og andres. Det jeg ikke er så flink til, er å argumentere. Det har alltid vært mitt svakeste kort, ved siden av det å ha minusselvtillit på egen IQ - og sammen blir disse to helt forferdelig. De lager så mye faenskap at det er til å grine av.

Til å være så smart som jeg egentlig er, er jeg altså ganske dum. Skjønn det den som vil.

Jeg har begynt å forstå dumheten min. Den eksisterer fordi jeg er ubetenksom og impulsiv. To flotte egenskaper hver for seg kanskje, men sammen er de katastrofe. At jeg også skriver dette her, er jo et klart tegn på at jeg ikke kjenner min egen begrensning på visse ting, men så er det det at jeg er ganske lite selvhøytidelig og tenker som så at det sikkert er andre dumme det ute som kjenner seg igjen, og DA er det ikke så ille. Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Og denne dumheten skal jeg også greie å kvitte meg med sånn litt etter litt, så det er egentlig viktig å utnytte den så lenge den finnes.

Da er det verre med argumentasjonen. Der kommer jeg til kort hver forbannede gang. Jeg elsker å diskutere (og å provosere) men jeg slår meg alltid på knærne. Nåja, ikke hver gang forresten. Når jeg VET jeg har rett (nevnte jeg at jeg kan være ganske sta?) og jeg VET hva jeg snakker om, da går det greit - helt til noen vipper meg av pinnen med noe jeg ikke hadde tenkt på.

Ved å være klar over at jeg innehar disse to, dumheten og mangel på argumenteringsevne, skulle en tro at jeg også kunne bli klar over at jeg helst burde holdt munn - men den gang ei.

Det er her den tredje kameraten kommer inn i bildet. Misforstått. Det er veldig, veldig lett å bli misforstått når man elsker å diskutere, er dum og mangler argumenter.

Selvsagt er det denne misforstått som til slutt vinner kampen, gjør meg forbanna, lei meg og gir meg lyst til å slutte og åpne munnen. Som får meg til å tro jeg er enda dummere enn det jeg er og (spesielt nå i høstmørket og følsomhetshelvet) gir meg lyst til å slette hele jævla Facebook. For det er den som er verst.

Jeg har ikke lyst til å bli en av de som bare skriver på statusen at jeg baker kaker (as if!) eller trener eller forteller hvordan bæsjen til Pelle ser ut. Jeg vil for eksempel si hva jeg mener om ting! Og jeg vil vite hva andre mener om den tingen - ikke hva de mener om min mening eller hva de tror det står fordi de ikke har tatt seg tid til å lese alt - eller tillegger meg egenskaper jeg ikke har fordi de misforstår.

Ja, jeg bør tenke gjennom hva jeg skriver og hvordan jeg skriver det, men den begrensede mengden med venner som faktisk ser hva jeg skriver, burde kjenne meg godt nok til å vite hvor jeg står i forskjellige saker - og i det minste: hva som er mitt verdisyn på ting. De burde vite at jeg ikke er verken rasistisk, dømmende eller så alt for fordomsfull. Og de burde vite at jeg liker å provosere litt og at jeg liker å sette store spørsmålstegn ved ting - for å bli opplyst selv.

For mye for langt? Ja det er kanskje det. Og JA, før du engang tenker tanken; Jeg vet jeg bør tåle å bli stilt til veggs når jeg åpner munnen om ting, men det går an å holde det på et saklig og hyggelig nivå.

Jeg har vel kommet til den erkjennelsen at Facebook har blitt en sone der de heftigste diskusjonene ikke bør foregå. Det er alt for lett at folk ikke leser ting på riktig måte, og det har veldig lett for at det sporer av og blir usaklig - i tillegg til at det sitter mange og ikke tør si noe, fordi de er redde de blir misforstått eller havne i noe som er ubehagelig. Og da er litt av vitsen med en diskusjon borte. Og Facebook også, for den saks skyld.

Heretter skal jeg bare skrive sukkerspinnsøte statuser som ikke får opp blodtrykket til noen, både her og i andre medier.

Gud, så kjedelig det blir.
Dum OG kjedelig? Gratulerer med dagen.

mandag 24. oktober 2011

Fru Vennlig


For en GOD helg - igjen!

Kamskjell, lammeskank og terte (og vin tilpasset alt må vite) og gode samtaler hos gutta i Oslo på fredag. Det var lenge siden sist og godt i både mage og hjerte med påfyll av gammelt vennskap.

En avslappet lørdagskveld med høy National Geographic-faktor (av alle ting) i Askelien og en hyggelig søndagstur til Skjetten for å se på nyinnkjøpt hus og få MYE inspirasjon til egne prosjekter som står stille om dagen. Deilig lunch, gleden av to små prinsesser som underholdt og etterlengtet skravling med venner fra langt tilbake.

Venner er noe av det viktigste for meg. Jeg vet jeg ikke er like flink som jeg skulle ønske jeg var, til å følge opp alle, men jeg prøver - og i det minste tenker jeg ofte og mye på dem. Ikke at det erstatter en telefon eller en kaffe, men noen ganger er livet mer intenst enn andre og noen (les: meg) blir tatt av tidsklemma.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive det. At jeg er en av de som blir tatt av tiden. På tide å prioritere!

Mens jeg prioriterer skal jeg gjøre en dags innsats som meddommer i tingretten. Alt er man da også med på.

God mandag! Husk å ring en venn! ;)







fredag 21. oktober 2011

Fru Morgenfugl


Fredag! Tidlig på'n og bussdate med kona, det er alltid en hyggelig start på dagen. Det er foresten akkurat 12 timer siden sist jeg satt på denne bussen - godt jeg har fast plass, ellers kunne jeg lett blitt forvirret!

Jeg er et skikkelig vane- og rutinemenneske. Jeg liker ikke å innrømme det men nå gjør jeg det likevel. Jeg gjør det samme hver morgen når jeg står opp (og du kan vel tro jeg ble forkvaklet i dag da jeg tok på mascara FØR øyenskyggen?! Det holdt jo på å ende i katastrofe foran speilet!) Jeg spiser det samme til lunsj hver dag (og får høre det, tro meg. ) og jeg har de samme kle av meg-rutinene når jeg kommer hjem igjen (av med tvangstrøya og på med stillongs og hettegenser).

Noen vil nok kalle meg på grensen til kjedelig, men det får bare være. Det er heldigvis nyanser mellom, selv om det ikke høres sånn ut og selv om ikke alle ser dem. For meg er det trygt å ha det sånn, og jeg har tydelig behov for trygghet- selv om jeg også elsker å være impulsiv. Alt til sin tid.

Nå skal denne trauste og trygge impulsive dama ta siste krampetrekning på Youngstorget før helga kommer! GOD fredag ønskes! :)

torsdag 20. oktober 2011

Fru Høstmørk


Jeg må bare innrømme det, jeg blir verre og verre hver høst. Når jeg hører folk snakke om det, er det ikke noe som angår meg i det hele tatt - tror jeg. Hver gang.

Hva jeg snakker om? Det tunge, svarte mørket som legger seg over menneskene på denne tiden. Den velkjente mørketidsdeppa. Som ALDRI skjer meg men som likevel spontant overrasker meg med sitt nærvær hvert år.

Ikke det at jeg blir så deppa egentlig, det er mer det at jeg blir så nærtagende og følsom at jeg bruker halve energibeholdningen på å IKKE ta meg nær av ting. Det kan være alt fra en SMS til en mail til noe jeg leser i en blogg eller på Facebook, en prikk for mye etter en setning eller et par øyenbryn som ser mistenkelig morske ut. I grunn helt ulogisk og utrolig plagsomt. Alt dette ler jeg av ellers i året.

Akkurat nå har jeg heller ikke TID til å være på vei til å snuble i trappa ned til den mørke kjelleren, så jeg klamrer meg fast til alt hyggelig som tross alt skjer og som akkurat nå er enda viktigere å holde fast i enn til vanlig.

Som at det enda var lyst da jeg kom hjem i går ettermiddag og at den røde himmelen hang over jordene litt senere da jeg gikk tur med Pelle, en date med kona etter jobb, et smil fra noen du liker, et klapp på skuldra når du har gjort noe bra, en oppvarmet seng på et iskaldt soverom, en overlykkelig Pelle som nesten går ut av ledd når han får stå opp sammen med meg og i tillegg får brødskiveskorpa mi ved frokosten, tanken på et spennende bokprosjekt, at det snart er jul og at i år, i ÅR skal jeg kjøpe meg nye telemarkski og virkelig bruke dem. Mye.

Det er mer å glede seg over enn det er å grave seg ned for, det er i alle fall sikkert! Men disse følelsene er det ikke alltid like lett å holde styr på. Hva hvis jeg sørger for å alltid ha en kjeks på lur sånn at i alle fall blodsukkeret ikke får kødde med kroppen? Er det en start? Eller finnes det helsekost med resultatet som faktisk er reelle og bra? Finnes det reseptløst (og lovlig) tryllemiddel mot høsttungsinn?

En av de beste medisinene er forresten å skrive. Nå vet du hvordan jeg har det og da må jeg ta meg sammen. Så frem med alt som gleder! Og vern om det som dyrebare skatter. Dette går over - i år også.

Torsdagsklem!



tirsdag 18. oktober 2011

Fru Lesbisknormativ


Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en av disse perfekte damene jeg leser om. Som lever A4-livet med mann og barn og henting og levering i barnehage, som har nystekt brød klart hver morgen, som syr flotte gardiner, går på kafé med venninner på dagtid fordi de jobber 50% og det er helt greit fordi mannen tjener gode penger, som trener, spiser sunt, pusser opp en stua gang i året, har to, tre hunder og en rasekatt i tillegg til fire barn, og alle - til og med mannen, får kjærlighet, hjemmelaget middag og smil hver dag.

Så kommer jeg tilbake til virkeligheten, ser på det JEG har som ikke de perfekte heterodamene har, og så sammenligner jeg og VET - langt inn i kulemagen som kommer av mange deilige måltider og null stress om badevekta har tippet en kilo opp, at jeg har tatt riktige valg i livet.

Jeg kunne levd et A4-liv etter normal standard, men jeg hadde aldri kjent den ærlige tilfredsheten i det. Jeg kunne lurt meg selv og latet som om alt var perfekt, helt til jeg ble så vant til det at jeg trodde på det selv. Det ville, uansett hvor god skuespiller jeg er, slått bakhodet mitt pannekakeflatt en vakker dag og endt med tristesse for alle involverte.

Jeg vet dette, fordi jeg har prøvd. Ikke å lage tristesse for involverte, for litt fornuft har jeg tross alt hatt i bakhodet og unngått å formere meg – og de voksne jeg har skuffet på min vei skal jeg takle. Men jeg har prøvd å late som. Og det å leve et liv fordi det er det som er forventet og ansett som normalt og godkjent, og så aldri bli ordentlig tilfreds på innsiden - i hjertet, det gjør ingen godt på lang sikt. Aller minst en selv.

Takke meg til L-ordet, takke meg til å bli satt i bås og bli spekulert i - uansett hvem man møter, takke meg til spydige kommentarer, idiotiske kommentarer, på kanten-kommentarer, det og ofte bli stilt spørsmål som "men du er jo ikke HELT, er du vel?" fordi jeg kanskje ikke ser ut som Ola Dunk sin gamle oppfattelse av lesbiske, kommentarer som "du har aldri prøvd en ordentlig MANN vet du, jenta mi" og bare generelt disse kommentarene og spørsmålene som er helt godkjent i samfunnet at vi jenter som liker andre jenter, må svare på. Med et smil og et "joda, selvsagt kan du få spørre." Og "neida, det går greit at du ber meg vrenge sjela til deg, du o fremmende."

Folk er nysgjerrige, jeg skjønner det- men vi skriver anno 2011 og alle voksne mennesker kan lese. Kjøp en bok om temaet isteden for å stille spørsmål og få meg til å føle meg som en del av et freakshow fordi jeg er noe så normalt som homofil.

Jeg er akkurat som alle andre jenter – jeg har bare ikke valgt standardløsningen.

(Og joda, jeg kan sy gardiner og bake brød i løsningen min, bevares. Jeg har bare ikke helt kommet dit enda - det er så mye annet som er morsommere å gjøre.)

God høststormtirsdag! :)

mandag 17. oktober 2011

Fru Refleks



Ok, nå tror jeg også på at sommeren er over. Så mørkt som det er! Ingen rød morgensol å skimte i det fjerne, bare svart, vått og tåkete. Ingen ting å ta bilder av. Triste greier.

I gata vår er det full fart med veiarbeid fra klokka 07.00 og den som ikke har våknet før, gjør det i alle fall da. Jeg synes de har holdt på utenfor hos oss i en evighet (og det har de vel egentlig også, så det er vel ikke noe jeg bare synes). Selvsagt bor vi rett ved et knutepunkt for alle rør og ledninger i hele området, men nå øyner vi håp! Da jeg gikk ut i dag, kunne jeg spasere der veien EGENLIG går, og jeg tror til og med det er muligheter for at stålgjerdene vi har vært omringet av, kan være borte når jeg kommer hjem. Hvis vi nå også kunne fått gatelys, skal ikke jeg masa noe mer om dette - i år i alle fall.

Jeg har reflekser i alle lommer og i alle vesker, og priser meg i grunn glad for at jeg ikke bor lenger ut (akkurat nå, vel og merke) for da hadde jeg antakelig måttet ha på både refleksvest og hodelykt for å bli sett og å finne frem til bussen - og refleksvest matcher jo ikke NOE av det jeg har på meg!

Jeg går ikke hjemmefra umatchet, så enkelt er det bare. Da blir jeg usynkronisert og dagen går helt i ball. Jeg elsker den som fant opp placeboeffekten. Takk!

Heldigvis kan man nå kan få refleksbrikker og bånd som matcher den minste lille prikk på skjerfet. Det er altså ingen grunn til å ikke bli sett lenger, men når kommer de kule refleksvestene? Finnes de allerede? Eller finnes det refleksgarn å få kjøpt? Noe for Husfliden?

Noen tar snart av. Avslutt. Nå.

Ha en strålende mandag! :)



søndag 16. oktober 2011

Fru Søndagsfred


En GOD helg tikker mot slutt. Vi har hatt besøk av mamsen og lillesøster (eller Prinsesse Vet Ikke som hun heretter vil bli kalt) og bare nytt konemors fantastiske kokkeleringer, lange samtaler, nydelig høstvær og god vin.

Lørdag tuslet vi i Asker sentrum som badet i varm høstsol, drakk kaffe på en benk, trampet takten til Borgen Oldis og fikk årets siste fregner. Helt vanlige og normale helgeaktiviteter, men likevel noe jeg setter stor pris på. Endelig fikk jeg også tatt meg en tur til Bruktbutikken som åpnet for ikke så lenge siden. Jeg vet i alle fall hvor jeg skal gå og kjøpe meg nye portvinsglass og vannmugger når jeg har fått tømt skapene og gitt dem noe av det vi aldri bruker. Perfekt resirkulering, samtidig som vi støtter en god sak.

Jeg har (som dere sikkert har merket) fått helt oppheng på skyer og himmel, men med de himlene som har vært over Askelien de siste ukene er det helt umulig å ikke bli fasinert. Dette bildet er fra lørdag og hvis man ser bort i fra detaljer som stålgjerder og rot, er det ikke rart man bare må sette seg ned og glo. I og med at jeg også endelig har fått kloa i en iPhone og oppdaget meningen med den - nemlig å kunne ta fine bilder - er det helt sikkert ikke det siste naturfenomenet jeg kommer til å dele med dere.

Nå er det straks Robinson her i huset. Det er nesten for ille å bruke dagens siste timer til å irritere seg over hvor utrolig teite andre kan være, men så var det jo dette med nysgjerrigheten og behovet for hjernedød underholdning. I det minste får man et spark i ræva på hvordan man ikke skal oppføre seg selv.

Ha en fortsatt god søndag der ute i verden! :)

fredag 14. oktober 2011

Fru Morgenglad


Noen morgener når jeg våkner, kjenner jeg meg litt gladere enn ellers. I dag er en sånn dag. Selv om selve oppvåkningen ikke er det beste jeg vet (jeg snoozer fort en halvtime, tre kvarter) og kuldesjokket når jeg går ut av senga ikke er særlig behagelig, ER det faktisk godt å våkne til en helt ny og ubrukt dag.

Når jeg i tillegg ser på gradestokken som sier to minus, den store månen henger nesten full over taket til naboen og lyser opp hagen og sola er på vei opp ute på Konglungen og gjør himmelen rød som om det var skogbrann, da liker jeg å være våken.

Denne uka har jeg kommet hjem fra jobb til samme klokkeslett som jeg dro hjemmefra på morgenkvisten, så alt jeg har sett av fenomener er soloppgang og månelys. Like vakkert begge deler og veier opp for lange dager i Oslo.

I dag får duffelen luftet seg, et funklende nytt skjerf i silke og mohair som Mamsen har strikket (og som lukter hennes parfyme - ja jeg vet, jeg er en mammadalt.) ullstrømper og skjørt, naturens fenomener er strødd over hele kroppen min. Fantastisk, hva?

Nå er det bra bussen nærmer deg Oslo, ellers hadde det tatt helt av i lovprisingen av hvor heldig jeg er som får våkne frisk hver dag og se og føle alt rundt meg. Det er for så vidt greit å av og til gjøre seg selv oppmerksom på hvor heldig en tross alt ER, det er alt for lett å ta livet og alt man har for gitt.

Og alt for mange GJØR det. Tar ting for gitt. DET kan du tenke på i dag, og så husker du å gi noen en klem i samme slengen.

En kan aldri bli klemt nok. (gammelt jungelord)

God fredag ønskes! :)

torsdag 13. oktober 2011

Fru Bussfilosof


Det er ikke så mye som skal til. I dag er det en av de gode gamle bussene som kjører meg til Tigerstaden, du vet, de med mange og myke seter. Mye bedre og behageligere enn de nye lysegegrønne.

Jeg skjønner jo nå hvorfor de nye kalles miljøvennlig, man sitter jo så hardt og kaldt at man automatisk holder pusten og gjør seg lett og usynlig. Ergo, mindre dårlig morgenånde å resirkulere i ventilasjonsanlegget og mindre gass som slippes ut fra bussen fordi alle er så lette at bussen slipper bruke energi opp bakkene.

Her jeg sitter nå, lettere henslengt i et mykt sete, er det veldig behagelig - jeg synker lenger og lenger ned, blir tyngre og tyngre og snart snorker jeg som han i setet ved siden av.

Jeg må gå en runde med meg selv for å diskutere mitt engasjement. Miljø eller komfort? Er det virkelig umulig å få begge deler?

Man ser det jo i andre miljøsaker også forresten. Økologiske grønnsaker råtner først, aktivister har uvaska islendere og lukter vondt og de med miljøvennlige dieselbiler er de som slipper ut mest dritt.

Nei det var nok best slik det var før. Før vi begynte å mase med Birkebeinerrennet, lavkarbo og miljøvennlighet. Da var det mindre stress og mer komfort.

Og så smilte vi til hverandre på bussen og snakket om den vakre soloppgangen.



(Og PS! Jeg begynner å bli varm i tommeltotten - nesten ALT dette er skrevet direkte inn på iPhone. Korte innlegg du liksom. Hah.)

onsdag 12. oktober 2011

Fru Test fra telefon


Mitt første innlegg direkte fra iPhone - noe sier meg at det blir vanskelig å sitte på bussen og skrive metervis med tanker om ett eller annet.. Skal jeg heretter prøve og fatte meg i korthet? Jeg?

Fullmåne over Askelien, fyr på peisen, febersyk kone og en siamesisk tvilling ved navn Pelle. Kveldens tilstandsrapport.

(Og ja, jeg MÅTTE inn og redigere litt, dette ble veldig rart synes jeg. Det spørs om jeg likevel må gjøre ting på "gammelmåten", dvs skrive et dokument og poste når jeg får kloa i en pc. Utseende og innhold er viktig, til og med i en blogg.)

Jeg får øve meg litt. Følg med, følg med!

God aften der ute! :)

mandag 10. oktober 2011

Fru Barndomshjemkontor


Det er noe helt spesielt å våkne tidlig i senga på det gamle pikerommet mitt, tusle opp trappa, kjenne lukta av kaffe og høre P1 som surrer på kjøkkenet. Ting som alltid har vært sånn og som jeg håper for alltid vil være det. De gamle trygge lydene og luktene.

Utsikta fra hjemmekontorvinduet er heller ikke noe å gråte over. Hornet rett frem, Vangslia til høyre og Svarthaugen og Drivdalshornet til venstre. Omgitt av snøkledde fjell og vi skriver 10 oktober. Jeg håper dette bare er en forsmak på vinteren, jeg er ikke helt klar enda kjenner jeg, selv om jeg satt i går og gledet meg til bakkene åpner og jeg kan ta en telemarksving igjen. Jeg er uansett forsmak eller ei, glad vi ikke skulle dra hjem i går - fy søren for et kaos på veiene! Jeg skiftet til vinterdekk i går, men likevel, jeg er glad jeg satt trygt her. Håper alle som var ute kom seg trygt frem til slutt.

Apropos trygt frem. På fredag kjørte jeg til jobb fordi vi skulle hit til Barteland. Det var høstferie, lite folk på veiene og helt klart en bra dag å kjøre på. Jeg var strålende fornøyd med å ha brukt et kvarter fra Asker til Youngstorget, var fremme halv åtte og svingte inn i parkeringsgarasjen på jobb og kunne velge og vrake i plasser. Bilen trygt parkert, jeg på vei ut - helt til jeg oppdaget at døra var låst. Om jeg hadde nøkkel? Nei. Da tar jeg heisen. Eller ikke. Den var ute av funksjon pga reparasjon. Jaja. Da går jeg ut porten jeg kjørte INN da. Særlig. Jeg var faktisk den siste i verden som kom meg inn den porten! Den hadde stått og hanglet et par dager fordi noen hadde prøvd å bryte seg inn, og nå hadde den ikke gått helt igjen og sto og hyla i tillegg. PERFEKT. Jeg kom meg faktisk ikke UT.

Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig glad i underjordiske parkeringshus, og her satt jeg fanget i ett. Jeg skulle til å ringe sjefen da jeg husket at jeg reinstallerte iPhonen dagen før og skulle få noen til å legge inn alle kontakter og mail osv på nytt - så da sto jeg der da, uten et eneste nummer og kontaktpunkt. Og som de fleste her i verden går ikke jeg rundt og husker telefonnummer lenger. Det eneste jeg kan utenat er konemor sitt og det var jo ingen vits i å ringe henne. Jeg ringte opplysningen, men de ga meg et fasttelefonnummer jeg mistenker ikke fungerer, så sosiale medier ble redningen. Igjen. En oppdatering på Facebook og sjefen ringte meg, hun sendte mail til jobben og en halv time senere kom vaktmester og kollega og reddet meg. Da satt jeg lettere henslengt i en gammel campingstol jeg fant i søpla, like blid men litt støvete i skjegget.

Jeg kommer til å fortsette å ta bussen til jobb, det er i alle fall helt sikkert! Parkeringsgarasjen er ikke min venn. Parkeringsgarasjer i sin helhet er ikke mine venner. Det er alltid noe fjas med dem. Men nå skal vi jo selge bilen, så da slipper jeg det problemet! Et liv uten bil skal bli rart men interessant. Jeg lurer på om jeg kommer til å forbanne avgjørelsen og rive meg i håret fordi jeg ikke bare kan hoppe i bilen for å hente noe eller kjøpe noe, men det er jo faktisk bare å planlegge litt bedre. Og det er jo prosjektlederfruene i Askelien ganske flinke til.

Nå planlegges dugurd her i Barndomshjemmet - og uten mat og drikke duger ikke denne helten i alle fall, det er jo noe de fleste vet.

Ha en fin mandag! :)

torsdag 6. oktober 2011

Fru Musehus



Til tross for min iherdige innsats i fjor høst, hvor jeg lå på ryggen og stiftet netting mellom mur og vegg rundt hele huset, kommer musa seg inn på loftet. Jeg vet jo at de ikke trenger store hullet for å komme seg inn, men pokker heller!

Jeg har satt ut sju musefeller og er oppe for å sjekke, om ikke hver dag, i alle fall hver annen, og det sitter som regel ei i hver felle. Vi hører dem hver kveld, de løper tassende over taket på soverommet, grafser i veggene - og går i fella. Og for et rabalder når fella smekker over dem! Pelle tar helt av når det skjer og jeg gråter litt i hjertet hver gang jeg hører kampen starte. Staaakkars små. Det høres jo ut som om det er et monster som har gått i en felle der oppe, SÅ mye bråker de. Jeg prøver dog å bruke fornuften: Det er dem eller oss!

Heldigvis holder de seg kun der oppe, og ikke spiser de på noe særlig av verdi heller (Det skal sies at alle klær og andre tekstiler ligger i musetette bokser – og det fungerer, takk for det.) men de er altså ganske høflige av seg og ødelegger lite. Det går helst i gjenbruk av slikt vi ikke trenger, som glavadotter og snytepapir som jeg har mistet en eller annen gang.

Jeg har satt ut en boks med giftblokker, men de tror tydeligvis at det er en fantastisk nydelig liten hybel, for hver gang jeg er oppe må jeg tømme den for gamle spiker, glava, flis og fugeskum. Gifta er urørt inne i hybelen. De giftblokkene jeg har satt ut og spikret fast i gulvet derimot, de går unna som lørdagsgodteri. Jeg tror de har det godt der oppe, jeg kan nesten se dem for meg der de kommer løpende, bråstopper når de ser den sorte boksen med TO innganger, jubler “Wow, sjekk den da gutter, DEN kåken jo!” og så starter de innflytting og isolering. Hva de skal med spiker der inne er jo et mysterium. Våpen? Ikke aner jeg i alle fall.

Da jeg hørte de begynte å flytte inn der oppe, fylte jeg fellene med fårepølse (som var det jeg hadde tilgjengelig) og det liker de tydeligvis. I og med at det på en måte er MITT frokostpålegg også, har jeg fått et lite dilemma. Det ER ikke like digg med fårepølse når jeg må dele den med disse små krypene. Og det er ikke like stor nytelse å spise den på brødskiva etter å ha plukket x antall mus fra fella der de ligger stokk døde og stive - med en stor bit i munnen.

Jeg velger å la dem få ha fårepølsa alene – i alle fall for sesongen. Og nå er vi jo så vant til at de er der også, at det nesten føles litt hyggelig og hjemmekoselig med den tassinga. Ikke at jeg IKKE tar imot råd for hvordan bli kvitt dem med stor takk, de SKAL jo ikke bo der oppe, men hvordan i all verden skal vi få stengt dem ute?

På forhånd takk for tips!

GOD torsdag ønskes uansett - med eller uten mus! :)

onsdag 5. oktober 2011

Fru Ordsluker


Vi prøver igjen! Dagen i går ble ikke helt som forventet, men som den evige optimist jeg er, legger jeg den på konto for læring. Den kontoen blir heldigvis aldri full og bra er det, tenk så kjedelig å våkne en morgen og være utlært? Så kjedelig!

Apropos læring. Da jeg var ung/yngre/for noen år siden (stryk det som ikke passer) og bodde i barndommens dal der det bare var fryd og glede, leste jeg boka “Kjør meg til Slottsplassen” og fikk opp brått øynene for et liv jeg ikke visste eksisterte. At det var en forfatter jeg også kjente igjen navnet på fra Romantikk, var sikkert også medvirkende. Jeg var nok litt betatt av han godeste Galåsen som skrev så vakkert om romanser og tragiske skjebner. I samme dragsuget leste jeg også “Hard Asfalt” og "Men tankene mine får du aldri" og hadde selvsagt som overheroisk mål å komme meg sørover for å redde alle de stakkars narkomane og prostituerte som lå strødd i gatene i Oslo. Jeg visste ikke da hvor nær det målet jeg skulle komme, men det er en annen historie.

I alle fall, i går var jeg innom biblioteket for å levere en haug med bøker og raska med meg noen nye i farta. I en hylle sto “Hekta” av Lise Askvik, noe som fikk meg til å stoppe opp. Ikke bare kjente jeg igjen navnet på forfatteren, men da jeg leste på baksiden så jeg at boken var om Marit, jenta fra Slottsplassen som jeg var så fengslet av i min ungdom. Den ble med hjem.

Jeg begynte på boken omtrent med det samme jeg kom inn døra, nysgjerrig som jeg ble på hvordan det hadde gått med Marit. Vi kan vel si det sånn at jeg blir overrasket om jeg leser den ferdig. Snakk om forventningsfall. Jeg har tydeligvis utviklet den ordestetiske sansen min siden jeg var fjortis, for måten boka er skrevet på, får den til å virke som en norskstil fra ungdomsskolen. Nå er jeg antagelig litt vel kritisk og på kanten til meggete (det er faktisk flere av oss) men beklager til forfatteren, det der var ikke særlig fengende. Tenk å ha en så spennende historie og skrive den på den måten? For hovedpersonens skyld skal jeg pine meg gjennom den men det er kun fordi jeg vil høre HENNES versjon av sitt eget liv, og ikke livet sett gjennom den godeste Galåsens beduggede briller. Og så håper jeg (for forfatterens del, for hun har jeg jo sansen for!) at mine kritiske briller blir bedre etter hvert som jeg kommer lenger inn i boka.

Bøker er en sann vei til lykkelige stunder og opplevelser, det er i alle fall sant! Uten en bok i veska føler jeg meg nesten naken. Og jeg er langt i fra noen boksnobb som kun leser det som er på trendbarometeret, her slukes det meste bare det er skrevet på riktig måte. Jeg har alltid vært opptatt av og kritisk til ord, og satt gjerne med rød penn og streket under feilstavelser og rare setninger da jeg var yngre. Jeg er ikke like ivrig nå, men som jeg har lest ett eller annet sted: Den første siden i en bok er viktigst! Finner jeg en skrivefeil der, eller en skrivemåte som får det til å vrenge seg i meg, da leser jeg ikke videre. Og bare for å ha det sagt: Jeg er på ingen måte skrivefeilfri selv - men jeg har som mål å prøve og bli det.

Hvordan det går med boka som ligger igjen hjemme (og ble forvist til fordel for “Leon & Louisa” som busslektyre) gjenstår å se. Den blir ikke slukt på noen dager, som “Kjør meg til Slottsplassen” ble. Gang på gang. Skal tro hva jeg hadde ment om den i dag? Hm. Det må sjekkes ut.

Ha en GOD dag! Og husk at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere! ;)

tirsdag 4. oktober 2011

Fru Morgenglad!


Dette går jo strålende! I dag så jeg til og med en som himlet med øynene da han fikk en passasjer ved siden av seg og han hadde så surt oppsyn at jeg nesten stoppet for å takke ham. Takke ham for at han slår alle rekorder for sure ansikter og at han dermed fikk meg til å trekke på smilebåndet. Ser du? Jeg er til med slett ikke så verst på morraskvisten?

Og nå er jeg ferdig med den saken. Noen kan jo tro jeg dveler lenge over ting som ikke har noen hensikt eller mening. Det er ikke MEG det nei! Jeg tenker aldri over ting to ganger, grubler ikke over noe som ble sagt eller skrevet, tar meg ikke nær av ting eller får et blaff av urdårlig selvtillit av noe, blir ikke liggende om natta og tenke over noe jeg har skrevet og angrer og må holde meg selv fast for ikke å stå opp igjen for å forklare meg sånn at det ikke blir misforstått, kommer ikke tre dager etter jeg har sagt noe på spøk og spør om vedkommende, som ikke husker det, følte seg støtt av det jeg sa. Det er ikke JEG det nei. Langt i fra.

Herlig. Da er det bare å sitte her på bussen og nyte soloppgangen over Konglungen da?

God tirsdag! :)

mandag 3. oktober 2011

Fru SUPERpositiv!


Jeg fikk en kommentar på et av innleggene mine fra forrige uke, som fikk meg til å tenke litt. "Kanskje du er i ferd med å bli en sur gammel tante?" sto det.

Kanskje jeg ER det? Eller er det helt normalt for en som tar kollektivtransport opp til to timer om dagen å filosofere, surne, le, forbanne og gruble over hvorfor andre mennesker er som de er? Jeg bryr meg jo ikke så mye om hvordan folk er ellers - så lenge de ikke plager meg selvsagt.

Jeg funderte på dette mens jeg satt på bussen i dag tidlig. Jeg tenkte over det faktum at jeg er barnefri og lurte på om DET kunne ha noe med saken å gjøre? At man blir sur av å ikke ha barn som opptar hele ens liv og eksistens? At man da har alt for mye tid til å irritere seg over at ikke folk kan oppføre seg? At man blir så egosentrisk at alt bare handler om meg og mitt? Jeg nekter og tro det. Og da jeg luftet spørsmålet på jobb i dag tidlig, fikk jeg mine mistanker bekreftet. De med barn – og spesielt de som tar kollektivtrafikk, irriterte seg over akkurat det samme som jeg slenger med leppa for.

Planene mine for å unngå og bli stemplet som ei sur ei, blir da enten 1.) Begynne å kjøre bil til jobben, noe som er helt utelukket både av miljømessige og tidsbesparende grunner. 2.) Jeg må bare godta at når 60 stk er klemt sammen i en buss, er det alltid noen som ikke kan oppføre seg. Eller 3.) Jeg må bare rense hjernen, slutte å betrakte folk og konsentrere meg om musikken, boka og bloggingen min.

For jeg ER jo ikke en sur gammel tante! Bare spør hvem som helst rundt meg! Jeg har innrømmet at jeg er morragretten og litt grumpy når jeg er sulten, men sett bort fra det er jeg da slett ikke sur? Jeg?

Jeg velger å tro at mine blide og positive egenskaper er flere og større enn de sure og dårlige. Og så skal jeg heretter fokusere på gladkristne ting å skrive om, det finnes selvsagt ingen gyllen middelvei. (Det som er dumt er at det ikke er like moro å bare være positiv - det er nemlig deilig å skrive ironiske og sure ord innimellom!)

For å gjøre kommentatorens ord til skamme: Jeg innfører herved den positive uken!
Sur gammel tante du liksom. Særlig.
Ikke på denne bloggen det nei!

Ha en SPRUDLENDE og HERLIG og FANTASTISK mandagskveld! :)


søndag 2. oktober 2011

Fru Søndagskos


O herlige sløve søndag! Og så regner det i tillegg, slik av vi slipper å gjøre noe ute - det er jo ikke til å tro! Det passer meg egentlig ganske godt her jeg sitter med bihulebetennelse, migrene, hoste og generell slapp allmenntilstand. Alt jeg har orket gjøre i dag er å lage deig til hjemmelaget pizza og å lufte Pelle. (Som nekter å gå ut alene når det regner.) Jeg trøster meg med at det sikkert blir bedre i morgen.

I går fikk jeg roser av kona, helt uten grunn og helt ut av det blå. Fine, fine roser som står og pynter opp i spisestua. Å få blomster når jeg slett ikke har fortjent det, er et av livets mysterier som jeg helt klart kan lære meg å leve med.

Ha en avslappende søndag der ute! :)

lørdag 1. oktober 2011

Fru Avslappet


Det er helt på sin plass med duskregn og tåke i dag - en perfekt anledning til å ikke gjøre noen ting som helst og bare lese alle aviser, oppdatere meg på nye Facebook, lese alle bloggene jeg ikke har lest, sjekke alt som har gått meg hus forbi på Twitter og alt annet av slike VIKTIGE ting jeg har gått glipp av i turbouka som har vært.

Jeg burde støvsuget og vasket, jeg burde stripa håret, jeg burde hengt opp klesvasken, jeg burde gredd Pelle og jeg burde vasket opp. I stedet gjemmer jeg meg inne i spisestua, ser ut på gul skog og lav tåke og later som om alt jeg egentlig burde gjøre, ikke eksisterer. Jeg kan jo late som i alle fall. Jeg vet jo at jeg kommer til å gjøre alt jeg ramset opp, men bare ikke enda.

En kaffekopp til.
God lørdag! :)