søndag 27. februar 2011

Fru Vinterlek


I dag er jeg støl på steder jeg ikke visste jeg hadde muskler. Grunnen er utstrakt bruk av akebrett og langrennski, utstyr som jeg svært sjelden (til tross for mitt trønderske opphav) bruker.

Gårsdagen ble tilbragt på Espa, med alt annet enn Espaboller og takk for det. Det er mulig bensinstasjonen selger en million av dem i året, men at de er de beste er å overdrive. Dessuten irriterer det vettet av meg at det står Espa boller på plakaten, og jeg har bare lyst til å stoppe og spørre hvem i huleste det er denne Espa hygger seg i halmen med. Jeg vet, jeg ER koko når det gjelder orddeling, men jeg akter IKKE å gjøre noe med det.

Nu vel. Svigers kjøpte det gamle småbruket Millom, langt oppi lia bak Espabollene for noen år siden, og har bygd nytt hus, kjøpt seg hest og høner og har skapt et fortryllende sted der det alltid står en eller annen aktivitet på tapeten når vi kommer. I går var det skistafett og aking som var øvelsene, og vi var 17 stykker som gikk så blodsmaken i munnen meldte seg for første gang på mange år. (Det gjelder i alle fall oss voksne, barna kunne vel gått hele helga uten at det kjentes i en liten muskel engang.) Fire teamledere i alderen 7 - 10 år, fire laq som gikk så gammelt klister skvatt, og gleden MIN var stor da jeg fikk gå finale mot selveste konemor! Hun startet før meg, men inspirert av Bjørgen og Northug, la jeg inn et monsterrykk og susa fra henne i siste sving. Litt stygt gjort kanskje, jeg skulle vært en gentleman, men jeg greide ikke la være. Konkurranseinnstinktet mitt tillater sjelden noe slikt.

Etter stafetten ble det matpause i lavvo, med bål og sjokolade, før hele gjengen gikk opp i akebakken. Til og med de eldste ble med, og det står respekt av at en kar som nærmer seg hundre år setter utfor med romperæsern! Mye knall og fall, ski, kjelker, akebrett, tett snøvær, snørr, rennende mascara, snø under jakka, voksne og barn i et eneste kaos, men du verden så morsomt! Det er vel sjelden brente grillpølser har smakt så godt som etter den runden, jeg spiste antagelig mest av alle og det er nesten så jeg fikk flashback til den gangen jeg virkelig VAR et aktivt barn og seks brødskiver etter en dag ute i snøen var helt normalt.

Vi avsluttet dagen ute med natursti og medaljeseremoni, før hele hurven benket seg rundt middagsbordet på Millom, til en deilig elggryte og en liten knert. Luesveis og røde kinn på store og små, det er når vi gjør sånne ting at jeg ønsker jeg gjorde det litt oftere. La gå at ryggen er stiv og antagelig trenger en time hos kiropraktor, overarmene støle og og låra tunge - det er fantastisk deilig å kjenne at man har både energi, pust og kropp til å leke. Og det er ikke før man kjenner alt dette, man faktisk tar et sekund og tenker over hvor mye man setter pris på å være frisk!

Friskt var det også å se på at den godeste Northug tok gull i Kollen i dag! Makan til kar altså, jeg tar av meg hatten - og blir enda litt mer høy på pæra og stolt av å være Trønder. OG Norsk. Jeg er forsåvidt glad vi fikk sett det i det hele tatt. Vi var litt sene ut av køya i dag tidlig, og den stakkars lille Toyotan vår har vel sjelden kjørt så fort hjemover. Selvfølgelig var innkjørselen vår både snødd igjen og fyllt opp av brøytebilen, men som den snartenkte frue jeg er, kjørte jeg opp i bakken på andre siden av veien, tok fart og dura gjennom fonna så kone, hund og snø skvatt til alle kanter. Det blir kanskje verre å få bilen UT igjen, sett i lys av at vi er to fruer med dårlige rygger og snøen er tung, men det får bli en annen dags problem.

God søndag! Og gratulerer med VM-gull! :)

fredag 25. februar 2011

Fru Fredagsfryd


Endelig fredag! Eller, egentlig ikke “endelig”, for denne uka har gått så fort at jeg synes det ikke er lenge siden vi satt i bilen på vei til Barteland. Men det er jo en hel uke siden!

Det går i hundre på jobben, jeg drømmer på andre dialekter (Balestrand og Smøla - takk til jentene!) og jeg blir ikke overrasket om jeg kommer til å få en sorgreaksjon når dette prosjektet er ferdig, så tett har vi jobbet. Gleden er jo den at vi fortsatt jobber i samme firma OG samme lokale, og det å jobbe med et så intenst prosjekt er jeg for så vidt glad vi ikke gjør HVER dag, selv om det er utrolig moro. Det er ikke igjen mye piff i oss når dagen er omme, stakkars konemor har snakket med en amøbe i noen uker nå. Jeg får gjøre det godt igjen en dag. For så vidt har jeg sikkert allerede gjort det godt igjen, sånn som jeg kakler til vanlig. Jeg har altså litt å gå på! Herlig.

I morgen skal vi kvesse konkurranseinstinktet og delta på det store Millommesterskapet 2011 og jeg har allerede festet langrennsskia på biltaket og er klar til å gruse noen i et eller annet monsterrykk. (Mulig jeg er litt preget av VM selv om jeg ikke tror det.) Jeg håper på rødsvixføre og fegner på nesa, grillpølse og iskald solo!

Aller først er det middag og rødvin i Askelien – og en hel HAUG å se på tv! Er det ikke i dag den nye serien med Ari Behn begynner? Kult. Jeg digger Ari. Jeg digger alle som gjør som de vil og ikke følger saueflokken. Det er jammen meg nok av oss som lar oss styre av Janteloven. Den burde vært død og begravet for lenge siden – la oss følge drømmene og drite i hva andre sier og mener! (Alt med måte selvsagt, Kardemommeloven bør ligge bak et hvert øre som en fin rettesnor.)

Jeg merker i alle fall at jo eldre jeg blir, jo flinkere blir jeg til å gjøre og si som jeg vil og mener, og jo flinkere blir jeg til å drite i hva folk mener. Alle mener jo alltid noe, det er slik vi lever og slik vi er og takk og pris for det til et visst punkt, men jeg synes ikke andres meninger skal hindre oss i å følge hjertene eller ungpikedrømmene.

Jeg har for eksempel bestemt meg for at jeg KAN tegne med kullstift , til tross for at jeg ikke har gjort det før, og når jeg blir rik igjen skal jeg melde meg på et kurs der noen kan hjelpe meg videre med den saken. Jeg kjenner at det ligger en ubrukt åre av ett eller annet i meg. Det er ikke sikkert det er kullstift, det kan godt hende det er jogging eller akvarellmaling – eller bare skriving, men jeg må jo finne ut av det, ikke sant?

JUST DO IT!

God helg! :)

onsdag 23. februar 2011

Fru Ski-VM


Hva i all verden har skjedd med NRK? Her benker vi oss ned i stua for å se åpningsseremonien til VM - og hva viser de?? Et tulleprogram om vestlendinger og felebytte? Det er jo helt KRISE spør du meg!

Ikke nok med at vi ikke fikk se eller høre Melodi Grand Prix fordi vi ikke hadde internett eller tv akkurat da, men nå HAR vi altså det og FORVENTER å få se åpningen på tv - OG på kanalen vi betaler lisens for å glo på! Og ikke kom med den at en del av lisensen går til NRK nett-tv`n også, for det ER ikke alle i Norge som har internett. Hva med alle de gamle som hadde gledet seg til å se på dette, på alle som ikke kunne komme seg ned til Universitetsplassen for å være med på moroa, på alle de som bor andre steder i Norge! Åfyfarao altså, jeg blir så utrolig forbanna!

Heldigvis sier jeg, HELDIGVIS hadde vi både kabel, tv og pc slik at jeg fikk se ho Mette-Marit (hun er flott i dunjakke også hun, sukk - for ikke å snakke om i bunad!) og Maria Haukaas Mittet OG VM-sangen på stor skjerm! Da måtte jeg gråte en skvett. Ikke fordi sangen er all that (den er gaaaaanske så fin altså, misforstå meg rett, jeg nynner til stadighet på den) men fordi det måtte være en helt fantastisk opplevelse for HENNE å stå der og synge foran alle de menneskene - i DEN kjolen! Ahh, fantastisk! Skulle jeg giftet meg med konemor på nytt, skulle det vært i en slik kjole, med hest og slede og fakler og frostrøyk. Og før jeg roter meg inn i en eventyrfantasi, skal jeg avslutte - og glede meg til å se på den flotte Anne Rimmen som jeg så skulle være programleder på ett eller annet i kveld. Da er kvelden reddet. (Og som dere skjønner så er engasjementet på ganske andre steder enn det som har med ski og preparerte løyper å gjøre. Foreløpig i alle fall. Jeg blir nok smittet av konas entusiasme og kommentarer fra sidelinja, bare vent å se.)

GODT VM! Heia Norge! :)

tirsdag 22. februar 2011

Fru i Farta


Fy sjuttan altså, nå går verden så fort fremover at jeg nesten ikke henger med! Men, som en liten venn fra Barteland sa opptil flere ganger på lørdag: “I LOVE it!”

Jeg har jo ikke tid til å blogge engang, og DET er jeg ikke så glad for, så nå sitter jeg og humper på bussen igjen, knatrer i vei – og blir bilsjuk. Skrivefeil blir det også, men det får bare være. Jeg kan ikke BARE bruke hodet på jobb, jeg må ta vare på bloggefritiden min også, og der skal jeg bli flink til å balansere etter hvert altså, jeg lover. Jeg kan ikke slutte å skrive nå som jeg har kommet så godt i gang!

Grunnen til at jeg er litt fraværende både her og der er at vi bl. annet lager en ny nettside for en kunde, og lanseringen er rett rundt svingen - og ikke ante jeg at det var SÅ mange små detaljer som skulle på plass for å få en fresh og flott side! Nå vet jeg det. Nå vet jeg ALT om akkurat det. Jeg prøver å holde i alle detaljene og å vite alt om alt til enhver tid, og på en eller annen måte greier jeg det! (Selv om jeg enda ikke alltid vet hva jeg snakker om eller tenker på. Flaks at dyktige kollegaer gjør det!)

Noe av det beste med dette er jo at jeg lærer så mye nytt! Har jeg først snakket om noe jeg ikke har peiling på, har jeg jo peiling på det etterpå! Det går inn altså - det setter seg faktisk fast i hjernebarken min. Etter glamourhusmorperioden min i fjor, er hodet mitt HELT klart ganske tømt og klart til å fylles med mye ny og nyttig kunnskap, for jeg suger til meg ting som en svamp. Det er digg å lære nye ting! Og ikke minst: Å forstå det uten å måtte bruke både gaffel og teskje. Noen ganger lurer jeg på om jeg har havnet på helt rett sted. Rett og slett. At det er dette jeg har lett etter.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; Jeg er livredd for å ta noe for gitt. Derfor slår jeg meg selv i hodet ved å skrive dette, men jeg greier ikke la være: Jeg har fått kvinnen, hunden og jobben i mitt liv. Jeg ER en heldiggris.

Jeg drister meg til og med til å si at jeg har HUSET i mitt liv, til tross for at jeg i går støvsuget hele kåken iført ullvotter. Jeg var ute en tur og da jeg kom inn igjen ville jeg støvsuge (for å holde varmen – det var bare 6 varmegrader - inne…) og da glemte jeg faktisk å ta av vottene! Jeg merket ikke at jeg hadde dem på før jeg skulle ta meg et glass vann. Jeg vet, vi skulle kjøpt den forbaska varmepumpa, men den datt ut av budsjettet. Og nå er jo snart våren her, og da glemmer jo jeg at vi har gått i stillongs og dunjakke i minst FIRE MÅNEDER uten opphold og holdt på å fryse fast både her og der. Du kan jo minne meg på det til høsten, hvis du husker det.

Før bussen kommer frem, skal jeg fortelle en hemmelighet: Jeg laget middag til konemor i går. Og da snakker vi ORDENTLIG middag, full av kjærlighet og god smak. (Hjemmelaget pizza med salat og dressing, på en mandag (!) kan klassifiseres som gourmet, spør du meg.)

Jeg vet. Det er ikke til å tro. Jeg synes nesten jeg så en tåre i øyekroken hennes. Det er det jeg alltid har sagt: jo mer jeg har å gjøre – jo mer får jeg gjort, jo gladere blir omgivelsene – og jeg selv.

Ha en herlig tirsdag! :)

torsdag 17. februar 2011

Fru Dyregod


Det er veldig rart for en som ikke er oppvokst med hund, og faktisk oppleve alt det som jeg har ledd av folk for å være “rare” på tidligere. Jeg har alltid ønsket meg en hund, hvilken jente har vel ikke det en gang i sitt liv, men jeg fikk aldri det. Min kloke mamma skjønte vel at det var hun som fikk jobben med å gå tur og dressere, og med tre unger som trengte det samme, skjønner jeg prioriteringen – nå i ettertid.

Den gangen var det ikke mye forstand på meg. Jeg smuglet hjem kattunger og gjemte dem på soverommet mitt, jeg adopterte lam på gården til kusina mi og jeg gikk tur med alle hundene i nabolaget. Da jeg endelig fikk et kjæledyr, var det en katt. Mor skjønte vel at det ikke var noen vei tilbake, og jeg tror ikke hun angret. Katten fikk tre barns fulle oppmerksomhet fra dag èn og jeg ga den det flotte navnet Vanessa Natasha Peace von le Piaf, oppkalt etter alle de pene damene jeg visste om på den tiden, i tillegg til litt fred og Edith Piaf.

Dyr nummer to i kjæledyrrekken, ble en kinesisk dansemus ved navn Tassmus, og deretter ballet det på seg. På et tidspunkt hadde jeg Robin, Thomas, Morten, Petter, Christoffer, Christian og Martin i et bur på soverommet, alle kinesiske dansemus, oppkalt etter de fineste guttenavnene jeg visste ,og som selvsagt viste seg IKKE var bare gutter og med den formeringen det førte med seg. Deretter kan vi nevne hetterotta Burton (jeg var forelsket i en som kjørte Burton snowboard) hamsteren Dotten (ikke spør om navnet, det var lillesøster sitt valg), marsvinet Tarzan (tøffing), undulaten Hero (oppkalt etter Hege og Roger som jeg fikk den av), Katten Figaro (lignet på den i Pinocchio), den brune rotta Edvard (etter den mer kjente Munch) og ørkenrottene Turi og Guri. (Ikke spør engang.)

Til tross for at jeg har hatt så mange dyr, har jeg alltid hatt et slags pragmatisk forhold til dem. Det har vært dyr, verken mer eller mindre. De lever og de dør, man gråter en skvett og så går man videre. Jeg tok sågar livet at et par av dem selv, uten å la det gå nevneverdig innpå meg.

Da konemor og jeg bestemte oss for å kjøpe hund for fem år siden, var valget av rase ganske lett. Det måtte bli en Cavalier. Og da vi møtte Pelle første gang, var det kjærlighet ved første blikk. Han valgte oss, og da var det gjort. Det første lille svarte nøstet i et kull med fem, som kom løpende mot oss, kravla opp på fanget mitt og bet meg i øret.

Den første uka han bodde hos oss, hadde jeg faktisk “mammaperm” og var hjemme sammen med ham og det er nok derfor jeg falt så hodestups. Han ble med meg på jobben hver dag i et halvt år og da jeg begynte i ny jobb og måtte begynne å ha ham hjemme, var det førstemann hjem for å åpne døra og få en smask fra en overlykkelig hund.

Jeg ble tussete. HELT vanvittig valpetussete. Det hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd. Helt siden vi fikk Pelle har jeg måtte skyndte meg hjem til ham. Nå skal det jo sies at han er alene i opp i mot 10 timer hver dag, så det skulle jo bare mangle at jeg skynder meg, men det jeg er så overrasket over, er mine egne følelser for denne lille krabaten!

“Det er jo bare en hund” er det mange som sier, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ofte har tenkt slik selv når folk har oppført seg “sinnssvakt”. Jeg skjønner jo nå hvorfor de oppfører seg sånn. Pelle har jo, som jeg har fortalt tidligere, vært litt frem og tilbake hos dyrlegen for å få avklart om han har hjertefeil, og vi har vel lukket øynene litt for det faktum at han faktisk KAN være alvorlig syk. Når han nå har vært syk i to dager, kastet opp, skjelver som et aspeløv og bare vil sove – da revner det litt inne i meg.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli SÅ bekymret for en hund. Nå tenker jeg på ham døgnet rundt, han får så mye oppmerksomhet at det grenser til det gale, men verken konemor eller jeg greier la være. Han har kviknet til, men er fortsatt pjusk og veterinæren er jo så søt at hun ringer hver dag for å høre hvordan det går med ham, Nå har vi endelig fått bestilt time til ultralyd, EKG og røntgen også. Jeg kjenner at jeg gruer meg til resultatet, men samtidig så skal det bli veldig godt å vite HVA det er som feiler ham, hvorfor han får anfall og hvorfor han er så puslete.

Tenke seg til. Jeg, som knerta en katt med murstein uten å felle en tåre. (Katten var dødsens og jeg gjorde den en tjeneste, han var bare skinn og bein i tillegg til blind. Han greide ikke gå og remjet og mjauet så forferdelig fordi han hadde det vondt at det eneste riktige var å la den vandre til de evige musejaktmarker – så er det sagt.) Jeg er et lite aspeløv når det kommer til Pelle. Jeg tør ikke tenke engang, hvordan jeg ville reagert om han døde. Jeg vet jo at han ikke kommer til å leve like lenge som oss, men likevel. Han er familie. Av og til dreier alt seg om han. Det hender noen hilser til ham og glemmer oss.

Jeg har blitt en av de sinnssvake. Og jeg synes det er helt greit. Jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang kunne tenkt “det er bare en hund”. Jeg skjønner nå at når man først har hatt en hund, blir den tanken helt absurd. Det blir “barnet” – selv om jeg misliker den menneskeliggjøringen. DER kommer pragmatikeren frem igjen. En hund kan aldri bli et barn, selv om jeg selvsagt skjønner at det BLIR det for mange.

Herregud. Jeg har virkelig blitt en skrulling. Jeg skriver en hel blogg om bikkja vår. (Som for øvrig ikke kalles bikkje, da jeg synes det er nedverdigende.)

Tenker jeg stopper her jeg. Jeg kjenner det kan bli hardt og ro dette i land.

God torsdag! :)

tirsdag 15. februar 2011

Fru Pippi-Power!


På bussen hjem fra jobb i går, ble jeg sittende å skrive dette – helt til jeg ble bilsjuk og nesten måtte hoppe av før jeg var hjemme. Det sier litt om hva slags dag det var. Det var en drittdag. Du vet, en av de dagene der du egentlig ikke skulle stått opp i det hele tatt. Det startet med at jeg snoozet i 45 minutter og kom for sent til bussen jeg egentlig skulle ta, og den jeg tok kjørte omvei OG ble stående fast i bilulykke på Sandviksbrua. Ikke spesielt populært når jeg allerede var småstressa til et tidlig møte. Når jeg i tillegg er så teit at jeg leser Facebook og Twitter FØR jeg har fått frokost, ja da er lista lagt.

Jeg leste mellom litt for mange linjer og kom frem til at jeg er en særdeles irriterende person. På den ene siden synes jeg Facebook er noe av det morsomste som er oppfunnet, og på den andre siden er det ikke noe som gjør meg så paranoid. Paranoid fordi jeg siden jeg rota meg inn der 4 år siden, har fått pes fordi jeg er for aktiv. For hekta. For ofte inne. For mange statusoppdateringer. For mange linker lagt ut. For mange bilder. For mange meninger. For dårlige meninger. For meningsløse meninger. For lange meninger. For ivrig. Jeg kunne fortsatt, men dere ser tegninga - og det som er ganske interessant, er at folk faktisk får seg til å SI alt dette?! Jeg sier da aldri slikt til noen??

Ok, jeg innrømmer glatt at jeg er mer SYNLIG enn mange andre (som jeg gjerne er IRL også), men det er jo ikke sånn at jeg er der inne i internettet HELE tiden – de som synes det er antagelig der like mye selv da, eller? Og det er ikke slik at jeg ikke overlever uten Facebook eller får anfall om jeg ikke kan gå inn der og lese og kommentere litt her og der! Ikke i det hele tatt! Men jeg synes det er et hyggelig pauseinnslag OG et hyggelig fritidsfordriv.

De dagene jeg føler som jeg gjorde i går, får jeg lyst til å bare klippe alle linjer til WWW, men da får jo de som synes jeg er irriterende gleden av å ikke se meg der mer – og SÅ lett gir jeg meg jo ikke! Det er ingen som har sendt meg mail og sagt jeg er teit og dum, bare så det er sagt, men det er FØLELSEN jeg får. Følelsen av at noen synes at jeg er en blond luftballong uten en fornuftig mening i det hele tatt, følelsen av å være så grunn og lite opplyst at til og med bikkja mi har mer å komme med, følelsen av å være PLAGSOM fordi jeg “skravler” for mye. Den følelsen hater jeg, men skal jeg først bruke et så sterkt ord som hat, så hater at jeg aller mest at jeg tillater mennesker å gi meg den følelsen.

Jeg vet at jeg er en oppegående jente, med bein i nesa, litt på en rosa sky til tider, litt ironisk, litt forbanna og ganske positiv. Jeg har meninger om mye, GODE meninger om mye, og mindre gode om andre ting, men jeg HAR i det minste en mening! Jeg er ikke så flink til å PRATE for meg, til å argumentere og komme med utredninger med en haug fancy ord som man må bruke ordbok for å forstå hva betyr – jeg er kanskje en enkel sjel når det kommer til diskusjoner, men det betyr ikke at jeg er uintelligent. Noen har talegaver – andre har andre gaver. Jeg kan skrive. OG jeg kan tenke. Og jeg tillater meg selv både å tenke og skrive noe annet enn det som er politisk korrekt eller trendy der og da. Jeg vil heller ha mine egne meninger enn alle andres!

Hadde jeg vært dum, hadde jeg verken hatt jobben jeg har eller har hatt, vært gift med kona mi (Seriøst! Hun tar ikke hvem som helst!) eller hatt over 400 oppegående mennesker som liker bloggen min. Ikke alt jeg skriver her har mening, ikke alt er gjennomtenkt, ikke alt er morsomt eller viktig – noen ganger er det bare deilig å vrenge utav seg noe helt ufornuftig – eller noe rart jeg har fundert over som jeg skriver ned og funderer mer over. Det er dette som er MEG! Jeg er ikke redd for å bli oppfattet som uintelligent, fordi jeg vet hva jeg har mellom ørene, men når jeg er litt nedfor som jeg var i går, da er jeg ekstra nærtagende for akkurat det det. Og da tror jeg at folk synes jeg er et brødhode.

På en måte er det godt med en sånn realitycheck på seg selv, for da ser jeg i alle fall hvor på feil jorde jeg er som tror at jeg er dårligere enn det jeg er. Alle møter vi innimellom mennesker som gir oss følelsen av å være mindreverdig og som får oss til å føle oss dum som ei ku (som for øvrig er dårlig gjort ovenfor kua, den er ikke så dum som folk skal ha det til!) men da får vi bare være flinke til å ta tak i oss selv og heve oss over det. For det ER jo ikke sant.

Som en total motvekt til gårsdagen, startet denne dagen med “Pippi-power”. Ei av jentene på jobben (som i sannhet er en ekte Pippi!) ga oss en times inspirasjon og påfyll i “Den kraften som gjør deg til en magisk skaper som kan forvalte energi og som gjør drømmer virkelig!” og det var helt på sin plass og en super start på dagen! Vi måtte trekke “følelsen for dagen”-lapper og love å ta vare på den følelsen i hele dag. Jeg trakk “Å være kongen på haugen” – noe som er helt motsatt av hva jeg følte meg da jeg skrev denne bloggen - og det tar jeg bare som et tegn på at det er den jeg VANLIGVIS er som er MEG – ikke den softisen som tittet frem i går! ;)

I tillegg til å fortsatt ha min indre tiara som jeg tar på meg hver dag, skal jeg nå også ta tak i min indre SUPERMANN! Mange menn tror jo alltid at de greier og kan alt i hele verden bare ved å VITE at det finnes et kurs eller en forelesning eller en bok om noe, eller ved å bare være i samme rom som en de ser opp til, og den tanken skal jeg adoptere. Den trua på meg selv skal jeg overta. Jeg skal heretter innbille meg selv at jeg kan alt uten å ha lest bruksanvisningen først, jeg skal prøve, jeg skal feile - og jeg skal vinne. Akkurat som Pippi gjorde.

Blond, stolt og intelligent – klem til verden! ;)

søndag 13. februar 2011

Fru Radiovennlig


Gratulerer med morsdagen, alle dere vakre, flotte, gode, snille og oppofrende damer! Jeg er glad dere finnes! Jeg pleier å skrive og tegne et kort til min mamma, som jeg sender i posten, men i år glemte jeg det faktisk. Jeg har lovet et på etterskudd, man kan jo ikke slutte med noe man har gjort i snart 40 år!

Apropos å slutte med noe, hva i ALL VERDEN skjedde med regelen: "Melodi Grand Prix skal ALLTID sendes på radio!"?! Her i heimen er tv og internett fortsatt ikkeeksisterende, og vi hadde rigget oss til med deilig middag (Andebryst, risotto og verdens beste saus) og skulle høre MGP på radio og late som om vi var på hyttetur. Hva skjer da? Jo, nemlig INGENTING! De sendte ikke live på P1?! Vi prøvde å finne det ut ved hjelp av nettet på telefonene, vi prøvde å se nett-tv med mobilt bredbånd, men ingen ting fungerte. (Thank you NetCom - sleng deg i veggen.) Jeg holdt på å KLIKKE faktisk. Jeg måtte ut å ta meg en sigg (og jeg røyker kun når jeg skal kose meg med et glass vin!), jeg kasta telefonen (forsiktig) i gulvet og jeg skrudde frenetisk på kanalvelgerhjulet på den lille radioen vår. Antagelig et hysterisk syn.

Ikke det at jeg MÅ se eller høre MGP, for all del. (Det var Anne Rimmen vi egentlig ville se på, men det trenger jeg jo ikke si noe om, ettersom vi absolutt ikke fikk sett henne.) Men det var det at de faktisk ikke sendte det på radio som holdt på å irritere vettet av meg. Hva med alle de som faktisk bare HAR radio? Skal ikke de få høre eller være med og stemme eller noe de da? Forbanna ekskludering altså, nå kjenner jeg at jeg hisser meg opp igjen! Hva med de som ikke har tv? For det ER helt sikkert noen som ikke har det. Og hva med de som ikke har internett? Ikke rart det ofte er de styggeste sangene som går videre på slike tilstelninger, når ikke alle kan være med å stemme! (Joda, jeg vet, ikke alle i hele Norge er interessert i MGP - men det er jaggu meg ikke langt unna, det så jeg jo både på Twitter og Facebook - for DE sidene var det ikke noe problem å komme inn på selvsagt.)

Og jeg som hadde fortalt mormor at det var sending på radio og greier, hun satt sikkert der på Nordmøre og skrudde og skrudde på radioen sin hun også, uten å skjønne noe. (Hun og Besten er av de som ikke har tv, nemlig.) Fy NRK, lure gamle damer på den måten der! (For jeg er 100% overbevist at de sa flere ganger på radio i går at vi måtte følge med på P1 for der sendte de live.) Særlig.

Jeg var fortsatt dødelig fornærma på NRK da jeg sto opp i dag. Jeg tuna meg bort fra musikkanalen (man KAN ikke skrive musikk-kanalen i ett ord - det blir jo musikkANALEN?!) som vi hørte på i går kveld mens vi spilte TP og skålte i akevitt, og snek meg motvillig tilbake til P1 - for det er jo den eneste kanalen det går an å høre på. Jeg får mark av reklame og stasjoner som spiller de samme gamle sangene dag etter dag, og jeg orker ikke høre på stasjoner der det kun er prat, og da sitter jeg igjen med P1 da. Jeg og min indre bestemor. Vi liker den.

OG jeg liker den sangen som vant! (Til tross for at radio-Norge ikke fikk være med å stemme. Tenke seg til, den beste vant likevel.) Jeg synes det er helt flott at Norge sender noen som ikke har nisselue og hardingfele, til den internasjonale finalen. Og til alle dere som synes det er "afrikamusikk" og at "Stella ikke er Norsk" dere kan ta rennafart og gå i den største kroken og skamme dere - jeg blir så FLAU over å kjenne mennesker som sier slikt at jeg nesten har bestemt meg for å IKKE kjenne dem lenger. (Jeg har i alle fall "hidet" dem på Facebook. Ærlig talt.)

Sånn - da har jeg fått ut gruffen og er klar for søndagstur - i kø, sammen med konemor og Pelle. Noen dager må til og med jeg bite i det sure eplet! ;)

Ha en STRÅLENDE solskinnssøndag!

torsdag 10. februar 2011

Fru Ser lyst på alt!


Men du store all alpakka, hele verden har snødd ned mens jeg var på jobb i dag? Da jeg dro hjemmefra i dag tidlig klokka sju, var verden her på bygda bittelitt lammet av det store hvite fra oven, og i Oslo var det jo som vanlig kaos, men da jeg kom hjem 12 timer senere, hadde det faktisk kommet over 20 cm nysnø her!

Ok, jeg pleier ikke å skrive om vær og snø og sånn, men i dag ble jeg faktisk litt overrasket! Vi holder på med et prosjekt på jobben nå, som tar hele teamets oppmerksomhet 24/7 har jeg inntrykk av – og at det eksisterer en annen verden utenfor vår lille boble, hadde jeg nesten glemt. Da siste mail var sendt og siste dokument finpusset, løp jeg ut døra for å komme meg hjem før Pelle tisset på seg, småslumret på bussen vekk fra slaps og sørpe i storbyen – og hoppet av til et vinterland som tatt ut av en eventyrbok!

Jeg begynner å få nok av vinter og kulde, men ikke mer enn at jeg greier å sette pris på hvor vakkert det blir. Ok at jeg måtte måke meg vei ned til huset, men for all del, det kunne vært verre. Lyst og fint og helt rent og nytt! (Omtrent som huset etter innvendig vask, ikke så gæærnt at det ikke var godt for noe!)

Av fortsatt mangel på tv og slikt, var følelsen av å være en min egen bestemor i dag særdeles fremtredende. På sen middag-menyen i dag, sto det spennende poteter og fiskekaker, og kombinerer man det med Nrk P1 på en liten radio, da skjønner du hva jeg mener. Jeg gleder meg som en liten unge på julaften til å få tilbake TV`n. Ikke det at jeg er så avhengig av den, men det ER faktisk ganske behagelig å ha noe å glo på og samtidig få litt påfyll av nyheter og søppeltv. Jeg har jo gått glipp av ALT i det siste føler jeg! Fangene på fortet, MGP, Korslaget, Top Model osv, alt det viktige som “alle andre” snakker om. Og så vet ikke jeg en dritt, det er jo nesten en liten krise. Ikke vet jeg en dritt om hva som har skjedd i verden av viktige ting heller. Ikke annet enn at en fjott av en psykolog mener at de som blir mobbet kan for det selv. Og at “hun vi ikke nevner ved navn” er ute og syter fordi hun er feilsitert i media. Igjen. Huff da.

Vel, nok nonsens fra Askelien. Her er det heldigvis en liten film på programmet, vi får i alle fall sett alt vi ikke hittil har sett, så det er jo egentlig bare å se positivt på dette også! (Jeg vet, jeg overkompenserer!) I går så vi Trolljegeren, men den var så intetsigende at jeg ikke husket at jeg hadde sett den engang. Mulig helligbrøde å si noe sånt, men smaken er jo som kjent som baken. Og baken min er ikke så glad i slike filmer, selv om jeg prøvde å late som om det faktisk var sant det vi så på. Tror muligens det at Robert Stoltenberg dukket opp som polsk bjørnedealer ødela det.

God natt verden, I know you love me.
Xoxo

onsdag 9. februar 2011

Fru Skriveabstinenser


Snakk om skriveabstinenser! Nå har jeg ikke fått blogget ordentlig siden FREDAG (lørdag gjelds ikke, da det var klipp & lim) og jeg kjenner savnet i hele kroppen! Ikke det at jeg har så innmari mye eller viktige å formidle, men det er noe med det der å sette seg ned, knatre i vei på tastene og bare SI noe ut i det O store Internettet.

Jeg har savnet dette! Dette “meg og min blogg” som jeg liker å kalle forholdet mitt til denne siden. (I motsetning til Carew så dobbeltsjekker jeg gjerne stavemåten før jeg får noe på trykk, evt holder meg til et språk jeg kan. Men morsomt var det uansett. Han kommer antagelig alltid til å ha et litt anstrengt forhold til mensen heretter. Jeg vurderer å herme, men å få skrevet “meg og min ereksjon” – bare for å breie meg. Tror dog jeg vil angre ca rett etterpå. Tanken var morsom.) Hvis DU mot all formodning ikke har savnet meg, så er det ditt problem. Du vet jeg skriver uansett.

I går var jeg hos frisøren og kom ut igjen som korthåret. DET er det lenge siden jeg har gjort det! Jeg var så irritert på meg selv på vei dit i, fordi jeg ikke tør å være impulsiv når det gjelder hår og stil lenger. Alt er likens, år etter år. Samme halvlange greiene som aldri kommer til å bli en tykk, flommende manke av skinnende blankt og blondt hår uansett hvor mange aftenbønner jeg ber. Ever. Never. Det har konemor sagt til meg i hundre år, og i går sa frisøren det også. Man hører etter da? i alle fall gjorde jeg det. Jeg ba henne klippe meg - FORT før jeg ombestemte meg, og gikk derfra med kort nakke og lyse lokker. Ikke verdensrevolusjonerende i mitt valg av frisyre, men for all del, det var et stort steg for meg!

Jeg trodde det skulle bli vanskelig å bli kvitt alle de rosa hårstrikkene og spennene mine, men der har det meldt seg opptil flere som vil arve, så ikke bare fikk jeg ryddet opp i høysåta mi – jeg får ryddet opp hjemme også! (Og da vet jeg ei som gleder seg! “Disse hårstrikkene dine gjør meg gal! Hva gjør de i senga? Og i skapet? Og i kjøkkenhylla? Og i brødboksen?” ) Kjekt å ha vet du. Hus under hver busk.

Når det gjelder rydding så har vi, etter fem dager med rengjøringsfolk, endelig fått ferdig vasket hus og tepper og gardiner på plass igjen. Det har vært skikkelig stusselig å være hjemme den siste uka. Tomt over alt, ikke no tv, ikke et eneste ullpledd å oppdrive. På fredag tok vi frem de gamle cd-platene for å få litt lyd her, og jeg ble nesten nostalgisk av det! (Litt til ettertanke, hva skal man med alle de hundrevis av CD`ene man har brukt penger på, når alt er på nett?)

På grunn av unntakstilstanden hjemme har vi hatt lov til å kose oss midt i uka, “Den unge Jane Austen” og “Spis, elsk, lev” i senga, kombinert med smågodt og brus. Ingen skal si vi ikke gjør det beste utav enhver situasjon!

Selv om alle tekstiler nå er på plass igjen, er det jo fortsatt ingen tv eller internett her, så jeg ser med ironisk beklagelse på at vi må se film og mumse i oss ett eller annet i dag også. Man skal jo ha det godt fordi om man er litt “amputert”, og det går så fort i svingene på jobben om dagen at det er helt greit å lande i Hiltonhalmen og glo på noe hyggelig.

Og plutselig er jeg her på bloggen hver dag igjen! Nyt pausen! ;)

lørdag 5. februar 2011

Fru Spaltelørdag


I dag får tålmodigheten min kjørt seg helt til bristepunktet. I og med at alt elektronisk utstyr i huset er til rensing, prøver jeg meg nå med mobilt bredbånd - og man kan vel si det slik at den eneste mobile bevegelsen dette modemet kommer til å gjøre her i huset, er å fly som et helvete ut vinduet, for makan til trege greier har jeg aldri vært borti! Turbo 3G my ass. Ikke her i området i alle fall!

Det spørs om det blir en litt annerledes koselørdag her i dag. Konemor jobber og da pleier jo jeg å sitte her med kaffekoppen og bloggene og lese og kose meg i timesvis, men i dag føler jeg at det muligens blir litt OMMØBLERING istedet. Ett sted må frustrasjonen få utløp.
Gå tur? Ikke pokker, les dagens spalte i lokalavisa. ;)


Vil man ut på tur – kan man fort bli litt sur.

Det er et fenomen som innimellom får meg til å stoppe og opp le, og det er TURGÅING. Noe mer særnorsk enn det, er vanskelig å finne, hvis man da ikke tar frem fenomenet Grandiosa. Nordmenn er helt utrolige på å gå tur! Vi er GALE etter tur.

I området her vi bor er det valfarting i helgene, enten det er sommer og de er på vei til badestranda, eller som nå som det er vinter og de skal gå på ski på jordet eller ake i nærmeste bakke. Ut på tur skal de, åkke som! Gamle damer med brodder, gamle karer med staver, barn som så vidt når en meter over havet, stolprer seg frem på små ski, pelskledde fruer, markadresskledde sportyfolk, hutrende fjortiser som ikke har forstått hva glidelåsen i oversizedparkasen egentlig er til for, mødre, fedre, tynnkledde olabuksekledde folk som egentlig ikke skulle på tur men som gikk en tur likevel og endelig: Hotellgjestene fra andre land som er ute og går tur for å se på nordmenn som går på tur! Alle disse går mer eller mindre hver helg forbi huset vårt. De observeres gjerne også gående i kø – i Guds frie natur.

Lurer du på hvilken dag det er, kan du lett se det på hva folk rundt deg har på seg. Er det nikkers og knestrømper, kan du ta gift på at det er søndag. Du kan gjerne kombinere denne nikkersen med et par gamle beksømsko som har sett sine bedre dager, men som tross alt er "de beste skoene som noen gang er produsert”.

Man kan også bare se på folk fra livet og ned, så vet man hvilken aldersgruppe man møter. Nevnte gruppe befinner seg i gruppen 50 pluss. Ser du trang markabukse og fancy langrennsko, er det garantert en kar i gruppen 30-40, gjerne med Birken som mål for søndagsturene. Kommer det gående en åletrang olabukse og et par skjevgåtte UGGs, er det gruppen jenter under 20 som nærmer seg og kommer det et par dyre olabukser i kombinasjon med høye støvletter med pels, er det unge kvinner pluss minus 30 som er ute på tur, gjerne ledsaget av en barnevogn og en kopp kaffe latte.

Rett over jordet her vi bor, ligger det en gård der de har laget kafè og interiørbutikk i fjøset. De har egen lekeavdeling i andreetasjen, de setter ut store tønnegriller i helgene og det kryr av kjelker, akebrett, hunder, barn og voksne. Et eldorado for trivsel, spesielt for interiørinteresserte og småbarnsforeldre. Småbarnsforeldre er tydeligvis innehavere av en god porsjon tålmodighet vi barnefri ikke har, for for meg har søndagsturene dit blitt stadig sjeldnere. Kø for å kjøpe vafler og kanelsnurrer, kø for å kjøpe interiørdilldall, kø for å høre mine egne tanker og kø for kaffe. For eiernes del er det HELT suverent at det er kø! Jeg unner dem all kø i verden, for makan til paradis de har klart å etablere, men for min del kunne jeg klart meg uten.

Jeg tror jeg faktisk HAR allergi mot kø. (Og mennesker uten køkultur – å du milde. Det er et kapittel for seg.) Uansett hvor mye jeg har lyst på ett eller annet (og nå snakker vi ikke matvarer som virkelig ER en nødvendighet), står jeg ikke mer enn et par minutter i kø. Er køen litt for lang, står jeg ikke i den i det hele tatt. Og ser jeg at de skal ha supertilbud ett eller annet sted, finner du altså IKKE meg sittende i varmedress foran inngangen. Jeg har blitt utrolig tålmodig med årene, på visse punkter, men når det kommer til kø er jeg helt blottet for det. Jeg kommer heller tilbake og kjøper det en annen dag. Eller så kjøper jeg det ikke i det hele tatt, noe som er ganske økonomisk, men forferdelig irriterende.

Apropos tur så vil kona ha meg med opp i Holmenkollen for å se på skirenn, og jeg kjenner at køfnattet mitt stritter i mot som små pigger i hele kroppen. Ikke nok med at vi da må stå i kø hele veien opp til Kollen, vi må stå i kø for å parkere, kø for å komme inn, kø for å se, kø for å kjøpe kaffe, kø for å gå på do, kø for å dra hjem igjen... og ikke nok med det: Vi må stå i kø i Nikkersens høyborg! Et mareritt rett og slett.

For en som er oppvokst i ei bygd der kø var et fremmedord, er det særdeles traumatisk å måtte vente på tur. Og det er der ulven ligger begravd. Er man oppvokst i ei langstrakt bygd der den eneste køen var når man skulle hjem fra julegrantenning på sentrum, da har man lagt grunnlaget. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvordan folk orker å stå stuet inn i t-banevognene med ski og tursekk, for så å måtte gå i kø inn i skogen, kø inn i turisthytta, kø hjem igjen - både i sporet og på t-banen. Selvfølgelig skjønner jeg at folk har lyst på frisk luft og røde kinn, men hvorfor i huleste må alle dra til det samme stedet? Jeg er garantert ingen bydame. Jeg er garantert ikke vokst opp med kø som en selvfølge. Jeg kommer garantert aldri til å venne meg til dette.

I takt med utviklingen ellers i verden, er det nå innført kø i hjembygda mi også, noe som gjør at jeg ikke kommer meg ut når jeg er hjemme på besøk. Det er kø i skibakken, kø på utestedene, kø for å parkere i Gjevilvassdalen og kø i butikkene. Det har jo selvsagt sammenheng med at jeg bare er hjemme når det er ferie og fri, og da er jo alle byfolk med hytter der også. Så det er altså ikke nok med at de lager kø i sin egen by, de kommer jammen meg på bygdene og skaper kø også! Dette ruinerer alle mine planer for å en gang flytte hjem igjen.

Slik jeg ser det har jeg to valg. Enten får jeg krype til korset og innfinne meg med at det er sånn det har blitt, eller så får jeg begynne å gå tur på andre dager. Eller enda bedre, dette gir meg en perfekt unnskyldning for å ikke gå på tur i det hele tatt! Jeg kan sitte i godstolen, se på skiskyting på tv og himle med øynene til de som går forbi huset vårt – og det med god samvittighet, for man skal jo ikke overanstrenge seg har jeg hørt, og spesielt ikke når det er kaldt ute.

Hva jeg gjør til sommeren, vet jeg ikke. Den tid den sorg. Jeg er uansett mer fleksibel og rund i kantene når sola varmer og chablisen står til kjøling.

God helg!


torsdag 3. februar 2011

Fru Tekstilløs


Det er en veldig spesiell opplevelse og komme hjem til et hus som er ribbet for tekstiler på kjøkken, stue og spisestue! Alle gulvtepper, pledd, saueskinn, gardiner, forheng på kjøkken, duker og putetrekk er borte. Rengjøringsfolk fra Polygon har vært her og ryddet opp etter brannen og redningsaksjonen med pulverapparatet.

Alt (som jeg ikke har vasket fordi jeg fikk fnatt) er jo dekket med et tynt lag hvitt pulver - og jammen har de gått grundig til verks! Hadde de blitt ferdige i dag, hadde vi ikke hatt verken tv, pc, høyttalere, modem, kaffetrakter eller fotoapparat, så jeg er egentlig glad for at de kommer tilbake i morgen, selv om det betyr at vi får en helg og neste uke UTEN nevnte elekroniske apparater. (Det hadde jo vært samme resultat om de hadde tatt det med i dag, men EN dags utsettelse betyr to episoder til av Downton Abbey før vi går i svart - og jeg går inn i en dyp "mangler internett"-krise.)

Jeg klager aboslutt ikke, det kunne vært så uendelig mye verre enn det er og vi var VELDIG heldige, men det var en litt rar følelse å komme inn døra her. Det første som slo mot oss var grønnsåpelukt, så ser vi enda et hakk mer positivt på dette, slipper vi vårrengjøringa i år! Når vi får byttet vindu og vinduskarm også nå, så er det så godt som nytt her. (Nytt er som kjent relativt.) Det morsomme er at det er først når alt ikke er her, at vi ser hvor mye vi egentlig har, og ikke minst hvor mye plass i synsinntrykket tekstiler tar, selv om det meste er i bunt og hvitt.

Takk og pris har vi flere pledd og puter, for ikke å glemme lys og varme! Og så er jo dette en perfekt unnskylding for å krype tidlig til køys for å se ferdig tiligere nevnte serie (som jeg elsker og håper aldri tar slutt, selv om jeg vet den gjør det, og det blir jeg seriøst trist av å tenke på.) Jeg er født et århundre for sent, og i helt feil land - jeg ville gjerne vært en Lady på et stort gods i England. Jeg skulle drukket te og lest bøker i biblioteket hele dagen, iført de fineste kjoler - når jeg ikke var på veledelige tilstelninger selvsagt, i enda finere kjoler og en alldeles så liten tiara. For å kompensere for dette har jeg i dag flettet håret og hatt sløyfe i. Svært passende for en dame i min alder.

Pelle er hos tante Tove pga husrengjøringen, så nå er det litt for stille her og litt for lite masing om å leke, spise og gå tur. Spørs om jeg må innta maserollen og friste konemor med en skål is. En venninne minnet meg på at det er mye kalsium i is, så derfor spiser jeg med god samvittighet! Også med tanke på at kalsium styrker benbygningen og det trengs nå, på holka i vårstøvletter med speilblanke såler.(Jeg vet, jeg tar det litt på forskudd men jeg orket ikke vente lengre!) Tjohei!

God torsdag! :)