torsdag 30. desember 2010

Fru Pratsom


Jeg lurer på hvordan det hadde blitt om vi hadde flyttet opp hit? I dag har jeg hatt hjemmekontor og skulle bare ut og ta en lunch med noen gamle klassevenninner på det nye hotellet. Vi møttes til avtalt tid men fant ut at kjøkkenet ikke åpnet før tolv, så da dro vi til et annet hyggelig alternativ. Endelig fikk jeg god-kaffen min, og skravla gikk som seg hør og bør til langt over normert tid.

Da jeg endelig fikk brutt opp, måtte jeg jo bare innom butikken for å kjøpe noe til i morgen, og i farta inviterte jeg enda en til nyttårsfeiring hjemme hos mor og far. Det er jo selvsagt at ingen skal sitte alene på nyttårsaften, det var vi jo alle enige om sånn i ettertid, bare sånn at dere ikke tror at jeg fyller opp huset uten å ha konferert med noen. Der det er husrom er det hjerterom - eller omvendt? Vi blir i alle fall 10 stk til bords i morgen, et blir jammen meg hyggelig!

På vei ut av butikken møtte jeg enda flere kjente og skravla meg bort igjen, og mens jeg sto der, ringte en venninne og sa jeg MÅTTE komme å se det nye huset hennes, så da var det bare å kaste seg i bilen, drikke litt mer kaffe og skravle litt til.

Lunchen som skulle ta max tre kvarter inne i mitt hode, endte opp med å vare i tre timer. Flaks for meg så kommer ikke konemor før i kveldinga, så jeg rekker å ta igjen det jeg slurva bort på hyggelige ting i dag - før jeg skal i et nytt kaffeslaberas - før jeg henter henne.

Hvorfor er det sånn at alt skjer på en dag? Nå har jeg sitti her på rabba (som min spanske svigerfar kaller bakenden) i snart en uke, og så finner jeg det for godt å stikke nesa ut døra en av de siste dagene, og da skal jeg selvsagt møte alle på en gang! Og så har jeg jo like lyst til å prate lenge og vel med alle sammen. Jeg burde visst at dette ville skje. Neste gang vi skal oppover, skal jeg planlegge på forhånd alle jeg har lyst til å møte og så satse på at alle de igjen liker hverandre og så avtale et sted og en tid slik at jeg får gjort ferdig alt på en dag -OG være forberedt på det.

Det er forøvrig veldig veldig hyggelig å HA noen å prate med bare man tar seg en tur bort på sentrum! Det er kjentfolk over alt, og de man ikke kjenner, kjenner man litt likevel fordi man vet hvem de er og hvem som er foreldre og søsken og i det hele tatt, alle kjenner alle - og man kan rett og slett prate seg gjennom en hel dag uten pause hvis man vil det. Og alt dette selv om jeg ikke har bodd her siden 1989. Det er en av de største gledene ved å komme fra et lite sted. (Baksiden gidder jeg ikke bry meg med i dag, her fokuserer vi kun på det positive i årets siste dager!)

I og med at jeg da ENDA ikke har fått smakt på kaffen på Skifer Hotel, har jeg nå bestemt at hele familien skal dit i morgen på en nyttårskaffe - som sikkert, for mitt vedkommende, blir en av den irske sorten. Og jeg skal innta den foran den store flotte skiferpeisen mens jeg ser på alle disse raringene som er familien min, som jeg har holdt ut med en hel uke uten å fly i taket. Jeg vet ikke om det er jeg som har lært meg å puste med magen, eller om det er sånn at vi faktisk greier å være sammen så tett i flere dager uten å fly i tottene på hverandre? Uansett er det fabelaktig behagelig OG forferdelig hyggelig. Det også.

Jeg er i det gode hjørnet om dagen. Får håpe det varer ut året! ;)

onsdag 29. desember 2010

Fru Matmons


Endelig ute av kosesonen noen timer, det gjorde ikke vondt for hjernecellene det. Ufattelig tungt å stå opp i dag tidlig, men jeg fikk jammen meg jobbet en hel dag - og det UTEN "ordentlig" kaffe!

Jeg prøvde å få sjåføren min til å kjøre innom Åss Tållåst ("Vi snakkes" for de av dere som ikke skjønner oppdaling) sånn at jeg kunne få meg en americano to go, men det var det største jåleriet han hadde hørt om, vi hadde tross alt kaffetrakter på kontoret. Jeg måtte faktisk klare meg uten. Jeg orket ikke gå bort heller, det var over 20 minus og SÅ kaffetørst var jeg ikke. Det gikk jo bra, traktekaffe duger - men ikke så godt som en deilig kopp med krutt! Jeg hadde jo tenkt å premiere meg selv med en lunch på hotellet, men det glemte jeg oppi det hele, tenke seg til. I og med at jeg GLEMTE å spise lunch, understreker vel det bare at jeg er så godt stappa at jeg har mye å gå på fremover. Jeg glemmer nemlig ALDRI å spise hvis jeg ser utsikter til noe godt.

Apropos godt, i dag er det hjemmelaget pizza som serveres her! Det skal ikke bli feil etter pinnekjøtt, lutefisk, ribbe (som var ufattelig god! Jeg har ikke spist ribbe på tjue år fordi det smaker gris, men i år tror jeg ho mor tryllet - jeg erklærer herved at jeg liker det!) kalkun og rester av alt. Jeg kjenner at jeg begynner å glede meg til tørre knekkebrød igjen. Tenk det, at man har det så godt at det faktisk går an å KLAGE over at man er mett og stappa og LEI av mat? Fy og skam.

De søte småsøsknene mine prøver å lure meg ut på fest i kveld, og jeg burde jo utnytte sjansen til å danse litt på bordet nå som konemor er borte, men jeg har faktisk ikke lyst. Jeg må jo ha fått feber av ett eller annet slag, jeg pleier jo ikke å være tung og be? Jeg tror jeg må sove litt på det. Jeg har tross alt vært på jobb i dag. En liten lur og så en deilig pizza... DA får jeg sikkert lyst til å gå ut.

Det høres ut som om jeg kommer til å bli stappmett i dag også - ergo blir jeg trøtt igjen - ergo blir jeg sittende i godstolen - ergo kommer jeg meg ikke ut.

Nåja. Det kunne vært verre. Matlysten kunne feks forlate meg - nærmere krise tror jeg ikke jeg kan komme.

GOD kveld! :)

tirsdag 28. desember 2010

Fru Koseoverdose


Dette er på grensen til koseoverdose, men vi holder ut! I går samlet vi nesten alle søskenbarna på pappa sin side til vin og skravling på gården til kusina mi. Utrolig koselig og herved en fast tradisjon! Det er vel ikke mye som slår den julefølelsen man får av å befinne seg på en gammel gård med mange års historie i veggene, levende lys ute på trappa og minner fra barndom, bestemor og yndlingssauer som kommer strømmende bare man lukker øynene et sekund. Jeg er helt støl i magemusklene etter å ha ledd i mange timer. Forøvrig godt å kjenne at det befinner seg noen muskler bak den lille velstandsmagen som har sneket seg fram i løpet av disse dagene.

I dag har det vært familielunch for den andre siden av familien, og 25 blide og finpyntede tanter, onkler, søskenbarn, søsken, ektefeller, kjærester, foreldre, "tantebarn" og gravid mage koset seg rundt langbordet med god mat og en liten knert. Dette er en tradisjon vi har hatt i "hundre år" og det diskuteres hvert år NÅR vi egentlig begynte med dette, men det er ingen som husker det. Samme kan det være også, det at vi gjør det er viktigst! Og så har det jo vært ganske morsomt opp gjennom årene og følge med på fjortistiden, utdannelser, jobber, kjærester, hårfarger, klesstiler og alt annet som forandres når man ikke møtes så ofte, spesielt blant oss søskenbarna. Det virker som vi har kommet til et punkt der stil og kjærester har stabilisert seg, nå er det småbarna som begynner å melde sin ankomst. Det må være utrolig koselig for mormor og besten å få være med på dette hvert år og nå er oldebarn nummer to på vei.

Det er fantastisk å tenke på at man har en så stor og fin familie rundt seg, og det på både mor og far sin side. Jeg tenker ofte på det, at det å ha foreldre som ikke er skilte og i tillegg ha en hel familie der det heller ikke er NOEN som er skilte, må være ganske spesielt i disse dager? Det må jo ha gjort noe med holdninger og tanker til oss barna, at alle de voksne rundt oss alltid har holdt sammen? Jeg er jo ikke så naiv at jeg tror at det alltid har vært blomster i familieforholdene, men jeg er nesten overbevist om at det har preget min trygghet i forhold til kjærligheten. Den ER der, rundt oss, over alt.

Nå har konemor dratt alene til Asker igjen for å jobbe et par dager før hun kommer tilbake til nyttårsfeiring, og jeg skal ha hjemmekontor sammen med pappa her oppe på fjellet. Det føles helt utenkelig at hodet skal kunne konsentrere seg om noe som helst etter å ha koblet helt ut i flere dager, bare det å skrive en liten blogg tar jaggu et par timer.. Godt jeg skal ut av huset og inn i et kontormiljø. Å sitte her hjemme med julekakene innen rekkevidde, det hadde det ikke blitt mye fornuftig av. Og så skal jeg friste meg selv med lunchpause på det nyåpnede Skifer Hotel, så da tipper jeg at jeg til og med skal forstå hva som er opp og ned i et excelark.

Ha en strålende romjul der ute! :)
Nyt hver time, plutselig er hverdagen her igjen med vekkerklokker, matpakker og fulle kalendere.

søndag 26. desember 2010

Fru Romjul


Du herlige juletid! Her er det så avslappet å være at jeg ikke engang orker lese aviser på nett, enda mindre henge på Facebook eller blogge. Fullstendig utkobling, det gjør antagelig ikke vondt i det hele tatt, verken for meg eller de rundt meg.

Det har vært som i et postkort her i flere dager. Tett under 30 minus, hele verden har vært hvit og lyseblå og røyken fra pipene har stått rett opp som små tårn, akkurat som man ser på gamle bilder fra små bygder som ligger oppe i fjellene, alt er hvitt og kaldt og frosset.

Huset er fullt av familie og hunder, frokostbordet er dekket av mors hjemmelagede sylte, rull, salater, lefse, knekkebrød og alt av godt man kan tenke seg. Middagene er lange og verdens beste, akevitten er god og fnisete og julekakene er alltid satt frem.

Julegavene i år var bedre enn på lenge, og det er tydelig at folk har fått med seg at det er kaldt i Askelien, det ble mye som kan holde oss varme! Jeg gleder meg til å komme hjem og krølle meg inn i pelspledd og strikkapledd og til å suse rundt i ny nattkjole med matchende tøfler mens jeg etterlater meg en duft av Chanel.

Nå har kona og mor preparert kalkun til i kveld og fyllt den med trøffelolje, fløte, konjakk og andre godsaker. Jeg har grått av prinsesse Märtha Louise på tv, far snorker i stolen, lillesøster har fått den obligatoriske forkjølelsen, Pelle og Richie krangler om godbitene, mor tenner alle lys, lillebror og kjærsten er forelsket, konemor er vakker i stillongs, snøen faller fin og lett og julefreden henger over oss som et behagelig slør.

Godt vi skal være i denne tilstanden et par dager til, det er fabelaktig behagelig.

God romjul! :)

torsdag 23. desember 2010

Fru Julehjerte


Da har stillongsekspressen fått levert og hentet alle julegaver, huset er på stell og bagasjen står klar til å lempes inn i bilen. Det er mye ull i kofferten i år. I og med at vi går i det døgnet rundt, skal det bli en klimaovergang å komme til mine foreldre der det er BÅDE isolasjon, varmepumpe, vedfyring OG gulvvarme. Vi kommer til å svette i hjel. Og tenk for en overgang det blir ANDRE veien igjen – å komme hjem til max 10 varmegrader inne (sikkert enda mindre ettersom vi ikke har fyra på noen dager) blir som å få juling, det er jeg sikker på. Men det gidder jeg faktisk ikke tenke på akkurat nå.

I dag er jeg i en ordentlig juleeventyrmodus. For det første var det ganske romantisk å ta bussen til byen sammen med konemor, tett inntil i en kald buss mens vi oppsummerte hva som må huskes i dag. Det er alltid litt romantikk i det å ta bussen sammen, spesielt tidlig på morgenen. Da er man stille og myk og det er godt å holde i hånda inni store selbuvotter. Da jeg kom til storbyen, kjøpte jeg meg en kaffe på McDonalds, og det fikk meg rett inn i “Londonmodus”! Det er ett eller annet med det å kjøpe kaffe på McDonalds tidlig på morgenen, som får meg til å drømme meg tilbake til London og travle julegater.

I dag var det ganske så stille på Youngstorget klokken åtte. Bare lysene fra juletrærne, frostrøyk og en og annen som hutret seg bortover gata. Med min fantasi skjønner dere vel at jeg drømte meg bort. Jeg kunne fort trodd at jeg så Ebenezer Scrooge borti gata, eller at Colin Firth i strikkagenser med reinsdyr på gikk forbi, eller enda bedre - at Hugh Grant og Julia Roberts sto og kysset i en døråpning som lignet mistenkelig på en i Notting Hill. (Jeg vet, det har ikke egentlig noe med jul å gjøre, men det er fryktelig romantisk. Gang på gang.)

I går kveld begynte jeg å gråte av Jul i Smurfeland på min vei gjennom Oslos gater, i dunjakke, stillongs og store sko (jeg glemte å kle på meg før jeg satte meg i bilen faktisk..) snøen lavet ned og bilen var full av julegaver.

Det er godt det er ferie for dette lille hodet. Det er fullt av mye rart, og mest av den gode sorten takk og pris. Det hender det sniker seg inn noen dumme tanker – som jeg for øvrig har godt av å tenke over, men det er heldigvis lite som skal til før jeg er tilbake i vater. Som for eksempel et håndskrevet julekort med fine ord – da roer hjertet seg og fimen med juleeventyrtanker kan fortsette å snurre.

Siste innspurt på jobben, samle tankene om strategier og konsepter, så mor - så kommer vi hjem! :)

tirsdag 21. desember 2010

Fru Akevitt


På min ferd gjennom verden og "nyoppdaging av Oslo" ble jeg i dag med en gjeng fra jobben til et sted jeg ikke kan forstå at jeg ikke har vært på tidligere? Vi dro rett over gata og spiste lunch på Fyret, og grunnen til at jeg ikke skjønner at jeg ikke har vært der før, er ikke bare fordi de har GOD mat, men de har faktisk ETT HUNDRE OG FEMTEN typer AKEVITT! Åhoooi! For en akevittelsker som meg er jo det det rene nirvana, gjett om jeg skal ta "fredagspilsen" der en dag!

I mange år prøvde pappa å få meg til å drikke akevitt til julematen. Hvert år var det samme regla: han fylte opp glasset, jeg nekta, rynka på nesa, tok en slurk og hylte, forbannet og sa jeg ALDRI skulle smake det igjen. Nå kan man jo forvrenge dette og få det til å bli en historie om alkoholpress og det ene med det andre, men tenker man litt BAK slike tanker, var det en opplæring i kultur. Akevitt ER kultur. Pottit og kultur. Og for meg som kommer fra pottitlandet, var det jo en selvfølge at jeg skulle lære meg å like akevitt. Nå skal det også sies at jeg var godt over lovlig alder da denne opplæringen begynte, og til min store overraskelse skjedde det store under: jeg LIKTE plutselig denne lille knerten! Enden på visa var jo selvsagt at jeg drakk en kvart flaske alene og ble ganske så fnisete, kreativ og ustyrtelig morsom - og med påfølgende trang hjelm dagen etter. Far var ikke like stolt da.

Siden har jeg hatt en forkjærlighet for denne drikken, selv om jeg fortsatt blir like morsom og fjasete og hjelmen fortsatt er like trang dagen etter. Man kan jo lure på hvorfor man vil seg selv så vondt, men det er jaggu meg mye annet man kan lure MER på spør du meg.

Med tiden har jeg lært å like akevitt året rundt, ikke bare til julematen. Å stå på brygga og fiske i solnedgangen, sitte i godstolen foran peisen og kakle, sitte ute på terrassen ut i de små timer eller se på høststormen eller vårsmeltinga: akevitt er aldri feil. Og så er det selvsagt veldig moro å teste ut nye sorter og smaker og lære historiene bak innholdet i flaskene man sitter og samtaler om. På den måten lærer man jo litt ny gammel kultur ganske ofte? Smart. Jeg er på grensen til å bli kulturell.

Mens jeg drømmmer om at hestehoven atter skal lure seg frem, skal jeg glede meg til lutefisk og akevitt, pinnekjøtt og akevitt, ribbe og akevitt, julelunch og akevitt, akevitt og akevitt og bare akevitt.

I Wikipedia står der følgende:
Man vet ikke hvor lenge det har blitt laget akevitt i Norge, men den første gangen den ble nevnt var i 1531. Den 13. april dette året sendte Eske Bille, en danske som var slottsherren til Bergenshus en pakke til Olav Engelbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge, som da bodde på Steinvikholm slott i Stjørdal. Pakken inneholdt: «nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes och udvortes.»

Jeg går ut i fra at erkebiskopen likte det han fikk, og da våger jeg å mene at man historisk sett kan si at akevitten er godkjent fra "høyeste hold". Jeg drikker den derfor med god samvittighet.

God tirsdagskveld! :)

mandag 20. desember 2010

Fru Juletøff


Det er ganske så godt å være i form igjen! Matlysta er ikke helt på topp, men det er jo bare greit, da kan jeg sikkert spise dobbelt så mye når jeg kommer hjem til jul! Stakkars konemor som trodde hun skulle slippe unna, hun ligger langstrak og har vel sett sine bedre dager, men da er vi i alle fall ferdig med skjiten.

Det er tydelig at jeg er i formen igjen, for på bussen hjem i dag, gjorde jeg noe jeg bare før har tenkt inni meg at jeg burde gjøre. Det irriterer vettet av meg at folk bare STÅR der, midt i bussen og ikke rører seg av flekken, når det er flere som skal på. Er vi en flokk sauer som ikke greier tenke selv, eller hva er greia? I alle fall, jeg gikk ombord og det var stappfullt. Jeg ble stående fast to meter innenfor døra og det var lang kø bak meg av folk som skulle inn. Midt i bussen sto en klump med fjernstyrte 252-passasjerer som ikke rørte på en tå engang for å gi plass. Da ropte jeg plutselig, uten å egentlig tenke over det engang og på ordentlig trøndersk med innlagt breisladd: "Kainn dåkk trekk litt lenger bakover ti bussn!" Med det samme kjente jeg at jeg ble skikkelig rød på ørene (som jeg blir når jeg blir flau) og så SKVATT jeg, for jeg trodde ikke at jeg kom til å rope SÅ høyt! Men folk flyttet seg som bare det og jeg fikk faktisk fri passasje så langt bak jeg ville.

Ikke vet jeg hva som gikk av meg. Jeg pleier ikke gjøre slike ting helt alene. Det hender jeg sier fra om ting når jeg er sammen med andre, for da er jeg tross alt litt tøffere, men i dag var jeg tydeligvis tøff alene. Og så GODT som DET gjorde! Hvorfor gjør man ikke sånt litt oftere? Sier ting man mener og som man VET at 98% av de andre også mener? Det ER jo ikke farlig? Ingen blir sinte og ingen blir sure (de som blir sure føler seg sikkert støtt) og alle får det bedre. Det skal jaggu meg bli nyttårsforsettet mitt: Å si fra når det er noe som irriterer meg - offentlig! Jeg sier det jo her på bloggen, men jeg skal begynne å si det muntlig også. Hah.

Så vet dere det, neste gang dere står som sild i tønne på en eller annen buss og hører ei blond høysåte med høy trønderstemme rope ett eller annet - ikke bli redd, det er bare meg! ;)

God mandag!

søndag 19. desember 2010

Fru Nede for telling


Du store muskedunder, snakk om å gå ned for telling! Fredag morgen sto jeg opp og var frisk og rask som jeg pleier å være, tok bussen til Oslo, kjøpte meg en deilig kopp kaffe hos nyoppdagede Kroghs Kaffebar inne i Folketeaterpassasjen, var i et kort møte, mekka en powerpointpresentasjon - og så måtte jeg faktisk bare løpe ut og ta en taxi hjem igjen!

Siden har jeg holdt meg i nærheten av badet og senga. Av alle "hvermansens-sykdommer" er omgangssyka antagelig den verste av alle. Det aller aller kvalmeste jeg vet i hele verden er å kaste opp. Jeg hadde gjort meg veldig dårlig som bulimiker.

Og vi som hadde så mange planer i helga! For det første gikk jeg glipp av julefredagspilsen på jobben, noe jeg hadde gledet meg til lenge - det er jo moro å bli kjent med de man jobber sammen med over et glass vin eller sju. For det andre gikk jeg glipp av en HEL lørdag med tusling i butikkene (krise!) for å finne de siste små detaljene som skal ligge under juletreet, og for det tredje gikk vi glipp av Bondens Marked på Bærums Verk OG julelunch hos jentene på Nordstrand i dag.

Av mangel på energi og med stadig romlende mage, er det greit å holde seg innendørs. Jeg har klaget litt over at jeg ikke har julestemning, men nå som jeg sitter her i spisestua, med en litt småpjusk konemor som sitter og nynner på julesanger mens hun pakker inn julegaver som lukter himmelrik, Pelle som sitter på egen stol og følger meeeget interessert med pga nevnte godlukt, ski på tv`n, snøen som blåser fra taket og gjør utsikten hvit, dompap, flaggspett og kjøttmeis koser seg i treet, kjenner jeg at julestemningen kommer snikende.

Det ER faktisk bare fire dager igjen til vi sitter i fullpakket bil opp til barteland, med julesanger, ulltepper, matpakker og termos med te og kaffe (i tilfelle det skulle bli kø og kaldt og - ja dere vet, vi er jo litt forutseende. Eller bestemoraktige. Velg selv.) og juleklumpen i halsen som blir større og større jo nærmere bygda vi kommer, og som når klimaks når vi kommer opp Drivdalen og ser lysene fra skiheisene, ho Maret på Vang, hyttene og husene. Da ringes julen inn i bilen, Terje Tysland synger "Bøgda mi" av full hals sammen med oss, vi vet at mor og far sitter og tripper i stua og venter på oss, med bordet dekket av all verdens hjemmelagede godsaker. Da er det JUL.

Enn så lenge får vi pynte litt til her i heimen, tenne lys, nynne på julesanger, kose oss med saltstenger og vann og være glade jeg er ferdig med dritten, bokstavelig talt. (Konemor slipper selvsagt unna, hallo liksom!)

Ha en herlig 4. søndag i advent! :)

torsdag 16. desember 2010

Fru Reddhare


I går besøkte jeg familiens nyeste tilskudd, lille Oliver på 3 uker, og han er selvsagt den vakreste lille gutten i hele verden. Tante Rosa felte en tåre med en gang hun så kusine med lillegutt på armen, akkurat som det skal være. Kusine er lilleøster nummer to, så jeg føler at jeg har blitt ordentlig tante - i påvente av at mine søsken skal få ræva i gir. (Så fikk dere den, sånn helt offentlig!) Det var i alle fall utrolig koselig å hilse på og SÅ rart å se lille kusine i den rollen! For meg vil hun alltid være den minste jenta, med hvitt hår og oppstoppernese, selv om lokkene har blitt mørkere med årene og nesa har lagt seg fint på plass. Jeg husker enda hvordan hun så ut og hvordan hun luktet deilig baby for 27 år siden. Veldig rart å tenke på at hun nå har ansvaret for en lignende liten bylt - med hanekam.

På vei hjem, fikk jeg atter en gang bekreftelse på at jeg er en liten bestemor forkledd i miniskjørt og blonde lokker. Jeg har en tendens til å glemme at vi har flyttet på landet og at det tar litt tid å komme seg hjem igjen fra byen. Da vi dro fra kusine, hadde bussen min akkurat gått og jeg måtte vente i tre kvarter på den neste. Jeg befant meg ved Oslo City, klokka var rundt ti på kvelden, og det er faktisk ett av de skumleste stedene jeg vet om, selv på høylys dag. Jeg holder hardt på håndveska og ser mistenksomt på alle som kommer litt for nær min private sfære. Det er litt vanskelig å unngå at folk kommer nær på slike steder, og spesielt nå i julerushet.

Jeg gikk en runde inne på senteret, med vesken trygt klemt inntil, og hadde egentlig planer om å få unna de siste julegavene i og med at jeg pleier å være ganske effektiv når jeg kan, men jeg ble rett og slett litt for opptatt av å se på folk og lure på om de var skurker eller ikke. Selvsagt er ikke alle skurker, bevare meg vel, men dere vet jo at jeg har det med å overdrive. Jeg gikk forbi to som sto og smugrøyka hasj , og den lukten er antagelig noe av det aller verste jeg vet av alle fæle lukter, så da fikk jeg nok og gikk ut. Som om det var noe bedre! Utenfor Oslo City er det jo BARE skurker, det har vi jo lest i alle aviser! Så fru Perez klemte vesken ENDA nærmere, og gikk med bestemte skritt til bussholdeplassen hvor hun ble sittende å hutre og se med det onde øyet, på de som gikk forbi. (Joda, hun kunne tatt trikken til et tryggere sted å vente, men man må jo utfordre seg selv litt også?)

Det som slo meg mens jeg satt der, var at det er forferdelig TRIST at det faktisk har blitt sånn! For det HAR det. Blitt sånn, mener jeg. Det at man faktisk går rundt og er engstelig for at det skal komme en tikkende bombe (ikke bokstavelig, SÅ nervøs har jeg faktisk ikke blitt enda!) surrende forbi, enten full av dop eller alkohol, eller bare rett og slett full av galskap, er tragisk å tenke på. Når jeg går ned Karl Johan på natta, passer jeg meg meget vel for ikke å komme borti noen av de jeg passerer, fordi jeg faktisk er redd jeg skal tenne en gnist hos noen og få meg en på trynet. Jeg HAR fått meg en på trynet, helt uten grunn en gang. Det var ikke i Oslo, men uansett, å få juling helt uprovosert av en som ser ut som det galeste som noen gang har gått løs, det har tydelig vis satt dypere spor enn jeg var klar over.

Jeg kom meg trygt hjem, selvsagt gjorde jeg det. Det er vel mindre sjans for at det skal skje meg noe, enn det er sjans for at det gjør det! Men bare det at jeg tenker tanken OG er redd, gjør meg både forbanna og lei meg. Og så tenker jeg på disse små uskyldige tantebarna, som skal vokse opp i denne gærne verden som helt sikkert ikke kommer til å være noe BEDRE om tjue år. Jeg skjønner godt at dere foreldre ikke sover godt før den dagen dere trekker det siste sukket.

Til jul ønsker jeg meg rett og slett fred på jord og snille mennesker. Jeg vet det er utopi, men det hadde vært fantastisk og våknet opp første juledag og vite at det kommer til å gå bra med både engstelige bestemødre og små tantebarn.

Peace out!
God torsdagskveld! :)


tirsdag 14. desember 2010

Fru Stressfri


Det føles som det er en evighet siden jeg satt i spisestua og skrev jobbsøknader til fingrene ble støle, smurfa på nettet hele dagen og hadde fullstendig kontroll på alt som skjedde i hele landet pga alle nettavisene, for ikke å snakke om hva alle vennene på Facebook gjorde til en hver tid!

Overgangen fra og i vår ha hodet fullt av jobb til å kunne tillate seg å faktisk slappe av, var uendelig mye større enn motsatt igjen - det føles som om jeg aldri har gjort noe annet enn å jobbe! Og selvsagt LIKER jeg det, bevare meg vel, det er en av de beste tingene som kunne skje meg, men jeg må likevel ta meg litt i å tenke over hvor fort man blir vant til det livet man plutselig har, uavhengig av hvordan det har vært før. Jeg stortrives med å jobbe, med å kjenne at jeg er både til nytte, til glede og ikke minst - jeg bruker HODET! Og jeg får skryt av det. Alle som har lest denne bloggen en stund vet jo at jeg er en sucker for ros. Jeg tror faktisk at det ikke er mye som motiverer meg mer. Og får jeg ikke automatisk skryt for noe jeg mener jeg burde ha det for, sørger jeg for å få det. Hvis man vet hva som gir en drive i dagen, får man ta for seg!

Jeg har jo sagt før at jeg nekter å stresse før jul. Og jeg mener fortsatt at jeg ikke kommer til å gjøre det, selv om jeg går rundt meg selv på jobben (fordi jeg ønsker å kunne alt på en gang og gjerne vil gjøre ting helt perfekt), ikke har sendt gavene til Spania enda, ikke har funnet noe til konemor og heller ikke har skrevet julekortene. (jeg er ferdig med konvoluttene!)

I dag skulle jeg innom Oslo sentrum for å kjøpe en gave før jeg dro hjem, og da slo det meg at jeg plutselig forstår hvorfor folk er så stressa! Folk flest bor tross alt i Oslo, og det å gå i butikker der på denne tiden av året er jo å BE om å få hjerteinfarkt! Da damen som sammen med sine to døtre sto og så på jakker, omtrent DYTTET meg unna for at jeg ikke skulle ta jakken DE skulle ha, da fikk jeg nok. Ærlig talt! Legger de igjen folkeskikken hjemme, eller er det lenge siden jeg har vært i byen? Dette er i alle fall det nærmeste julestresset jeg har tenkt å komme. Makan til oppførsel.

Jeg puttet musikken inn i ørene, tok frem boka mi og satte meg nesten litt småforærmet på bussen hjem til trygge og rolige Vettre. Greit nok at jeg etterpå krasja med den samme pelskledde dama som kom rasende rundt hyllene på Kiwi, tre ganger - hun DYTTA i alle fall ikke.

God tirsdag! :)

søndag 12. desember 2010

Fru Kluthue


Hurra, jeg lever! Etter å ha ligget og rullet meg på sofan i hele dag, med klut på hodet og ekstremt trang hjelm, er det jaggu meg godt å våkne til igjen! Det er så utrolig bortkastet og bruke en hel dag på å komme seg igjen etter gårsdagens festligheter, men jeg må nesten bare si at det var verd det. Enda så barnslig det er å bli så dårlig dagen etter.

Pinnekjøtt og desserter i flod, det var et herlig måltid! Mye akevitt, bobler, vin og skravling. Pakkelek hadde vi også, og det å slippe 7 pakkegærne damer løs i pyntet julestue, vet jeg neimen ikke om jeg hadde turt her hjemme i Askelien. Ikke et støvkorn slapp unna der fruene sladda rundt på gulvene på strømpelesten (stilletthælene måtte vike) og med pakkesnusenesa i høyeste beredskap. Vi fikk i alle fall trimmet av oss både kaker og fromasj!

Jeg gleder meg allerede til neste julebord! Vi er åtte forskjellige damer og på noen områder er vi forskjellige som natt og dag, på andre igjen har vi fundamentet fra oppvekst ved en trang Mørefjord (og Oslofjord og Levangerfjord for å være korrekt) som felles ballast, og diskusjonstemaene spenner seg fra hekleoppskrifter til miljøpolitikk. Det er i alle fall ikke et sekunds stillhet når vi samles. Flotte damer alle sammen, jeg er så glad de finnes!

Nå skal vi se Norge gruse Sverige - heia heia!

Ha en GOD tredje søndag i advent! :)


lørdag 11. desember 2010

Fru Olja lyn


Jeg tror det nesten ikke selv! JEG lager pinnekjøtt, for første gang i mitt liv. Ikke det at det er så innmari vanskelig kanskje, det skal jo bare stå der og putre, men jeg gjorde meg stor flid FØR jeg satte på kjelen! Jeg la bjørkepinnene pent i rutemønster, de lengste kjøttbitene i rutemønster oppå dem igjen, en dæsj med øl og noen einebær og vann. Denne middagen er faktisk laget med omsorg og nøyaktighet, tenke seg til?

I dag fikk jeg meg ny frisør. Jeg har gått til den samme flinke, flinke fru Alexandra i Oslo i flere år nå, men nå var det på tide å være utro. Jeg havnet hos "På Håret" i Asker og fikk tildelt den søteste og lengste Härjedalske mø jeg har møtt på lenge, og vi fant selvsagt tonen med en gang. Det er ikke så mange som vet hvor Ljusdal er, men *fanfare* det vet JEG, fordi jeg har bodd rett rundt svingen, i Sveg, dermed hadde vi ingen problemer med å finne ting å snakke om. Leoparden er herved borte (og vil aldri bli savnet!) mine lokker er kortere og jeg ble både blondere og finere synes jeg.

Selvsagt fikk jeg shoppet litt i går, akkurat som planlagt! (var det egentlig noen i HELE verden som trodde jeg ikke kom til å gjøre det?) En nydelig kjole (fra Dorothea) i silke og strikk ble med meg hjem igjen, og jeg gleder meg til å ha den på meg i kveld når Søstrene samles til årets siste treff, pinnekjøtt, desserter, vin, gaver og skravling.

Nå er det spanske julesanger på full guff her i julehuset, med Radio Latin-Amerika som fast takst på lørdager, huset er vasket og det er "bare" igjen å lakke negler, henge opp klesvask (i motsatt rekkefølge kanskje..) pakke inn gaver, gjemme klær jeg har shoppet i dag (de tas frem sånn litt nå og da så ikke konemor merker det. I alle fall merker hun det ikke så godt. *host*) Kone skal hentes på jobb, kropp skal pyntes, hund skal luftes og - jada, det er nok å ta seg til!

Ha en deilig lørdagskveld! :)

fredag 10. desember 2010

Fru Kjøpelysten


Jeg tror jeg skal fortsette å være fattig. Eller, ikke fattig da, for det har jeg jo aldri vært, men så rik som man kan bli av å henge på NAV, ergo ikke så veldig holden.

Nå har jeg vært ganske avslappet i flere måneder, selv om vi ikke har hatt en million dollars å rutte med (og det i seg selv er jo stressgrunn)men med EN gang jeg får en ordentlig arbeiders månedslønn, da KLØR det i Visakortet og jeg blir superstressa og skriver lapper over alt jeg MÅ huske å kjøpe! Hva da kjøpe?! Jeg trenger jo ikke det jeg har skrevet opp engang, det er jo rett og slett bare fråtseri!

Tenk om jeg hadde greid å sette av det jeg vet jeg kommer til å sløse bort nå, på en hemmelig konto, slik at jeg kunne bruke det den dagen det kniper litt igjen? Eller enda bedre, gi det bort til noen som TRENGER det? Hvor ble det av den der medmenneskelige greia alle er så full av før jul? Mistet jeg den?

Her skal det brukes! BRUKES, sa jeg! Jeg har sittet i hele dag og gledet meg til å komme hjem, hente bilen, suse bort på Holmensenteret og KJØPE noe! Samme hva, egentlig. Som jeg ser på lappene jeg har skrevet, er det jo bare fjaseri likevel. Ting jeg plutselig har så veldig behov for og som jeg ikke har savnet i det hele tatt før NÅ. Fordi jeg KAN kjøpe det.

Jeg er HELT umulig. Jeg skal gi kortene mine til konemor og be henne gi meg lommepenger. Jeg kommer til å komme hjem med førti strømpebukser i forskjellige farger, en haug med knestrømper, skjerf og miniskjørt. Det er DET jeg gjør. For jeg plutselig skal ha KVANTITET istedet for kvalitet, fylle opp skapet og ha ENDA mer å slåss med om morgenen?

På den andre siden så har jeg fortjent det. Jeg har fortjent å kjøpe meg noe nytt, jeg har fortjent å gå til frisøren, jeg har fortjent å "sløse" litt. Jeg har fortjent å tenke litt på meg selv. Ja det har jeg.

Likevel... jeg får en bismak i munnen. Jeg skal jaggu meg prøve - for en gangs skyld - å la være og kjøpe alt jeg ikke trenger, og bare det jeg VIRKELIG trenger. Som feks en ny julekjole. Ja for jeg har jo bare et dusin fra før, og de er tidløse og brukes en gang i året, men så hadde det jo vært hyggelig med noe HELT nytt?

Jeg har blitt forbannet av Mammon.
Ønsk meg lykke til!

onsdag 8. desember 2010

Fru Blek Blondine


Det er rart det der med hårfarge. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg TROR blonderingsmiddel trenger inn i hjernen.

Gårsdagens mislykkede striping, som ikke bare ble leopardmønstret i luggen, ga meg også et litt lysere resultat enn jeg egentlig ville. Jeg trivdes med min egen farge jeg. Endelig! Jeg har vel ikke hatt min egen hårfarge siden jeg var 16 år, og det begynner jo å bli noen år siden.. Nå var det au naturelle, med noen lyse striper, og jeg hadde endelig avfunnet meg med å være såkalt kommunebrun (selv om jeg ikke synes det VAR kommunebrun, den var bittelitt bedre enn det.) Og jeg likte mitt voksne, fornuftige husmor-meg, med brunt hår.

Nå er jeg blond. Ganske helblond egentlig. Litt for mange striper og litt for lang virkningstid. I tillegg har jeg vært som en liten vims i hele dag, og det er der jeg mener blonderingen må virke på noe i hodet.

Jeg har snublet i beina mine, krasjet med søylene i lokalene, virret rundt og lett etter riktig møterom, sittet fast i heisen uten helt å forstå at jeg satt fast (noe som var bra, for da rakk jeg ikke å få klaustofobi - ikke det at jeg HAR det altså, men det kunne jo hende jeg plutselig fikk det, ikke sant? Jeg har aldri vært fast i en heis noen gang. Men jeg må jo alltid ha et vindu eller en dør på gløtt, ellers får jeg ikke puste, så det ligger muligens noe latent der?) Jeg har sølt kaffe, sølt lunch på meg og bordet (det er jo ikke unormalt, jeg har en lei tendens til å bli litt ivrig og snakke med armene og da er det jo lett at det "skvetter" litt..) Jeg har snublet meg inn på bussen, nesten tømt vesken opp ned men reddet meg inn i siste liten, nesten gått på rattata i bakken hjemme og nesten knust ruta i inngangen fordi jeg "skulle bare". Mye nesten her, men LANGT over gjennomsnittet. Det MÅ ha med hårfargen å gjøre.

Nå sitter jeg pent pakket inn i ullteppe og tre par sokker og lover å ikke røre meg resten av dagen. Jeg har ledd så tårene har trillet av meg selv (fantastisk, ikke sant?) og underholdt konemor med dagens hendelser.

Som om ikke det var nok har jeg endelig fått bestilt meg frisørtime, slik at leoparden forsvinner - og jeg regner med at jeg ikke blir mindre blond etter den behandlingen.

Herlig. I`m back.


tirsdag 7. desember 2010

Fru Leopardmønstret


Og så jeg som har fullstendig allergi for alt som har leopardmønster... Nå ser jeg ut som en! Jeg skulle være så lur å stripe håret selv, for det har jo gått så bra tidligere (og ettersom jeg har måtte spare litt penger i år, har jo nøden lært naken kvinne og spinne må vite) men denne gangen gikk det rett den veien høna sparker. .

Selve fargen på stripene ble slett ikke verst, men noe rart skjedde i fronten (SELVSAGT! Hadde det vært bak hadde det jo ikke vært en SÅ stor krise).. det ser litt.. spettete ut. Lækkert. Jeg må vel rett og slett ta meg en øyeblikkelig hjelp-time hos en ekspert.

Det er bra det er luesesong! Kanskje jeg må gå til innkjøp av en som på bildet likevel, selv om jeg ser ut som en forvokst grizzlybjørn krysset med Davy Crockett. Bedre det enn en leopardmønstret tulling kanskje.

Selvgjort er altså IKKE alltid velgjort.

God tirsdagskveld! :)

mandag 6. desember 2010

Fru Aficionado


For en fantastisk start på dagen! Jobben min har 20-årsjubileum i år og i den forbindelse har hele hurven blitt invitert på langhelg til BARCELONA! Og så jeg som trodde at jeg ikke kom til å få oppleve den byen flere ganger, etter at svigers flyttet derfra til sør-Spania, så feil tok jeg altså. Og takk for det! (Joda, selvsagt kan vi dra dit fordiom, men nå har vi jo vært der så mange ganger at det er greit å finne nye stier og yndlingssteder.)

Vi skal bo litt utenfor byen, på en gammel vingård fra 1800-tallet som er gjort om til et slags kunstnerkollektiv, omgitt av vakre olivenlunder og vingårder ved foten av Montserrat. Dette blir en HELT ny opplevelse for meg i alle fall, og jeg gleder meg så jeg nesten får reisefeber allerede. Litt tidlig det kanskje, det blir en lang vinter om jeg skal ha reisefeber helt til juni. Nå kommer det heldigvis både jul, bursdager, påske og 17-mai i mellom, så jeg skal vel klare å holde ut. Men bare nesten.

Kanskje jeg nå skal gjøre alvor av å lære meg Spansk? Jeg burde jo gjort det for lenge siden, men det er enklere sagt enn gjort. Jeg greier jo å gjøre meg forstått på en eller annen måte, men det hadde vært ganske digg å kunne prate det ordentlig. Jeg kan jo begynne med å tvinge konemor til å snakke Spansk med meg en time om dagen? Jeg skal tenke over saken.

Mens jeg tenker skal jeg drømme meg bort i bilder og bøker og filmer og alt som er av kultur og trivelige ting man kan fylle hodet med, sånn at jeg overlever kulda i år også.

Herlig! :)

søndag 5. desember 2010

Fru Dagen derpå


Det er jammen meg bra man overlever disse pinnekjøttmiddagene, for selv om jeg føler meg som en oppvridd vaskefille akkurat nå, gleder jeg meg til neste helg og nytt lag allerede.

Tradisjonen tro testet vi Vinmonopolets juleøl i forskjellige fasonger og smaker, og tradisjonen tro ble også forskjellige akevitter "prøvesmakt". Årets juleølvinner ble Ægir Julebrygg og Winter Welcome Ale, mens på akevittsiden vant Markavitten soleklart over Fjellvitt, som smakte vodka med juletre i. Jeg ser på tomflaskene at gode gamle Gammel Opland også vant ganske suverent..

Pinnekjøttet fra Henriettes var NYDELIG, rotmosen helt perfekt, bordet "mitt" fikk skryt, selv om stilletthælene ble beskrevet som "i overkant skrullete", men er man en pyntehomo så ER man en pyntehomo. Glitter og diamanter i skjønn forening med sølvbestikk og akevittglass med cowgirl-pinups på - akkurat som det skal være.

Hjernecellene i dag derimot, de er ikke som de skal være. De har igrunn bare lagt seg i dvale og gleder seg til å våkne uthvilte i morgen, klar for en ny dag på Youngstorget!

Ha en avlappende og god 2. søndag i advent! :)

lørdag 4. desember 2010

Fru Spaltelørdag


Jeg driter i det jeg altså. Det ER koselig å bo her, uansett om det er frostrøyk på soverommet (bedre nå, har satt inn en ovn) eller ti grader på stua. Å stå opp når hele verden utenfor sover og er hvit av frost, juleblomstene (som jeg fortsatt ikke husker hva heter) står i full blomst i vinduskarmen og lukter krydder og sommer og jul og - blomster, det spraker i peisen (som egentlig er en vedovn, men nå er døra åpen og da kan det kalles en peis.) kaffelukta sprer seg rundt på de 59 kvadratene med tømmervegger og skeive gulv som vi har, og jeg har tatt frem all julestæsj i verden for å lage det fint i huset OG på bordet til pinnekjøttet skal serveres i kveld. Da ER det godt å bo her. Dette er hjertet mitt.

Her er dagens spalte i lokalavisa på Oppdal, god lesing:

Mitt juleønske

Hurra for desember,en av de fineste månedene i året! Gatene er pyntet med lys, julemusikk strømmer ut fra de fleste butikkene, millionvis av julenisser i alle fasonger står og venter på å få nye hjem, adventskalendere er innkjøpt og ferdigpakket, gavelister, matvarelister og huskelister skal skrives, julekort er bestilt og ligger klare og til og med frimerkene er på plass!

Det å sende julekort er nesten er en av de viktigste tingene JEG gjør før jul. Jeg skriver ikke såkalte "skrytebrev" som er printet ut på et A4-ark, men ordentlige julekort, med et personlig bilde fra sommerferien eller noe annet hyggelig, og personlig tekst til hver og en. I denne digitale hverdagen er det faktisk ett av de viktigste ritualene jeg har, og jeg blir nesten like overrasket over hvordan håndskrifta mi ser ut hvert år. Og over hvor mange jeg har lyst til sende kort til og at jeg ikke har bestilt nok (fordi jeg ikke husker fra år til år hvor mange jeg egentlig skal ha og at jeg glemmer å sjekke i den gamle filofaxen der alle adressene står, før jeg bestiller.) De siste kortene blir derfor ganske improviserte og gjerne veldig hjemmelaget. Stress sier du? Neida. Det er bare hyggelig. Og det tar en time av livet mitt, med en kopp te (som blir kald fordi jeg blir så ivrig) og en gammel cd med julesanger.

Det er ikke bare julaften og romjula som skal være hyggelig, tiden FØR jul er like så viktig, kanskje spesielt for oss som bor langt unna familie. Det er ekstra hyggelig å samle gode venner i desember, spise pinnekjøtt ved overdådig pyntede bord, skåle i akevitt og prate om tradisjoner og ritualer, hva vi spiser på julaften og hva slags tilbehør man har og ikke, danse til gamle svisker og gråte en skvett over at ikke bestemor er blant oss denne jula. Vennene er familien vi velger selv, står det på en kjøleskapsmagnet, og det er godt å tenke på at man har noen nær, selv om de man vokste opp med, befinner seg langt unna.

Vi snakket litt om det i dag. At det er så mange som stresser seg halvt ihjel og er sint på jula og gleder seg til den er over. Jeg skjønner ikke hvorfor folk lar sånt skje, det er jo bare snakk om prioriteringer? Alle vet jo at jula kommer hvert år, at det må kjøpes inn julegaver og julemat og julegardiner og julepynt og juletre, og at juletrefester kommer, at julegrana skal tennes på torget og at julebordene skal gjennomføres, så det går jo an å planlegge litt?

Jeg liker desverre ikke unnskyldninger som "dere vet ikke hva dere snakker om, dere har ikke barn" (og dermed er vi automatisk ikke medlemmer av tidsklemma) eller "jeg MÅ bare jobbe!" eller "jeg har ikke tid!" Det er snakk om valg. Og jeg synes at det er viktig å ta riktige valg, kanskje spesielt nå i denne måneden. Ikke minst på grunn av barna skulle folk ha prioritert litt bedre, det kan jo ikke være bra for ungene å bli påvirket av stresset rundt på alle kanter? Vil ikke det bare gi dem en dårlig opplevelse av jul som de deretter vil ta med seg videre inn i sine voksenliv? Og hvorfor orker folk å jobbe på seg hjerteinnfarkt for at alt skal bli så perfekt rundt dem - blir det så perfekt, egentlig?

Det er mulig dette er en utopi, men jeg ønsker meg til jul at alle skal ta en pust i bakken og tenke over hva som er verd å slite seg ut for og ikke. Jeg gir blaffen i om huset mitt (OG ditt!) ikke er vasket fra loft til kjeller og om alt sølvtøyet ikke er helt plettfritt eller at alle kakesortene er i boks. Det er viktig å tenke på at alle disse gamle tradisjonene faktisk ER gamle, og at det VAR mer tid i de fleste hjem i "gamle dager" til å gjennomføre alt dette før jul.

Jeg ønsker harmoni og godhet rundt meg, skuldrene på rett plass og evnen til å sette seg ned, se på en julefilm og legge beina på bordet, ta med tantebarna og andre barn på julemarked og spise brente mandler, og ikke bry seg om de sinte damene som dytter seg frem med femti poser hengende rundt armene og pannebåndet på halv tolv, tenne et julelys og kjenne duften av krydder, lage seg ei lefse med sylte og ta et glass julebrus UTEN å bli stressa fordi ikke alt på listene er avkrysset og utført, at man finner ut at svoger får underbukser til jul i år også (fordi man har glemt å sjekke lista fra i fjor - og i forfjor) eller at vinduene ikke er pusset. Det blir jul uansett. Det blir kanskje til og med en bedre jul? Det er verd en tanke, alle dere som løper rundt og blir hissige og sinte og bare gleder dere til alt er over.

Jeg lover at jeg ikke sitter på en høy hest, for jeg er slett ikke ferdig med å planlegge hva jeg skal planlegge engang, og det burde stresse meg litt - men jeg nekter. Jeg har i tillegg vært "medlem" av NAV et par måneder og det blir man som kjent ikke rik av. Julegavene i år blir derfor ikke så ekstravagante som de har pleid å være, og det burde i allefall stresse en som meg, som elsker å kjøpe gaver og dilldalll og antagelig er MER opprømt og spent enn de som åpner gavene de får fra meg, men jeg akter ikke å få høy puls av det heller. Det er rett og slett ikke verd det.

Vi vil gjerne ha dere som stesser blant oss, etter jul også, så sett dere ned og pust ut! Hvis ikke dadlene er kjøpt inn enda, bare glem det, det er ingen som spiser dem likevel. Gi heller den hundrelappen til de som ikke har råd til å kjøpe ribbe til ti kroner kiloen engang.

Ha en GLAD førjulstid!

fredag 3. desember 2010

Fru Sprengfyring


Det er nesten så jeg ikke tror det selv. Her sitter jeg på stua, med TRE stillongser OG mammas hjemmestrikkede mariusgenser utenpå, pluss ullteppe.

På vei hjem fra jobb var jeg innom Fiskeriet på Youngstorget og kjøpte med meg deilige reker, krabbe og kongekrabbe som jeg skulle overraske konemor med. Jeg tror vi ble litt overrasket begge to faktisk, da vi kom hjem, rigga oss til og satte oss ned for å kose oss - og skrelle reker og krabbeklør i 10 varmegrader, er ikke akkurat romantikk på høyt plan. Smøret som har stått ute i hele dag, for å bli mykt, kunne like gjerne stått i kjøleskapet. Ordet neglesprett fikk ny betydning. Vi glemte til å med og drikke vin til.

Nå har vi sprengfyrt og gradestokken begynner å røre på seg, men jeg sitter fortsatt og lurer på om jeg skal ta på fingervanter. I morgen skal vi ha årets pinnekjøttlag her, og jeg TROR vi alle kan være glad for at vi er hjemme hele dagen og kan fyre og varme opp til de kommer. For når vi først har fått opp varmen, ER det levelig her! Det høres kanskje ut som om det er like kaldt hele tiden, men det ER ikke det altså. Det går an å gå i finkjole og tøfler uten å måtte ta på pels og ullgenser i tillegg.

Jeg lover at jeg ikke fremover bare skal skrive om hvor kaldt det er, men jeg måtte bare gi dere en liten situasjonsbeskrivelse. For det er jo bare og le seg skakk når alt kommer til alt og jeg er nesten glad dere ikke kan se oss nå. Jeg kan ikke huske at det var SÅ ille i fjor, men det var det helt sikkert. Neste vinter husker vi sikkert ikke hvordan det var i år heller, men da kan jeg i det minste slå opp i bloggen og minne meg selv på det.

Konemor har tatt seg en akevitt for å få opp varmen, jeg tror jaggu jeg gjør det samme!

God fredagskveld! :)

torsdag 2. desember 2010

Fru Frostrøyk


I går da jeg kom hjem fra jobben (som jeg fortsatt er ganske nyforelsket i og nyter å være sammen med hele dagen lang) viste den nydelige gradestokken jeg kjøpte på Dorothea og hang opp inne på tømmerveggen, ti pluss. TI pluss? Jeg trodde vi hadde isolert? Og at vi derfor ikke kom til å fryse i år? Så feil kan man altså ta. Det var riktignok -16 utenfor, men likevel. Ti pluss er i kjøligste laget, jeg endte faktisk opp med å ta på meg MER klær enn jeg hadde på da jeg kom hutrende inn ytterdøra.

Vi har heldigvis fått vann igjen, men vannet i dusjen blir ikke ordentlig varmt, så det å ta en dusj etter jobb er ikke noe vi gleder oss til. (Jeg trenger vel ikke si at vi gleder oss enda mindre til å dusje om morgenen.)
Det er som en ekstremsportøvelse hver gang; jeg manner meg opp som det så fint (og uforklarlig) heter ved å ta noen lette spretthoppøvelser, slå floke, puste inn nesa og ut munnen, nynne en liten stemmeoppvarmingstrall og så deretter STUPE inn i dusjen for så å bråstoppe rett foran vannstrålen. Jeg begynner med håret, jeg tenker alltid at DET må være det minst vonde. Men så begynner det kalde vannet å renne nedover ryggen, og da er det bare å resignere. Da er det bare å bite tennene sammen, tenke positivt (som at dette sikkert er helt fantastisk for huden, det MÅ jo virke oppstrammende, det FØLES jo sånn!) og glede seg til å bli ferdig. Det jeg alltid glemmer, er at det ikke er særlig varmt utenfor dusjen heller! Greit nok vi har skrudd opp gulvvarmen på badet til max, og gulvet ER varmt, men den BLIR liksom der. Varmen. Der nede. Så oppe i høyden der jeg med mine 178cm befinner meg, der er det altså ganske friskt. Da er det bare å tulle seg inn i håndklær, frottere seg til huden ligner en julegris, svøpe seg så umajestetisk som mulig (pga svært kjappe bevegelser) inn i morgenkåpen og huske å puste igjen.

I mellomtiden har vedovnen fått varmet opp litt i stua men den andre gradestokken som jeg har kjøpt (som begynner på +18) har enda ikke rørt på seg. Den neste ekstremsportøvelsen er da å åpne døra til soverommet. I det man gjør det, kjennes et gufs, og den ultimate testen er å gå inn, trekke pusten, blåse ut og sjekke om det er frostrøyk eller vanlig som er resultatet. Det er jo ett fett hva som er resultatet egentlig, poenget er at det er kaldt! Da er det bare å raske sammen stillongs, ullgenser, ullsokker, skjerf, en fleecebukse til å ha utenpå stillongsen, kaste klærne ut på stua og lukke døren. Så legger vi litt i ovnen, pakker oss inn i ulltepper og nyter den vakre desemberkvelden det tross alt er. (var jeg overbevisende positiv nå? )

Nå tror du sikkert at alt er bare velstand resten av kvelden? Det er fint det. Å legge seg er nemlig en ny ekstremsportøvelse, men det toppet seg litt i går da jeg måtte rive puten av veggen fordi den var fryst fast.
Jeg orket ikke lese engang.

Ha en iskald torsdag – og varm deg på tanken om at det på denne tiden om et halvt år, rigges til musikkfest i Oslo, solen skinner helt sikkert og alle går i singleter og korte skjørt, spiser is og klager over varmen.