lørdag 30. april 2011

Fru Takeoff


Vel overstått bryllup! Det ble feiret med champagnebrus og engelsk godteri - måtte de nygifte få et fantastisk liv! (Og måtte Pippa og pris Harry finne hverandre.)

Akkurat da jeg trodde dette ville bli den vakreste lørdagen på lenge, måtte selvsagt AdmiralP og "Snakke litt" komme på radioen og ødelegge hele stemningen. Jeg tror antagelig jeg ikke har hørt en styggere og mer provoserende og irriterende sang i hele mitt liv. Til og med "I`m a big, big girl in a big, big world" er mindre irriterende enn denne, og det sier litt.

Jeg skal innrømme at jeg synes selve melodien er ålreit og jeg trampet takten første gangen jeg hørte den. Men så hørte jeg på teksten og da ble jeg helt spysjuk. Seriøst. For meg, før jeg fant ut hvem som sang, hørtes det ut som en sur forsmådd utlending som stotret seg fremover i teksten og klaget over at ingen av damene ville snakke med ham selv om han desperat prøvde å få kontakt. Ingen vil ha kontakt med noen som prøver å tvinge seg på. Så enkelt er det.

Denne sangen kom akkurat i det en del jenter ble voldtatt i Oslos gater, og når man da hører denne teksten, tenker på voldtektene, hører hva som blir sagt i media om gjerningsmennene og hva noen gutter som ble intervjuet mente om norske jenter, da stokker det seg for meg. Jada, jeg legger for mye i det, jeg vet det. Men det var da engang slik jeg koblet det. Sangen er HELT sikkert ikke ment på den måten, og det mener jeg.

Jeg ser jo lett at dette kan misforstås av noen som har tatt på seg misforståbrillene, og at noen tror jeg er en rasist - som det er så populært å kalle de som mener noe om noen som tilfeldigvis har litt mørkere hudfarge, men det vil jeg da bare understreke at jeg IKKE er. Jeg synes alle mennesker er like mye verd, jeg kjenner folk i alle farger, jeg synes at folk kan få lov til å være muslimer og buddhister og gudene vet hva de tror på, jeg synes til og med folk skal få gå i hijab og burka. (Du store min for et fabelaktig raust menneske jeg fremstår som!)

Da jeg senere fant ut at det ikke var en sur og forsmådd utlending men en norsk-zambisk gutt med lyse rastafletter og fregner, da lo jeg sarkastisk og lenge. JODA det er lov til å gjøre som man vil og si hva man vil og snakke som man vil og være som man vil, men dette synes jeg rett og slett ble latterlig. Heldigvis kan jeg slå av radioen.

Hei forresten! Og jeg som egentlig ikke var temperert i det hele tatt i dag, der ser man hva en sang kan gjøre. Jeg ser jo at jeg tar litt av, men pokker heller. Nå er jeg ferdig med dette en gang for alle. Det er forresten veldig skummelt å skrive noe om mennesker med annen hudfarge enn seg selv. Det er ETT skeivt ord det, så er man stemplet som Frp-velger med en gang. (Noe jeg absolutt ALDRI kommer til å bli!) Jeg vet snart ikke hva det er lov til å si eller ikke når man skal henvise til noen som er fra et annet land enn seg selv, kanskje alle burde gå med en button der det står hvor man er fra? Sånn at man kan si"hun fra Nuuk" eller "han fra Egypt"? uten at man tråkker på noen tær? Glimrende forslag. Det er helt sikkert rasistisk det også.

Jeg lurer på hvorfor det har blitt sånn? Det må da være lov til å referere til landsdel eller hudfarge uten å bli stemplet som rasist? Hvis jeg sier at jeg ikke tør gå gjennom Grønland i Oslo alene om natta, gjør det meg da til en rasist? I noens røde hjerter og kvasimedmenneskelige øyne gjør det antagelig det. Jeg vil heller kalle det fordomsfull eller ignorant. Og jeg innrømmer gjerne (om enn litt flau) at jeg er innehaver av begge de lite sympatiske egenskapene. Jeg er dog klar over det og jobber daglig med å bli et perfekt menneske som ikke ser forskjell på noen.

Er dette med å hyle opp om rasisme også en av de sakene der nordmenn har blitt late og ikke orker tenke over hva de egentlig mener og tenker om en sak, og så istedet bare bruker man opp betydningen av et ord i mangel på andre - fordi alle andre gjør det og da slipper man å tenke selv? Hvis jeg tilfeldigvis skulle være så dum at jeg i et ubetenksomt øyeblikk sa et av de "forbudte" ordene, uten å legge noe mer enn et ord i det, da ville noen hyle høyt om at de føler seg stigmatisert, tråkket på eller angrepet. Dette gjelder forresten alle mennesker av dagens samfunn, alt fra husmødre til somaliere til homoer til regnskapsførere. Vi har blitt så forbannet hårsåre og sytete at det er til å få mark av. Man kan snart ikke mene eller si noe uten at noen tar seg nær av det og må gå til avisene og klage. Jeg lurer på hvem som vinner til slutt. De som har meninger om ting, eller de som føler seg støtt.

Sånn ja, jeg tenker det var nok jeg. Jeg avslutter nå før jeg roter meg ut i noe politisk som jeg ikke greier å gjøre rede for fordi jeg ikke er en politiker eller en belest universitetsstudent med peiling på hvorfor og hvordan. I mitt neste liv skal jeg bli begge deler, bare gled dere!

Ha en engasjert lørdag! Jeg skal ligge rett ut på terrassen og bli brun som en.... tja.. det var det da. Som en.. brunost? Er det greit å si?


fredag 29. april 2011

Fru Sjefstiara


Som den ekte royalist jeg er, sitter jeg og humper på bussen i finkjolen og perlene, klar for bryllup og klump i halsen. Jeg hadde egentlig tenkt å la det gå stille for seg, men med en sjef som om mulig er mer glad i kongelige bryllup enn meg selv, var det umulig å unngå litt styr rundt dagen.

Champagnebrus, engelsk konfekt og kaker er kjøpt inn - og selvfølgelig er tiaraen på plass. Den ligger for så vidt på jobben hele tiden, det var jo ikke til å unngå å få en i bursdagsgave før påske. En som kaller seg selv Sjefstiara fortjener jo ikke annet, eller?

Jeg er egentlig ikke så opptatt av det engelske kongehuset, med ett unntak: Prinsesse Diana og alt som kommer etter henne. Diana og Charles (her er vi faktisk på fornavn, er det ikke fabelaktig?) sitt bryllup var mitt første skikkelige møte med de kongelige. Jeg var 9 år og satt klistret til tv-skjermen hos mine besteforeldre på Sunndalsøra. Jeg kan ikke huske jeg noen gang var interessert i å se på tv - eller fikk lov for den saks skyld, det var jo mye annet spennende å gjøre når jeg var hos dem. Leke skole med de gamle ranslene og skolebøkene til mamma og søsknene hennes (jeg fant opp og gjorde lekser med glede, hvem skulle trodd - kunne ikke det bare fortsatt?) jeg laget papirdokker og tegnet de flotteste prinsessekjoler, var i snekkerbua sammen med Besten og spikket og hamret og sagde, hjalp Mormor med garnnøstene, jeg klatret i epletrærne og spiste til jeg fikk mageknip, badet i elva og sist men IKKE minst: jeg var i kjelleren. Kjelleren inneholdt klær og var nirvana, himmelrik og alt godt på en gang. Det er ikke få av de klærne jeg hoppet rundt i i barndommen, som ikke var derfra. Mammas gamle kjoler, tantes slengbukser, onklenes catalinajakker og en og annen sko jeg ikke hvem som hadde hatt. Jeg husker en venninne en gang på ungdomskolen sa at jeg minnet om marsipan - da hadde jeg (og jeg husker det!) mintgrønn bukse, gul t-skjorte og himmelblå strikket pusegenser på meg. Jeg har blitt litt mindre marsipan med årene, heldigvis kanskje, men jeg elsker jo fortsatt å pynte meg på en eller annen måte.

Et kongelig bryllup er en perfekt anledning til å ta på en kjole som har lengtet etter å komme ut siden i fjor sommer. Jeg synes jo at det tar litt av denne gangen, i media mener jeg, men for all del - det er faktisk på tide med noen (egentlig) uinteressante opplysninger etter en lang og kald vinter med naturkatastrofer på alle kanter. La oss få et par uker med glitter og glamour, hva? De som ikke overlever det kan jo se og høre på andre kanaler, eventuelt benytte tiden til å ikke være på nett og heller lese en god bok, leke med barna eller rydde på loftet. Jeg er full av forslag, det er bare å spørre!

I alle fall, det var bryllupet til prinsesse Diana som utløste mitt royale engasjement. Den morgenen jeg fikk høre at hun hadde omkommet sto jeg på badet og fiksa meg, og jeg mistet faktisk alt i vasken. Og jeg, dette er nesten på kanten, løp inn på soverommet til min daværende samboer og ropte "Herregud, Diana er død!" Liten respons fra senga for å si det sånn. Men jeg syntes det var forferdelig. Jeg hadde tross alt den velkjente "Dianaklippen" på 80-tallet, jeg syntes hun var den flotteste dama i verden og at hun gjorde så mye godt, bare i kraft av å være seg selv.

Selvsagt må jeg se at sønnen hennes gifter seg. Og selvsagt synes jeg Kate Middelton er en nydelig jente. Og selvsagt blir dette et eventyrbryllup. Og selvsagt tror jeg at prinsesse Diana sitter på en sky over Westminster Abbey og smiler bifallende.

På med tiaraen jenter! Frem med kleenex og vannfast maskara – jeg er klar!

God fredag! :)

torsdag 28. april 2011

Fru Hundehjerte


Jeg synes synd på Pelle om dagen. Snakk om nedtur etter påska. Da var det full fart (med hønemoderlige moderasjoner) sammen med den lille lyse propellen og terminatoren, Jack Russel-terrieren Richie - og ballen, min far og ballen, min far, Richie og ballen, bare ballen. Og en million kongler. Kongler er jo det morsomste i verden! Løpe og hente, gnage, løpe, hente gnage. Det er ikke uten grunn vi kaller Pelle for Skogens Kongle.

Da den høye mørke kjekke og veldige spennende Kleiner Münsterlender og collie-blandingen Gordon fra Kristiansand dukket opp, var lykken komplett. Makan til tilbedelse og rompesnusing har jeg sjelden sett. Heldigvis er Gordon en sindig type som ikke lar seg bry med en siklende cavalier etter seg i eninga. Tror ikke Pelle helt visste hvilket bein han skulle stå på, han prøvde å kombinere hente ball, snuse rompe og smile til Richie, men hannhunder og menn har tydeligvis noe til felles, det ikke lett å kombinere flere ting på en gang.

I påsken begynte vi også på ny medisin. Han har fått en type (husker ikke i farta hva den heter) siden vi var på Jeløya og fikk dommen, nå får han Neurontin i tillegg hver morgen. Det virker som om det fungerer bra, men vi ser jo stadig tegn på at ting forandrer seg – og ikke til det positive. Nå ligger han alltid med begge forlabbene strekt ut foran seg, tidligere har han ligget med beina til alle kanter, han er ikke så ivrig på å ligge oppå oss i sofaen lenger, det virker som det blir for varmt for ham, han vandrer hvileløst rundt om natta og han ser ut som en S i ryggmargen noen morgener. Han var med meg på joggetur på mandag, og dagen etter var han helt utslitt og så puslete og stakkarslig (også litt pga plutselig stillhet og ingen å leke med) at det var helt forferdelig å gå fra ham. Ikke flere lange og aktive turer på han med andre ord. Småturer og leking med ball får være den beste aktiviteten heretter, da kan han legge seg ned om han blir sliten.

Vi har enda ikke begynt på kortison, enn så lenge virker det som om det han får er greit. Og vi vil ikke gi ham mer medisin for at han skal greie å bli med på lange turer. Han virker happy med å tusle rundt i hagen, ligge oppe på parkeringsplassen og hilse på alle som går forbi, gå en liten runde rundt Vettreåsen og å leke med ball og kongler. Det får bli på hans premisser. Livet får bli litt i sakte kino heretter.

Denne uken døde fetteren hans av den samme sykdommen (altså Syringomyelia), og det setter en liten støkk i oss. Vi vet jo at det vil komme en dag hvor vi også må ta de tunge stegene til veterinæren og sitte med ham på fanget for siste gang. Hver gang han har fått narkose i forbindelse med røntgen og andre ting, har jeg “øvd meg” på hvordan det siste øyeblikket vil bli, men jeg vet jo at jeg aldri kan være helt forberedt på noe sånt uansett hvor mye jeg øver meg eller tenker gjennom det. Jeg gruer meg i alle fall noe helt vanvittig.

Æsja, det var tunge tanker en så vakker morgen. Han er jo stort sett glad og spretten – akkurat som sine mødre! Vi tar en dag om gangen og tenker positivt!

God torsdag! I morgen er det bryllupsfeiring med tiara og høye glass! ;)

onsdag 27. april 2011

Fru Kvasivegetarianer


Jeg har et evinnelig problem når det kommer til kjøtt. Jeg sluttet å spise kjøtt da jeg var fjortis, fordi jeg syntes synd på dyrene. Jeg spiste fortsatt kjøttdeig, fordi jeg ikke kunne levd et liv uten spagetti bolognese - og fordi jeg ikke kunne se hvilken del av dyret kjøttdeig er. Og jeg spiste kylling fordi det rett og slett var godt. Ikke helt tro i min iver etter å redde dyra, men la gå.

Dette foregikk i mange år, faktisk helt frem til jeg var rundt tretti. Da var det på tide å utfordre smaksløkene og hjernen litt. Jeg spiste biff for første gang i 2003 og da var det gjort. Jeg elsker biff! Jeg bryr meg ikke om at jeg ser det er en del av et dyr og jeg bryr meg heller ikke om at blodet renner. Villdyret har våknet. Fra å være en grønnsak- og pastaspisende kvasidyreforkjemper på stadig slankekur har jeg blitt et rovdyr. Ser jeg en stor ku tenker jeg "Åj, det var biffen sin det!" og flyr det en flokk ender over hodet på meg, ser jeg dem for meg med avhuggede hoder, godt grillet.

Jada, jeg vet. Jeg høres helt syk ut. Men min appetitt på kjøtt har tydelig steget i takt med interessen for god mat og hvis det var biffen for 8 år siden som gjorde utslaget, takker jeg den for det! På den andre siden så skal det så lite til før jeg får helt avsmak på noe. Det skal så lite til som et program på tv eller en artikkel i et magasin. Spesielt programmer om laks, gris og kylling. Genmanipulerte, antibiotikabefengte dyr, rett og slett. Og folk klager på at pelsoppdrett er dyremishandling? Særlig.

Se bare på grisen. Den stadig tilbakevendende grisen. I tråd med min stigende kjøttspising har jeg også lukket øynene for grillpølser, kokt skinke, ribbe og sommerkoteletter og spist dem med et stort jafs. Grisen har alltid vært det dyret jeg har hatt minst lyst til å spise, og det er ikke fordi jeg synes så innmari synd på den – men fordi den rett og slett er litt ekkel. Den svetter ikke og den må kastreres for at vi ikke skal få den berømmelige RÅNELUKTA på kjøttet. Og der ligger dagens kjerne. I går leste jeg i en doktoravhandling om akkurat dette (fordi jeg er interessert i så mangt, spesielt ting som handler om det vi putter i munnen uten å tenke oss om) og man kan vel si det sånn at jeg fra og med i dag av kan si at jeg er en ikkesvinespiser.

Hvis de må kastrere grisen for å unngå å få hormonlukt på min daglige matpakke med skinke, da bytter jeg pålegg. For det første synes jeg litt synd på grisen, han blir jo fratatt en kroppsdel før han engang har fått brukt den, men det verste er jo at bare ordet rånelukt er så motbydelig at det burde vært nok til at ingen spiste svin. Når man i tillegg tenker på at det egentlig er et finere ord for brunst, da blir jeg så kvalm at jeg ikke kan forstå at jeg noen gang har spist svin i det hele tatt. Selvsagt lukter det ikke av de kotelettene som ligger i frysedisken, med mindre man har en særdeles velutviklet luktesans (som jeg mener jeg har) men det skjer jo glipper i de fleste produksjoner - så at det ligger en kotelett der det ikke skal ligge en, eller det lurer seg inn koteletter fra andre land der de IKKE kastrerer svin, det vedder jeg hatten min på. Og jeg vedder også hatten min på at JEG finner den. Eller allerede HAR funnet den, og at det er det som gjør at jeg levende kan se for meg hva denne lukten smaker.

Og så jeg som akkurat hadde blitt så glad i ribbe. Jeg spiser til og med den grilla huden uten å tenke på hva det er (dvs at jeg ikke SER på det jeg spiser, det hjelper) Og grillpølser! Det var jo typisk at jeg skulle bli ikkesvinespiser akkurat nå som grillsesongen begynner! Jeg prøvde grillpølser av kalkun her om dagen, men da spiser jeg heller svinepølser altså, for makan til vond mat har jeg ikke spist på lenge! Og så har vi KOKT SKINKE. Det er ikke uten grunn at sjefen til konemor før påske sa at hun måtte ringe om det skjedde noe, for eksempel om jeg spiste noe annet enn ost og skinke på brødskiva mi… Som du forstår er jeg gaaanske så glad i det. Men det skal jeg greie å fortsette å være, jeg spiser kun èn type kokt skinke og den kan glatt byttes ut i kalkun eller kylling. Her er vi positive!

Til jeg finner ut hva DE egentlig inneholder eller hvordan de blir produsert.

Konklusjonen er at jeg A) enten bør slutte å lese hva ting inneholder eller hvordan dyr behandles eller B) gi faen. Nå som jeg endelig har lært meg å like kjøtt vil jeg ikke slutte igjen! Jeg nekter! Jeg VIL ikke alltid være så fornuftig og tenke over hva jeg putter i munnen.

Oi. Nå kom jeg til å tenke på noe av det beste jeg vet… nemlig EGG & BACON - og SPANSK SKINKE.
HVORDAN kan man leve uten det?? Man KAN ikke det!?

Jeg utsetter 100% svinefri noen dager til. Dette trenger jeg å tenke litt mer over.
Et liv uten skinke og bacon du liksom. Hadde tatt seg ut det og ja.

God onsdag!:)

tirsdag 26. april 2011

Fru Etterpåskespretten!


Så sitter jeg her og humper på bussen igjen. En skikkelig gammel skranglebuss med varmen på full guff denne dagen - for å gni inn at ferien er over og skrivefingrene mine er stive og ubrukte?

Det har vært bursdagsfeiring (hurra!) fine gaver og cupcakekakespising, tur til besteforeldre, plukking av hvitveis mens snøskred buldra over hodene våre, singstarkonkurranser, latter og krangel, deilige middager og mye godt i glasset. Men ikke så fint vær. Og ikke strålende vær vil si litt for mye innetid og for mye innetid betyr litt for nært innpå i litt for mange dager. Og da husker man hvorfor man ikke bor hjemme lenger.

Jeg elsker familien min og tilbringer gjerne tid med dem, men ferie er også å ta seg tid til kjærsten på en annen måte enn ellers. Så da vi for sjette dagen på rad så en stor sol på værkartet over Asker og sola i Barteland var fraværende, da pakket vi Lillegull og dura nedover. Helt alene på veien, det var nesten så vi ikke trodde det, men turen opp var for så vidt også ganske alene til tross for at det var fredags ettermiddag, så gudene vet hvor folk har vært?

Hjemme i Askelien var plena grønn, påskeliljene i full blomst og peoner i full gang med å komme seg ut i sola. Det er noe eget med ens eget hus og hjem - vær borte en uke og det føles som ferie og nyforelskelse å komme hjem igjen, spesielt når sola skinner! Da er vinterens kuldegrader og fastfryste hodeputer glemt på et sekund. På med slippers og shorts, solkrem og frokost på terrassen, en bunke Hageglede som besten sendte med oss, planlegging og pusling, frem med grill, sykler, hageredskaper og sommerklær. Og så den samme rutinen som hvert år: Alt blir tatt frem på en gang, noe som fører til litt overveldende forvirring som resulterer i at jeg går og setter meg igjen. Og som du da forstår står både grillen og syklene der, uten å ha fått vårpussen sin.

I går overrasket jeg dog meg selv med å våkne i ganske normal tid, sprette ut av senga, ta på de nye joggeskoene jeg fikk i påska og jogge ut til Konglungen! Tro det den som vil. Jeg er fortsatt litt i sjokk selv. Jeg jogget selvsagt ikke hele veien, jeg kjenner da min begrensning.. Jeg gikk hver gang jeg så eller møtte folk. Har man en gang løpt over stokk og staur som en gaselle, er det ikke spesielt moro å vise verden at man jogger som en potetsekk etter tjue år uten noe spesiell interesse for den formen for mosjon. Kall meg gjerne fin på det. Det er helt greit. Jeg hater tanken på at noen skal peke på meg og le fordi jeg ser ut som om jeg holder på å dåne av overanstrengelse. (Jeg vet det bare er tull, ingen ler og jeg ser ikke SÅ fæl ut, men du vet...) Jeg skal smugjogge meg tilbake til gaselleformen og jeg gleder meg faktisk! Gleder meg til å kjenne følelsen av å bli stadig bedre og gleden over å faktisk ha muligheten til å bli det! En helt og fullt ut brukbar kropp i sin beste alder, som bare er lat og liker å surre rundt og kose seg, det er en skam. Nå skal den brukes!

I og med at jeg i natt drømte at en fornem frue så på meg og sa "så søt De er med den lille magen" - som om jeg skulle være gravid, er det greit at det blir tatt et tak eller to. Joggeturen i går ga så mye energi at jeg til og med fikk plantet fem klatrehortensia som besten hadde laget til oss av stiklinger fra deres egne gedigne hekk. Og luket ugress. Og raket litt. Og rydda litt. Og kosa meg. For all del. Er det noe jeg aldri glemmer så er det vel å kose meg. Det beste er jo å klare og kose seg mens man gjør ting man egentlig ikke liker! Der vil jeg si jeg begynner å bli litt av en ekspert. Det kjente uttrykket "kos med misnøye" blir snudd litt på hodet: Misøye med kos! Mye bedre.

Kos deg i dag da! Selv om det er første arbeidsdag og buksa strammer etter en innholdsrik påske. Det kunne vært verre.

God tirsdag! :)

fredag 15. april 2011

Fru Ett år til Førti!


Hurra, i dag er det bare EN dag igjen til det er ett år til jeg er 40! Det skal bli en glede å bli ferdig med disse stygge oddetallene. Partall - det er det som gjelder!

Min aversjon mot oddetall har muligens sammenheng med en sann historie fra virkeligheten. Det sies at da jeg var lita og søt og i femårsalderen, pleide jeg å ligge på gulvet og tegne, og min mor satt ofte og strikket. Når man strikker teller man gjerne masker, og de blir ikke sjelden telt i par på to og to. Etter hvert lærte jeg meg å telle; to, fire, seks, åtte osv. Da jeg et par år senere begynte på skolen skal jeg, og så sier historien, ha kommet løpende inn døra hjemme og forferdet fortalt min mor at det fantes tall MELLOM de tallene jeg kunne! Tenke seg til! MELLOM! Og de het tre og fem og sju og var slett ikke like fine som de jeg allerede kunne! Ikke rart jeg ofte er forvirret, grunnlaget ble lagt ganske tidlg. Og ikke rart jeg fortsatt ikke liker oddetall. Jeg liker dem ikke visuelt engang. Partall er mye finere i formene. Ikke spør meg hvorfor, det bare ER slik.

På grunn av disse tallene har jeg nå hele trettistilværelsen gått og gledet meg til å kunne skrive et flott, fint og stolt firetall FØRST i året mitt. Om ett år og en dag. Det skal bli en herlig dag! Og så flotte som damer i førtiåra er! (Jeg kan jo ikke få sagt det nok ganger visstnok.) Voksne, modne, runde i kantene men vet hva de vil, de har en trygghet som vises i alt de sier og gjør, de følger ikke H&M-moten, de har sin egen stil, de har smilerynker og et ansikt som har levd og opplevd.

Som du skjønner tror jeg, i mitt enfold, at det skjer et mirakel den 16 april 2012 (for en fantastisk dato - se den tallsammensetningen!) men jeg synes det er helt greit jeg. Jeg tror jeg våkner opp og ser ut som Cindy Crawford eller Julia Roberts eller Synne Myrebø. Jeg tipper jeg får meg en overraskelse som blir hard å svelge, men samtidig vet jeg jo at det bare er å rette seg opp i ryggen, ta på noe rosa og smile til verden - da smiler den tilbake, uansett om jeg ikke ser ut som en filmstjerne elelr en supermodell. Jeg har i det minste hovedrollen i mitt eget liv! Og det er da slett ikke så verst å tenke på.

Stormannsgal vil kanskje noen si. Jaja. Hun er ikke helt som andre barn, men det er greit det. Det er HELT greit faktisk. Jo flere som er forskjellige og tør gjøre som de vil, jo bedre er det. Det finnes nok av de som ser ut som om de er laget på samlebånd, som ikke mener noe - eller enda verre, mener noe bare fordi andre mener det, eller (Gud forby) er enig med Siv Jensen.

Nå er det siste innspurt i årsrapporter og flasher og publikasjoner - stillongsekspressen durer til Barteland i dag! (og naboen og Sector Alarm passer på Askelien, så ingen vits i å prøve seg!) Jeg gleder meg til påskeferie, kald vin i solveggen, alpefett i ansiktet (jeg bare tøffer meg, jeg bruker faktor 20. Lover.)KAKER og gaver i morgen og på søndag (fint skal det være, dette siste oddetallsåret på ti år - det skal feires!) bare avslapping og KOS med familien MIN! Lykken er.

Ha en flott dag, og GO PÅÅÅÅSK! :)

torsdag 14. april 2011

Fru Morgendiagnose


Herlig, maskaraen har forsvunnet før jeg kommer til Holmen. Allergisk? Neida. Jeg skrøt jo så fælt til legen her om dagen av at jeg ikke trodde jeg var så ille som tidligere år. Jeg trakk til og med paralleller mellom nesespraydetox og årets lave allergiutbrudd, fikk egentlig ikke noe ordentlig svar når jeg tenker meg om, og konkluderer da med at jeg har rett.

Nesespray skulle forresten vært forbudt å kjøpe sammen med sjokolade og poteter, det helvete nesa mi gikk igjennom da jeg prøvde å slutte etter flere år på spraykjøret, unner jeg ingen. Men det gikk, nå har jeg ikke tatt en liten dusj engang på over et år. Migrenen er bedre, bihulene er bedre, pusten er bedre og nå - allergien er bedre. Klart det! Nå har jeg jo normale slimhinner som greier å støte fra seg pollen og annen dritt som kommer svevende inn i nesa! Klart det hjelper? Jeg tror jaggu meg det hjalp mot allergi å fjerne livmora også jeg altså. Men hvorfor må jeg tenke litt mer over. Du skjønner jo at jeg burde vært lege, så klok og løsningsorientert som jeg er! Jeg skulle blitt kjent som "hun som har svar på alt" og så skulle jeg tjent meg søkkrik på å finne nye og utradisjonelle måter å finne svar på. Alt har en sammenheng! Til og med livmora og pollenallergi.

Nå skrev jeg meg helt bort her. Det jeg skulle si var egentlig at jeg skal slutte å si at alt ersååååå bra! For da går det gæærnt! Og hvordan har det seg? Jeg skrøt som sagt av at jeg ikke var så verst i år, og nå henger ikke sminken på i et kvarter engang. Og jeg har aldri hatt problemer med rennende øyne. Det er slik gamle damer har. Er dette da et tegn? På at jeg ER i kategorien "når man begynner å bli eldre"? Jeg? Som sto og vurderte hvite UGGS med blonder på i dag? Som blir 40 år om ett år og to dager? Som liker alt som fjortisene liker? Hvordan i all verden kommer jeg til å bli når jeg er femti, hvis ikke hjernen min blir like moden som det alderen tilsier? Er det fordi vi ikke har barn og jeg enda ikke har fått rynker og appelsinhud at jeg fortsatt tror jeg er russ hvert år?

Mulig våryrheten har tatt meg. Det er jo ikke lenge siden jeg hadde ull innerst og snytefilla i ermet på ulljakka som skulle verne meg mot sniktrekken. Det var dette med diagnoser da. Jeg tror jeg snart setter en selv. Jeg må bare forske litt på det slik at jeg får en som er litt kul å ha. En som jeg kan flæshe litt med!

Jeg kan forøvrig mellomdiagnostisere meg: Uttalt skrivekløe og munndiare gjør seg gjeldende som uinteressant og våsete blogginnlegg. Pasienten virker forvirret og ikke helt til stede. Anbefaler store doser kaffe og en brødskive før får slippes ut i verden. Diagnose: Påskeferielengsel.

Ha en fin dag! Snart er det tid for grillpølser i solveggen! :)

onsdag 13. april 2011

Fru Uglobetrotter


Jeg er ikke så veldig bereist, det har jeg sikkert fortalt deg før. Jeg har aldri hatt den rastløsheten disse globetrottarane har og jeg har for så vidt aldri øremerket noen midler til reising heller. Og jeg har vært fornøyd med å oppdage Norge på kryss og tvers og langs. Jeg har altså vært på shopping i London, jentetur til Kefalonia og jobbet i Danmark og Sverige, så helt ubereist vil jeg jo ikke si at jeg er. Men jeg har faktisk aldri vært på charterferie til Syden. Eller øyloffing i Hellas. Eller ligget på en strand i Thailand. Og så lenge jeg ikke vet hva jeg går glipp av, gjør det meg ikke så mye. Jeg tror min forbannede stahet bare har fortalt meg at det er helt greit med alle stedene jeg ikke har vært på. Noen må være den ene freaken også.

Men - det som redder meg når folk begynner å fortelle om de flotte stedene de har vært på, er for det første min fabelaktige fantasi som lett kan bli med på stranda i Honkobaggaboo som noen forteller om, for det andre har jeg sikkert lest noe om akkurat det stedet (for selv om jeg ikke har reist, har jeg lest og drømt - men det vil jeg egentlig ikke innrømme, så er det sagt.) og for det tredje så er jeg så heldig å ha hatt svigers i Spania de siste 8 årene, noe som gjør at jeg faktisk er ganske bereist DER! Og DET må jo telle på reisebarometeret?

Nå er både konemor og jeg ganske opptatt av å bli brun når vi først kommer oss til et sted med mer enn 20 grader over mer enn to dager, men det er ikke livsviktig. Opplevelser, mat og bading er like så viktig. I alle de årene vi har vært der, har vi leid bil og kjørt rundt i nord-Spania. Vi har vært innom de fleste må prikker på kartet langs kysten fra Barcelona og nordover, flere ganger i Cadaques - som er den vakreste byen jeg vet og hvor vi var på hønnimun selvfølgelig, innom strendene og plasket litt sjøen i L`Estartit, L' Escala, Empuriabrava, El port de la Selva (Jøss, alle begynner på E? Det har jeg aldri tenkt over?) over grensa til Frankrike, noen netter i verdens mykeste seng i Cerbère, og alle disse andre små ikkeoverturistifiserte stedene. Jeg får FNATT av å bare tenke tanken på å møte naboen når jeg er på ferie. Ikke fordi det er noe galt med naboen, men jeg vil altså ikke reise dit alle andre fra Norge reiser når jeg først har fått ut fingeren og kommet meg over landegrensa over en lengre peride enn to dager.

For fem-seks år siden leide vi bil sammen med et vennepar og reiste fra Tossa de Mar og nordover. Vi kjørte i Pyreneene, langs smale svingete veier og det var store middelalderborger på fjelltoppene, gamle gårder og store skjeve hotell rundt oss i tillegg til den fantastiske naturen. Vi lå på ett av disse skjeve hotellene, i en liten landsby som heter Foix (hvor jeg for øvrig spiste den beste biffen jeg til dags dato har spist!) og der var det mye historie i veggene!

Turen skulle egentlig ende i San Sebastian, men vi stoppet like før vi kom dit, i en vakker liten by som heter Hondarribia - and felt in love. En del av byen lå inne bak murer fra middelalderen, vi fant to rom til leie i et privathus og ble innkvartert hos en gammel søt dame, og levde det gode liv der innenfor (og utenfor) murene i flere dager. Tapas fra Baskerland har vel de fleste som leser reisereportasjer fått med seg, og de er IKKE oppskrytt for å si det sånn! Vi mumset på ett eller annet hele tiden, drakk lokal vin, beundret de fargerike husene med de overdådige blomsterkassene og bare kosa oss, var på shopping i Saint Jean de Luz, badet på de fantastiske surfestrendene i Hendaye (se bilde!) og drømte oss bort i lange varme sommerkvelder inne bak murene, sammen med mennesker fra byen og en og annen turist. (Det var sikkert flere turister enn det jeg liker å tro, men så lenge de snakker spansk eller fransk kan du la meg tro de er innfødte.) Det var en helt fantastisk ferie, og mens jeg skriver kjenner jeg både lukter og smaker og jeg kan til og med føle havbrisen da vi sto og myste utover Biscayabukta.

Det er bra det ikke er mer enn tre måneder til sommerferien! I år blir det for første gang i historien IKKE Spania, men jeg tipper vi skal få det fantastisk på Nordmøre også jeg! Så lenge jeg har godt selskap, god vin, god mat og fine omgivelser, er det ett fett hvilket land jeg er i. Tror jeg.

GOD onsdag - og husk å drøm! :)

tirsdag 12. april 2011

Fru Flotte Ører!


Min kjære kone ønsket seg EN ting i bursdagsgave, nemlig en øreskylling - på meg! Jeg får stadig høre at jeg ikke hører, og jeg må jo innrømme at de som nevner det, har kan ha litt rett. Jeg hører antagelig ikke helt som jeg skal. På grunn av det var jeg i dag flink pike og fullførte bursdagsønsket til konemor. Jeg gikk til legen og sjekket ørene - og de var så rene som den hviteste snø på den høyeste fjelltopp! Ingen skylling nødvendig. Det visste jo jeg, hallo jeg kjenner tross alt min egen kropp, men for å overbevise omverden kan jeg nå stolt si: jeg har flotte og svært funksjonelle ører!

Kona lo godt da jeg, lettere indignert over å i det hele tatt måtte spørre legen om en slik sak, ringte for å fortelle det. Og det sier jeg ikke noe på. Legen smilte litt humoristisk til meg hun også. Hun sa til og med at jeg kunne få høreapparat om jeg følte det var nødvendig. (og så klukket hun litt, jeg sverger, DET hørte jeg!)

Om jeg ikke hører som jeg skal, er det altså ikke på grunn av dårlig rengjøring - det er heller på grunn av alderen, tenke seg til. Jeg har aldri følt meg så gammel som da legen sa det. "Etter hvert som vi blir eldre" - hva i all verden? JEG kan si at jeg er min egen bestemor, men at andre sier det... No-no. Jeg tenker vi heller sier at jeg hører akkurat det jeg VIL høre, ikke sant?

Det tok dog ikke fra meg piffen! Det er nemlig vår, jeg har tynne klær på og humper meg inn til storbyen i en gammel togvogn (som forresten har de aller beste og mykeste setene!) det er 4 dager til jeg har bursdag og det er straks påskeferie!

Og bare så det er sagt en gang for alle: jeg hører deg nok! ;)

God tirsdag!

mandag 11. april 2011

Fru Fregnete Hagenisse


For en fantastisk helg! Og dette er bare starten, tenk deg det da! Nå blir det varmere for hver dag som går, det blir grønnere og vakrere og det er snart tid for å ikke gå og legge seg klokka ti på kvelden fordi det er hyggeligere å sitte og slumre i en stol i hagen og høre på surr fra fluer og naboens tv-titting.

Vi har, som "alle" andre, fått ryddet en del i hagen i helgen. Et tydelig vårtegn er når bakenden til naboen dukker opp blant trær og busker på andre siden av veien. Og på tross av at det ser bombet ut langs muren vår - nå ser det i alle fall fint ut der VI har ansvaret. Så er det bare å smøre seg med den berømmelige tålmodigheten for når resten blir ryddet.

Resultatet av helgens fysiske aktivitet er gnagsår på tottene, skrubbsår på leggene (Ja! Jeg har gått med bare legger!) fordi jeg har vært i skogen og tynnet ut litt (til ingen nytte, men det gjorde godt for irriterte tanker om hvorfor ikke han som eier skogen kan gi oss lov til å bare fjerne alt som er plagsomt), et parhalvknekte negler og vårrødme i kinnene. Jeg tror jammen det dukket frem et par fregner også.

Apropos fregner, tenk at jeg prøvde å skjule dem i mange år? Hvor dumt er ikke det? Nå kunne jeg ikke tenke meg å være foruten! Det er sjelden jeg føler meg så frisk, sporty, sunn og fresh som når jeg har nesa og kinnene overstrødd med prikker. At de har begynt å spre seg til litt andre steder på kroppen, bryr jeg meg (heldigvis) ikke noe om. Et par dusin fregner på armene er helt sikkert bare et sunnhetstegn. Det viser at jeg har vært ute i friskluft, og DET er positivt for helsenorge, er det ikke? Og det er jo viktig at det vises at vi har TID til å oppholde oss ute og ikke bare sitter inne og spiller dataspill og spiser potetgull, eller (gud forby) kun oppholder oss på jobb? Eller har jeg misforstått? Om jeg har det, tror jeg faktisk at jeg takker meg til et par fegner på overraskende steder uansett. Jeg elsker jobben og jeg elsker å jobbe, men jaggu meg elsker jeg fregnene og fritiden min også!

Nå er det siste jobbinnspurt før ferden går til fjells og til Bartebygda mi. Selv om jeg nå gjerne skulle vært her hjemme og puslet med det som vokser i blomsterbedet, nytt siste glimt av sjø før trærne får løv og stenger igjen det fine synet, kjenner jeg at det skal bli godt å komme bort litt. Få fylt lungene med fjelluft og hjertet med feriefølelse og så komme uthvilte og påskebrune hjem igjen til Askelien - som da sikkert har fått grønn plen og tulipaner i husveggen. Ahh. I love it!

Og TUSEN takk for alle hyggelige tilbakemeldinger på forrige innlegg! Jeg føler jeg beveger meg litt inn i et vepsebol ved å skrive så mye om syringomyelia, men pokker heller - frem skal det! Og hovedpersonen i vårt liv, han har lekt i hagen hele helgen, sovet 15 timer i strekk, fått seg et vårbad og er nogen lunde i grei form. Vi ser at han ikke er så full av energi som han pleier, og det plager våre hundemorhjerter, men i påsken skal vi prøe ut en ny medisin og så får vi se hvordan det går.

Ha en STRÅLENDE dag der ute, hvor enn du er! :)

fredag 8. april 2011

Fru Historieforteller


Etter at Pelle fikk diagnosen syringomyelia har vi, naturlig nok, vært veldig interessert i å finne ut mest mulig om sykdommen. Det er en del på nettet, men det er langt fra nok og det er forbausende stille i media om det. Jeg så et innslag fra God morgen Norge på Tv2 her om dagen, hvor de snakket om Cavalier fordi de nå er kåret til Norges mest populære hund. Det sier jeg ikke noe på, makan til personlighet og selskap i denne rasen skal du lete lenge etter.

Det som overrasket meg, var at veterinæren sa at den eneste sykdommen som rammer denne rasen, er hjerteproblemer - men at det avles på dem for å bli kvitt det. Det er mulig det, men hun glemte tilfeldigvis å nevne at de kan få en langt mer alvorlig sykdom på grunn av avl! Jeg skjønner at det ikke er noe salgstriks å nevne syringomyelia på sjølveste frokost-tv, men det er utrolig viktig at det blir snakket om i en eller annen form. Det er så mange veterinærer og hundeeiere der ute som ikke aner hva som feiler hunden, fordi det ikke har blitt snakket nok om og høyt nok om SM. Og det er slett ingen NY sykdom lenger. Det er mulig jeg er litt farget av at vår hund har fått diagnosen, men jeg synes uansett det er veldig viktig å spre info om dette.

Som et godt men helt forferdelig eksempel skal jeg i dag fortelle noen andre sin historie. En historie som ikke endte godt, nemlig fordi eieren og de rundt ikke hadde kjennskap til SM. Og denne historien er helt sikkert ikke enestående.

Cavalieren Ludvik ble født i 2005. Å tidfeste nøyaktig når han fikk SM er ikke mulig, men på slutten av hans levetid og i etterkant fikk eierne svar på mange spørsmål knyttet til hans helsetilstand og mange brikker falt på plass. Selve diagnosen fikk han så sent som to dager før han døde. Det var derfor kun den siste dagen han fikk sterke smertestillende.

Her er deres historie:

“Vi har hele tiden brukt vår faste veterinær. Han har dessverre ikke hatt noen dyr tidligere med SM, så han var ikke kjent med at Luddes tegn på sykdom kunne relateres til SM. Det har han vært helt ærlig på. På egenhånd tok han på slutten kontakt med Norges Veterinærhøyskole samt en veterinær jeg ikke har navnet på.
Vi fulgte opp alle helsesjekker og faste vaksiner hos veterinæren og var hos han en del ganger de siste to årene, men spesielt det siste året. Jeg kan derfor i dag kunne si at hadde han og vi vi visst hva vi skulle ha sett etter, så ville han fått diagnosen tidligere.

Jeg kan sammenfatte de enkeltstående sykdomstegnene med denne oversikten. Alle tilstandene som her er nevnt ble utredet av dyrlegen da de oppsto eller vedvarte:

Fra Ludde var ca 2 år gammel:
- Klødde rundt ørene og på hode med bakbena, stort sett samme side hver gang.
- Klødde i luften med bakbenet, pels sjekket, intet funn.
- Gnidde hodet inntil vedkurven, ører sjekket, intet funn.
- Gnidde hodet til gulvtepper, ører sjekket, intet funn.
- Gjespet en del.
- Skvatt opp som om han hadde blitt bitt av en veps i bakenden, endetarm sjekket, intet funn.
- Flyttet mye på seg når han skulle sove og hvile.
- Likte å ligge på kalde gulv, med hele kroppen strukket ut.
- Lite interessert i mat-skålen sin.
- Sukket mye.

I tillegg så hadde han disse problemene fra han var ca 3 år:
- Problemer med å gå opp og ned trappen. Stoppet opp og måtte noen ganger ha hjelp eller bli løftet. Bilder ble tatt av ryggen og hofter, uten resultat. Ble satt på smertestillende en ukes tid. Så kunne han være fin i flere uker igjen for så å bli dårligere noen dager.
- Oppkast - maven ble sjekket og tatt bilder, uten resultat.
- Startet å si fra at han ikke ville bli løftet (han var en hund som "snakket" mye, utrolig morsomt faktisk).

Så mot slutten de siste 3 månedene kom ytterligere:
- Hvitt skummet oppkast ca 10-15 ganger i timen. Bra i noen timer, og så startet det på nytt. Nye bilder ble tatt av mave, uten funn. Ble satt på en antibiotika-kur med mistanke om en halsbetennelse, ble ikke noe bedre. Så ble det mistenkt at han kunne ha en bløt stor gane, som i så fall måtte sjekkes nærmere og opereres hos NVH.

Siste dagene:
- Fortsetter å kaste opp, men brekker seg mest nå og det kommer mest klart slim.
- Bakbena begynner å svikte. Vi merker det først når han skal gå i trappen og faller ned de siste trappetrinnene når vi en gang ikke ser at han er der.
- Bakbena svikter mens han skal spise. De bare sklir rett ut. Jeg må begynne å holde han rundt hoftene for at han skal klare å stå å spise. Det samme må jeg gjøre når han skal gjøre fra seg ute.
- Forbena begynner å svikte og den siste dagen kan han ikke gå i det hele tatt.
- Han viser nå tegn på smerte og peser, noe han ikke har gjort før. - Viser smerte når jeg løfter ham.
- Dyrlegen har denne dagen konferert med NVH og en annen veterinær og stiller oss 20 spørsmål over telefon som vi skal svare ja eller nei på. Vi svarer ja på 19 av 20. Konklusjonen er SM.

Siste dag:
- Dyrlegen kommer hjem på dagen og setter smertestillende på Ludde. Vi vet ennå ikke at dette er hans siste dag. Dyrlegen ringer og spør hvordan det går etter noen timer og vil komme å se på han på nytt. Han kommer om kvelden og nå sier han at Ludde må få slippe. Det er ikke vanskelig å være enig i hans konklusjon, selv om det hele utviklet seg så raskt de siste få dagene. Ludde sovnet inn med oss alle til stede rundt ham den kvelden i fjor.

Jeg ville gjerne ha visst om disse tingene den gangen, men vi hadde rett og slett ikke hørt om det og visste ikke hva vi skulle se etter. At det var de enkeltstående tingene som dukket opp hadde en sammenheng i et sykdomsbilde var vi ikke klar over. Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde ikke Ludde trengt å lide så lenge. Det er faktisk det vondeste å tenke på i etterkant.

Ludde var en veldig glad hund, en ellers sunn hund, sprek og lett og ikke overvektig. Han likte å være med på skitur, og utrolig nok var han med oss på skitur 2 måneder før han døde. Det må ha vært en kraftanstrengelse av dimensjoner - og på en god dag. Han var jo naturlig nok utslitt etterpå. Hadde vi visst det vi fikk vite i etterkant så hadde det vært uaktuelt å ta ham med på noen skitur. Men det viste oss også i ettertid at det er ikke alltid det er så lett for oss eiere å oppdage smertene de tross alt går med. Så lenge de tilsynelatende ser bra ut og ikke kommer med tydelige tegn til smerte så har de det bra. Det vet jeg mer om i dag, dessverre.”



Denne historien synes jeg er så forferdelig at jeg gråter hver gang jeg leser den. Nå skal ikke jeg skremme folk fra å kjøpe Cavalierer, det er langt i fra meningen. Jeg ønsker at alle som vil skal få gleden av å kjenne en slik god krabat! Men jeg vil VELDIG gjerne at folk skal bli bevisste på SM og om noen har en hund med noen som helst antydning til symptomer på SM, ønsker jeg at de skal gå til veterinæren og be om at det blir utredet. Vær så snill!

Triste ord på en så vakker dag, men av og til er det nødvendig. (Og jeg vil også gjerne understreke at jeg ikke prøver å leke veterinær eller forståsegpåer - jeg vil bare åpne øynene til folk.)

GOD fredag! :)



torsdag 7. april 2011

Fru Våryr!


Jeg kjenner ingen som er så opp og ned i form og farge som meg selv for tiden. En dag superbra og den neste helt rabba (som min spanske svigerfar sier for ordet rævva – spanjoler og v`er blir jo fort til en B.) MEN - jeg tror jaggu meg det hjalp å klage i går! Da jeg gikk ut av døren etter endt arbeidsdag, svinsa rundt hjørnet og fikk Youngstorget i skue ble jeg rett og slett spontant glad! Det satt folk ute og drakk øl og kaffe, uten store vinterjakker og toppluer! Fine damer med store solbriller, mindre fine damer med rare briller, gravide damer, hunder, pyntehomoer, utlendinger og kjekkaser i skjønn forening. Det var et nydelig syn skal jeg si deg!

Da jeg hoppet av bussen hjemme etter å ha sittet og riktig NYTT synet av isen på fjorden som smelter, båtene i Leangbukta som du ser lengter etter å komme seg ut på bøljan blå og måkene som sitter og soler seg, måtte jeg rett og slett løpe hjem til Pelle for å gå en tur. Jeg tror vi så ganske våryre og glade ut begge to der vi smilte og snakket med alle vi møtte på vår vei. (alle var å ta i, det var bare to voksne og en hund) Og så var det inn i boden og hente vårveska (selvsagt har jeg det!), opp på loftet og hente vårjakkene, frem med kosten for å få bort litt på trammen, rydde litt i rotet til veiarbeiderne, inspisere planter og trær for å se om det var tegn til liv (det var det!) og rydde litt opp i matstasjonen til fuglene. Helt fabelaktige trivielle onsdagssysler som har vært lenge etterlengtet. Og det aller aller beste med det - jeg ble rød i kinnene og en liten fregne tittet frem!

Nå går det altså bare en vei - jeg kan melde om at våren ER her! Hadde jeg bare kunnet skyndte meg til å bli litt rik også nå, så hadde det stått vårblomster i melkespannet og litt rundt omkring, men lønningsdagen styrer jeg dessverre ikke. Det som er sikkert er at den kommer den også! Nå blir det bare velstand fremover.

Nyt dagen! :)

onsdag 6. april 2011

Fru Skravleguri


Åhh, som jeg gleder meg til den morgenen jeg våkner, står opp og tusler inn på badet uten å tenke over temperaturen på gulvet i gangen, slå på P1 og høre at de sier "det er 17 varmegrader ute, trafikken inn til Oslo flyter fint og det ser ut til å bli en strålende sommerdag i kongeriket Norge!" Jeg tror av alle meldinger på radio er de i denne sjangeren de aller beste. Du vet, når du bare tar på et skjørt og en skjorte, putter de brune bena i et par lette sko, kaster veska over skuldra, setter på solbrillene og går ut i verden. Helt uten å tenke over om du burde ha med deg paraply, hansker eller skjerf.

Det er rart hvor mye sterkere denne lengselen blir jo nærmere sommeren vi kommer? Kan vi ikke bare smøre oss med litt mer tålmodighet, eller har vi allerede gjort det så lenge at nok er nok?

Jeg sitter og ser på bilder fra tidligere somre og kan ikke forstå hvordan hagen vår noen sinne skal kunne bli fin igjen. Etter at veiarbeidet tok pause i desember og snøen kom og la seg tung over og skjulte all dritten byggingen fører med seg, ser det nå ut som Hiroshima utenfor døra. Alle de gamle buskene våre er borte, morelletreet lever ett eller annet sted i trehimmelen og skiferhellene som lå utenfor er knust og så full av jord og skitt at vi ikke er sikker på om de er der engang. Jeg lukker øynene hver gang jeg går ut og inn og prøver å ikke tenke over at jeg burde støvsugd to ganger om dagen for å unngå at Pelle drar med seg sand inn på de mest utenkelige steder. I tillegg titter alt søppelet som ble til da vi la nytt tak i fjor høst, frem. Herlig! Helt fabelaktig nydelig er det! Åhh, så positiv jeg er i dag!

Som en liten antydning til flaks i hverdagen har Gutta fått seg bil med hengerfeste og det gjør meg så glad at jeg overser det faktum at det er en Ford de har fått seg. Så krysser vi bare fingrene for at homoer kan kjøre med tilhenger. Det er jo ikke sikkert, du vet, det er jo så stor forskjell på homoer og heteroer på alle andre måter, i alle fall i følge NKM og HNH (som ikke fortjener å få navnene sine på trykk i min blogg) at vi jo ikke kan ta dette for gitt heller. Jeg vedder forresten hele sommerens grillpølsebeholdning på at unevnte damer (Jeg vet, det var et for fint ord på dem, men ettersom jeg er snill pike kan jeg ikke skrive for eksempel møkkakjerringer. Jo det kan jeg!) rettelse: unevnte møkkakjerringer IKKE kan kjøre med tilhenger. Jeg tviler faktisk på at de har lappen engang, så lite som de kan om kjøreregler for hva som er akseptabelt å si om andre mennesker og ikke. Jeg skulle virkelig ønske at den dritten de lirer ut av seg er for å provosere, men fornuften min sier noe annet. Det er et underlig fenomen, det der at de som blant annet sverger til en religion der noe av hovedbudskapet er nestekjærlighet, klarer å slå en hel folkemengde til jorden bare ved å åpne munnen. Jeg håper de snubler i en brennende busk og får noen steintavler i hodet samtidig.

Vel, man skal ikke bruke energien sin på uvesentlige mennesker, noe mer bortkaster finnes jo nesten ikke? Og nå har jo jeg brukt hele bussturen på å skrive om ingenting egentlig. Snakk om å ha munndiarè - men i fingrene?

Jeg sier som direktøren for strategi og marked her på jobben: Fred og solskinn!

God onsdag! :)

tirsdag 5. april 2011

Fru Bokanmelder


Jeg lurer på hva det er som foregår i underbevisstheten min. Nå har jeg på kort tid drømt at jeg fikk juling av gamle kjente fra gamle dager, jeg har vært på flukt fra en tsunami og blitt stukket med skistaver og i natt drømte jeg at jeg ble mishandlet av et ektepar. Etter å ha lurt meg til å tro at de ble mishandlet av hverandre, gikk det plutselig opp for meg at de lurte meg trill rundt og at det var JEG som var offeret deres. De spente meg fast i en stol og ga meg støt og skar i meg med barberblad. Jeg greide å overtale kona hans (som var gravid) om at han var gal og aldri kom til å la henne slippe når han ar ferdig med meg, så hun slapp meg løs og så slo jeg ned mannen med en stor krystallvase. Snakk om krim! Hvor i all verden kommer det fra? Noen som kan drømmetydning?

Det kunne kommet fra noe jeg har sett på tv men jeg ser jo knapt på tv synes jeg, annet enn nyheter og en og annen halv serie som jeg blir trøtt av midt i og går og legger meg. Og det kunne kommet fra boka jeg leser nå (Boktyven) men den er ganske snill egentlig, i alle fall sammenlignet med ”Saras nøkkel”. Der var det mange hjerteskjærende scener.

Apropos bok, jeg fikk tilsendt et anmeldereksemplar av Elin Ørjasæter sin nye bok “Det glade vanvidd”, og har fått lest den ferdig men uten å si noe om den. Jeg digger Elin Ørjasæter, jeg leser stort sett alt hun skriver i E24, jeg følger henne på Twitter og jeg leser ting som skrives om og av henne generelt. Luksusfellen påTV3 holder jeg meg unna, men det er ikke hennes skyld. Men boka hennes, det var den jeg skulle skrive om. Og det er det som er litt vanskelig: Jeg likte den ikke! Og det beklager jeg virkelig både på forfatteren og min sin skyld, jeg hadde skyhøye forventninger til den.

For det første; for en som ikke har barn ble det faktisk for mye barneprat og barneoppdragelse. Det er interessant å lese noe om akkurat dette, for å holde meg oppdatert på venners hverdag og kamper, men det ble litt for mye for min smak. Det er mulig jeg er utenfor målgruppen, jeg kan la dette ligge. For det andre så synes jeg boka var litt forvirrende, jeg greide liksom ikke helt å få tak i HVA den handlet om - for utenom en hel del selvsagt, jeg fikk jo med meg detaljene, men jeg satt igjen med følelsen av å ha lest en halv bok når jeg faktisk hadde lest hele? Jeg hadde håpet at jeg kom til å le, eller nikke bekreftende eller humre litt mer enn det jeg gjorde, men jeg endte faktisk med å måtte tvinge meg til å lese den ferdig.

Det som er VELDIG positivt med boka er mannen hennes, Nils Gullak Horvei. Makan til mann! Skal jeg kalle denne boken noe som helst, må det bli en uforbeholden og ærlig kjærlighetserklæring til akkurat han. Han har stått last og brast ved hennes side og, etter min mening, gitt henne så mange gode råd at det bare er å ta av seg hatten.

Jeg leser en til to bøker i måneden, og er ikke boka fengende i det første kapittelet, da havner den i bunken over bøker jeg kan lese når sommeren kommer og jeg bare skal ligge å slange meg på en solseng. Enten det eller så blir den stående i hylla noen år til jeg plutselig synes den er ålreit likevel. Jeg skal prøve å lese denne boken en gang til, med et par andre briller, men jeg kan ikke love noe annet enn det jeg allerede har skrevet.

MEN – selv om jeg ikke likte boka, liker jeg fortsatt forfatteren! Så er det sagt!

God tirsdag! :)

mandag 4. april 2011

Fru Rufsete i pelsen


Det er ikke så veldig morsomt å våkne og fortsatt være frynsete i nervene etter lørdagens festligheter.. Da har jeg 1. Enten gjort noe forferdelig eller 2. Drukket for mye konjakk. Jeg støtter meg selvsagt til nummer to, for jeg vet jo at jeg ikke har gjort noe galt i det hele tatt. Du kjenner kanskje følelsen? Når du vet du har sagt noe for eksempel, som får folk til å tro du er koko, retardert eller helblondert på innsiden. Eller alt på en gang. (Der har jeg enda ikke vært tror jeg, og i så fall - la meg for all del slippe å tenke på det i dag.)

Grunnen til at jeg er litt rufsete i pelsen som min venn HJ sier, er fordi jeg var litt storkjefta og bastant i forhold til noe så ufarlig som diagnoser.
Dette lille ordet fikk meg til å holde en lang enetale, avbryte dem som ville si noe og selv om jeg hørte at det satt en liten kamerat bak i hodet mitt og sa at jeg skulle ta meg en bolle, fungerte det selvfølgelig ikke. Man skulle tro jeg likte å høre min egen stemme (sikkert) si det samme om og om igjen, men jeg skylder på konjakken. Den ga meg litt hår på brystet. Unnskyld til mine samtalepartnere, og spesielt til den høye, kjekke mannen ved min høyre side som resignerte og holdt munn til slutt. Jeg tror faktisk at du hadde helt rett i det du sa.

I og med at jeg nå har begitt meg inn i minefeltet igjen, tenkte jeg at jeg skulle forklare her hva det var som gjorde at jeg hisset meg så opp, men så føles det litt for alvorlig til å sitte her på bussen å knatre på telefonen om. La oss bare si det sånn at jeg skal tenke over saken. Jeg må foreta litt research først og så kommer jeg sterkere tilbake. (det er for så vidt måte på hva jeg skal starte mandagen med, mener jeg.)

Diagnoser til side, i dag ER det vår! I dag er første dag i 2011 hvor denne frossenfruen beveger seg utendørs uten dunjakke eller duffel! I dag får arvegodset i hvit sauepels luftet seg, en jakke jeg fikk tatt av ermene på slik at selv de med lange armer kan bruke den. Og så politisk korrekt en pels da gitt! Ikke nok med at jeg kommer fra en stor sauekommune, jeg har kommet dit hen i livet at lam er noe av det beste jeg får å spise, og når jeg i tillegg svinser rundt med pelsen kan vi kalle dette full utnyttelse av et produkt.

Snart er det påskeferie i selvsamme bygd og alle hjerter gleder seg. Eller, mitt hjerte i alle fall! Solfaktor, søt appelsin og fregner på nesa. Det er jaggu meg noe av det beste man kan tenke på så tidlig på dagen, og i mellomtiden sitter Pelle og lukter på påskeliljene.

God mandag!

lørdag 2. april 2011

Fru Bartelandbabe


Merkelig følelse å våkne opp etter å ha fått juling av en gjeng møringer? Hvor i all verden kom DEN drømmen fra? For det første så er det 20 år siden jeg var ute på "byen" der, og for det andre har jeg aldri fått juling av noen, ikke fysisk i alle fall. Verbalt er det nok verre med, men kjenner jeg meg selv rett kan det jo hende jeg hadde en smule skyld i det selv. Noen vil si at jeg har et ganske stort ben i nesa, men det jeg hadde da jeg var 18-19 år var en anelse større, og om ikke større så var det i alle fall litt umodent og funket deretter. Men det var tider det! Oppvekst i bygdenorge på sitt beste faktisk.

Det er jo et stykke fra hjembygda på fjellet og ned til bygda ved fjorden, men det gjorde da absolutt ingen ting! Oppskriften: Finn en sjåfør, host opp en bil og dur avgårde. Vel fremme etter å ha sittet bak i en gammel Taunus eller noe sånt og drukket øl og en knert på innerlomma og hatt tissepauser bak hver en busk på andre siden av fylkesgrensa, var det ut på livet på Øra. Og der var det maaaange pene gutter og enda flere pene jenter.

Jeg skjønner enda ikke den dag i dag hvordan Gud kunne skape så mange pene mennesker og plassere de fleste av dem der. Det negative med alle disse pene menneskene, var at de var ganske klar over at de hadde vært heldig med utseendet, og dermed var det ikke bare å komme durende i en Taunus fra fjellbygda, med fjøslukta hengende som en eim etter bilen - og ta for seg av herlighetene.

Bartelandgutta havna i krangler med Øragutta fordi de "kom for å ta" damene deres, og vi jentene havnet i krangler med de fastboende jentene fordi vi kom for å tuske til oss de langhåra gutta som så ut som om de kom rett ut av omslaget til en husmorpornoroman. Noe helt annet enn de gutta vi hadde med oss selv følte vi, men uten å fornærme noen: Jeg har på følelsen av at de gutta vi hadde med oss, var litt mindre opptatt av å flexe muskler, vifte på håret, se seg i speilet eller speile seg i blanke ungpikeøyne til enhver tid og dermed var de også litt mer tilgjengelig for både dans og prat.

Dette skjønte vi jo ikke den gangen selvsagt, da lå vi jo som siklende slips etter disse muskelmennene med langt hår, men sånn i ettertid har jeg innsett at det kanskje ikke var grønnere på den andre siden av gjerdet. Og det er et stort kompliment til alle dere gutter fra bartelandbygda som måtte stå der med henda i lomma og vente på at vi rasa fra oss, for så å kjøre oss hjem igjen, stoppe i Gråura så vi fikk spy og sørge for at vi kom trygt hjem til mor og far. Og uten å si noe galt om gutta fra fjorden så håper jeg de har klippet håret og fått seg noe fornuftig å gjøre.

I kveld er det festligheter med de Skamløse Søstrene fra Møre, og takk og pris har tiden gått og mye vann runnet gjennom Driva siden vi var fulle og dumme på fester rundt omkring i forsamlingshus, samfunnshus, puber og hjemme hos folk som uheldigvis hadde fest og fikk huset fullt av gærninger på jakt etter spenning i hverdagen.

Apropos spenning i hverdagen så skal Pelle og jeg nå tornadovaske huset før vi går ut i tåkehavet på jakt etter gave til kveldens bursdagsbarn. Det er godt man kommer seg videre i livet, ikke sant?

God lørdag! :)

fredag 1. april 2011

Fru Morgenselvransakelse


Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet for å ha latt siste ukers frustrasjon gå utover taco i forrige innlegg. Du vet jo at jeg ikke mener noe vondt med det, jeg setter jo meg selv i et dårligere lys enn det laksetacoelskere befinner seg i, uansett hvordan man vrir og vender på det. Jeg kan jo bli oppfattet som både arrogant og ignorant og andre 'anter når jeg tråkker på Norges sjel på den måten der.

En gang i måneden skriver jeg, som "faste lesarar" vet, i en trønderbartlokalavis og da jeg satt i går og klødde meg i hodet for å finne tema, sa en kollega at jeg kunne skrive om taco. Men nei. Jeg kunne ikke det. Å skrive nedsettende om taco i Trøndelag er som å skrive min egen "avslag på oppholdstillatelse"-attest. Man velger sine kamper med omhu, jeg har en vakker dag tenkt å flytte tilbake og skal jeg først drite i eget reir blir det noe langt mer (for meg) alvorlig enn taco det blir snakk om.

I dag er det jo forresten tacodagen over alle når jeg tenker meg om. Gullrekka og A4-hyggen kommer krypende inn i ganske mange, meg selv inkludert. Da jeg var i tjueåra lo jeg helt sikkert foraktelig av de som satt hjemme og så på tv på fredagene. Jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle bli en av de som faktisk liker å komme hjem fra jobb, freshe huset i en fei, lage taco, slenge beina på en puff, drikke vin og se på Nytt på nytt. Men her har du meg faktisk, svart på hvitt. Og jeg er ikke flau for å si det engang.

Jeg hadde jo aldri trodd at jeg kom til å klage over sniktrekk og å bruke sko tilpasset vær og føreforhold heller, men så feil kan man altså ta. Jeg skjønner nå hvorfor foreldrene mine ikke gadd si noe da jeg var yngre, de visste jo at jeg kom hit jeg er nå uansett. Smart gjort av dem forresten, det sparte dem for mang en kjeftesmelle og furten fjortis-fru Perez. (og jeg var fjortis til jeg var... ehhhm.... 37?)

Kos deg med hva det måtte være i dag, om det gir hull i tenna eller gjør deg tjukk og utsatt for hjerteinfarkt, om det gir deg hallusinasjoner i dag eller nedturer i morgen, om det er med eller uten laks, om det er hjemmelaget eller kjøpt fiks ferdig, om det lukter hoggorm eller blomstereng, om det er harry eller classy - det det bryr jeg meg ikke noe om - det er nemlig DITT liv!

(Og du store min så godt det er med slike selvransakelesoppvåkninger, og det midt i min egen blogging og før klokka åtte på morgenen! Dette blir en bra dag. Jeg er ikke så verst når jeg bare får tenkt meg litt om, gitt!)

God fredag - og som du ser på bildet HAR våren kommet til oss, selv om det snødde i går! :)