torsdag 31. mars 2011

Fru Tex Mex my ass


Åjåjåj, i dag er jeg glad jeg har musikk i ørene.. De nysene og snørrinnhaleringene som foregår rundt meg på bussen nå, unner jeg kanskje bare min verste fiende å høre det hele av. Jeg tror ikke det finnes verre lyd enn snørrinnnhalering. Jo, når det er etterfulgt av et svelg. "God frokost" tenker jeg da. At ikke folk hører det selv? Og hva er galt med å snyte seg, evt vente med å gjøre slike ufysligheter til man ikke sitter blant folk? Og nei, jeg er ikke alene om å mene dette. Fisj!

Noe annet som er fisj er reklamen for laksetaco. LAKSETACO? Hva i all verden er det? Akkurat som om ikke laks er infisert og genmodifisert nok fra før, nå skal de jaggu meg strø på texmexkrydder og rulle den inn i ei lefse også? Og hva i all verden ER det med taco og Norge? Tacosuppe, tacopasta, tacoboller, tacopizza, tacolaks.. Får vi tacofiskepinner snart også? Jeg liker taco jeg altså, misforstå meg rett, men jeg liker den normale varianten, med kjøttdeig, salat osv. Eller med nachos og ost. Og gjerne helst med et annet krydder enn det som hører til i den gule eller den røde "serien". Og gjerne hjemmelaget salsa og guacamole. Egentlig burde vi kalt det noe annet enn taco, ettersom Mexicanerne fniser av oss enfoldige nisser som tror vi er flerkulturelle og gærne når vi spiser det som ikke DE engang kaller taco. Så lenge det står texmex og taco på pakkene så tror vi at vi spiser noe eksotisk og spennende? Er det så enkelt? Er vi virkelig så lettlurte?

Jeg tror faktisk jeg skal slutte å spise taco. Når de serverer meg laksetaco i tv-reklamene, da demonstrerer jeg imot alt, da har det gått for langt. Heretter skal taco være TACO som i opprinnelig utformet og oppfunnet. Så sær skal jeg jaggu meg bli. Frem med den mexicanske kokeboken!

Ha en herlig laksetacofri dag - og husk at det er lov å tenke selv! ;)

onsdag 30. mars 2011

Fru Morgenfugl


Morgenstund på bussen inn til byen, sitte sammen med kona på bakerste benk og hviske og drømme og planlegge påskeferie, sommerferie og middagsselskapeligheter med sølvbestikk fremover. Solskinn over fjorden som fortsatt er islagt, kald på tærne fordi jeg nekter å bruke ullsokker lenger og en liten lettelse i forhold til Pelle som virker i god form om dagen. Man kan vel ikke ha det bedre enn det en onsdag morgen?

Pellefanten får noe så enkelt som betennelsesdempende (Metacam) og det ser ut til å ha en slags effekt, i alle fall på smerter. Kløinga er det så som så med, men den virker ikke vond i alle fall. I dag var han ute og jaktet på småspurven med en gang han sto opp og han slurpa til og med i seg medisinen. (Konemor mistenker at den smaker Sunda eller noe annet mums, selv om Pelle aldri har fått Sunda selvsagt, det spiser jo ikke vi en gang - eksisterer det enda forresten? Spiser norske bortskjemte Nugattibarn virkelig Sunda? Eller er det den eldre garden som står for forbruket?)

God smak eller ei, vi tar i allefall imot alle gode dager med åpne armer og håper det blir mange mange av dem!

Nyt sola, i morgen skal det øse ned fra oven - men som vi alle vet og som Erik & Kriss gledelig minner oss på: Etter regnet synger fuglene! God dag ønskes! :)

tirsdag 29. mars 2011

Fru Touch av glamour


Det er ikke bare jeg som gleder meg til vår skjønner jeg! Tusen takk for koselige tilbakemeldinger!

I dag er en sånn ubestemmelig dag. Krangla med klesskapet, sveisen opp eller ned, skjørt eller bukse, perler eller annen pynt, Dior eller Chanel, svart eller rosa.. Du vet, de der små trivialitetene damer og homoer stundom rammes av og som faktisk gjør om vi får en ålreit dag eller ikke. Det ble håret ned, skjørt, Chanel og svart. Jeg prøver så godt jeg kan å sprite opp dagen med noe fargerikt men det ER rett og slett litt vanskelig enda. Etter påske tenker jeg! Da er ansiktet (forhåpentligvis) fullt av fregner og det er morsommere å se fresh ut. Det er viktig å sette seg mål, er det ikke? Shallow eller ei, et mål er et mål i disse dager.

I dag sender jeg et smil opp til Wenche Foss. Hun var en fantastisk dame, jeg skjønner godt at mange vil savne henne, og vi er vel mange som har hatt en "nær Wenche"-opplevelse som vi kan mimre tilbake til. Jeg hørte en sa i går at Norge kan slutte å lete etter den som skal arve diva-tittelen, det finnes nemlig ingen som er verdig den!

Wenche Foss tok seg tid og brydde seg om alle andre (og seg selv, bevares, hvem gjør ikke det!) og var ikke redd for å støtte offentlig de hun mente ble tråkket på eller utelatt på en eller annen måte. I tillegg var hun pels og champagne, fine kjoler og dannet språk, skuespiller og medmenneske, et levende nostalgisk minne om en tid som er omme. Jeg er helt enig, det finnes ikke noen som kan fylle hennes stiletthæler. Ingen har den tiden til å bry seg som hun hadde. Ingen av de som jobber med skuespill og teater, og ingen som er kjendis på annen måte. Ingen. Dessuten er det ikke "lov" til å gå i pels lenger heller, så allerede der svikter arverekken. Norge har mistet sin siste diva. En epoke er over.

Takk Wenche Foss, for at du ga oss som er produkter av dette hundreåret, et touch av EKTE glamour.

Og til deg som leser dette: en strålende dag ønskes! :)

mandag 28. mars 2011

Fru Vårsøg


Det er noe helt eget med det å ta bussen om morgenen. Alt sover på en måte, selv om køen allerede står fra før Asker og folk helt tydelig har stått opp. Sjøen ligger der, fortsatt frossen og kald og men med store sprekker, båtene har frigjort seg og duper stille i solskinnet, bussventerne trosser kuldegradene og har tatt på vårjakka og tynne strømper og står der og hutrer med frostrøyk og en anelse snufs i nesa fordi pollenspredningen ikke bryr seg nevneverdig om gradestokken denne dagen.

Klokka er skrudd fremover, snart er det tid for å gå i kjoler og skjørt med bare vinterhvite legger, kanskje med et touch av selvbruningskrem som ikke er jevn fordi det tross alt er et år siden sist og du har kommet litt ut av rutinen.

Den nye jakka du kjøpte på høstsalget har hengt i skapet siden den gang fordi snøen kom litt for kjapt på, og den er mer enn klar for solskinn og en tur sammen med kona og hunden som begge er like glade som deg over at det bare går mot varmere og lysere tider.

Hunden din står opp tidligere hver morgen, skyndter seg ut og står på trammen og myser mot sola og lukter på våren med den lille snuten sin. Til og med morgengodbiten, som til nå har blitt fortært på det varmeste og mykeste stedet på gulvet, får lov til å bli med ut i morgenlufta. Fuglene som spiser av fuglemateren du satte opp i høst, blir flere og flere, i går var det både skogsduer, hakkespett og trost der i tillegg til spurver av alle slag. Bare ekornet mangler, han er savnet både av deg og hunden, og dere lurer på om han har forsvunnet eller om han bare har funnet et annet sted å spise.

Om en måned er all snøen forsvunnet, du har raket plena, ryddet bort vinterens rot og tatt ut hagemøblene. Du sitter krøllet opp i en stol med et gammelt nummer av Hageglede du har fått av besteforeldrene dine, en kopp kaffe er innen rekkevidde og du drømmer om nye planter og et og annet epletre selv om du er allergisk, fasanene herjer i skogen og gjør seg klare til å bli foreldre, hunden din ligger og strekker seg lykkelig i sola som om det ikke fantes en bekymring i verden, og kona di går rundt i shorts, smiler og svinser på rompa og nynner en vårsang mens hun planlegger neste måltid ute på terrassen.

Gleder du deg?

søndag 27. mars 2011

Fru Søndagskos


For en avslappende helg! Jeg tror jeg har sovet over halvparten av den, og burde ha dårlig samvittighet for at jeg ikke har gjort noe som helst fornuftig, men har jeg det? Nei. Jeg har ikke engang vært ute og samlet fregner i sola. Det er tydelig at kroppen trengte hvile, i går sov jeg tre ganger på dagen før jeg la meg tidlig og sov 12 timer i natt. (Mulig den sovinga i går hadde sammenheng med et særdeles hyggelig lag med Snubleklubbens Skamløse Søstre på fredag, men uansett hadde jeg nok gått litt ned for telling. Det var kanskje greit å ha noe annet og skylde på.)

Og lille Pelle purker ved siden av meg, i last og brast og tykt og tynt. Ser han at jeg er på vei til å gå og legge meg, kommer han snikende og kravler inntill, trekker pusten dypt og puster et lagt tilfreds sukk før han sovner. Nå går han i tillegg på medisin og jeg (i mitt enfold?) synes faktisk det hjelper. Han klør ikke så mye som han pleier, og bare det gjør meg varm i hjertet. Men angsten ligger der på lur, bare han skvetter eller ser rart på meg (som han alltid har brukt å gjøre, jeg er jo litt rar så jeg skjønner ham jo.) er jeg DER med en gang, full av bekymring for om han har det bra.

I dag er det jazz i høyttalerne, god kaffe, hettegenser og tøfler og bare kos. Konemor fikk den nye kokekboken til Renèe Voltaire om rawfood i bursdagsgave, og har sittet dypt konsentrert og lagt planer for både det ene og det andre. Jeg gleder meg allerede! Jeg gleder meg også til sommer og sol og som du kan se på bildet har jeg sittet og sett i bilder fra i fjor og drømt meg tilbake til varme dager, sjø, båtturer og lave skuldre. Bildet er fra en båttur til Ringholmen på Nordmøre. Møre er vårt sommerparadis nr 2 (nr 1 er faktisk her hjemme - ingenting er som Askelien på den tiden av året, sorgløst, varmt og folksomt.)

Vi trenger å tenke på noe sorgløst nå kjenner jeg. Ta på oss drømmehatten og koble ut litt. Det triste med den gode drømmen er at uansett hva jeg dagdrømmer om, er usikkerheten om vi har Pelle med oss eller ikke, tilstede. Jeg er jo langt i fra den som tar en eneste sorg på forskudd, men av en eller annen grunn skjønner vel selv jeg at nå er det alvor. Og det er like greit kanskje, å forberede seg litt. Jeg er ikke så flink til å gråte (JO - for bryllup og dyremishandling, men ikke når det gjelder meg selv), men jeg kjenner det ligger et stort verdenshav bak hvert øye og venter på å gå over bredden.

Oppi alt det triste er det en del mennesker der ute som gjør livet lyst og godt! Jeg har familie og venner som bryr seg og som jeg aldri ville vært foruten, og jeg har ukjente venner som leser bloggen min og som legger igjen de koseligste ord i verden. TUSEN takk til dere! Det er når jeg leser deres kommentarer jeg skjønner at jeg ikke er helt på en annen planet fordi jeg er lei meg pga det med Pelle. Og det er mye på grunn av alle deres fine ord at jeg fortsetter å skrive om alt dette fjaset som er en del av livet. Takk!

Jeg har til og med fått to blogawards denne uken, og det er i alle fall hyggelig! Den ene er fra Fru Storlien og den andre er fra Kjersti. TUSEN takk til dere - ikke bare for awarden, men også for at dere alltid har gode ord å komme med! Jeg skal sette meg ned og "fullføre" awarden og sende den videre, men i dag er ikke helt dagen for det kjenner jeg.

Nå skal jeg ta med meg lille P ut i sola, tusle en tur og dra litt pollen godt ned i lungene, kysse min kone og nyte resten av helga.

God søndag! :)

fredag 25. mars 2011

Fru Forever Positiv


I går var en av de verste dagene jeg har hatt på lenge. Å dra hjemmefra når Pelle hadde vondt, var helt forjævlig selv om konemor var hjemme hos ham. Hun tok ham med bort til veterinæren (som gudskjelov holder hus 200 m fra oss) og han greide ikke gå dit engang, han bare hyla. Krummet ryggen, skalv og virket helt kraftløs i bakbena. Og her satt jeg på jobb og prøvde å holde maska.. Han fikk en dose smertestillende og ble hos dyrlegene hele dagen - og ble levert på døren rett før jeg kom hjem. Måten Maud og Lene på Vettre Dyreklinikk behandler oss og Pelle på er bedre enn alle leger og veterinærer jeg har vært innom tilsammen i hele mitt liv. Snakk om å føle seg ivaretatt og fulgt opp og ikke minst - brydd om!

Da jeg kom hjem satt han stolt og glad i sofaen og var tilsynelatende like frisk og rask som han pleier være. Halen virket igjen og gikk som en propell og jeg ble overøst med våte hundekyss. (Ikke på munnen, der går grensen selv for meg, uansett hvor rent noen påstår det er i en hunds munn. Han vasker tross alt lille-Pelle med den samme tunga.) Vi gikk en liten tur før jeg hentet medisinen hans på apoteket og tornadovasket hele huset inkludert oppvask og klesvask og middagslaging. Tydeligvis mye oppdemt frustrasjon som måtte ut etter å endelig kunne slappe av litt.

I dag er han sitt gamle jeg, men det jeg nå begynner å lure på, er jo om han faktisk har hatt vondt lengre enn vi har forstått. Jeg har lest alt jeg kommet over om syringomyeli på nettet, og det begynner jo dessverre å bli en del, og det er mye vi har tilrettelagt for ham som vi ikke har tenkt over er tilrettelegging engang. Som å ha en puff ved sofa og seng sånn at han kan gå opp og ned som han vil, ikke tvinge ham til å gå når han har "slått seg vrang" på tur og ser på deg med et bedende blikk som sier “ta meg opp, vææærsåsnill!”, ha seng med høy kant for at han kan ligge med hodet hevet og flere sånne små ting i har gjort uten å tenke over det. Har han faktisk hatt vondt de siste tre årene? Bare tanken gjør meg helt kvalm. Vi skal prøve at vi kan for å la ham ha et godt liv, men jeg synes ærlig talt han skal slippe å bli en slave av sterke medisiner over alt for lang tid. Aporopos hundehold og hundevett, her er en god artikkel fra Rådet for Dyreetikk for dere som er interessert.

Nå skal vi prøve Neurontin (og en ting til jeg ikke husker hva heter) en stund, så får vi se om det blir noen forandring. Han har fått beskjed om å holde seg i ro i helga, og jeg må jo bare le oppi det hele. Holde seg i ro, eller? Pelle Propell? Gudd løkk. Men jeg lover, vi skal prøve.

I kveld skal fruene møte de skamløse søstrene fra Møre, og det gledes! En fantastisk gjeng jenter fra det som en gang var mitt andre hjem, den lille bygda Tingvoll. (Jeg liker meg i små bygder jeg?) Pluss noen "utskudd" som har kommet til underveis. Det er alltid like morsomt og godt å møte dem, og som jeg har skrevet før: selv om jeg har bodd her på Østlandet i snart halvparten av mitt liv, er den tryggheten og det samholdet jeg føler når jeg møter mine sambygdinger, om det er fra fjell eller fjord, helt enestående.

Nå om dagen er denne tryggheten noe jeg virkelig lengter etter.

Ha en strålende dag der ute! På bildet ser dere sola skinne over Konglungen – nå er det vår!
(Og dette er akkurat hvor langt man kan skrive på mobilen på vei fra Vettre til Youngstorget. Så vet du det også!)


torsdag 24. mars 2011

Fru Bekymret


I dag hadde Pelle sitt første anfall etter at han fikk diagnosen syringomyeli. Jeg skulle slippe ham ut og så hylte han høyt, noe som gjorde at jeg trodde jeg hadde tråkket på ham. Jeg flyttet meg og skulle til å åpne døra igjen da han hylte en gang til. Da skjønte jeg det: Det er sånn det kommer til å bli. Jeg slapp han ut og han gikk ut på snøen og falt selvsagt gjennom. Og for hver gang han falt gjennom den råtne snøen, hylte han høyt. Har du non gang hørt et dyr hyle i smerte så vet du hva jeg mener. Det skjærer gjennom marg og bein.

Jeg hentet ham, og han ble stående og skjelve og se ut som verdens tristeste lille hund. Nå som vi vet hva det er, skjønner vi jo at det vi trodde var kuldefrysninger i vinter, ikke var det. Det er rett og slett en del av det hele.

Vi gikk inn, lokket med yndlingsgodbit men ikke engang det var interessant. Han bare klynget seg til meg mens han fortsatt så på meg med det triste øyet sitt. Heldigvis begynner ikke konemor på jobb før senere, men å gå fra de to nå var ikke noe morsomt. Og hva gjør vi? Kan man være hjemme fra jobb pga syk hund? Hvor vondt har han? Hva gjør andre i slike situasjoner?

Når det komme til slike ting så kjenner jeg at jeg ikke er en rutinert og erfaren hundeeier. Jeg har rett og slett ikke peiling på hva jeg skal gjøre, hadde det vært opp til meg hadde jeg tatt med meg kona og Pelle og lagt meg under dyna igjen og ventet på at alt skulle bli bra. Selvsagt gjør jeg ikke sånt lenger, jeg er tross alt snart 40 år, men det hadde jaggu vært godt - spesielt om jeg hadde vært sikker på at det fungerte. Men det gjør jo ikke det. Ikke denne gangen.

Nå er ikke en hund all verden sier kanskje du, vi kan jo bare kjøpe en ny, men har du aldri hatt hund selv tør jeg påstå at du ikke forstår hva som foregår inni meg nå. Jeg ser på meg selv som en ganske sterk jente som kan stå støtt i en orkan, men dette med Pelle gjør meg så svak at jeg er redd at hvis noen hever stemmen til meg vil jeg begynne å gråte.
- Og jeg gråter kun til triste filmer.

Den bisarre gleden i det hele er at jeg ikke er alene om dette. Konemor står last og brast ved både lille P's og min sin side. Og vi ved hennes. Den hellige treenighet. Uten den hadde jeg vært sjanseløs.

Ha en fin dag der ute, ta vare på hverandre! :)


onsdag 23. mars 2011

Fru Bjørneskinnfell


Opp som en bjørn og ned som en skinnfell, er det ikke noe som heter det? Selvfølgelig fikk jeg restskatt, det var jo bare det som manglet nå synes jeg. Eller. Forresten, det har ikke vært noe galt med bilen enda! Blir nestemann ut den da sikkert. Er jo godt på vei for såvidt, jeg glemte å ta ut motorvarmeren her for et par uker siden, og kunne observeres inn mot oslo som en av de idiotene jeg før har ledd så høyt av. En skal ikke kaste stein i drivhus som jeg pleier å si. Det slår en i bakhodet tydeligvis.

Jeg begynner å lure på om dette siste året som trettis prøver å fortelle meg noe? Jeg har jo gledet meg til å bli 40 siden jeg ble tretti, og det blir jo ikke mindre lengsel for å komme seg ut av disse forbanna oddetallsårene når hele verden er imot meg! Jada jeg overdriver. Det er ikke så ille. Jeg kunne som tidligere skrevet, bodd i Japan. Samtidig må det være lov å bli forbanna over sine egne drittale greier og klage litt, samtidig som man også bryr seg om hva som skjer i resten av verden. Men som sagt, jeg har ikke så alt for mye å klage over. Dessuten er jo feks restsskatten bare penger, og det skal man tross alt ikke bry seg så mye om eller snakke om hvis man skal være politisk korrekt - noe jeg for øvrig prøver å unngå å være her i min egen blogg. Her er det fritt fram, og takk for det. At det blir absorbert av noen der ute får bli en tanke jeg tar til meg en annen dag.

Alt kunne vært litt verre, jeg kunne sittet i en av de bilene som står dønn langs E18, men istedet suser jeg forbi med bussen mens jeg sitter her og skriver. Akkurat det er et av dgens høydepunkter. Selv om det ikke kommer så mye fornuftig ned på papiret så er det deilig å sitte ved vinduet, se utover sjøen og alle de fine stedene som står og gleder seg til å bli snøfri og gir meg et ørlite håp om at alt i verden (og min verden) skal ordne seg.

At pollensesongen har begynt, øynene klør, halsen stikker, nesa kiler og alt jeg putter i munnen gir en eller annen form for allergisk reaksjon, orker jeg ikke å bry meg om. Det betyr at denne forbanna lange og trøblete vinteren straks er over og at plena vår igjen skal bli grønn! At gressklipperen som gikk til skogen i fjor må erstattes av en ny, at snøen som forsvinner avdekker hvor på taket det lekker og at vi må sette opp et nytt gjerde rundt halve huset pga veien som har blitt bygd, det gidder jeg ikke bry meg om i dag.

Jeg vil heller bry meg om at Pelle og konemor ga meg noen gode smasker og klemmer da jeg gikk hjemmefra i dag tidlig, og at min fortsatt Osloferierende mamma og fastboende lillesøster skal bli med meg hjem etter jobb og spise svensk ertesuppe med sennep og oregano. Slike små ting er mye hyggeligere å bry seg om.

Og så skinner tross alt sola.
Ha en nydelig dag - smil med hjertet! :)

tirsdag 22. mars 2011

Fru Vårglad


Noen ganger blir jeg sittende på bussen og smugtitte på hva folk skriver på mobilen. Jeg vet det ikke er lov men så er det sånn at øynene automatisk trekkes mot ett eller annet og så plutselig tar jeg meg selv i å sitte og lese. Selv om det er en meter unna og jeg bruker briller for nærsynthet. Skjønn det den som kan. Jeg ser ikke alt som står selvsagt, jeg får med meg noen ord og så fyller jeg i resten selv.

I dag kom det på en dame i mammas alder, dvs snart 60, og det første hun gjorde var å ta frem mobilen og skrive en lang melding til mamman sin om hvor deilig vårvær det er. Og selv om jeg skulle hatt smekk på lanken for å ha smuglest, ble jeg bare glad! For det hun skrev var så hyggelig og så nærværende, ikke bare fordi hun var en godt voksen som gledet sin mamma med en vårmelding - vi satt der bak i bussen, konemor og jeg, fortsatt i vinterhabitt, og kjente at det ER på tide å ta frem vårklærne!

Jeg våknet før jeg måtte i dag, hadde god tid og greide å kle på meg noe som verken var hullete eller loslitt (og som man ikke ser når det er vintermørkt ute og dårlig belysning på soverommet - gjett hvem som skal ha årets opprydning og ikke minst KASTING av klær til helga? Jeg føler jeg har bodd i de samme klærne siden oktober, nå er det jaggu meg HELT nok!). Det ble uansett noe svart, jeg er fortsatt blek og kler ikke noe annet, men det var helt uten antydning til "det varme under"! O lykke! (Vi må ikke glemme at jeg er min egen bestemor. Klart det må være noe varmt under!)

I dag skal jeg møte MIN mamma etter jobb. I vårværet! Det er noe helt spesielt det, å møte mamsen i Oslo - det er nesten ferie og fridag på en dag, selv om det er en vanlig arbeidsdag. Etter å ha feiret konemors bursdag i helgen, med den ene godsaken etter den andre, skal det bli hyggelig å avslutte mammabesøket med en pizzadate i byen.

Vi har i løpet av helgen kunne slå fast at familieordet vårt må være "Mmmmmmmmmmm", avsluttet med et fornøyd sukk. Og det gjelder både konemors og min familie. Makan til matglede! Lørdag var det bursdagskaker på Pascal, og hadde man ikke visst (og sett) bedre, kunne det sikkert høres ut som om hele gjengen gjorde noe helt annet enn å spise ved bordet. Det var sjokoladefondant-mmmmm, pasjonsfruktsorbet-mmmmmmm, bringebær-mmmmmm og kaffe-mmmmm og på kvelden var det duket for middag hos oss i Askelien. Kamskjellnytelse, lammeskank på en seng av limabønner og grønnsaker, selvfølgelig vin som var perfekt tilpasset og det hele ble avsluttet med mangosorbet til dessert.
En liten nedtur å spise karbonade på brødskive til middag i går, kan man si.

Pellefant har det ålreit, han er jo ikke noe sykere nå enn han var før vi fikk diagnose på ham - det er viktig å huske oppi det hele, selv om vi behandler ham ENDA litt bedre enn vi har gjort tidligere. Jeg er usikker på hvordan det egentlig går an, men tydeligvis. Han spretter rundt og leker med bamsen sin, får oppmerksomhet og godbiter hele tiden og vi er i dialog med veterinær om medisinering. Dette er en av de tingene jeg ikke kan skrive "det ordner seg sikkert" om, for all statistikk er imot meg på det punktet, men jeg slutter aldri å tenke positivt likevel. Mirakler KAN skje.

Og jeg må vel avslutte dette før jeg blir alt for gladkristen.
Det jeg egentlig bare ville fram til, var at det er så viktig å sette pris på de små ting og å prøve å finne noe å være glad for - selv om man har en sorg inni seg.

Nyt vårsola, allergiplagene og hverandre!
FIN tirsdag til verden! :)

fredag 18. mars 2011

Fru Syringomyelia


Bildene fra MRI-scan viste det vi har hatt mistanke om lenge, men har fortrengt og nektet å ta til oss. Pelle har syringomyelia. Han har uttalt syringomyeli i hele nakken frem til C6 (for de profesjonelle) som ligger og lager helvete. Den er 8mm i diameter. I tillegg har han et vermisbrokk. (Brokk på lillehjernen.)

Vi leverte Pelle på Jeløy Dyreklinikk i dag tidlig, kjørte en tur til Strømstad for å kjøpe knekkebrød og vin mens vi ventet, og på veien tilbake ringte de oss og sa de hadde funnet noe. For første gang i mitt liv forsto jeg hva forfattere mener når de skriver at "hun fikk en metallaktig følelse i hodet. Det var akkurat som om alt ble blankt og kaldt." Sånn føltes det. Da visste vi at det ikke bare var en ørebetennelse eller noe annet "fjas" (i denne sammenheng) som feiler den lille hunden vår.

Da vi kom frem, ble vi først ført inn på et stille venterom, og bare det fikk oss til å forstå at vi faktisk sto ovenfor noe alvorlig. Nå var det ikke bare en tanke lenger. Dyrlegen kom og hentet oss og vi fikk se bidene fra scanningen. Der lå det, svart på hvitt, det helvetes forbanna væskefylte hulrommet som (antagelig, jeg håper jo at det ikke vil skje!) bare vil bli større og større og skape smerter og gjøre det allerede tilmålte korte livet hans, enda kortere. Vi har jo hundene våre bare på lånt tid, vi vet jo alle at de vil dø før oss, men å få det sånn rett i ansiktet var ingen hyggelig opplevelse.

Nå ligger en ganske så slapp liten knert i sofakroken sammen med konemor, sover og grynter etter narkosen og har ikke den fjerneste anelse om hvor lei seg mødrene er. Jeg har sagt, helt siden vi fikk ham, at "han lever jo bare i 10 år, selvfølgelig skal han få den godbiten selv om han ikke har gjort en dritt for å fortjene den!" Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å slutte med det nå. Jeg har skjemt ham bort fra dag en, men jeg angrer ikke et sekund, selv om han kan være litt masete og gjøre oss litt forlegne når vi er sammen med andre. Han er uansett den vakreste lille hunden som finnes, og vi skal gi ham all den kjærlighet og oppmerksomhet han vil ha, helt til han trekker sitt siste sukk. Om det er om to år eller om 10 år er det samme, godt skal han ha det uansett.

Jeg har fått på meg røykejakka og herretøflene og sitter i stolen og drikker en velfortjent konjakk. Her skal jeg sitte resten av kvelden, se på to av de jeg elsker høyest i verden og glede meg bittelitt over at ting kunne vært så uendelig mye verre. Vi kunne bodd i Japan. Vi kunne hatt et nedbrent hus. Vi kunne vært alene uten en liten propell av en hund som ligger oppå hodet mitt om natta, snorker som en full sjømann og røyter i maten vår. Jeg leste i et hundeforum at "Mat uten hundehår smaker rart." Jeg er tilbøyelig til å si meg enig.

Pelle skal få det beste livet en hund kan få, og jeg vet at om jeg noen gang kommer tilbake i et senere liv, vil jeg bli VÅR hund. Da vet jeg at jeg kommer til å leve som i en blomstereng fyllt av solskinn og få godbiter før jeg sier pip.

Ha en fin fredagskveld - husk å ta vare på hverandre! :)

mandag 14. mars 2011

Fru Fremtidshåp!


På lørdag var konemor og jeg i Oslo og flottet oss på den fantastiske nyåpnede frisørsalongen WHITE i Kirkegata. Ikke bare er det et superfresht lokale som nesten gir meg rockefot, det er også bemannet med noen av de flinkeste frisørene i mils omkrets. (Nei jeg overdriver aldri.) Resultatet av dagen ble en nyblondert og kult klippet kone, mens jeg tok`n helt ut og ble klippet ultrakort og farget MØRK. Jeg kan ikke huske sist jeg var en korthåret brunette, men du store så BEHAGELIG det er!

Etter at det gikk opp for meg at jeg aldri får hår a la Henriette Lien, har det ligget og ulmet i bakhodet at jeg kanskje bare skulle kvitte meg med hele hestehalen. Og da frisør og kone sammen konspirerte og "bestemte" seg for at jeg skulle se ut som Emma Watson gjør om dagen, sa jeg faktisk bare ja og satte meg ned i stolen. Jeg angrer ikke en millimeter. Makan til hyggelig oppmerksomhet som jeg har fått i dag, kan jeg ikke huske sist jeg fikk. Ja til galskap og forandring! Og så enkelt det var i dag tidlig! Ingen hårføner, børste og balsam og annet fjas. Jeg tror jammen jeg sparte et kvarter. TENK så mange timer et kvarter om dagen blir til slutt, som jeg kan bruke til noe annet og morsommere enn å føne håret?

Fra forfengelighet til andre problemer. Dere som har fulgt denne bloggen i vinter, vet at vi har hatt det ganske kaldt. Eller, det var jo egentlig en liten underdrivelse. Vi har fryst oss blå! Da jeg så konkurransen på Enova.no, var jo saken klar: Vi er en opplagt vinnerkandidat! Søknaden vår til å vinne etterisolering og nye vinduer finner du HER! Hvis du ønsker at vi kan få noe annet enn ulltepper, varmetepper, ved og tøfler til jul - ja da er du en knupp og gir oss din stemme (og gjerne deler den videre i de sosiale mediene)! Vi skal jo selvsagt gjøre noe med kulda her uansett, men det hjelper bittelitt på inspirasjonen å være med i denne konkurransen.

Nå går det heldigvis ugjennkallelig mot vår, øynene renner og nesa klør, pollen er på vei og i dag gikk jeg uten dunjakke for første gang siden oktober i fjor! Det nesten litt krise å tenke på kjenner jeg. Fy søren det skal bli godt å gå i lette klær og sko igjen, for ikke å snakke om å få kle seg i litt farger, få fregner på nesa og litt brunfarge som IKKE er solpudder og annet sparkel. Mens vi venter på våren sitter vi under ullteppene våre, fyrer i ovnen og drømmer at alt er bra med Pelle som skal scannes på fredag.

GOD mandag, og husk å stem på oss! :)

lørdag 12. mars 2011

Fru Spaltelørdag


Det føles litt bak mål å skrive om tiaraer og prinsesser i disse tider, men til mitt forsvar ble jo dagens spalte i Opdalingen skrevet før katastrofen i Japan skjedde. Hvis du har "hengt her" på bloggen en stund, vil du også merke at jeg har resirkulert et innlegg, av den enkle grunn at hodet ikke har vært tilgjengelig for noe nytt pga andre ting å tenke på.

Katastrofen i Japan er av så store dimensjoner at jeg ikke greier ta det innover meg. Jeg har ikke lyst til å se verken på tv eller på nettet, men jeg MÅ jo. Jeg synes så synd på alle menneskene - og dyra, som opplever det som skjer der nede! Og her klager vi over høye strøm- og bensinpriser?? Jeg har sett at det oppfordres på Facebook til å ikke fylle bensin på en gitt dato - jeg vet jeg skal fylle DOBBELT så mye den dagen, bare for å vise hvor teit jeg synes sånt er. Generelt. Ikke bare fordi det settes i perspektiv i disse dager.

ALLE gode tanker og bønner sendes til Japan og alle som er berørt av dette på en eller annen måte.


Det finnes en prinsesse i oss alle!

Helt fra jeg var lita jente, har jeg elsket dilldall, prinsesser og rosa stæsj. Sett ut i fra at jeg nå nærmer meg 39 kan man vel si det burde begynne å gå over, men nei da. Jeg er fortsatt den som sitter med stjerner i øynene når jentene på jobben forteller om 9-årsdagen til dattera og hva hun fikk i gaver… hårbøyler, hårspenner, glitter, stas, pennal, tusjer, fargeleggingsbøker. Jeg blir varm i hjertet bare av å tenke på det. Det er fantastisk å være et lite menneske og å kunne bli så glad for sånne små ting! Og det er enda mer fantastisk å være et voksent menneske og å bli så glad i sånne, i verdenssammenheng tross alt, små ting! Tenk å glede seg så over en rosa hårspenne med glitter på? I en alder av snart 40?

Jeg er som en femåring i lekebutikker. Jeg tar på alt, klemmer på alt, lukter, rister, ler, sukker, ”ooooi”-er, fniser, maser, sutrer, smiler… stort sett hele spekteret av hva en femåring hadde greid å prestere. ”Kan jeg få en såååååån, væææærsåsnill?” enten det er snakk om hårspenner, bøker, stjernekikkerter, bilder eller fine kjoler. Jeg ELSKER rett og slett dilldall. Jeg kan simpelthen ikke få nok av det! (Takk til min kone som jevnlig presser meg til å rydde opp, sortere og gi bort noe av dilldallformuen min til noen i rett alder.)

På nattbordet mitt står det fire ting. (Ja tenk, kun fire!) En lampe, tre bøker og en vekkerklokke. Oppå den vekkerklokka ligger tiaraen min. En nydelig tiara i sølv, med diamanter og rosa blomster på.

Hver morgen når jeg våkner, ser jeg på den og smiler og “tar på meg” min indre prinsesse! Den indre prinsessen strekker seg så lang hun er, hopper elegant ut av sengen (som prinsesser selvsagt gjør) og tripper ut på badet der hun synger vakre serenader i dusjen, sminker seg, føner håret, pynter seg med smykker og kler på seg prinsesseklærne sine før hun svinser i vei ut i verden.

Min indre prinsesse er rik, pen og slank, er alltid sunt brun (som om hun har vært på seiltur i flere måneder) har fabelaktig langt flott tykt blondt hår som alltid er glansfullt og aldri har spor av ettervekst, er lynende intelligent, bor på en herregård med hushjelp og gartner, har en vanvittig bra bil som det aldri er noe galt med, er adelig og heter Av noe til etternavn, er gift med sin kone som driver eget suksessfullt cateringfirma og har mange venner som hun ofte er på byen og drikker champagne med.

Min indre prinsesse vet alltid hva hun skal ha på seg når hun våkner om morgenen, hun vet hva hun skal si i enhver situasjon, hun kan konversere med alle uansett plass i hierarki eller på rangstiger. Hun ser ikke forskjell på feier og konge. Hun kommer inn i en eksklusiv klesforretning og ser ut som hun eier den og gir signal til de ansatte at de er der for å glede henne uansett om hun er kledd i joggebukse og caps, hun jobber med veldedighet og gir penger til alle som har det vondt, hun kjøper dyre og flotte gaver til de hun er glad i selv om det bare er en vanlig tirsdag og hun hadde lyst til det, hun har alltid tid til alle vennene sine og besøker besteforeldrene og foreldrene hver helg, hun sitter barnevakt for venners barn når det måtte passe og hun går lange turer med hunden flere ganger om dagen.

Vi skulle alle tatt på oss en indre tiara litt oftere – tenk så mye enklere ting hadde blitt da! Husvasken hadde gått som en drøm, baksnakking hadde vi ikke forstått hva var, snømåking hadde vært lett som bare det og hverdagen med minusgrader, utfordringer og slit hadde helt sikkert blitt litt lysere.
Før du går ut i dag, tenker du over det jeg har skrevet. Smil til alle du møter på din vei bort på Auna, sving litt ekstra på rompa, snik deg inn i en hage og sleng deg i tauet som henger fra treet mens du ler høyt, ta på en fargerik leppestift - og din indre tiara. Det er helt sikkert noen som kommer til å se rart på deg, men det hever du deg glatt over, det er tross alt DIN dag og du gjør som du vil med den!

God helg!

onsdag 9. mars 2011

Fru Tung i hjertet


Det er stille herfra om dagen gitt. Inspirasjonen på privaten mangler og dagene på jobben er litt ekstra lange, og kombinerer man det med fortsatt vinter og kuldegrader, ja da sier det sitt. Jeg vet jo at så fort sola begynner å varme så sniker både inspirasjon og engasjement seg tilbake! Jeg begynte å blogge på bussen hjem fra Oslo, men til og med det er et tiltak. Og hvis det er tiltak å skrive, ja da er det like greit å vente til en annen dag.

Det er mye som skjer her hjemme også. Ikke nok med at det har vært brann her i vinter, under 10 varmegrader på stua og puter har fryst fast i veggen, frosne vannrør og så mye snø på taket at ytterdøra nesten ikke har gått å få opp, nå er det lekkasje på spisestua. Les og gråt sier jeg bare, jeg nekter å ta det til meg. Jeg setter meg ned og glor på tv`n, fyller hodet med hjernedødt møl som feks Paradise Hotel og legger meg klokka ti. Leser bok og sovner med brillene på nesa. I tillegg til dette har konemor vondt i nakken og sliter med det, bilen har ikke fått en kattevask engang siden november og Pelle skal til Jeløya og utredes for alle Cavalier-eieres store skrekk; Syringomyelia.

Det kunne vært verre. Alt kunne alltid vært verre, men akkurat nå føles ting litt tunge. Takk og pris har jeg evnen til å bare dytte alt bak i bakhodet og nekte å tenke, ta på smilefjeset og se på ting med galgenhumor, men jeg vet jo at jeg må ta det frem igjen. Spesielt det med Pelle. Vi trodde jo han var nogen lunde friskmeldt men det ser ut som vi tok feil. Han har liksom fått ALT han? Ikke nok med at han ble angrepet og øyet hans ble revet ut da han var 6 mnd, i tillegg har han løse kneskåler, en hjerteklaff som vil skape problemer om noen år, nå tror veterinæren at årsaken til (bl.annet) anfallene kan komme av Syringomyelia.

For dere som ikke vet hva Syringomyelia er, kan dere ta en titt på DENNE siden. Tilstanden antas å oppstå grunnet avl på cavalierens hodeform. Skallen er i praksis blitt for trang til å romme hjernen og lillehjernen – og sistnevnte presses derfor ut i ryggmargen. Dette sperrer for spinalvæskens naturlige flyt. På grunn av dette dannes det væskefylte hulrom i ryggmargen i nakkeområdet – definert som Syringomyelia (SM). (Takk til DENNE siden for info, beklager at jeg ikke spurte om lov til å kopiere. Akkurat nå synes jeg det er bedre å få tilgivelse enn tillatelse.)

Det er med andre ord en alvorlig sykdom og jeg krysser alt jeg har av armer og bein for at lille Pelle ikke har et snev av dette. Jeg er redd at uansett om jeg krysser hvert eneste hårstrå jeg har, så tar jeg feil denne gangen. Symptomene hans er litt for opplagte. SELVSAGT tar jeg ikke noe på forskudd, dere som kjenner meg vet jo at jeg aldri gjør det, men noen ganger tar realismen til og med meg.

Det som er det verste med hele sykdommen, er at det ikke er LOVPÅLAGT at oppdrettere scanner hundene sine før de bruker dem i avl. Når man nå vet mer og mer om dette, og det i tillegg dukker opp tilfeller bak hver en busk, da er det over min forstand at det ikke blir seriøst tatt tak i av alle som har noen som helst befatning med Cavalierer. Det finnes noen ildsjeler der ute, og all ære til dem, men de kan jo ikke kjempe denne kampen alene! Jeg driter i om oppdrettere går konkurs om det blir pålagt å bekjempe sykdommen eller om de av egen fri vilje gjør det for å opptrå profesjonelt, det er LEVENDE skapninger dette handler om, og folk som jobber med dyr burde ha dyrenes helse og velferd i høysetet, ikke sin egen lommebok!

Jeg orker ikke skrive mer om dette nå, jeg kunne skrevet meg blå om temaet, men det hjelper antagelig ikke verken Pelle eller andre. Jeg håper bare at scanningen viser at vår llle krabat slipper medisinering og smerter, at han kan få leve hele livet som den viltre og glade krabaten han er.

Kryss fingrene, send en bønn til en eller annen og ha Pelle i tankene - da gjør du MEG glad i alle fall!

God onsdag der ute! :)


søndag 6. mars 2011

Fru Gullnasjon!


GRATULERER Norge med verdens beste skiløpere! Det er jo bare helt utrolig, at det går an! Jeg tar av meg hatten, bøyer meg i støvet, tørker tårene og spiser en ekstra vaffel med ekstra smør på. Makan til prestasjoner, jeg er så imponert at jeg nesten får lyst til å ta på meg skia og spurte en runde nede på jordet her.

Og så blir det snakket og skrevet om at dagens barn ikke vil gå på ski? Dette må jo være en helt perfekt anledning til å få dem ut i friluft - med de forbildene vi har nå burde de allerede være på vei ut i smørebua spør du meg. Jeg leste en artikkel i Budstikka om dette, om at barna ikke ville gå på ski i gymmen, og det var noen som hadde kommentert at det var fordi de ikke hadde råd til å kjøpe utstyr til barna sine. Det er greit nok det, den forstår jeg veldig godt, men når skolen stiller med ski og sko til de som ikke har selv, burde det ikke være noen grunn til at de IKKE er med.

Mine ski er fra 80-tallet en gang, da jeg var storkjefta fjortis og sa at hvis jeg fikk nytt utstyr skulle jeg bli med på Nerskogrennet. Så vidt jeg husker så er det et renn på 3 mil, og bare det burde skremme vannet av en som går ca to kilometer hver påske og er fornøyd med det. Jeg fikk selvsagt nye ski, jeg gjennomførte rennet - en time bak hun jeg skulle gå sammen med, men du store min så moro det var etterpå! Og skia funker like godt den dag i dag. Til og med mine pastellfargede skøytesko brukes fortsatt.

Selvfølgelig forstår jeg at ikke alle synes det er moro verken med ski eller snø, og det er sikkert lett for meg som kommer fra ei fjellbygd med skispor rett utenfor døra å si noe sånt, men ha overbærenhet med meg - jeg blir litt revet med når det er sol og VM og Norge har prestert som vi har gjort. Eller, ikke vi. DE har prestert som DE har gjort - med det Norske flagget på lua. Jeg har sittet her på ræva og grått mine tårer, kasta genseren i kampens hete og heia dem frem, og den eneste frisklufta jeg har fått hittil i dag var da jeg åpnet kjøkkenvinduet for å lufte ut osen fra vaffeljernet.

Forbilder er de, uansett! Og NÅ skal jeg ta på meg mariusgenseren, anorakken som svigerbestefar brukte i sin tid, topplua som klør og gå ut i sol og vår!

Gratulerer med dagen og ha en fin søndag! :)

lørdag 5. mars 2011

Fru Tiara


Ahh, det er ingenting som er så deilig som å våkne til en ny dag, være frisk og rask (Jeg tok to glass vin i går, man vet tross alt aldri) strekke seg så lang som en er, titte ut vinduet og se sola skinne over hele Vettre, fuglene kvitrer og det DRYPPER fra istappene på taket! (Jeg vet. Vi har et slikt hus som blir brukt i "har du slike istapper er det noe galt med huset ditt"-reklamer.) Jeg gir en lang blaff i dårlig isolasjon, feil isolasjon og istapper - VÅREN er rett rundt hjørnet!

Jeg var snill kone i dag og kjørte kona til jobben. Hun jobber på Røa og det er tydleigvis midt i VM-sirkuset hva gjelder innfartsårer, så greit å sørge for at hun kom seg trygt frem og ikke ble stående i en eller annen kø på Lysaker. Jeg burde jo utnyttet dagen til å sove lenge, men neida, her er vi oppe og spretter klokka sju - og i tillegg er huset ryddet, soverommet omorganisert og vaskemaskina durer. Det har jo selvsagt med at det er VM på tv å gjøre også, at jeg ikke gikk og la meg igjen. Selv for en som ikke er SÅ veldig interessert, foruten om når Norge tar gull. Da løfter jeg blikket og gråter en skvett.

Når Northug skrenser over mål og "hele verden" raser, da ler jeg meg skakk og skulle ønske han hadde tatt en piruett også. Det er faktisk HELT utrolig hva folk bruker energien sin på å irritere seg over. Og det skrives spaltemeter på spaltemeter om NONSENS og folk dirrer i harme over en så uhøvla oppførsel og klager over at "det var bedre i gamle dager" og "hva har skjedd med idretten" og "hva slags forbilder er dette" og "utviklingen går feil vei" og jeg kunne fortsatt i evigheter.

Vi snakker her om verdens beste langrennsløpet, han nedlegger så mye tid og krefter på at vi i Jantelovens høyborg skal få stå sammen med 100 000 tusen andre på Universitetsplassen og synge "Ja vi elsker" og føle oss som konger av Tellus - og så SYTER vi som små drittunger for at han i gledens rus gjør EN annerledes ting? Hva hadde DU gjort om du gikk først over mål og ALLE rundt deg heia på deg, hele stadion var fyllt av Norske flagg og kubjeller og hurraropene var så høye at du ikke kunne høre dine egne tanker?! Hadde du ikke blitt LITT euforisk og fått lyst til å slå hjul over mål? Og vi syter og klager over at HAN er en snørrvalp - hva er VI da, som henger oss opp i noe Hellner (som ble forbigått) ikke engang brydde seg om? Det er faktisk ikke mulig å syte mer enn det Nordmenn gjør. Bortskjemte, selvhøytidelige Nordmenn som er så vant med å få hva vi peker på at når vi får det, setter vi ikke pris på det engang. Og for all del - du må IKKE tro at du ER noe! Selv om du er verdens beste! Ta en bolle, altså. Gå og tren til Birken istedet, det er tross alt mye mer verd.

Sånn ja! Der steg temperaturen i stua betraktelig, helt uten at jeg la inn en eneste vedkubbe! Man kan jo lure på hvorfor jeg blir så engasjert i at folk blir engasjert, men er det ting jeg synes er URETTFERDIG så greier jeg ikke la være å bry meg. Jeg er så FOR at folk blir løftet frem, at folk som virkelig VIL noe skal få lov til det, at de skal få LOV til å tro at de kan, og lov til å tro at de ER noe!

Jeg øver meg hver dag på akkurat det der! Jeg har jo nevnt min indre tiara noen ganger - her er bilde av den. Sånn ligger den i vinduskarmen sammen med en sten fra bryllupet vårt. Hver morgen når jeg trekker fra gardinene, ser jeg på denne og "tar den på meg". Om det hjelper? Ja det tror jeg faktisk. Og hvis det gir meg selvtillit å ha på en indre tiara, så la meg få lov til det da. Ta på en du også, så skal du se at du gir faen i om Petter hopper over målstreken eller om han legger seg ned og ruller over. Mulig en slik tiara gir deg litt bedre humor også, i tillegg til trua på deg selv.

Tro du er noe!
God lørdag! :)

onsdag 2. mars 2011

Fru Godlukt!


Etter en lang dag på jobben, med hæla i taket, tenna i tapeten og fingrene limt til tastaturet, var det utrolig godt å komme hjem til Askelien. Det er så fantastisk å gang på gang oppdage at i det man går inn døra her, synker skuldrene ned, pulsen inntar normalen og livet føles helt bra igjen! Jeg vet ikke om det er den timen det tar på bussen hjem som gjør det, eller om det er det å komme HJEM til sitt eget lille kalde hus som gjør det, jeg er uansett VELDIG glad for det.

Når i tillegg dagen, som startet med krangling med klesskapet, dårlig hårsveis, kalde tær og generelt litt dårlig humør, viser seg å inneholde skryt, komplimenter og verdens hyggeligste kollegaer og i tillegg avsluttes med at jeg får besøk av en sprek langrennskar med medbragt diffuser fra Nöelle, DA skal jeg ikke klage mer.

Jeg vant en diffuser i en giveaway hos min nærmeste "naboblogger" Fru von Krogh for en tid tilbake og hadde helt glemt det. Men i dag fikk jeg den, og nå sitter vi her i stua i godlukten og drømmer oss bort! Jeg siterer fra siden til Nöelle: "Vår bestselgende duft Arctic Ocean vil få deg til å føle at du står rett foran det åpne havet og kjenner den friske brisen. Hvem drømmer vel ikke om en perfekt dag ved havet, med bølgesus og sand mellom tærne. Denne duften passer i alle hjem." Herlig!

I tillegg fikk jeg nettopp mail om at en del av prosjektet vi jobber hardt med om dagen, er godkjent og klart til bruk, så i kveld skal jeg sove som en hvalross med smil om munnen. Med frykt for å skyte meg selv i foten tar jeg sjansen og sier at jeg ikke tror at jeg har jobbet så målbevisst og GODT i hele mitt liv, som jeg gjør nå om dagen. Jeg har sagt det før men sier det gjerne igjen: jeg tror jeg har funnet arbeidsplassen i mitt liv. Amen.

GOD onsdagskveld! Og gratulerer mitt gamle bosted Sveg med gull i dag! Godt jobbet! :)

tirsdag 1. mars 2011

Fru Munter


I går var lille Pelle hos veterinæren på Lørenskog Dyreklinikk for å sjekke hjertet sitt. (Lørenskog fordi jeg har en overbevisning om at de er bedre enn Oslo Dyreklinikk. Mulig jeg tar feil, men har man først bestemt seg så kjører man gjerne noen mil ekstra..) Vi startet med EKG som SLETT ikke var noe morsomt (og som heldigvis ikke viste noe galt), før han fikk noe avslappende og flata ut på bordet. Deretter ble det tatt røntgen av hjerte og lunger før vi fikk være med på ultralyd av hjertet. Veldig spennende å se hvordan organer ser ut, jeg spurte så mye at jeg ikke fikk noe svar til slutt (mulig det var fordi hun måtte konsentrere seg og ikke fordi hun ble lei av meg).

Det viste seg at den ene klaffen mellom hjertekamrene ikke er helt som den skal, slik at blodet renner litt tilbake etter å ha blitt presset gjennom. Det var ganske interessant å se, den lille klaffen så ut som en løs tråd som blafra i vinden. Det som var BRA var at hun mente han ikke er plaget av det – enda. Han kommer til å bli det, fordi det kammeret som har en defekt klaff vil bli større på grunn av at hjertet må jobbe hardere enn normalt, men det er år frem i tid, til mødrenes store glede – og sorg selvsagt. Vi vet jo at han kommer til å bli plaget av dette om kanskje 3-4 år, men frem til da får vi ta en dag om gangen og være glad for at han er en (tilsynelatende) lykkelig hund. Det som er spørsmålet nå er jo HVA det er som forårsaker anfallene han får, for nå kan vi jo avskrive hjertet. Det virker jo som han er frisk og rask 99% av tiden, så kanskje de anfallene bare har vært tilfeldig? Kanskje vi ikke skal mase mer med det, nå som vi vet at hjerte og lunger fungerer?

Jeg har lyst til det. Jeg har lyst til å friskmelde ham. La ham være en glad gutt, leke med alle barna han møter på sin vei, sprette i snøen, kaste ball, bade og løpe i skogen så mye han vil – da går halen som en trommestikke og du ser det ene øyet han har, lyser av glede. (Jo jeg mener det, det GJØR det!)

Det var ikke mye futt i ham i dag tidlig gitt. Bedøvelsen han fikk, kom til å henge i en stund sa veterinæren, og det fikk hun rett i. Han har ligget i armkroken min i hele natt og purka og smatta, barbert på brystkassa og fjern som en som har røyka sokkene sine, men det var for en gangs skyld helt greit. I dag tidlig måtte vi dytte ham ut døra for en liten lufting og så gikk han bare og la seg igjen. Tipper han er sitt gamle turbo-jeg når vi kommer hjem i ettermiddag!

I dag begynner våren i følge min tidsregning. ENDELIG er januar og februar historie, fy pokker som jeg har gledet meg til å bli ferdig med dem! Etter over fire måneder med lue, store skjerf, stillongs og dunjakke er det i dag bare dunjakka som er med meg. Et par uker til (MAX) så er den permittert også.

Nå drypper det fra taket og vi blir vekket av fuglekvitter om morgenen – det går bare EN vei!

God tirsdag! :)