torsdag 30. september 2010

Fru Opptur!


Det var denne berg-og dalbanen da! Det går så opp og ned at jeg blir helt forvirret av det. I dag er en GOD dag igjen! Kjørte konemor på jobb, var innom biblioteket og lånte Jane Eyre, Stormfulle Høyder, Stolthet og fordom og Mansfield Park så nå er dere advart om hvilken sinnstemning jeg vil være i de neste ukene. Jeg som lever meg så inn i bøkene jeg leser at jeg tror jeg er en av rollefigurene, har vel noe å glede meg til vil jeg tro. Eller, muligens konemor gleder seg "mest", det er ganske morsomt når jeg stiller spørsmål ved noe vi snakker om eller noe som skjer, fordi jeg, i mitt lille hode, er et helt annet sted. God fantasi kan føre en langt, i mitt hode har jeg vært i alle verdens land og levd i alle tider. Fabelaktig.

I tillegg til å ha lånt bøker og vært privatsjåfør, har jeg vasket hele huset og pyntet heimen med gulvtepper (som har ligget hos renseriet siden mai, det var kanskje på tide å hente dem?)og dandert puter og nips litt her og der. Pelle elsker at gulvteppet er tilbake, han har rullet seg over det hele og løpt rundt som en tulling mens han har bjeffet og slåss med frynsene. Gal hund, men jeg elsker ham for det!

Og som om ikke dette var nok (små gleder vet dere, det er viktig i disse dager!) ble jeg oppringt og bedt i intervju til en jobb jeg søkte på i går ettermiddag! DET må da være et godt tegn, at de ringer så kjapt? Tror den jobben passer perfekt for meg (Hørt det før, sier du? Jeg også. Men jeg sier det igjen.) både stedsmessig (Bærum, hurra for 20 minutter i bil!) og arbeidsmessig. Jeg ser et stort potensiale for personlig utvikling og allsidige oppgaver. Og ikke minst: jeg får være kreativ! Så da gjenstår det å se hva de kan tilby, om jeg får den gode magefølelsen (jeg hører på den, det har jeg lært av Ingrid *sender en god tanke opp til henne*) og om det blir klaff mellom mennesker. Det skal mye til før jeg ikke klaffer med noen, så det bekymrer meg ikke nevneverdig, men man vet jo aldri. Det hender jo det dukker opp mennesker på min vei som av en eller annen grunn ikke liker meg, det er sjelden omvendt, men det får jeg ta om det kommer. Jeg stiller med åpent sinn og smilende hjerte i alle fall!

Som den livsnyteren jeg er skal dette selvsagt feires! En liten kanelsnurr og en kaffekopp er på sin plass. Hvis jeg tenker på alt jeg skriver om kaker og vafler, skulle man tro at jeg snart hadde lagt meg ut flere buksestørrelser, men tro det eller ei, i dag måtte jeg ha BELTE på en tights jeg kjøpte for 14 dager siden. (Jeg vet, det høres IKKE klokt ut, men jeg nekter å sægge tightsen altså. I tillegg hadde jeg en lang genser utenpå slik at ingen så det. Så nå vet dere det, men dere vet jo det meste av mine underlige påkledninger uansett. Dere vet at jeg før har nektet å bruke tights også, men jeg har ombestemt meg. Så lenge det ikke er strikk i livet er det lov og her snakker vi om en trang bukse egentlig. Tror ikke det HETER tights engang, men hva vet jeg?)

Buksestørrelsen går ned og humøret opp, det er bare å gratulere! :)

God torsdag!

onsdag 29. september 2010

Fru Berg&Dalbane


Det går jaggu meg opp og ned her i livet. I går var jeg superhappy og kjempepositiv, i dag har jeg bare lyst til å legge meg under dyna og når jeg våkner opp er ting annerledes. Jeg vet jo det ikke går, men tanken er god. Det er greit også, egentlig, og kjenne på at jeg KAN være litt nedstemt. Det betyr i alle fall at jeg lever!

I natt hadde Per Frost vært her og lagt et lag av hvit rim over plenen, nå går det ugjenkallelig mot vinter, og jeg gleder meg til at alt skal bli hvitt og rent, at skia skal tas frem og at veiarbeiderne utenfor vinduet skal ta ferie. Nå graver de helt inntil veggen vår, jeg vet jo at det blir fantastisk flott her til slutt, men når de starter klokka sju på morgenen, blir jeg lei av det i lengden. Det er kanskje ganske ålreit å jobbe som veiarbeider? Konemor sto og så på dem her om dagen og sa det så fint: "Jeg tror det er en flott jobb jeg, de får kle på seg varme klær innerst, tjukk arbeidsbukse og varm jakke, votter og lue, være ute hele dagen, tusle rundt, spa litt her, spa litt der, ta en kaffepause, skravle litt, flytte litt på en stein, drikke litt mer kaffe.. de ser ut som de har verdens mest behagelige jobb!" Og jeg er helt enig. Det er sikkert tungt arbeid, bevare meg vel, men det ser unektelig litt behagelig ut også. Det går jo ikke akkurat FORT! Jeg mener IKKE å snakke dritt om dem, de har sikkert sine planer og forholde seg til, men at det kan være en stressende jobb har jeg, etter å ha observert dem i lang tid nå, konkludert med at det IKKE er. Det er noe trøndersk over dem. "Jaja, skjer det ikke i dag, skjer det kanskje i morgen." Den tankegangen burde jeg kanskje prøve å implementere i meg selv, når jeg tenker meg om. Da hadde jeg sluppet å stresse med å finne meg noe matnyttig å gjøre. På den andre siden tror jeg ikke det ligger for meg, men jeg kan jo øve meg litt.

Som en start lager jeg noen vafler, tar en kaffekopp til og tenker over hva jeg skal gjøre resten av dagen. En tur på biblioteket kanskje? Jeg tror jeg har lyst til å lese noen bøker av Jane Austen, jeg ble litt påvirket av "Den trettende fortellingen". Da må jeg i samme slengen se om jeg finner Jane Eyre av Charlotte Brontë, den nevnes jo også en del ganger i boken. Det er noe av det beste med å lese synes jeg, at man oppdager andre forfattere og bøker mens man leser - jeg vil lese det samme som de jeg leser om leser!

Nå ble jeg straks litt i litt bedre humør! Jeg har lest alt som er av krim de siste årene, nå skal jeg jammen meg gå løs på romaner! Drømme meg bort litt i fordums tider, lære meg å sette pris på en god kopp te på britisk vis og krølle meg opp i stolen med ullteppe og fyr i peisen.

Sånn ja. Det er ikke så verst å være slabbedask likevel.

God onsdag! :)


tirsdag 28. september 2010

Fru Optimistmester!


I dag synes jeg slett ikke det er så aller verst å være arbeidsledig. Jeg misliker det ordet, jeg misliker at det er MEG på nåværende tidspunkt og jeg misliker å være en del av akkurat DEN statistikken, men verdensmesterskapet i optimisme pågår jo for fullt, så jeg krysser fingrene for at jeg i løpet av kort tid kan juble høyt over en ny jobb. Hvis ikke det er noen der ute som har bruk for meg, er det jaggu meg DE som går glipp av noe - ikke jeg. (joda, jeg trøster meg selv, selvsagt gjør jeg det, det hadde jo du gjort også?)

Uansett, i dag har jeg vært på førfødselbesøk hos en av mine gamle gode venninner og fått kjenne på den store flotte magen, diskutert oppdragelse og fødselsmetoder og permisjoner og i det hele tatt fått skavlet og kosa meg med vafler og hyggelig selskap. Det er ganske interessant (?) at jeg som ikke har barn eller skal ha barn, er så opptatt av akkurat det emnet. Jeg synes det er interessant og koselig å snakke om slike ting, gjør det meg til en raring? Det er vel ikke helt normalt å synes prat om barn og bleier og slimpropper og melkespereng og kolikk og oppdragelse er interessant og hyggelig å snakke om, hvis man ikke har eller skal ha barn selv? Når jeg tenker meg om har jeg alltid likt å snakke om det der. Og jeg har selvsagt MANGE meninger og tanker om alt, selv om jeg aldri har opplevd å føde.

Noen ganger tenker jeg at jeg muligens ikke burde ha meninger om det, at folk tenker at jeg ikke vet hva jeg snakker om fordi jeg aldri har vært der selv, men da får de faktisk bare ha meg unnskyldt. Man er jo verken uten innsikt, kunnskap eller erfaring selv om man ikke har barn selv? Det er jo ikke sånn at jeg helt kan sette meg inn i hvordan det er å gå gravid eller å føde, men med bittelitt fantasi er det i alle fall mulig å kanskje TENKE seg hvordan det er - og dermed også kunne høre på og prate om hva som skjer og hvordan. Og når det gjelder barneoppdragelse er det i ALLE FALL mulig å ha mange meninger selv om man ikke har noen å utøve på i praksis, døgnet rundt. Jeg er veldig på vakt mot (og redd for) at jeg skal virke belærende på noen som helst måte, for det er det siste jeg vil bli oppfattet som, men så lenge jeg lever vil de jeg omgås med måtte ta del i mine tanker og meninger om det meste. Og det som er det beste: det er veldig lov å si fra om jeg beveger meg på dypt vann. Jeg ER ydmyk for at dette er en del av livet jeg ikke kommer til ta del i på samme måte som dere som har barn.

Jeg skulle på NAV i Asker og delta på et dagpengemøte etter gravidebesøket, men jeg hadde misforstått klokkeslettet og måtte gå derfra med uforrettet sak. Bedre lykke på fredag! Jeg kjenner jeg har STORE problemer med å gå dit, men jeg skjønner jo at jeg MÅ. Oppsparte midler lever jo ikke for alltid, i alle fall ikke her i huset med oppussing på tapeten året rundt. Det er noe nedverdigende med å gå på NAV. Mulig det er jeg som er litt for følsom og sta og vil greie meg selv, men det ER jo ikke noe kult, verken å si at man er arbeidsledig eller at man går på NAV? Jeg vil ikke bli en av de jeg selv ser på som slabbedasker som ikke orker jobbe. Jada, jeg vet jeg generaliserer og er litt fordomsfull, men det er den oppfatningen av systemet jeg er oppvokst og oppfostret med, og det er ikke SÅ lett å kvitte seg med den tanken. Jeg jobber dog med saken, i og med at det plutselig gjelder meg selv. Og selvsagt er ikke alle som er arbeidsledige noen slabbedasker, jeg overdriver jo litt som vanlig. Det er vel på samme måte med dagpenger som det er med alt annet der staten må trå støttende til, noen ødelegger for de som helst ikke vil innom systemet i det hele tatt. Dere som har fulgt meg her en stund, vet jo at jeg ikke er en person som sitter på ræva og er fornøyd med å gjøre det og i tillegg få utbetalt trygd. Bare ordet trygd gir meg sure oppstøt. Jeg er en funksjonsfrisk jente med bein godt planta i nesa og på jorda, og jeg SKAL rett og slett ikke sitte her og bruke livet mitt på ikkeno! Jeg vil jobbe og tjene egne penger, ikke være avhengig av noe system for å kunne "sløse bort" tusenlapper på merkeklær eller en tur til utlandet!

Meninger om det meste har jeg i alle fall, ser jeg. Noen forutintatte, noen umulige, noen teite, noen irriterende, noen helt på jordet, noen arrogante.. men stort sett føler jeg at jeg representerer mannen i gata. For det er jo DET jeg er - bortsett fra at jeg er ei jente selvsagt. Og nå skal jenta i gata ta seg en runde innom stilling ledig og sjekke om det er noe interessant å ta tak i. Herregud, det er jo snart vinter, jeg må jo ha nye telemarkski!

Ha en strålende høstdag, her skinner sola og høstfargene sprer seg rundt meg på alle kanter, hagen og huset har aldri vært så klar for snø og kulde (noe må man jo holde på med) og jeg føler at det er noe spennende rundt neste sving!

Jeg gir aldri opp! :)

mandag 27. september 2010

Fru Morgenfugl


Etter å ha grått meg gjennom Mamma Mia for `nte gang i går (hva ER det med den filmen? Jeg gråter som om hjertet skal briste et par ganger under filmen og det er på de samme stedene hver gang - det treffer tydeligvis en nerve..) skulle man tro at jeg sovnet som en stein, men den gang ei. Jeg ble liggende å vri meg i den bråkete dundyna mi lenge etter at jeg hadde lagt fra meg boka ("Den trettende fortellingen" av Diane Setterfield - veldig bra bok, anbefales VARMT!) og høre rare lyder utenfor og på loftet.. tydeligvis ikke veldig trøtt og tydeligvis litt for livlig fantasi. Jeg sovnet vel omsider i to-tiden, men våknet igjen halv fem og var lys våken. Galskap! Jeg som elsker å sove og i tillegg hadde skifta på senga, noe som pleier å gi meg lyst til å ligge i sengen resten av mitt liv.

Å våkne mellom fire og fem på natta er den verste tiden. Jeg leste en gang at det er tiden på døgnet at flest folk dør. Det er muligens derfor jeg ikke liker å være våken da. I tillegg tenker jeg ALLTID dumme og teite tanker når jeg våkner på det tidspunktet! Litt sånn "æsj, hvorfor sa jeg det", "hvorfor gjorde jeg sånn", "hva om", "hvis om" og slike unødvendige tanker. Jeg pleier å overbevise hodet mitt om at det bare er fordi klokka er som den er at jeg tenker som jeg gjør, og jeg greier som regel å få penslet over på noe annet. I dag reddet det meg å tenke på hva jeg skal skrive til lokalavisa til helgen. Jeg har selvsagt penn og papir liggende ved sengen, men bruker det aldri. Litt dumt, for nå husker jeg ikke hva jeg tenkte og det var MYE god tenking. I tillegg begynte jeg å tenke på det faktum at buksa mi har blitt alt for vid i livet, noe som bare MÅ bety at jeg har gått ned litt uten å tenke over det! Og jo mer jeg tenkte på at jeg hadde blitt smalere, jo mer sulten ble jeg.

Enden på visa var at jeg sto opp klokka seks, lenge før konemor skulle opp og på jobb. Da hun våknet, var oppvasken tatt, stua luktet jul fordi jeg plutselig fikk for meg at CHAI-TE var smart å bruke som potpurri i telysholderen, kaffen var ferdig, frokost laget, vaskemaskina satt på og jeg var bli som ei sol. TENK om det hadde vært sånn hver morgen? Jeg som har måttet bite i det sure eplet og faktisk innse at jeg ER litt morgengretten.. ikke sånn at det merkes for de som ikke kjenner meg godt, men de som er mest sammen med meg, merker at jeg er biiiiiittelitt grumpy. Jeg liker nok best å være alene om morgenen - i alle fall sånn til å begynne med. Ta ting i mitt eget tempo, ikke snakke med noen.. bare gå rundt som en zombie og gjøre ting på autopilot.

Nå som jeg ikke jobber, er jeg jo selvsagt DEN morgenfuglen, og i tillegg kvitrer jeg. La oss håpe det vedvarer! Ikke det at det er så plagsomt, for jeg er jo stort sett alene på morgenen, men det hadde jo vært greit å kunne si at man er like bli hele dagen gjennom! For den går jo over i løpet av en times tid, denne morgengrettenheten. Etter at jeg fikk orden på hormonene mine også (ikke de som styrer tårene - tydelig vis!) er jeg jo stort sett solskinn hele dagen, og takk og pris for det! Det må være forferdelig å gå rundt og være sur hele dagen? Noe så bortkastet? Jeg vet nesten ikke OM noe som er mer bortkastet enn å være sur og grinete.

Apropos aldri sur: Pelle har 4-årsdag i dag, gratulerer til verdens søteste og blideste hund! Ettersom solen skinner og det er skikkelig nydelig høstvær, skal vi feire dagen med en lang tur ut på Konglungen, kaste litt pinner og titte på alle de fine husene som ligger der, få litt inspirasjon og frisk farge i kinnene.

God mandag! :)

søndag 26. september 2010

Fru Søndagsidyll


Deilig søndag!

Lang frokost med konemor før tur til Skøyen og pannekaker, kaffe, skravling og kos med 3-åring. Deretter tur til Bygdøy og mer kaffe, skravling og kos med snart 1-åring. Herlige barn, herlige foreldre, jeg er glad for å ha dem i livet mitt!

Varmt hus pga isolasjon, stearinlys, deilig middag, god kone og søt hund.

Lykken er!

torsdag 23. september 2010

Fru Skravlekjerring


I dag har konemor og jeg vært så flinke at vi fortjener et glass vin midt i uka! Kona har tatt et par høstferiedager i og med at jeg henger her hjemme og gjør ugang, slik at det ikke blir alt for mange forandringer, ommøbleringer og impulskjøp av nips. Skulle nesten tro hun kjente meg, gitt..

Dagen startet med søknadsskriving og gjennomgang av alle ledige stillinger i hele Asker, Bærum og Oslo. Det er egentlig ikke så mye spennende der ute har jeg funnet ut, men det lønner seg definitivt å følge med med argusøyne, plutselig dukker det opp noe jeg bare MÅ søke på. Og så hender det jeg ombestemmer meg på noen som har ligget ute noen dager. Det er akkurat som om de må godgjøre seg i hodet mitt. Helt flott det, da søker jeg i alle fall ikke ukritisk på alt som er!

Det som er mest spennende er prosjektlederstillinger, det er jo det jeg KAN og jeg har funnet ut at jeg skal holde meg ved min lest og bruke den kunnskapen og de evnene jeg har til å bli verdens beste prosjektleder! Og jeg som trodde jeg skulle finne meg noe HELT annet enn det jeg har gjort de siste ti årene? Så feil tok jeg. Prosjektledelse, koordinering, administrasjon, skriving, digitale medier, sosiale medier, CRM, markedsføring, grafisk produksjon, print, pakk, trykk, farger, DM`er, reklame, papirtyper, fonter, design... alt det der betyr mer for meg enn det jeg trodde. Det var nok bare det at jeg fikk nok av visse ting her i vår som gjorde at jeg trodde at jeg burde sjekke ut noe helt annet. Akkurat nå savner jeg lukten og følelsen av papirtyper, idèmyldring, trykkerikjemikalier og, tro det eller ei, lukta av FOLIE! Jeg har jo vært noen år i skilt- og bildekorbransjen, mulig jeg har blitt løsemiddelskadet? Det gjør ingen ting, jeg tror jeg er rar uansett om det er løsemidlene eller ikke sin skyld.

Nå vet i alle fall du som leser dette hva det er jeg kan og er flink til, så vet du om noe, er det som sagt BARE å si fra! Jeg tror jeg er den fødte organisatør, jeg liker å styre og holde på, ha hundre baller i lufta på en gang, stresse litt, småkjefte litt på ting som ikke blir gjort, please andre, gi god service (noe av det aller verste jeg vet er dårlig service, enten det er i butikken, i telefonen, på kundeservice eller på biblioteket. Det er antagelig noe av det som får meg til å tenne mest av alt. Liker du ikke jobben din, finn deg noe annet, så lenge du har en servicestilling skal du levere!) tenke ut nye måter å gjøre ting på, smile og være hyggelig og jeg ser sjelden problemer - det finnes alltid en løsning!

Ok, jeg har ikke en eneste bachelor å vise til, men jeg har mange års erfaring som i alle fall JEG synes veier opp litt. Jeg skulle selvsagt ønsket at jeg hadde gått tre år på NMH istedet for bare ett, men jeg var mer opptatt av å jobbe enn å sitte på skolebenken. My bad, men til mitt forsvar har jeg lært ganske mye i de 15 årene jeg har jobbet. Jeg har også lært at man ikke skal disse andre, og det er IKKE meningen å rakke ned på de som går mange år på skole, så er DET sagt! Jeg heier på dere! Det jeg mener er at det HENDER at erfaring (og uskolerte ambisjoner?) er like så viktig, feks i møte med nyutdannede. I alle fall i de jobbene JEG ønsker meg. Ok?

Nå skrev jeg meg helt bort fra det jeg egentlig skulle skrive. Jeg kan vel føye til engasjert også, i denne "innsalgsbloggen". Og sosial. Og bitte litt skravlete. (Det har jeg etter mormor og det synes jeg er flott!) Og så kan jeg vel nevne at jeg er flink til å rose meg selv og innimellom tro at jeg er helt fabelaktig, men pokker heller, jeg gjør heller det enn å tro jeg ikke er verd en dritt.

Det jeg egentlig skulle skrive om var at vi har ENDELIG fått lagt den helvetes musenettingen rundt HELE huset! Jeg har ligget på ryggen i flere timer, blant edderkopper og musedritt, stiftet fast nettingen mellom muren og plankene rundt hele kåken, og den musa som greier å lure seg opp på loftet nå, den skal jaggu meg bare få bo der!

Nå er det film, te og stearinlys her i heimen! Og det lille glasset med vin, det holdt jeg på å glemme, bevares.

God torsdagskveld! :)

onsdag 22. september 2010

Fru Gladjente!


I dag har jeg vært hos kusina mi som venter barn i november, og det var SÅ koselig å se henne med den store magen! Jeg begynte selvsagt å grine med en gang jeg så henne.. jeg er helt umulig! Gravide venninner og bryllup, jeg garanterer at tårene bare pipler frem, helt uten kontroll. Hun var i alle fall helt nydelig med den fine magen sin, og jeg gleder meg til å hilse på en liten tass som absolutt skal få lov til å komme hit til tantene på Vettre når som helst! Mandag var jeg på IKEA sammen med en venninne som fikk ei jente i sommer, og til uka skal jeg besøke en annen god venninne som venter barn nå i oktober. Det yngles rundt oss på alle kanter, jeg elsker det!

I tillegg til å oppleve gravide mager og vakre venninner, har jeg funnet ut at jeg har en ganske stor omgangskrets med SNILLE mennesker rundt meg! I og med at jeg er "bittelitt" på jobbjakt om dagen, og de fleste har fått det med seg, kommer det mailer, sms og telefoner fra venner og venninner som kjenner noen eller som kjenner noen som kjenner noen som kanskje trenger meg, som sender linker til jobber de synes jeg skal søke på og som pepper meg opp når jeg tror jeg ikke er kvalifisert, og det er HELT utrolig at de engasjerer seg i meg på denne måten! Jeg føler meg så heldig som har alle disse nydelige menneskene i livet mitt. Tusen takk altså, jeg setter utrolig stor pris på dere alle sammen!

Og som om ikke det var nok har jeg i dag vært og snakket med en kjempehyggelig dame i et nystartet bemanningsbyrå i Asker, og nå er jeg helt overbevist om at det kommer til å ordne seg med både det ene og det andre. Den NAV-registreringen jeg styra med i går, bare kan ligge der og slappe av litt. Jeg har ikke til hensikt å bli en del av det systemet!

Der ser dere, det lønner seg å være positiv til det meste, da ordner det seg alltid! (Ok, det HAR ikke ordnet seg, men nå er jeg hellig overbevist om at det gjør det - jeg er i alle fall på god vei!)

I tillegg har jeg fått låne gressklipperen til en av Søstrene, så nå er plenen kortklippet og fin og klar til vinteren. Da er det bare igjen å skrive et langt og innyndende (og profesjonelt selvsagt!) brev til mannen som eier den veggen av skog på nedsiden av huset vårt om at den bør ( i det minste!) tynnes ut og at de trærne som er ca 100m høye nå, må ned. Det er forferdelig trist (og ganske irriterende) at det er som det er og nå kjenner jeg at nok er nok. En høststorm, så er jeg overbevist om at ett av de trærne knekker og faller over huset vårt. I tillegg er det alt for mange timer med skygge, ingenting tørker ordentlig og terrassen og hagen er alltid full av løv. Har noen erfaring med slike saker, er jeg VELDIG glad for tips og triks! For uten om dette er jeg strålende fornøyd med alt; hus, konemor, venner, familie, hund, bekjente, livet og kjærligheten!

Ha en GOD onsdagskveld! :)

tirsdag 21. september 2010

Fru Jobbsøker


Nå må jeg ha en liten pause og skravle litt på bloggen. Jeg har sittet med nesa inne i pc`n siden jeg sto opp i dag. Når jeg tenker på at jeg forsov meg og ikke sto opp før halv ni, så er det likevel mange timer! Forsov meg eller...? Hva forsover jeg meg til egentlig? Mine daglige rutiner? Stå opp, slå på pc, spise frokost og drikke kaffe, lese aviser, sjekke mail og så smurfe verdensveven rundt på jakt etter drømmejobben? Det må være det. Det er dette som er min arbeidsdag nå. Jeg har til og med arbeidstid mellom åtte og fire.. Jeg tror det er viktig å ha det! Jeg nekter å bli en SKIKKELIG arbeidsledig slabbedask som sover hele dagen og ser trash på tv eller spiller dataspill hele natta. Det er vel ikke noe overhengende fare for det egentlig, ganske bortkasta tanke til og med.

I dag har jeg i først brukt ca tre timer på å registrere meg på NAV sine nettsider, sånn for sikkerhets skyld. Jeg er nå, pr definisjon, arbeidsledig. Og for å sikre den økonomiske delen er det vel ganske smart å bite i det sure eplet og registere seg. Jeg sier det sure eplet, fordi dette er noe jeg har prøvd å unngå. Jeg vil ikke være avhengig av NAV, selv om jeg har betalt min skatt med glede i 20 år og egentlig ikke bør ha dårlig samvittighet fordi at jeg må få støtte fra dem, men jeg synes det uansett jeg da. Jeg vil for pokker greie meg selv! Men jeg går heller på NAV enn å stå på Shell og selge grillpølse. Da har JEG i det minste friheten til å bruke tiden på å finne den jobben JEG vil ha! (Ikke noe galt med grillpølsesalg altså, jeg er glad gillpølseselgerne finnes jeg, men JEG vil ikke bli en av dem - og ikke noe galt om NAV heller, ikke enda, men jeg tviler på at de greier å finne jobben jeg vil ha like kjapt som jeg kan gjøre det selv?)

Jeg håper jo selvsagt at jeg skal slippe å få noe fra NAV, men nå har jeg i alle fall alt i orden hvissomatte. Bare det å registrere seg er jo en heldagsjobb! Du store allpakka, jeg burde begynt å JOBBE i NAV faktisk, for å få dem til å implementere et litt ENKLERE og mer bukervennlig system for registering! Helt utrolig. Det er om et stort antikvarisk arkivskap med støv på.

Som om ikke tre timer med NAV-reigstrering var nok: nå har jeg brukt tre timer på å skrive en søknad! Tre timer eller? Jeg har aldri lagt så mye arbeid i en søknad før, så som du skjønner er det en jobb som er veldig viktig for meg, dette tror jeg er ganske nært helt perfekt både jobbmessig og interessemessig. Jeg mangler høyskolebiten, men håper erfaring teller like mye.

Jeg tror jo alle jobber jeg søker på er drømmejobben, og på en måte er det ganske greit å være så (naiv og blåøyd?) og KLAR på en ting, men jeg skjønner jo at du som leser dette sikkert synes at jeg er litt rar. At jeg er litt koko som flyr på en rosa sky flere ganger pr dag fordi jeg har store forhåpninger og drømmer om en sak, og er overbevist om at det er DETTE jeg har ventet på eller lett etter. Jeg er enig med deg. Jeg ER litt rar. Men på den andre siden så kommer jeg jo ingen vei i livet ved å IKKE være positiv og ha drømmer og forhåpninger, så da faller jeg heller litt på ræva et par ganger enn å aldri gjøre det. Og så får du som leser heller synes at det er mange armer og bein og roping av ulv-ulv litt for ofte.

Nå skal jeg forstette jakten og det er mye mulig jeg roper om en ny ulv i morgen, så er du advart! ;)

Ha en strålende tirsdag, her nyter vi varmen både fra sola og fra nyisolert loft!

søndag 19. september 2010

Fru Islolasjon


Fy søren, nå er jeg så stolt av konemor og meg! Vi har jo gruet oss i ca tre år til å begynne med isoleringen på loftet, og i dag gikk startskuddet! Loftet er isolert fra før, men det er sikkert hundre år siden og den gangen var det ikke verdens beste isolasjon ser jeg. Tynn glava, mose, stein, sand og sagflis. Det er helt utrolig hvor mye rart som ligger der oppe. I tillegg har de som har eid huset før, brukt loftet til å lagre materialer, så det ligger en haug med plank i all verdens lengder og størrelser der oppe. De har ikke vært så nøye på om det har vært isolert over alt heller, store sprekker og av og til ikke isolasjon i det hele tatt. Som om ikke det var nok, er det ikke noe som er likt der oppe så det er forskjellig lengde mellom alle stokkene. Jeg fant til og med en eldgammel gammelmannsstokk der oppe mellom plankene, skal tro hvem som har brukt den? Kanskje den har ligget der siden 1880-åra da huset ble bygget?

Vi startet med å ta alt pikkpakket vårt og flytte det til den ene siden, og så var det bare å få på seg munnbind og sette igang. Fy søren for en drittjobb! Støv og musedritt spratt veggimellom da vi satte igang. Vi er jo ganske effektive når vi først får ræva i gir, planker fløy ut av luka og vi fikk kvittet oss med ganske mye jordisk gods som vi en gang har tenkt var "kjekt å ha". Opp og ned stigen hundre ganger, alle hull ble tettet med tetningsskum, isloasjon ble rullet ut, skåret til, planker ble lagt over og banka fast og det ble faktisk ganske bra der oppe! Vi nærmer oss halvveis ferdig, så det er bare å stålsette seg på et par arbeidsdager til. Vi fant ganske billig isolasjon hos Byggmax forresten, hvis noen er på jakt etter det samme.

Jeg skjønner at arbeidsfolk bruker bukser med kneputer i, for nå er vi så ømme og røde og stive etter å ha ligget på knærne hele dagen at det er så vidt vi greier å røre oss. Avdanka olabukser gjør liksom ikke samme nytten. Tror de som gikk søndagsturen sin forbi oss i dag, fikk seg en liten latter.. to bustete fruer, sittende på verandaen og drikke kaffe og spise boller mellom slagene. Håret var fullt av spindelvev og støv og ansiktet rundt masken var så møkkete at det så ut som om vi hadde vært nede i en gruve. Ganske morsomt syn egentlig!

Nå ligger vi rett ut på stua, med stive muskler og røde kinn og er strålende fornøyd med innsatsen. Til å være to byfruer som ikke har pusset opp stort mer enn et par vinduskarmer og finklatta litt maling rundt omkring tidligere, synes jeg vi er ganske tøffe som kjøper et slik oppussingsobjekt som vi har gjort. ALT må gjøres noe med. Og ettersom vi prøver å gjøre det meste selv, tar jo ting litt tid også. Når vi har fått gjort ferdig loftet nå, skal vi legge nytt tak, men det får vi heldigvis hjelp til. Jeg begynner å glede meg til vinteren, det skal bli en glede å ta på seg ullsokker fordi det er koselig og ikke fordi det er helt nødvendig for å ikke få frostskader.

Ha en strålende søndagskveld, her skal vi se på Robinson og som den sørnordlendingen jeg er, heier jeg selvsagt på Nordingan! :)

lørdag 18. september 2010

Fru Lørdagskos


Vi hadde en veldig hyggelig kveld hos de nygifte i går, alltid like koselig å møtes og alltid like god mat og vin! Kjenner i dag at jeg har ligget rett ut i nesten to uker, de "to" knertene med akevitt jeg fikk i går satte seg på rett plass for å si det sånn.

I dag har vi gjort noe vi skulle gjort for leeeenge siden, men som vi bare har utsatt og utsatt. Vi kjøpte isolasjon til loftet! Det er bare å gratulere. Jeg gruer meg allerede til å stå opp i morgen, for nå er det ingen vei tilbake, men det er jo for vårt eget beste så det er bare å bite tennene sammen. Jeg har lagt musenetting (eller fluenetting i aluminium som det riktig nok heter) rundt halve huset, så resten skal på i morgen, i tillegg til silikon i alle hull på loftet (for varmens del, musa gnager seg jo kjapt gjennom) OG ny isolasjon. Jeg gleder meg nesten til det blir kaldt sånn at jeg kan kjenne forskjellen. Og jeg gleder meg til å (forhåpentligvis) slippe å tømme musefeller resten av høsten.

Nå ligger konemors deilige lasagne godt i magen, Pelle er utslitt etter å ha vært i Asker sentrum i dag og hilset på hunder, hester og barn, kona småslumrer på sofan og jeg hører den for korte dundyna mi roper på meg fra soverommet. Deilig med rolig lørdagskveld!

Jeg ønsker dere en god natt med ett av mine yndlingsdikt. Dette pleide mormor å si til meg da jeg var lita. Jeg har helt frem til noen år siden trodd det var hun som hadde diktet det, og ble litt flau da jeg fant ut at det var sjølveste Wergeland..

"God natt! God natt! Kryp under ditt dekken, Med nelliker stukket, med roser besatt, Med sølhvite blader fra bringebær-hekken! Imorgen igjen, hvis Gud så vil, Vekkes du op av fuglenes spill"


fredag 17. september 2010

Fru Asker


Jeg har helt sikkert sagt det hundre ganger før, men jeg sier det igjen: Jeg ELSKER å bo i Asker! Det å flytte hit har gjort meg til et bedre menneske, det er jeg overbevist om. Ikke det at jeg var så ille da jeg bodde i Oslo altså, misforstå meg rett, men jeg var mye mer stressa da jeg bodde i byen enn jeg er her på landet. Det er en GOD indre følelse!

I dag måtte jeg krype til korset og dra til legen for å få meg antibiotika. Nå har jeg hatt bihulebetennelse i snart 14 dager, og verken Rinexin eller Fenumax hjelper, så da er et vel noen skikkelig hissige basiller som bar tatt bo i nesen min. Jeg vet ikke helt hvofor jeg har en slik aversjon mot antibiotika, men det er sikkert bare sunt. Det kan jo ikke være bra for kroppen å dytte det i seg i hytt og pine. Så får vi se da, om den tar knekken på dritten!

Når jeg likevel var i sentrum, måtte jeg jo ta meg en liten runde rundt for å se og ta på ting. Det er noe av det verste konemor vet at jeg gjør forresten. Jeg ser med fingrene når vi er i butikker. Jeg greier IKKE la være å ta på ting, enten det er glass det står "ikke rør!" på eller det er klær, leker, ineriørting.. ALT må jeg ta på. Jeg vet ikke hvorfor egentlig, det har bare alltid vært sånn. I alle fall gikk jeg meg en runde og tok på ting, og det var ganske mye folk der faktisk til å være midt på dagen en fredag. Kanskje der er mange i min bås? Håper ikke det. Håper de er hjemmeværende husmødre og fedre, pensjonister, feriefolk og fridagsfolk. Hvis alle de som var i sentrum i dag er uten jobb, er det ikke rart det ikke er lett å finne noe her i bygda.

Det som også er så godt med å bo på en sånn liten plass som Asker, er jo at det bare skal noen ganger til så kjenner man igjen hverandre! Både på gata og i butikkene. Det liker jeg! Det minner meg om hjemme i bartebygda mi. Det føles trygt og godt. I Oslo kunne jeg jo gå rundt en hel dag uten å engang se en jeg hadde sett før. Slikt kan man bli litt trist av. Og litt ensom.

I helgen er det Askerdagene så bodene var på vei opp og scenen foran kulturhuset var snart klar. I morgen kveld vises Mamma Mia på storskjerm foran kulturhuset, det er nesten så jeg tror jeg må pakke ned noen ulltepper og en termos med noe godt på, ta med konemor og et par stoler og ta oss en tur! Det kunne jo blitt litt romantisk det! (hvis det ikke regner vel og merke.. dette skal jeg tenke litt seriøst på) I dag skinner sola fra blå himmel, så det kan jo hende det holder seg? Bondens Marked skal vi i alle fall få med oss, og kjenner jeg fruene Perez rett blir det med noen godbiter hjem som vi kan kose oss med senere.

Jeg fikk jo selvsagt shoppet litt også, men ikke si det til kona! En liten svart genser/poncho-sak, det må være lov å unne seg nå som høsten nærmer seg. Dessuten passet den veldig fint til den nye svarte buksa mi. Og det selvnystripede blonde håret mitt, som jeg også klippet litt i dag tidlig. Er man arbeidsledig blir man kreativ! Jeg sparte to tusen på å stripe og stusse det selv, klart jeg måtte feire med å kjøpe meg noe nytt! Dessuten er jeg fortsatt sur for den radiodingsen jeg kjøpte her om dagen. Trøsteshopping er viktig.

I kveld skal vi på høstsuppe til de nygifte guttene, jeg gleder meg til å høre alt om bryllupsreisen og til å ta meg en bitteliten akevitt. Akevitt hjelper mot alt, spesielt tette bihuler har jeg hørt.

God helg! Vi sees i Asker sentrum i morgen! :)

torsdag 16. september 2010

Fru Blondie


Jeg trodde jeg var ferdig med snørr jeg nå, men der tok jeg feil gitt! Her er det tydelig vis gratis påfyll og også litt mer fargerikt enn forrige gang. Nydelige greier. Jeg brude nesten sykemeldt meg! Åh, nei.. det stemmer det, jeg har jo ingen jobb... men da er det jo ikke noe problem!

I går fikk jeg endelig klarhet i at jeg ikke er helt ved mine fulle fem, så det burde ikke overraske meg at jeg våknet i dag og var helt tett i luftveiene igjen. Jeg truet konemor til å aldri si dette til noen - og så legger jeg det ut selv, men da er det i allefall jeg som driter meg ut! Biiiiig difference.

I går dro jeg til Clas Ohlsson for å kjøpe klokkeradio til min kjære kone, fordi jeg er SÅ lei av den telefonvekkerlyden hennes. Og så trykker hun OFTE på feil knapp slik at hun forsover seg litt og må stresse ut av døren. Og da blir jeg stressa og må stå opp jeg også, og jeg trenger jo ikke stå opp engang! Jeg fant en flott klokkeradio (kostet bare 99,- og fikk mer til overs nemlig!) så i dag våknet vi til værmeldinga på P1, perfekt oppvåkningsstemme og program for to snart middelaldrende damer. Jeg sto jo bare opp jeg også, så det var jo ingen vits i å bytte vekkerklokke sånn sett, men jeg har jo ikke tenkt å være arbeidsledig slask resten av mitt liv. En vakker dag vil jeg også sette pris på den klokka.

Mens jeg var der på Clas Ohlson (og fikk mer til overs) fant jeg en trådløs FM-radiosender til bilen! En sånn smart liten dings til å putte inn i sigarettenneren. (kan noen forresten fortelle meg om det fortsatt finnes sigarettennere i nye biler? Er det fortsatt bilde av en sigg på dem? Og HVORFOR blir de laget? Ingen røyker i bilen lenger!) Det var jo perfekt for oss, som greide å knekke antenna i vaskeautomaten her om dagen! Med en sånn dings trenger man jo ikke antenne. Veeeldig smart. Og så kan man bruke den til MP3-spiller også.

Fornøyd med kjøpet satte jeg den inn i sigarettenneren og ingen ting skjedde. Jeg trykket på knapper og skrudde på knotter men det kom ikke en lyd, så jeg fant ut at jeg skulle vente på kona (hun er litt mer teknisk anlagt enn meg). Da jeg viste henne min nyinnkjøpte dings, så hun bare på meg, og jeg SÅ at hun tenkte at "åjsann, nå har det rabla for deg.." Jeg skjønte plutselig at jeg muligens ikke helt hadde tenkt gjennom det jeg hadde kjøpt, og fikk det bekreftet da hun sa: "Tror du at radioen er koblet til sigarettenneren?" DER var det. DER var det jeg ikke hadde tenkt på! (Fordi jeg har så mye snørr i hodet at det ikke fungerer, det er jo kun derfor selvsagt.) Jeg trodde seriøst at det bare var å dytte pluggen inn i sigarettennerhullet, slå på dingsen og så ville den fungere som en eller annen form for satelittsender eller gudene vet egentlig hva jeg hadde tenkt. Det var i alle fall ikke så enkelt. Så om noen har lyst på en dings, er det bare å si fra, jeg vil ikke se den mer! Den er en stadig påminnelse om min indre blondine. Mulig den funker som MP3-spiller, men det nekter jeg å finne ut av.

Dette slår nesten blondinehistorien min om tampongene. Det kom jo slike flotte tamponger med vridde kanaler her for noen år siden, og jeg spurte søstra mi om hva som var meningen. Om man liksom skulle SKRU dem inn da, eller? Og søstra mi ble antagelig like oppgitt som kona ble i går, da hun så på meg og sa: "Herregud, tror du du har RILLER inni der du eller?".

Det er ikke lett å være så smart som jeg tross alt er, og likevel så blåst mellom ørene. Det sørger for mang en god latter, men jeg begynner jo å lure av og til, om det er en liten kortslutning der oppe? Det er mulig jeg burde gå et kurs i "hvordan tenke før man sier eller gjør noe" men på den andre siden ville livet blitt utrolig kjedelig hvis jeg ikke var bittelitt dum. (hvis noen blondiner føler seg tråkka på nå, så er det en fullstendig bortkasta følelse. Enten er du dum eller så er du det ikke, og er du det får du glede deg over hvor stor underholdningsverdi du har i stedet, det er mye mer positivt. Hvis du IKKE er dum derimot, kan du jo bare le litt av dette?)

For å underbygge min indre blondine, skal jeg i dag få nye blonde striper i håret. Hvis det nå viser seg at jeg er langvarig forkjøla og da også langvaring dum pga det, skal jeg ha håret i orden i alle fall!

God torsdag! :)

onsdag 15. september 2010

Fru Jaktinstinkt


Da har jeg hatt min siste arbeidsdag på Skullerud og er fri som en fugl igjen. Jeg begynner å få øvelse i dette nå! Fra jeg sa opp jobben i Oslo sentrum i mai og frem til nå, har vært en ganske humpete reise føler jeg. Det har vært jobbing her og der, men det har jo bare vært på engasjement og da har man vel alltid i bakhodet at det sier stopp en dag, selv om man samtidig har tanken om at det KAN bli noe videre? Det er akkurat som om man bare utsetter den siste dagen med å fylle på noe nytt.

Det er nesten fristende å bare bli selvstendig og leie meg selv ut her og der, til jeg finner et sted å slå rot. Men det er litt for skummelt synes jeg. Jeg får gå for det trygge, det er best både for lommeboka og helsa. Hadde jeg hatt en velfylt bankkonto hadde jeg ikke vært i tvil engang, da hadde jeg startet eget firma og jobbet her og der ettersom det hadde vært behov. Det er nok mange som har bruk for meg og det jeg kan, men jeg begynner å tro at mange er litt reserverte for å ansette nye? Eller er det bare jeg som ikke har kommet ordentlig igang enda?

Jeg har uansett trua, jeg vet jo at sjansene ligger der foran meg, det er bare å hoppe i det! Og jeg er jo i kontakt med så mange at jeg snart må begynne å føre dem opp i ett eller annet system, og ikke bare ha en haug med lapper liggende på spisebordet. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg skjønner IKKE hvordan jeg som er så ryddig på jobb kan være så rotete og ustrukturert hjemme? Er det fordi det er HJEMME? At der er en frisone der jeg tillater meg selv å la vimsekoppen i meg få surre rundt? Vi sier det sånn. (Det er ganske digg også egentlig, og HA en frisone.)

Det er ganske mange som sier til meg at de synes jeg er tøff. Fordi jeg har tatt de valgene jeg har i år, og fordi jeg ikke lar meg stresse av at alt er på stell for øyeblikket. Jeg bukker og nikker og neier og sier tusen takk, jeg føler meg ikke så veldig tøff, men jeg skjønner at de synes det! Det å ha en fast jobb er jo alfa og omega i manges liv, også i mitt, misforså meg rett, men jeg er utrolig GLAD for at jeg tok valget og bare sa STOPP. Jeg kjenner i hele kroppen at det var veldig riktig. På vei inn til Oslo i dag, satt jeg og tenkte på det der, og lurte på hvor jeg hadde vært i dag om jeg IKKE hadde gått den dagen i mai. Jeg tror at jeg da hadde vært en veldig dårlig utgave av meg selv. Jeg hadde vært en liten fis på Guds jord, jeg hadde ikke hatt noe hals igjen, fordi skuldrene hadde ligget under ørene og jeg hadde vært på randen av galskap, om jeg da ikke faktisk hadde vært gal. Gratulerer igjen til meg selv for vel valgt valg! Det er nok det tøffeste jeg har gjort hittil, så det gjør meg kanskje til en tøffing?

Det JEG er mest imponert over, er at jeg ikke er stresset for fremtiden! DET gjør meg nesten stresset, at jeg IKKE er det. Selvsagt, noen dager er verre enn andre og jeg sitter her i skogen og glor i veggen og lurer på hva pokker jeg har gjort, men så ringer det noen, eller det plinger inn en mail eller en sms, og så er jeg ovenpå igjen. Og så har jeg jo den mest fantastiske lille konemor i verden, som støtter meg og backer meg opp og hele tiden gir meg tro, håp og kjærlighet slik at dagene aldri blir helt svarte. Takk, kjære! ♥

På disse fire månedene som har gått, har jeg også lært MYE om meg selv som jeg ikke hadde tatt meg tid til om situasjonen ikke hadde blitt som den ble, og jeg har hatt tid til å tenke over hvem JEG er og hva jeg kan og ikke. Jeg vet at det ligger noe der foran meg og blinker som en diamant, jeg kjenner det ganske ofte, og jeg vet at jeg når målet en vakker dag. Jeg vet at jeg er på vei til dit jeg SKAL være, og det føles ganske godt!

Og nå er det på tide å sette inn nådestøtet; fru Perez skal ha ny jobb innen september er over - det er jakttid i Norge - følg med!

tirsdag 14. september 2010

Fru Positiv


Kjære deg som leser dette, jeg håper du er klar over at du nå har entret en snart 40-årings rosa prinsesseboble, fyllt med drømmer, håp og visjoner, fabuleringer, indre gamle bestemødre, sinte meninger, eventyr, triste tanker, fine ord, glade opplevelser, tullball og gode intensjoner.

Dette er MIN blogg hvor jeg skriver akkurat det som faller meg inn og for at du skal forstå mye av det som står her uten å sette meg i en dårlig bås, er det viktig at du vet at jeg er verdensmester i overdrivelser, ironi, navlebeskuelse og dårlig selvinnsikt, og det er VIKTIG at du legger dette til grunn for det du leser. Hvis du ikke har dette i mente, vil jeg tro du synes jeg er en skikkelig klyse som tror jeg er noe veldig mye bedre enn andre, at jeg tror jeg kan og vet alt best selv og at jeg er en irriterende, påtatt positiv, belærende liten drittsekk.

Takk til anonym kommentator som (antagelig vis - eller forhåpentlig vis!) ikke kjenner meg og som tror jeg er en skikkelig bedreviter, du fikk meg til å tenke litt på hvordan verden oppfatter meg - men istedet for å redigere det jeg tidligere har skrevet for å unngå at flere tenker som deg, får du heller lese miniintroduksjonen av meg i dette innlegget - og gjerne også lese hele bloggen for å bli kjent med meg, og så håper jeg du kan le litt istedet for å bli usjarmerende sur og ekkel.

Sånn. Det var dagens lille tale. Det er deilig å være prinsesse i eget rike, gitt!

I dag har jeg vært i en jobbsamtale og det er til en stilling jeg virkelig er veldig interessert i. Nå skal jeg gå i tenkeboksen, tenke hardt med så klart et hode jeg kan, og så får vi se hva det ender opp i. Jeg har valget, hoppe i det eller ikke. Nå har jeg jo hoppet i det så mange ganger allerede i år at jeg burde begynne å få trening, men det er jo alltid veldig skummelt! En vakker dag KAN jo strikken ryke, selv for meg som er født på en søndag meg gullskje i ræva. Ikke det at jeg egentlig tror på det der selv, for jeg greier jo alltid å snu alt til min fordel uansett om jeg detter på rattata eller om jeg blir lander på beina. Mitt motto er jo: "Det ordner seg alltid, og gjør det ikke det, så ordner det seg likevel!"

Mulig denne rosa boblen min hadde trengt en fillerist og at jeg blir oppfattet som en som ikke har fingern i jorda i det hele tatt, men det HAR jeg altså. Jeg er nok til tider litt vel optimistisk, kanskje av og til litt påtatt positiv også, men det hjelper meg i alle fall videre! Så får det så være at jeg kanskje lurer både dere som leser dette og meg selv og må starte på nytt et par ganger, men da har jeg i alle fall gitt ting en sjanse! Jeg har ikke tenkt at "nei dette går ikke" og så enten gått og lagt meg under dyna eller bare tatt en jobb jeg absolutt ikke liker bare for å HA en. Eller (Gud forby og krøss i taket og amen i kjerka!) gått på NAV. Som jeg har sagt hundre ganger før: man er selv ansvarlig for sin egen lykke. Ingen andre gidder ta ansvar for deg eller hjelpe deg fremover i livet - det er noe du må gjøre selv. Selvsagt har (forhåpentligvis) de fleste støtte i sine nærmeste, men når push comes to shove som det så fint heter på norsk, er det bare en selv som kan gjøre noe når det gjelder arbeid.

Og der avslutter vi dagens vekkelsesmøte før vi tar helt av, tar oss en kaffekopp, surfer litt på nettet, snyter nesa og smiler mot sola.

God tirsdag! :)

mandag 13. september 2010

Fru Kverulant


Det er fantastisk hvor fort tiden går selv om man bare ligger på sofan? I dag har jeg ligget her i en uke, og alt pga snørr og guff i kroppen. Jeg skulle egentlig vært meddommer i Tingretten i dag, men det kunne jeg bare se langt etter, hodet er fortsatt som et vakuumområde: "jeg hører hva du sier men kan du si det en gang til"-isj. Og lungene, de kommer snart ut hvis jeg hoster litt hardere. Men for all del, det kunne vært verre. Jeg kunne vært en røyker og hatt slik hoste hver dag.

For å si det sånn, hadde jeg våknet hver morgen og hostet og spyttet ut det jeg gjør, pga røyk, så hadde jeg sluttet på flekken. Det er helt utrolig at folk vil utsette seg for slikt helt frivillig! Jeg røyker litt på fest jeg altså, og røyka fast fra jeg var 15 til jeg var rundt 30, men bli avhengig? Aldri i verden. Jeg er fader meg så sta at det ikke er aktuelt. Jeg har sikkert i min ungdom sagt at jeg er "såååå avhengig jeg altså", for da var det jo tøft å si det, men i dag? Ikke snakk om. Jeg skulle til å si at det er under min verdighet, og der skrev jeg det også, men ikke pokker om denne kroppen (eller hodet) skal bli avhengig av noe som helst. Ferdig snakka og ære være selvgodheten.

I går ble vinterklærne lagt på plass i skapet. Nå har de jo ligget klare inne på gjesterommet i et par uker, så det var kanskje på tide å rydde ferdig. Jeg, som tidligere har kunnet blitt omtalt som "samledronninga" har blitt så flink til å rydde og kvitte meg med jordisk gods at det nesten er til å ta av seg hatten for!

En hel søppelsekk med klær skal kastes i beholderen til Frelsesarmeen. Det står en UFF-container rett borti gata her, men den bruker jeg kun i nødstilfeller. Jeg har lest litt for mye negativt om dem og organisasjonen bak, så jeg gir heller til Frelsesarmeen. Jeg synes de gjør en flott jobb, de vises og vi vet og ser hva tingene vi gir dem går til, i motsetning til UFF. Ikke det at man skal blande politikk inn i alt man foretar seg, men det er da også litt viktig å være bevisst på hva man gjør og hvem man støtter og ikke og hvorfor og hvorfor ikke? Nå vil noen kanskje kremte litt og si at Frelsesarmeen ikke tolerer homofile i sin armè og at jeg som homofil burde boikotte dem, men akkurat der er jeg faktisk ikke interessert i å ta debatten. De gjør en alt for viktig jobb for medmennesker som trenger det til at jeg vil bry meg om hva slags regler de har internt.

Du store. Jeg lurer virkelig på hvilken fot jeg har stått opp på i dag? Diskusjonsfoten? Dette kan jo bli spennende når jeg skal til legen litt senere, er det den samme turnusnissen som jeg var hos på fredag, så vil jo dette bli en særdeles interessant legetime! Jeg turte ikke spørre hvem jeg skulle til, for hadde legesekretæren sagt at det var turnusen, hadde jeg sikkert sagt at jeg kunne vente til fastlegen var ledig, men da hadde jeg jo måtte vente i hundre år, og det har jeg ikke tid til.

Dette er dagen der jeg bør sørge for konstant inntak av mat, slik at blodsukkeret holder seg stabilt, hvis ikke tenker jeg at det kan bli hett rundt ørene hvis noen tråkker meg på tærne.

Jeg tror også at noen (les: meg) trenger litt snarlig klarhet i jobbsituasjon og fremtid, sånn at hodet kan konsentrere seg om viktigere ting enn krig og fred og religion og politikk og sånn. Tror også jeg trenger å bli fort frisk igjen, det er ikke spesielt interessant å ligge her og kverulere med meg selv. Kryss fingrene for jobbsamtale i morgen! (og for sikkerhets skyld, kryss fingrene for turnuslegen i dag. Hehe.)

Ha en herlig høstmandag! :)

lørdag 11. september 2010

Fru Spaltelørdag


Regnfull lørdag, kona er hjemme igjen (men på jobb) matlysta kom tilbake i det hun kom inn døra, Pelle er strålende fornøyd med å ha flokken sin samlet igjen - her er det lyckliga gatan og jeg ignorerer glatt at bilhuler og bryst fortsatt er potte tett.

Som den lille sniken jeg er har jeg gjort som Ingrid Espelid Hovig og juksa litt med dagens spalte til lokalavisen. Med hodet fullt av snørr er det jo ikke plass til så mye nyskapning, så for letthets skyld har jeg flikka litt på noe gammelt fra gamle dager (dvs i fjor). Dere som har lest det før, får bare unnskylde en feberhet sjel, men for min egen samvittighets skyld så er det jo ganske mange der oppe som IKKE leser bloggen min! Innholdet er forsåvidt like gjeldende, enda så sånn sett er det så godt som nytt for nye lesere. Hva angår innhold så er det vel helt i andre enden av skalaen i forhold til forrige gang, men det er jo det som er så digg med å skrive - det er lov til å skrive akkurat hva man vil, når man vil! Vel, nok snikksnakk. Her er dagens spalte:

Høstnatten lister seg på tå

En av mine yndlingsbøker da jeg var liten, var Karin Lorentzens ”Stine Stankelben”. Jeg husker frøken leste den høyt for oss i matfriminuttene på barneskolen. Selvfølgelig ble jeg klassens Stine Stankelben, både fordi jeg var lang og tynn som en strek (ja tro det eller ei) og fordi jeg elsket den boka fra første setning og satt stille som en mus (en av de få gangene antagelig) og spiste matpakken min, to brødskiver med trønderfår, mens frøken leste.

Jeg er fortsatt litt Stine Stankelben. Ikke fordi jeg er tynn som en strek akkurat, men jeg har jo ikke blitt kortere siden barneskolen. I fjor høst kjøpte jeg meg ny dyne. Vi har dobbeltdyne resten av året, men fordi det er umulig å ligge under dobbeltdyne om høsten og vinteren har jeg innført enkeltregime. Jeg greier ikke sove uten å ha dyna mellom bena sånn at ikke anklene og knærne gnisser mot hverandre, og jeg må ha mulighet til å ligge på begge sider og likevel ha dyna rullet rundt det ene beinet. For ikke å glemme at jeg må ha muligheten til å ligge på rygg med dyna rullet rundt som en sovepose. Om sommeren er ikke dette så nøye, for da er det varmt og jeg ligger stort sett rett ut på ryggen og vifter med tærne utenfor kanten uten å bry meg om jeg har dyne eller ikke, men om vinteren må jeg krølle meg litt sammen og polstre utsatte kroppsdeler. Så kona har hele dobbeltdyna alene, mens jeg ligger rulla inn i min nye fluffy dundyne.

Men altså, den dundyna. Den knitrer helt fantastisk når jeg beveger meg, og det gjør jeg jo en del. Jeg ligger sjelden rolig. Før vi sovner har vi visse ritualer, som de fleste vil jeg tro, og med en bråkete dyne blir jo dette litt interessant. Jeg MÅ for eksempel vippe litt med bena før jeg sovner (dette er en familiesvakhet) og før har det gått ganske greit i og med at dyna ikke har laget lyd. Jeg har ligget der med boka mi og vifta med tærne, vippa med foten, trampet takten til en sang inne i hodet og det har gått helt problemfritt og uten å forstyrre kona. Nå er dette helt umulig! Det har da ført til at jeg må ligge med det ene beinet UTENFOR dyna og senga, for å få vippa. Dette igjen har ført til at jeg blir kald på tærne.
I og med at jeg stadig glemmer at jeg er litt over gjennomsnittet lang, har jeg i farta kjøpt en dyne som er bitte litt for kort. Når jeg da blir kald på tærne, er det litt vanskelig å få varmet dem under dyna, for den ligger jo oppe under nesa - og da stikker beina ut! Dette i sin tur har ført til at jeg per dags dato og til min kones STORE fortvilelse, ligger med ullsokker om natta.

Sexy? Ehh….. en 38 år gammelt stankelben med ullsokker på beina, gammel utvasket pysj (fordi jeg fryser på skuldrene når jeg i nattens mulm og mørke har vridd meg som en mark så mange ganger at dyna sklir ned) et gammelt pannebånd rundt hodet og over ører og øyne (fordi jeg ikke tåler lyder og lys når jeg skal sove – ironisk nok) og med snytepapir og fishermans friend på nattbordet.

Min underholdningsverdi er nok verd mye mer enn funderingene rundt hvor sexy jeg er, noen gang vil bli.

Jeg er nok en slik kone man bare MÅ være glad i.

GOD HELG! :)

fredag 10. september 2010

Fru Småtemperert


Det er vel et tegn på at det går likar no, når jeg kjenner blodet igjen bruse fordi folk provoserer meg. Ikke det at jeg er SÅ lettprovosert altså *host*. Og det har som regel sammenheng med matinntak å gjøre. Denne uken har jeg jo ligget rett ut og bare spist havregrøt og rømmegrøt og andre intetsigende retter, og ting som normalt ville irritert meg litt, har bare fått ligge pga allmenntilstanden. Egentlig ganske behagelig å ha det sånn når jeg tenker meg om. På den andre siden så er det ganske godt å kjenne at man lever også, ved at kroppstemperaturen stiger. Da vet jeg at jeg er på riktig vei, og at matlysten snart er her igjen!

I dag bestemte jeg meg for å ta en tur til doktor`n for å hente en resept for de helvetes bihulene mine. Det fungerer ikke med bare helsekost, så her må det hardere skyts til. Og i og med at disse bihulene mine ofte er de som er kranglete, så ligger jeg inne i systemet og det er bare å ringe og så komme å hente resepten. Ettersom jeg likevel hadde tatt turen, tenkte jeg at de kanskje kunne ta en CRP bare for å sjekke at ting ikke var helt på bærtur. Det er jo ikke ofte jeg blir så slått ut over så mange dager, så greit å ta en sjekk.

Den var jo, som jeg mistenkte, ganske forhøyet og legesekretæren ville at jeg skulle snakke med legen før jeg dro - fordi hun, som hun sa, ikke ville ta ansvaret for meg hvis det var noe galt. Ok, jeg satte meg ned og ventet, og ble ropt opp etter kort tid. Vel inne hos turnus-spretten fikk jeg først kjeft for at han ikke visste hvorfor jeg var der, og da jeg sa at det var sekretæren som ville at han skulle ta en titt på meg pga CPR-resultatet, fikk jeg jaggu meg kjeft for at jeg selv hadde "rekvirert" blodprøve også! Dette var jo noe DE ville ha ansvar for og bestemme, bare så det var klinkende klart! Jeg har vel sjelden følt meg SÅ dum hos en lege. Skal man få KJEFT fordi man tar ansvar for egen helse også nå? Forbarska lille drittlege, håper han ble smitta av basillene mine, jeg angrer på at jeg ikke pusta rett i ansiktet på ham da han sjekket lungene mine.

Han ble hele 5 minutter forsinket (og 134,- rikere) fordi sekretærene presset meg inn før noen andre, men ærlig talt, det var da for pokker ikke jeg som absolutt ville inn til legen? Mulig jeg hisset meg opp uten grunn, og fordi jeg var sulten, men nå har jeg spist og jeg blir enda lettere varm i kinnene når jeg tenker på den frekkasen. Det er jo ikke rart man ikke gidder gå til lege, for det er ikke første gang en får meg til å føle meg som lorten under skoa. Mulig der er jeg som stiller rare spørsmål og gjør unormale ting, men hallo? Er ikke det viktig da? Å spørre om ting? Jeg er utdannet legesekretær (ok, det er hundre år siden og straffa mi fordi jeg ikke gikk ut av allmennfag med toppkarakterer og dermed ikke kom inn på legestudiet) men jeg har og har alltid hatt en stor interesse for alt som har med helse, medisin, sykdommer osv å gjøre. (uten å bli hypokonder, heller tvert imot) Det igjen gjør jo at jeg vet litt om det jeg spør om (for jeg leser enda alt jeg kommer over av forskning og reportasjer) og det er faktisk flere ganger jeg har stilt "kontrollspørsmål", spesielt til turnuskandidater, og de har svart FEIL. Da går jeg ikke tilbake for å si det sånn. Nå høres det ut som jeg tror jeg har skikkelig peiling og er et unikum og en ordentlig irriterende forståsegpåer, men det er jeg da altså IKKE. Men noen ting VET jeg bare at jeg har rett i. Og det er jo bare å slå opp i bøkene etterpå for å dobbeltsjekke.

Fastlegen min derimot, hun er god som gull. Veldig streng og ordentlig og irettesetter meg hvis jeg sier elller gjør noe hun ikke er enig i, og det er helt greit. Hun har peiling. Og ja, for all del, alle leger må begynne et sted, men istedet for å sitte der og tro de er Gud kan de jo vise bittelitt ydmykhet og ikke oppføre seg sånn at pasientene helst ikke kommer tilbake? Han tusseladden jeg var hos i dag kan i allefall bare sitte der på hesten sin, jeg skal ikke snakke mer med han uansett.

Det er godt konemor kommer tilbake i kveld sånn at jeg har noen andre enn internettet å diskutere med. Jeg vil tro jeg har vært lettere irriterende hele uken i forhold til aktivitet i de sosiale mediene, men nå skal folk få fri. Jeg gleder meg litt selv også, bare det er et sunnhetstegn! Til uka er det tingretten, jobbintervju og jobb som venter - det skal bli godt å komme ut blant folk igjen!

God fredagskveld - spis godt og prat mye! Det skal jeg! :)

torsdag 9. september 2010

Fru Manneinfluensa


Torsdag? Allerede? Jeg skjønner ikke hvordan det kunne skje, jeg må ha sovet bort en dag eller så er det juks på alle kalendere jeg ser på. Jeg våknet i natt av hosting, selvsagt har jeg fått "verdens verste" hoste som sitter langt nede i brystet og lager lyder som om jeg har røyket 40 rødprince hver dag siden konfirmasjonen, det var jo bare det som mangler i denne manneinfluensaen min. Manneinfluensa fordi jeg sjelden har hatt så lyst til å klage og sukke og stønne og synes synd på meg selv, som denne omgangen. Jeg trodde et øyeblikk her tidligere i uken at det var min indre mann som prøvde å snike seg ut for å få oppmerksomhet og medlidenhet, men nå har jeg oppdaget flere at flere venninner har den samme dritten og de føler seg også som menn i forhold til lysten til å klage og sutre. Så da er det vel rett og slett en slik influensa? Så det er SÅNN det føles å være mann og være forkjøla og tett? Ikke rart de syter faktisk, det er særdeles ubehagelig.

Mer ubehagelig var det da jeg våknet i natt og plutselig innså at det var torsdag og at jeg må levere spalten til Opdalingen.. Spalte eller? Hvordan skal jeg greie å skrive to sider sammenhengende om et eller annet fornuftig tema når hodet mitt er helt tett? Jeg ser at dette kan bli en utfordring. Jeg hadde mange gode temaer å ta tak i natt, men nå har jeg jo selvsagt glemt dem alle. Og jeg ser jo at det går fremover med skriving her uansett, men det var det å finne en rød tråd da.. jeg får komme meg ut av OnePiecen og ta meg en tur til helsekostbutikken på Holmen Senter, de har sikkert noe tryllemedisin til meg. Jeg må dessuten ut en tur uansett, det er jo HELT tomt for mat og andre ting her i huset, det er nesten så jeg har knepet på toalettpapiret for å slippe og gå ut. Men nå må jeg til pers! Jeg har tatt en dusj, fått frokost, tatt en ibux - jeg er klar for å møte andre mennesker!

Hvis jeg tar på "gutteklær", går helt uten sminke, tar på en caps og sægger litt mer enn jeg pleier, kanskje de tror jeg er en gutt? Med den flotte whiskeystemmen jeg har nå, kan det jo faktisk gå! Da får jeg jo sikkert DEN servicen hvis jeg hoster og fnyser litt ekstra? Ingen butikkdamer kan motstå en influensasyk mann på jakt etter remedier for å få opp hjerneaktiviteten. Tror jaggu jeg skal tegne på meg en bart også jeg. Om ikke de tror jeg er en gutt, kan vi i allefall få oss en god latter, det hjelper sikkert på formen det også.

Ut i verden! Ta-ta!:)

onsdag 8. september 2010

Fru Stakkarslig


Noe av det kjedeligste jeg vet er å være forkjøla. Tett i ørene, tett i halsen, tett i nesa, tett i pappen.. stort sett tett. Og varm og kald om hverandre. Og det aller verste: ingen hjemme til å ta vare på meg! Pelle gjelds ikke, han er verdens søteste og han varmer tærne mine og gir meg "deilige" smasker og holder meg i "aktivitet" med foppallen sin, men han er dårlig til å lage te og havregrøt. (Havregrøten har ingen annen misjon enn at det er enkelt og godt altså, jeg tror ikke det hjelper mot noe annet enn sult - te derimot, med honning, det har jeg trua på.)

Jeg er jo helt tragisk når det kommer til mat når konemor ikke er hjemme. Mandag hadde jeg en eller annen pasta og kylling-sak fra frysedisken på Kiwi, den smaket ingen ting og var bare irriterende. I går hadde jeg frossenpizza fra Dr.Ötker - med ekstra olivenolje og gudene vet hva den inneholdt av (til vanlig) godsaka. Den smakte hoggorm og jeg angrer på at jeg kjøpte to. Den nr to jeg kjøpte er til og med med pepperoni, og det liker jeg ikke. Hvorfor jeg kjøpte den? Jeg orka ikke gå tilbake til frysedisken og bytte. Jeg tenkte jeg kunne plukke av det jeg ikke liker. Lenge leve latskapen!

Hver gang jeg åpner fryseren, ser jeg en pose med store deilige scampi ligge der og erte meg. Scampi surret i hvitløk og chili er noe av det beste jeg vet, men jeg orker ikke lage det selv så da kan jeg egentlig bare ha det så godt synes jeg. Havregrøt til middag også da? Det er jo ikke noe brød i huset engang, fordi vi har vært slike lavkarbojunkies en stund og ikke helt vent oss til å spises brød igjen. Det er jo bare bra det altså, men det hadde jo smakt litt med et ostesmørbrød.

Posesuppe da kanskje? Eller litt spaghetti med smør på? Kanskje en liten grillpølse på toppen? Jeg burde jo utnytte det at jeg kan spise akkurat hva jeg vil nå som kona er på vift, hun synes ikke rettene mine er så veldig spennende (kan jeg ikke skjønne du?) men så er det sååååå kjedelig å lage til bare seg selv! Jeg hadde greid meg særedeles dårlig som singel. Jeg hadde rett og slett bare hatt en pose havregryn, en pakke sukker, en pakke knekkebrød og en pakke med trønderfår liggende. Og en pakke smør og spaghetti. Og en pakke grillpølse. Da hadde jeg greid meg lenge, men muligens blitt litt lei. Og etter at jeg fikk smaken på konas mat, er jo ikke det jeg kjøper ute på restaurant så godt lenger heller. Stakkars meg hvis kona aldri kommer tilbake, da kommer jeg til å sulte ihjel! Dette er en problemstilling jeg ikke har tenkt på før.. jeg tror ikke jeg vil tenke på den nå heller. Hun kommer jo tilbake på fredag! Jeg skal klare meg på havregrøten til da.

Ja jeg vet, jeg er så bortskjemt og lat at det er til å bli uvel av. Tenk å sitte her med penger i banken, muskler i kroppen og vett i skallen, og klage. Jeg burde skammme meg. Men gjør jeg det? Nei.

Jeg orker ikke det heller.

*************************

Spøk til side og en liten realitycheck litt senere: Det er noen som har GRUNN til å ikke orke, og en av bloggedamene jeg følger, Tomines Hjem, trenger din hjelp. Det er på tide å tenke på julegaver, støtt en god sak i tillegg! :)

tirsdag 7. september 2010

Fru Sosiale Medier


Jeg sitter her i min lille ensomhet, med vond hals og feber. Det var liksom bare det som manglet. Som den evige optimist jeg er, går det vel over til i morgen, men for å hjelpe min indre optimist går det i spansk te, havregrøt, vitaminpiller og vann. Jeg har ikke tid til å ligge stille nå! Det er stille nok som det er rundt meg, med konemor i nord og Pelle som bare ligger og snorker. Jeg er ikke bygd for å ikke ha noe å gjøre. Rett og slett. Jeg blir koko i hodet av det. Og så stressa! Hallo!

Jeg har jo noen småting på gang her selvsagt. Jeg har søkt på et par spennende stillinger og ikke minst har jeg blitt kontaktet i forbindelse med en mulig jobb, det er jo det jeg liker best! At noen kontakter MEG! Men vi får se først hvordan det går, før jeg tør klappe høyt.

Uansett, får jeg den jobben skal jeg le så innmari høyt til alle som synes at jeg er overaktiv i de sosiale mediene! De tror kanskje ikke jeg gjør annet enn å henge på Facebook eller blogge, men for det første så kan jeg som kvinne kunsten å gjøre flere ting på en gang - jeg KAN jobbe OG konsentrere meg samtidig som jeg leser en oppdatering på Facebook og ler av den, og i tillegg har jeg en ganske skærp egenskap i det å få med meg detaljer, og da sier det seg selv da. Jeg får med meg det meste i de fleste kanaler - og det i løpet at to minutter. I tillegg er jeg INTERESSERT i alt som skjer rundt omkring, og det synes jeg vel heller ikke er noen dårlig egenskap - selv om det selvsagt er mye som kan klassifiseres som uinteressant. De som kjenner meg vet jo at jeg sjelden sitter på ræva eller er uten energi eller ideer, og i og med at vi ikke har noen barn som skal følges opp 24/7 så kan jeg faktisk bruke fritiden min på akkurat det JEG vil! Og hvis noen har problemer med det, så får de ta seg en intern runde før de slenger med leppa til meg.

Den eneste jeg hører på når det kommer til "klaging" på at jeg er for mye på nett, er kona mi. Hun kan jeg forstå, for jeg kan bli litt i fjerneste laget når jeg sitter på kveldstid og leser 100 blogger og 40 aviser. Alle andre som mener noe om at jeg er for aktiv eller for synlig eller som har andre sure eller ironiske kommentarer å komme med; shut up! (eller fjern meg fra "liker" eller venneliste eller hvor nå jeg befinner meg i deres sfære.) Det er HELT frivillig å lese det jeg skriver. Hvis du heller vil at jeg sletter deg fra vennelisten min, så gjør jeg gjerne det. Alt for å ikke plage andre!

I jobbsammenheng har jeg ingen røykepauser, ingen lange skravlepauser, ingen "henge ved kaffemaskinen eller lese aviser"-pauser eller uanstending lange toalettbesøkpauser - eller er hjemme med "syke" barn, eller kommer en time for sent hver dag fordi jeg må følge i barnehagen - eller går en time før fordi jeg må hente. Er det lov til å sjekke Facebook eller privatmailen da? Eller bør jeg ta meg en sigg istedet? Kanskje det er mest politisk korrekt å lese Dagsavisen? Har de tenkt over at det tar fem minutter å skrive et blogginnlegg? Det er like lenge som mange sitter på stillerommet og snakker privat og later som om det er jobb, det!

Hadde jeg vært arbeidsgiver hadde jeg selvsagt vært litt på vakt når det gjelder tidsbruk i de sosiale mediene, men så lenge folk gjør jobben sin så må det være lov å ta en titt eller sju innom. Jeg vet jeg befinner meg på tynn is nå i forhold til tidsbruk i jobbsammenheng og jeg vet at mange er uenige og omtrent bruker ordene sosiale medier som skjellsord, men er det mon tro de som ikke har forstått viktigheten av kommunikasjon? Og en annen ting, og den er nesten viktigst: jeg tør påstå at hvis arbeidsgiver har folk som bruker for mye tid på nettet, da bør de ta seg en prat med dem, høre om det er denne jobben de EGENTLIG vil ha, omplassere dem, gi dem flere eller andre oppgaver eller rett og slett bare si på en vennlig måte at de kanskje bør finne seg noe annet å gjøre.

Mulig dette ikke er arbeidsgivers oppgave, mulig det ikke er lov engang å si at folk kanskje bør finne seg en annen jobb, hva vet jeg, jeg er ingen arbeidsgiver. Men jeg hadde satt mer pris på et spørsmål om dette var riktig jobb, enn en kjeftesmelle fordi jeg sjekket Facebook for ofte. Det ER tross alt mennesker som sitter foran de millionvis med dataskjermer som befinner seg rundt i næringslivet, det ER lov av sjefen og spørre "hvordan står det til?" istedet for å feks sperre tilgangen eller være ufin eller true med tracking av hvor man har vært inne og lest.

Jada, jeg vet at det er penger og inntjening og budsjetter og årsverk og det ene fine ordet etter det andre det handler om, men det MÅ gå an en gang i blant å se bak regnearket. Og JADA jeg vet at man som arbeidstager antagelig bør ha så skyhøy arbeidsmoral at ikke engang det å ringe hjem til kona i arbeidstiden er greit. Og jada, jeg vet jeg muligens lever i en liten rosa verden, men la meg gjøre det da. Den rosa verden er ikke mer rosa enn at jeg, hvis jeg hadde vært arbeidsgiver, hadde greid å håndtere dette på en profesjonell og fin måte. Mulig mange sjefer er på feil plass også? Kanskje mange av dem de burde vært MER innom feks Twitter? Det er MYE smart som blir sagt der hver dag, og helt sikkert noe man kan lære litt av også - selv om man er sjef.

Det irriterer meg grenseløst at jeg føler at jeg må forsvare meg i forhold til dette. Jeg har HØY arbeidsmoral, jeg LIKER å jobbe og jeg har MYE å komme med. Hvis jeg må bruke internettet til å markedsføre meg selv, så gjør jeg det! Det er mulig at ikke alle statusoppdateringene mine på Facebook er GOD markedsføring - eller at blogginlegg som dette er med på å styrke markedsverdien min, men på den andre siden: what you see is what you get - og jeg HAR i allefall en mening om noe!

Litt egeninnsats i forhold til fremtid og inntekt KAN ikke være negativt. Og de av de høye herrer (eller lave damer) i næringslivet som da synes det ER negativt, ja de får rett og slett bare drite i meg og se seg om etter noen andre.

Jeg vet hva jeg står for og jeg vet at jeg for den riktige arbeidsgiveren vil gjøre en fantastisk jobb. Jeg vet også at en vakker dag vil alt dette komme til nytte: alt jeg skriver og har skrevet, alt det jeg får med meg fordi jeg er en nysgjerrigper, alle de jeg har kontakt med og følger opp og alt jeg det jeg kan og har lært.

Ingen kunnskap er unyttig kunnskap.

mandag 6. september 2010

Fru Hjemmekontor


En herlig helg i Trømsø er unnagjort, med MYE mat som seg hør og bør når denne delen av familien møtes (det gjelder egentlig den andre delen av familien også, når jeg tenker meg om. Det er mye god familieidyll rundt matbordet!) sopptur uten resultat, besøk på Polaris hvor vi fikk se på selene, mye skravling, mye leking og fabulering sammen med tantebarnet på 3 år og mye vondt i hodet. Har hatt migrene ca nonstop siden torsdag. I dag er første dagen det er helt stille der oppe i topplokket, så det er ikke rart man blir litt koko.

Konemor er på Sommarøy på kurs hele uka, og jeg misunner henne litt det å være på øya langt oppe i nord, med blank og ren sjø, kald vind og store fjell på alle kanter, helt himmelsk! Jeg kunne faktisk glatt flyttet nordover! Hun og en venninne har fått utdelt naust helt nede ved sjøen, så jeg tipper det blir MYE hygge etter kursslutt hver dag.

Jeg får holde fortet her så lenge og trøste meg med at det er ca 10 grader varmere her hjemme. Ikke det at det er så stor trøst når man må sitte inne og fyre i ovnen likevel, men jeg kan jo late som. Er inne i mine siste arbeidsuker før den ufrivillige friheten tar meg, hjemmekontoret er satt opp på spisestua igjen og jeg prøver å finne inspirasjon til både det ene og det andre. Jobber med et prosjekt hvor jeg kan leke internettdetektiv, men nå tror jeg at jeg har funnet det som er å finne - det er jo nesten både skummelt og litt irriterende. Jeg kan jo ikke ha funnet ALL info som er å finne om dette? I såfall fortjener jeg premie. En liten kakebit for eksempel?

Før jeg unner meg premien må jeg ta på meg arbeidsklærne og ut å legge netting rundt hele huset. Vi fikk endelig kjøpt "musenetting" etter ca 2 ukers jakt hos byggvarekjedene rundt omkring. Det er jo helt fantastisk at de ikke forstår hva man leter etter. Forklarer man at man skal ha netting i stål for å holde musa unna, så er det vel ikke så forferdelig nøye om man ikke vet AKKURAT hva det heter? Det bør jo de som er fagfolk i butikken forstå? Enden på visa ble i alle fall at vi kjøpte 10 meter fluenetting i aluminium, så nå skal jeg ligge på ryggen og stifte fast dette mellom veggen og muren rundt hele huset. Og nå lover jeg også at jeg ikke skal skrive et ord mer om dette!

Pelle har vært hos onkel PC hele helgen, og jeg tror han er litt sliten for han har enda ikke stått opp. Da jeg dro ham ut av senga klokken åtte i dag tidlig, så han bare dumt på meg, la seg i stolen istedet og siden har han ligget der og snorka. Livet som Pelle må være helt fantastisk, tenk å sove og leke akkurat når man vil, og så i tillegg få så mye mat og kjærlighet at det må regnes som overdose hver dag? Når jeg tenker meg litt om og vi ser bort i fra det med sove og leke, har vi det jo egentlig ganske likt han og jeg, sånn i hverdagen. Det eneste er at når konemor er borte blir det grillpølser og knekkebrød til middag hver dag.. til Pelles glede egentlig, men stakkars meg, jeg kommer til å ligge her og være helt utsultet når hun kommer hjem.

Ved nærmere ettertanke er det mye god næring i et kakestykke. Jeg overlever nok denne gangen også.

God mandag! :)

fredag 3. september 2010

Fru Gjemmekontor


Noen ganger er det bare helt umulig å stå opp. Som regel "hopper" jeg ut av sengen etter å ha snoozet en halvtime, men i dag var det helt stopp. Kroppen ville ikke lystre, hodet var tungt som en 5-kilos kulestøterkule og innholdet i hodet var like tungt. Da er det godt å kunne ha gjemmekontor! Det å gjemme seg for hele verden, koble ut telefoner og alt annet som forstyrrer og KUN bry seg om det man selv velger, er undervurdert.

Jeg startet faktisk dagen med en joggetur. Jeg vet det, jeg er helt sjokkert selv også. I hele år har jeg gått og tenkt på at jeg burde begynne å jogge. Å jogge gjør godt for helsa, hodet, kroppen, magen, musklene og energien. Jeg er fullstendig motstander av helsestudio og SATS og Elixia og alle de pengeslukende gymsalene som finnes, jeg har rett og slett bestemt meg for at om jeg skal trene for å holde meg i form, da skal jeg gjøre det på GAMMELMÅTEN. Dere vet jo at jeg er gammeldags. Nå grenser det til galskap, men det får bare være. Og det er ikke fordi jeg er gjerrig at jeg ikke vil i helsestudio, bare for å ha understreket det. Men for de 650,- eller hva det nå er man betaler i måneden for å trene, kan jeg etter en kjapp hoderegning spare 7800,- i året! DET er mange joggesko og mye fint treningstøy det! Og det må jeg jo ha hvis jeg skal bli en jogger! Jeg var ikke så fancy da jeg jogga utover Konglungveien i dag, men det kom så brått på meg at jeg ikke rakk å tenke over hva jeg hadde på. Den fine shortsen fra Biltema (!) fikk duge. Men i og med at jeg nå er igang, skal jeg jammen gå til innkjøp av slike flotte klær som idrettsfolk bruker. Da løper jeg sikkert lengre og kjappere med en gang. Og hvis jeg en dag plutselig skulle legge opp, kan jeg jo samle utstyret sammen med alt det andre utstyret jeg har. Golfkøllene mine, langrennsutstyr, syklene, telemarkskia, balltreet og luftpistolen. Kjekt å ha.

Nå som jeg offisielt er en jogger, kjenner jeg meg allerede både tynnere og sunnere! At jeg brukte tre timer på å finne ut hva jeg skal ha på meg når vi drar til Tromsø i kveld, orker jeg ikke tenke på nå. At det ser bomba ut på soverommet fordi jeg har prøvd ca alt som henger i skapet, orker jeg heller ikke tenke på. Hva det ble til slutt? Her går vi for fjortisstilen, og UGGS reddet dagen. Alt går til UGGS. At folk blir provosert av at noen går med slikt på bena gjør at jeg har enda mer lyst til å ha dem på. Ja, jeg er gammeldags, men jeg er pokker i meg så barnslig også at det er til å le seg skakk av.

For å unngå å se at jeg ikke ble så slank som jeg følte etter EN joggetur, har jeg kledd på meg lag på lag, for det har jeg fått for meg at jeg blir tynnere av. Skjønn det den som vil. Jeg begynner å tro at det stedet jeg er tjukkest, er i hodet. Men i og med at jeg føler meg helt blåst, kan det jo ikke stemme det heller?

Jeg tenker jeg tar meg en liten matbit, jeg. Det hjelper alltid mot dumme tanker.
Og dette handler jo egentlig verken om slanking eller jogging eller penger eller klær. Det handler om at jeg er frustrert og litt sliten i hodet fordi jeg ikke har noen jobb fra og med 1. oktober. Jada, jeg vet at det ordner seg, det GJØR det, det dukker opp noe som passer perfekt - men det hender at til og med jeg tenker negativt, og da gjør det seg utslag i feks raseri mot speilbilder og garderobe.

Vel - ut på tur, bare litt sur!

GOD HELG! :)

torsdag 2. september 2010

Fru Pakkefrue


Det å se konemor pakke, er et studie i seg selv. Jeg trodde at JEG var pakkeverdensmester, men hun slår meg med skyhøye kneløft. Det hele begynner en uke før avreise, med planlegging, lappeskriving, organisering og høylytt tenking. I dag, som er dagen før avreise til Sommarøy og kurs en uke, er det frenetisk aktivitet i Askelien. Hun flyr frem og tilbake mellom gjesterom og soverom mens hun prøver, prater, flytter på klær, prater, prøver klær og pakker. Nevnte jeg prater? Det er jo umulig å få skrevet noe, hvert andre minutt kommer det et "du kjærsten miiin?" og da må jeg bare legge ned alt jeg holder på med for å delta i samtalen.

Passer den buksen til den? Kan hun bruke DEN til DEN eller blir det rart, kommer hun til å bruke den i det hele tatt? Hva om de skal ut i skog og mark, hun må jo ha med frititstøy! Og fintøy! Og slappavtøy. Og pysj (jeg har fått lurt henne til å ta med min "onepiece" - en hel sånn gammeldags tynn "stillongsdress" i mykt mykt stoff, og glidelås hele veien, perfekt til kalde netter - og det blir det jo garantert, ikke sant? Vi snakker tross alt september og Tromsø!) I tillegg er det jo det evige styret med yttertøy. En stor, varm jakke eller flere tynne man kan ha utenpå hverandre? Da kan man jo i tillegg bruke de andre jakkene hver for seg, hvis man skulle oppelve litt fint vær? Og hvor mange bukser trenger man egentlig? Konemor går i shorts til snøen kommer, men etter flere runder her nå har hun funnet ut at det er litt vel vågalt. Da må man kanskje ha med stillongs da? Eller? Og regnjakka! DEN må jo med! Da må man kanskje ha støvler også da? Det er jammen bra hun kjøpte seg ny koffert i dag, der er det plass til det meste vil jeg si.

Som dere skjønner så er jo dette en ganske interessant opplevelse, og jeg sitter her i stolen min og humrer i skjegget og later som jeg hører etter og er veldig interessert. Jeg ER litt interessert altså, det er tross alt en viktig ting å pakke riktig, men når jeg må være med og ellemelle for fjerde gang om det er DEN eller DEN som er smartest å ta med, da detter jeg litt ut. Ikke si det til henne, da dasker hun meg i hodet med ullsokkene. Og så skal jeg begynne å pakke snart også, og da lønner det seg å være venner, ellers tar jeg med meg bare klær jeg ikke trenger av ren forvirring. Gleder meg til en helg i Tromsø, det er lenge siden sist og jeg skal knusekoseklemmeihjel tantebarnet vårt og bare nyte frisklufta, sjøen, fjellene og familien! Og så blir det selvsagt en kaffe eller tre på Perez, det er alltid noe av det jeg gleder meg mest til!

I dag fikk jeg en pakke i posten og jeg skjønte IKKE hva det kunne være. Ikke har jeg bestilt noe på nettet på lenge heller, flink jente og klapp for meg, så det var umulig å tippe hva det var. Mye klemming og tenking før jeg rev av papiret.Og vet dere hva? Det var et nydelig vintage maleri av et fransk postkort! Jeg hadde vunnet i en konkurranse i Vakre Hjem & Interiør som jeg helt hadde glemt at jeg var med på! Nå henger det så fint på tømmerveggen her, det passet jo perfekt inn i interiøret vårt. Godt jeg skal være hjemme alene en uke, her må det ommøbleres og høstpyntes litt til frua mi kommer hjem igjen!

Verden kaller. Jeg må opp på loftet og hente kofferten min, tømme et par musefeller og slåss med litt spindelvev. Og så må JEG til å planlegge hva som skal pakkes og ikke.. jeg kan jo si det jeg pleier å si: "jeg tror ikke jeg skal ha med meg så mye jeg, det er tross alt bare en helg!" - og så er jeg den som får overvekt av oss.

Ha en strålende torsdagskveld!:)