Fru Airhead

Her om dagen fikk jeg, ved en ren tilfeldighet, lyset i kjøleskapet til å virke. Da vi kjøpte Askelien for fire år siden, fulgte kjøleskapet med på lasset, fordi vi en vakker dag skal totalrenovere kjøkkenet og ikke brydde oss om at utgaven virket like antikk som huset. Lyset har aldri virket, og når sant skal sies tror jeg ingen av oss noen gang har prøv å få det til å virke heller. Det står jo der på lånt tid, ingen vits i å bruke energi på det.

Da jeg skulle sette inn farrisflasken hadde jeg det litt travelt (som jeg pleier) og dunka flasken opp i dingsen som lyset er innenfor. Vips: det ble lys! Jeg ble så overrasket at jeg dunket flaska borti en gang til for å se hva som skjedde, og da forsvant det igjen. Når jeg da dunka EN gang til, kom lyset tilbake. Som du ser kunne jeg sikkert stått hele kvelden og dunka med flasken, men jeg kjenner jo tross alt min begrensning. (Jeg måtte åpne og lukke døra et antall ganger også, før jeg skjønte at det var virkelig det jeg så)

Hver hang jeg åpner skapet nå og SER hva som er der inne, blir jeg altså så glad! Tenke seg til om alt var så enkelt. Nå kommer jo jeg til å gå å dunke med en farrisflaske på alt som ikke fungerer, kanskje den og meg i kombinasjon lager magi? Det er verd å prøve. Tro kan jo flytte fjell har jeg hørt.

Om tro bare kunne fått klærne mine til å slutte og krympe i klesskapet, skulle jeg jo blitt verdens lykkeligste! I dag har jeg en bukse (og en skjorte) som er så trang at det føles som om all luft blir klemt opp i hodet mitt, så hvis jeg ser litt luftig ut i topplokket i dag, er det nok bare derfor. Til å ha så mye luft mellom ørene er jeg likevel ganske smart, så ikke døm meg på grunn av hodestørrelsen. Og så hadde jo den omvendte kombinasjonen vært verre.

Ha en fin dag! :)

Fru Se & Hør

Nå har høsten startet for alvor skjønner jeg. Et sikkert tegn er at jeg begynner med strømper igjen. Jeg prøver å strekke det til det lengste, men i går måtte jeg kapitulere og ut en tur før lunch for å finne noe å varme meg på. Ved en nærmere titt var det nok på tide med strømper nå uansett, den fine gyllne fargen jeg fikk i sommer er ganske falmet. Det betyr virkelig at høsten er her, når jeg begynner å bli bleik igjen.

Et annet tegn er strikkaplagg. Og støvletter. Det siste satt litt inne, men pokker heller, jeg nekter å fryse! Og jodaaa, det ER koselig med høst. Peis og kakao og stearinlys og høstsuppe alle andre klisjeer som dras frem hvert eneste år. Jeg liker det jeg også.

Et annet høsttegn er alle tv-seriene som dukker opp. 71 grader Nord, BigBrother (HVEM gidder å bli med på det?? De som ikke så det de første sesongene fordi de ikke var født enda? Stakkars. STAKKARS sier jeg bare.) Og så har vi dokusåpen Frogner. Jeg synes de fikk ufortjent terningkast 1 i går, det er jo så klippet og redigert at bare det gjør det interessant å se på. Eller.. Interessant var jo en overdrivelse. Puteflaut er selvsagt ordet. Selv om jeg er imponert over at hu ene ikke gikk midt i daten og tømte rødvin over hodet på dusten hun var ute med. Evt ommøblert litt på tennene hans sånn at de ble litt rettere. Man KAN bare Ikke finne seg i slikt!

Og så har vi Idol som begynner i dag, og Gøy på landet (- som ga oss et par hysteriske latterbrøl i går da lillesøster Tove hadde vanskeligheter med å holde latteren unna og prøvde å legge ansiktet i alvorlige folder. Og da den ene ungkaren håpet han fikk se smilet hennes igjen. Fabelaktig. The story of her life. Får jeg en svoger fra Kviteseid?

Og til helga begynner Robinson. Jeg ser jo at jeg ikke trenger ha så mange hobbyer i høst, jeg har nok med å følge med i Programbladet. (finnes det enda?) I tillegg må jeg jo se Real housewifes of Beverly Hillsog Private Practice, og CSI og litt Greys og... Jauda. Hjerneføde i øverste potens!

Jeg overdriver selvsagt. Jeg ser ikke på alt dette. Eller, jo jeg svipper innom men jeg får ikke med meg hver episode. Og ikke har vi slik ein flott opptakar til tv'n heller, så jeg kan ikke ta igjen alt jeg muligens går glipp av. Det eneste jeg skal få med meg og følge med på, er lillesøster. Jeg må jo forberede eventuell svogermottagelse. (Eller salgsprosess, det kommer jo an på. Giftes bort skal hun uansett.)

Ha en fin dag der ute! :)

(Når jeg nå leser gjennom blir jeg nesten litt stolt over dette innlegget. Det ligner litt på en Rosablogg! Og jeg som har gjort det slutt med rosa etter snart 40 år i den fargen. Ska sei. Har jeg en skjult egenskap? Veldig informativt blogginnlegg er det i alle fall. Applaus til meg!)

Fru Kalvedans

Hvor ble det av disse dagene vi kaller helg? Denne helga har bare bestått av lørdag føler jeg, selv om den dagen faktisk gikk bort i kø. Jeg skulle til Bygdøy for å se på en vielse, men da jeg kom til Sandviksbrua og det sto dønn, begynte jeg å ane uråd. Det smarteste jeg kunne komme på, var å kjøre over Røa, men jeg hadde jo glemt at det var ett eller annet arrangement der, noe som gjorde at jeg ble stående i kø og snudde før jeg kom meg dit også.

Hvorfor i all verden må idrettsarrangementer legges midt i trafikkerte områder? Kan ikke de som absolutt vil løpe, gjøre det i skog og mark som vi har uendelige mengder av i dette landet? Jeg kan ikke forstå at det skal være nødvendig å stenge av veier, omdirigere busser og lage KAOS! Hvis det er for å få publikum til arrangementene, er det vel bedre for den norske folkehelsa at de kommer seg ut i skogen med frisk luft og fuglekvitter for å se på, enn å stå og henge ved kiosken i stiletthæler?

I alle fall, da jeg forsto at jeg ikke rakk vielsen dro jeg på SmartClub i stedet. Fra himmel til helvete kan man trygt si. Jeg fikk kjapt handlet det jeg måtte og skulle skyndte meg hjem. Trodde jeg. Jeg ble faktisk sittende i nærmere en time - i kø - INNE i parkeringshuset, fordi en eller annen nepe hadde krasja i en annen – utenfor. På E18. Gratulerer med dagen! Da jeg endelig kom meg ut og fikk friskluft og trodde at kysten var klar, måtte jeg kjøre opp ved Hvalstad og mot Skaugum og innom Asker sentrum for å komme meg hjem, fordi det var kø ved Holmen. Jada.

De som kjenner meg vet hvor inderlig jeg misliker å stå i kø. Jeg tror ikke det er mye som får meg i så dårlig humør som det, derfor unngår jeg stort sett ting som kan forårsake at jeg må stå i kø: Konserter, populære utesteder, utfartsdager og salg. Jeg går sikkert glipp av noe, men det vet jeg i mitt enfold ikke noe om, så da er det greit.

Vel, jeg kom meg hjem, konemor fikk laget verdens beste paella til kveldens søsterklubb og jeg lærte meg hvorfor vinsmakere spytter ut etter hver smak. Det er altså en overhengende fare for kraftig beruselse hvis man ikke gjør det. Men som jeg konkluderer med her jeg sitter i øsepøseregn på bussen: Denne kua har i alle fall ikke glemt hvordan det var å være kalv. Ved nærmere ettertanke tror jeg ingen av Søstrene har glemt det.

Ti avknekte negler og litt rufsete i pelsen – vi er alle enige om at det BLE en bra helg.

Ha en FIN mandag! :)

Fru Helga!

Helga! Det er nesten så jeg skulle ønske jeg HET Helga, tenk så mange som har gode tanker om det navnet! Det blir alltid sagt med glede i stemmen. På fredager i alle fall. Mandager er en annen sak. Ved nærmere ettertanke spørs det om jeg skal være fornøyd med det navnet jeg har likevel. Helga Perez hadde blitt litt rart det også.

I morgen skal jeg til Bygdøy kirke og smugkikke på at kollega Señor C får sin kjære. Når man hver dag over en periode ser at en mann blir mer og mer svett i panna, skrittene blir litt kjappere og du kan føle at det går rundt for ham innimellom kommunikasjonsstrategier og presentasjoner, og jeg som ikke greier annet enn å humre litt i skjegget over det hele, da skylder jeg å se ham bli godt gift. Og så lar jeg jo ikke sjansen til å snufse litt over kjærligheten gå fra meg må vite!

Apropos kjærlighet: I morgen kveld er det klart for å møte Søstrene igjen, og siden sist vi møttes har det tilkommet to tvillingjenter og en ettåring fra Colombia, og selv om jeg langt ifra liker å snakke spesielt langvarig om bæsjebleier og den første tanna, gleder jeg meg til å høre om disse små damene som kommer til å bli en stor del av klubben vår fremover! Mellom barneprat og tårer skal vi også få tid til en seriøs vinsmaking - nå begynner vi virkelig å bli avanserte - I love it!

Jeg kjenner nå at det må organiseres en samling i løpet av året, der Søstrene tar med menn og barn. Juleverksted kanskje? Hm. Dette må luftes med jentene i morgen. Det var en strålende ide om jeg selv skulle si det!

Nå skal jeg ta med mine gode ideer og gjennomføre dagens siste arbeidsøkt, kanskje de kan brukes til noe fornuftig på en fredag?

Fred og solskinn til dere alle! (Sorry Ida, jeg elsker den avslutningen, jeg måtte bare tjuvlåne den..)

God helg – husk å gjør noe som gjør godt i magen! :)

Fru Innsatsvilje!

Tirsdag ettermiddag var jeg oppi Voksenkollen på årets første samling for Glitre, kvinnenettverket for konsernet jeg jobber i. Jeg har jo sagt en million ganger hva jeg synes om slike foreninger som kun er for de av samme kjønn, men når det et sagt så har jeg jo også sagt en million ganger at jeg faktisk får noe utav det.

Det samme skjedde på tirsdag. Jeg var ikke så veldig "imponert" mens jeg satt der, hvis jeg skal være helt ærlig - og det har jeg jo lov til her i min egen blogg. Jeg gjespa og var rastløs i beina men satt trofast og hørte på foreleserne, og etterpå, under mat og mingling, havnet jeg i en samtale om kvinner og likestilling, noe som jeg alltid synes er veldig interessant.

Jeg har stor respekt for damer med hjerne og meninger om ting jeg synes er viktig! At jeg er en bitteliten rødstrømpe har jeg alltid skjønt, men de strømpene har også heldigvis (for meg, ettersom jeg ikke er verdens beste muntlige diskutør) islett av andre farger. Jeg tror jeg greier å se gode og dårlige ting ved alle stripene i strømpa.

Kvinner med meninger om annet enn klær og sminke og den siste episoden av Frustrerte fruer eller hva naboen gjorde i går, trigger interessen min. Jo mer de mener og jo større bein de har i nesa, jo mer liker jeg dem. Heldig for meg så er jeg gift med ei med et kjempestort bein i nesa, og det å ta en diskusjon med henne, prate om de dyyype ting og gruble litt, krydrer hverdagen og utfordrer meg gang på gang – gjør meg fly forbanna noen ganger, men også klokere.

Når jeg havner i samtaler med flere sterke kvinner på en gang, blir jeg ofte sittende og suge til meg kunnskap, meninger, erfaringer og stemninger. Jeg har alltid en mening om noe, men har etter noen års erfaring, begynt å tenke over hva jeg skal si sånn at det blir riktig med en gang, i stedet for å plumpe ut med noe og så må ro meg i land fordi jeg egentlig ikke mente det på den måten. Derfor sitter jeg ofte og lytter. Så går jeg hjem og knar tankene litt, sover litt på det, gjør meg opp en mening og føler at jeg har fått skikkelig påfyll mellom ørene.

Det samme skjedde på tirsdag. Jeg var som sagt ikke helt frelst der jeg satt og gomlet druer, men i går, og for så vidt i dag også - når jeg har fått tenkt litt og fordøyd det foreleserne sa, kjenner jeg at jeg lærte noe jeg skal ta med meg videre. Og det er DET som er greia med disse samlingene jeg egentlig ikke liker - de gir meg noe, på lang sikt! (Ska sei, der gikk det opp et lys her i går`n også. Gratulerer med dagen!) De setter i gang kverna, gir meg selvtillit uten å ha vært i nærheten av å prate om noe som plager den delen av meg (i alle fall ikke som jeg er klar over) og sist, men ikke minst: de gir meg energi! Nå har jeg en million ideer i hodet samtidig, og jeg er glad! Jeg synes det er utrolig lenge siden jeg har hatt de to følelsene på en gang. (selvsagt HAR jeg det, innimellom, men jeg har vært i en liten mørk dal i det siste. Det skjønner jeg nå.)

I dag er det AMU-valg her på jobben, og med påfyll i hodet er jeg mer enn klar for å vinne den kampen! (Jeg bør jo ikke si at jeg er alene på valg, for det ødelegger jo hele greia, men jeg har det jo ikke med å juge heller så da får det stå til.)

Måtte den beste kvinne vinne! :)

Fru Følsom

I dag sendes alle gode tanker til Tromsdalen Kirke. Det er helt ufattelig at hun er borte, det finnes ikke noe mer meningsløst enn dette. I slutten av september skal vi opp å hilse på henne på kirkegården og klemme på familien som trenger alle klemmer de kan få nå.
Hvil i fred, kjære du. ♥

Jeg håper for min egen egoistiske del at dette setter et lite punktum for triste ting. Jeg føler meg helt tappet for energi og gnist og skulle veldig gjerne hatt det tilbake.

Fra tristhet og meningsløshet til latter og fjas. Lillesøster Tove er med på TV Norges høstserie “Gøy på landet” som hadde premiere i går. Og jeg må jo bare si at jeg var veldig storesøsterskeptisk til konseptet og reisen underveis, men å se det ferdige produktet på tv - veldig bra! Jeg liker måten det er laget og vinklet på, jeg liker til og med logoen deres. Nå skal det bli moro å følge med fremover - om det blir noe svoger på meg! ;)

De som har fulgt meg en stund kjenner jo til min aversjon for store kvinnesamlinger. Til å være lesbisk og så glad i damer som jeg er, er det helt motstridende å få fnatt av mer enn tjue i ett rom. Men nå gikk jeg på en slik nettverkssamling for kvinner i vår - og tro det eller ei: I dag skal jeg på en ny! Jeg jobber i et stort konsern med mange dyktige kvinner. Nå skal vi samles og dele kunnskapen og få påfyll av ny. Jeg er selvsagt kritisk, men også åpen.

Og så får vi jo mat. Da er det i alle fall greit.

I denne gladtriste blandingen av sorg og glede går jeg herved ut i verden denne solfylte tirsdagen. Det finnes som kjent bare muligheter, i dag skal jeg gripe dem!

Solskinn til dere alle! ♥

Fru Fornemmelser

I går hørte jeg Reiseradioen si at det var deres siste sending i år. DA forsto jeg at det går ugjenkallelig mot høst. Når i tillegg folk i Oslo begynner å gå i støvletter og høstjakker (selv omd et er meldt 20 varme i dag) da er det i alle fall på tide å legge bort Hawaianas og sommerkjoler. Kanskje. Jeg pleier ikke følge strømmen, gjør jeg vel?

På grunn av årstiden som nærmer seg, har vi endelig fått gjort en del av det som har hengt over oss en stund. Baksiden av huset har fått et ekstra strøk (Og jeg fikk også ett - er det helt umulig for meg å male uten å se ut som om jeg har rulla meg i malingsspannet? Jeg var lettere løsemiddelskadet lørdags kveld kan man si.) og *fanfare* vi har fått grunnet og tatt første strøk på boden!

Etter at skogen forsvant bak huset, ble boden plutselig stående i all sin umalte prakt, men nå er den på vei mot å bli skinnende hvit - og døra, den skal bli hellasblå. Jeg kjøpte blåfargen for "noen år siden" (trodde jeg) men den gikk ut på dato i 2007.. *host* Hvor ble disse årene av? Det er forså vidt godt å se at jeg er tro mot mine ideer, men dette var o overkant lenge synes jeg. Malinga var i tillegg klumpete og plutselig i lavendel i stedet for den blåfargen jeg er sikker på at jeg kjøpte, så da må jeg ut på jakt igjen. Noen som har et navn eller fargenummer på en fin hellasblå farge? (Dere forstår hva jeg mener, den nydelige blåfargen som er på dører, fliser og andre ting i Hellas - jeg har alltid ønsket meg en slik dør i alt det hvite.)

Vi avsluttet arbeidet før Minneseremonien i går. Da Kongen vår talte, satt vi (som ganske mange i Norge har jeg forstått) og hulka i tørkepapiret, og da Karpe Diem kom med "Tusen tegninger" ble det nesten oversvømmelse i stua. Den sangen er så fantastisk vakker, både i melodi og ord! Har du ikke fått med deg teksten kan du lese den her. Og da lyden av noen som ikke greide å holde sorgen tilbake men flere ganger helt desperat ropte "mamma" under KORK sin Beethovens symfoni nr 7, da trodde jeg hjertet mitt skulle briste. Det er mulig det ikke var mamma han ropte (jeg trodde jo også at det sto 22.7.11 på jakkeermet til Morten Harket) men det var uansett hjerteskjærende å høre på.

Det er så mye sorg rundt oss at det ikke er til å fatte. Jeg klarer ikke helt å ta alt inntil meg, jeg må lukke igjen innimellom for ikke å gå i en evig tåreoppløst tilstand. I morgen gravlegges en hjertens kjær i Tromsø, og jeg skulle gjerne vært der oppe i nord for å ta farvel og støtte familien hennes og klemt litt ekstra på tantebarnet vårt og alle andre rundt. Det er helt uvirkelig at vi aldri skal få møte henne igjen. Det er så fint, dette verset: "Så lukker vi deg i våre hjerter inn, og gjemmer deg innerst inne. Der skal du for alltid bo i våre sinn, som et kjært og dyrebart minne."

Det er det det blir til slutt. Minner. Gode minner man kan ta frem. I forrige uke var jeg så heldig at jeg møtte igjen min gamle klassevenninne som døde fra oss i fjor vinter – i drømmeland. Jeg drømte at jeg gikk på en skogsbilvei og hun kom løpende, med blomsterkrans i håret og et stort smil om munnen, akkurat sånn som hun så ut da hun levde. Hun lo til meg og løp videre, og jeg ble stående igjen med følelsen av at hun hadde det bra. Da jeg våknet, smilte jeg. Og drømmen hang i meg hele dagen. Jeg pleier ikke være sanndrømt, jeg har aldri drømt noe fornuftig i hele mitt liv, men denne drømmen….. den tar jeg med meg. Jeg tror hun har det bra der hun er.

Ta vare på hverandre!
Og ha en fin dag! :)

Fru Melankoli

Det er ikke så mye skriving på meg om dagen. Inspirasjonen renner ikke akkurat over, det er som om dette året er fyllt med triste episoder. I helgen ble en sprudlende og livsglad solstråle brått og meningsløst revet ut av min svigerinnes familie og slikt setter spor, også hos oss som er litt lengre ut i det utvidede familietreet. Som om ikke alle de unge etter Utøya har satt varige avtrykk i hjertet mitt, nå har enda ei ung jente forlatt oss, ei jeg husker stemmen til og har gode minner om og som jeg vet mange savner. Bare det å vite at hennes nærmeste aldri skal få klemme henne igjen, gjør meg helt tung av sorg. En skal tro hva Gud skal med alle disse unge englene? Er det for kjedelig der oppe?

Midt i alt det triste skjer det også noen små og egentlig ubetydelige hendelser, som nå blir satt litt ekstra pris på. Vi har endelig fått nytt stuevindu, sju måneder etter at det brant og vinduet sprakk. Ska sei! Nå kan vi åpne det uten å være livredd for at det faller ut og går i tusen knas! Og i september kommer lillebror og helper oss med isolering av spisestua. Konemor har nemlig bestemt at hun ikke skal fryse i vinter og jeg skal vel ikke sette meg på bakbeina og nekte for at det høres fristende ut. I tillegg har vi fått vasket huset på utsiden (med en blanding av salmiakk og grønnsåpe, funker som bare det hvis du skal vaske med kost!) malt litt og sagd ned halve treet i hagen slik at vi har fått kveldssola på kjøkkenet og mer lys rundt oss.

Planer for hagen bak huset har vi også, vi fikk en ekstra plen etter at de gravde ut bak der i forbindelse med gang- og sykkelveien. Der skal vi ha grønnsakshage neste år. Og fra parkeringsplassen og ned til huset skal vi legge brostein. Joda, det er planer nok - og nok av prosjekter å ta tak i! Mens vi venter på at vi skal ha penger til å pusse opp badet, har vi tenkt å bare male det. Er det noen som har erfaring med å male slike vaaakre 80-tallsplater med liksommarmorering på? Jeg tenkte kanskje bruke båtmaling, i og med at det er på badet, men er litt usikker? De vet vel i butikken, men greit med tips uansett, om noen har prøvd dette før oss.

Vel, jeg hadde da noen ord på lur uansett. Det var godt å se, gi meg et par uker så er skravla igang igjen!

Ha en god dag der ute og gi de rundt deg en klem - eller send en på sms. Du vet aldri når du ikke lenger har sjansen til å vise at du er her og bryr deg.

Fru Sommerminner

Jeg savner sommerferien allerede! Og for at jeg ikke skal glemme hvordan det var og for å ha noe å se på når jeg savner enda mer, deler jeg noen småglimt med dere. Litt hulter i bulter (jeg er ikke helt stødig i denne masseopplastingen av bilder), men det er fra Nordmøre, Gjevilvassdalen og hjemme i Askelien.


Pelle er ALLTID klar for en båttur

Home, sweet home!

Lillebror på vei over Freifjorden

Fiskefashionistas ;)

Sola går ned i Nordsjøen

Lillesøster speider etter ungkarer ;)

"Fjellheim" i Gjevilvassdalen

Fiskerkona mi jakter på ørret

Ha en FIN sommerdag!

(Ja, for det ER fortsatt sommer - det er faktisk sommer UT august - MINST. Noe annet er uaktuelt.)

Fru I farta igjen

Åhoooi (som vi sier i Oppdal) for et vær! Jeg trodde det var det å begynne på jobb igjen som var det som utløste høstfølelsen, men det er kanskje ikke bare det? I dag er det i alle fall skikkelig rufsete, og jeg husket - i det jeg tok på meg støvlene for å løpe til bussen, at jeg hadde glemt å skylle av sommerens friluftsaktiviteter.

Det vil si at jeg nå sitter på bussen med støvler fulle av fiskeblod og sauebæsj. Jada, jeg sitter bakerst, helt inntil vinduet, og later som om jeg er usynlig. Litt vanskelig i den store, røde Helly Hansen-regnallværsjakka som egentlig er forbudt å bruke til noe annet enn fisketurer og andre turer, men det tenkte jeg heller ikke på da jeg løp ut døra i all hast. I dag får Folket ta meg som jeg er. I det minste er jeg ren og pen og normalt kledd under all regnbeskyttelsen, det er da også noe.

I går hadde kjære konemor og jeg 3 års bryllupsdag, og det ble selvsagt feiret med champagne og god middag, noe som muligens er utløsende faktor for min lettere forvirrede tilstand i dag. Det hjelper heller ikke at jeg i natt har drømt om aliens og andre skumle ting - antagelig fordi jeg så et naturprogram om nebbdyr fra Australia (den skumlingen som angrep i drømmen minte faktisk veldig mye om det dyret) I tillegg leser jeg en Mo Hayder-bok for tiden, og hun er jo ikke akkurat sparsommelig med detaljene. Dette kombinert med min livlige fantasi gir kokoresultater, så i dag vil jeg bare advare mot meg selv. Jeg tror dog en god kaffekopp eller to vil få meg ned på jorda igjen (Kaffe virker alltid! Det er faktisk helt fantastisk. Hva skulle vi gjort uten kaffe?) så om et par timer er jeg sikkert helt meg selv igjen.

Mens jeg venter på at det skal skje, skal jeg sitte her i busshjørnet mitt og drømme meg bort tilbake til bryllupet vårt, tre dager til ende i vakreste Utistu på Oppdal. Nydelig vær, nydelige folk og nydelig stemning. Et minne for livet som er vel verd champagne en gang i året, selv om det er midt i uka.

Kjærligheten skal man alltid ta seg tid til å feire!

Ha en god dag! :)

Fru Minneord

Så er tre ukers sommerferie i fred og frihet over for denne gang. Og aldri har vi vel blitt mer oppmerksom og påmint om hvor viktig freden og friheten vår er, enn akkurat denne sommeren. Det som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya er så forferdelig at jeg nesten ikke kan forstå at det er sant. Jeg har enda ikke vært i Oslo for å se blomsterhavet og minnene, jeg har ikke ønsket det – se alle de rosene og lysene som er over alt (selv om det kanskje er fjernet nå?) Det blir så nært. Jeg kjenner at jeg liker at det er litt på avstand, selv om jeg likevel har grått en million tårer over de som mistet livet, de som sitter igjen og andre som ble rammet av ondskapen på en eller annen måte.

Vi var på sjøen og fisket da det smalt. Jeg skjønte at noe hadde skjedd da vi kom opp til hytta igjen og meldingene lå på telefonene. “Si at du var langt unna!” “Går det bra med dere?” Jeg slo på tv`n og så de forferdelige bildene fra Oslo og skjønte med en gang ikke HVA det var jeg så på. Men så slo det meg i magen som en istapp. Det var virkelig en bombe som hadde gått av – midt i byen, rett ved jobben min, PÅ jobben til folk jeg kjenner!

Vi ble sittende og prøve å ta innover oss det vi så på, jeg logget meg på nettet og sjekket Twitter for å se om det var noe mer info der – og etter hvert begynte det å dukke opp meldinger om skyting på Utøya. “De skyter her! Ikke ring meg, jeg gjemmer meg og er redd for å bli avslørt!”, “Ring politiet, det er en gal mann her som skyter på oss!” Jeg begynte å lure på om jeg befant meg midt i en eller annen tullekommentar-feed, men forsto fort at det var ramme alvor. “Til dere med båter i nærheten av Utøya: Hjelp de som prøver å svømme derfra!”

Galskapen var komplett. Å sitte der ved kysten på Nordmøre og se på de hysteriske meldingene som dukket opp, hvor redde folk var, hvor FLINKE folk var til å dele og spre informasjon om det forferdelige som skjedde der ute, for å hjelpe andre – det var en helt absurd opplevelse. Da jeg hørte en av de som ble intervjuet på tv`n si at det minst lå 20 – 30 døde i vannet, trodde jeg fyren var helt klin kokos, og jeg ble forbanna for at han kunne si noe sånt, det var jo helt løse antagelser!

Etter en urolig natt hvor de samme scenene av livredde barn på flukt ble spilt om igjen og om igjen i underbevisstheten, sto jeg opp og slo på skjermen - og så det umulige. Over 80 døde! Det brast noe inne i meg. Hvordan KAN noen gjøre noe så forferdelig? Jeg har alltid ville tro på det beste i alle, men den dagen tror jeg at jeg mistet litt av den troen. Det ER faktisk ONDE mennesker blant oss, som går der, velkledde og velartikulerte, velutdannede (vel, vel.) og veltilpassede - med tilsynelatende velfungerende liv. Litt som Bret Easton Ellis` American Psycho, men faktisk helt virkelig. Tikkende bomber som bare venter på å gjøre det mest grusomme mot helt uskyldige.

Man kan si så mye man vil at det bare er et fåtall av disse menneskene som går løse blant oss, men at gjerningsmannen har skapt en frykt, er ikke til å komme unna. På en bisarr måte er jeg glad for at gjerningsmannen er norsk og fra et sted som veldig mange anser som prektighetens høyborg. Hadde det vært en muslim hadde helvete vært løs nå. Og til de som ropte høyest og med en gang, at dette måtte det være “våre nye landsmenn” som sto bak: Eat shit. Ondskapen er også skinnende kristenhvit, midt i lille, vakre, trygge Norge. Nå har vi fått en grusom oppvåkning og et grusomt eksempel på at den ikke bare kommer i form av annen tro og hudfarge - den nærmeste ondskapen lister seg stilt i gangene mens vi er opptatt av å kneble andre.

Det ble en rar ferie videre, det som skjedde lå som en dis over oss i dagene som kom. Vi dro videre til vakre, vakre Gjevilvassdalen og der satt vi inne i fjellheimen og hørte på radio, gråt og så på facebook- og bloggbilder av rosetog og fakler fra hele landet. Selv om vi var langt unna Oslo, følte vi oss likevel nær. Takk til alle dere som delte ord og bilder.

Livet vil gå videre for de fleste av oss, noen vil også glemme det som har skjedd, men jeg håper de fleste vil ta til seg det samholdet og den rolige vennligheten som har ligget som en rosa sky over landet vårt i denne vonde tiden og bruke den i hverdagen. Det er lov å bry seg, også mens sårene gror og etter at rosene har visnet.

Hvil i fred, alle dere som fikk alt for korte liv – jeg skal aldri glemme dere. ♥