lørdag 10. juli 2010

Fru Spaltelørdag


Da står vi på farta her! Flyet går om noen timer og Pellemann er overlatt i onkel T sin varetekt før tante T tar over på mandag. Det blir stas for dem begge tenker jeg, de kommer til å være her i Askelien og kose seg, godt å trygt å tenke på. Det er jo litt trist å reise fra Pelle også, selv om han "bare er en hund". Det er jo hunden VÅR som vi er forferdelig glad i, det skulle bare mangle. Han merker at det er noe, han vil bare sitte inntil og kose. Fine Pellefar.

I dag gjør jeg det enkelt; her er ukens spalte i lokalavisen, jeg må nemlig finne ETT plagg til med farge på før vi drar (og noe annet enn noe rosa for det har jeg funnet to av, men det gjelds ikke..) ettersom alt jeg har hovedpakket er hvitt og det ble lit vel upraktisk for meg som også er kjent som "hun som søler"..

GOD LØRDAG - og ferie! :)


Den søte ferietid

Her om dagen var jeg ute på motorveien på vei mot Oslo, og foran meg lå en bil av typen flerbruksbil. Den var tatt i bruk i ordets rette forstand, og det var tydelig at de som befant seg inne i bilen skulle på ferie. Synet var et sånt man bare ser i tegneserier: svømmeføttene stakk ut av vinduet og minstemann var reimet fast i gummibåten på taket. Selvsagt var det ikke sånn. I Norge er det jo ikke lov til å pakke så uforsvarlig, men hadde ikke regelverket vært som det er, er jeg overbevist om at det hadde sett omtrent slik ut.

Jeg ble så fasinert av synet at jeg kjørte bak denne bilen en stund for å virkelig suge inntrykket til meg. Og fordi jeg ville nyte synet av noe jeg aldri kommer til å oppleve igjen selv. Jeg kjørte nemlig opp på siden av bilen, for å se om det bare var bakfra den var så fullpakket, men neida, mine mistanker var bekreftet. Der inne satt mor, far og tre barn, samt en katt i bur, inneklemt mellom poser, kofferter og årer. Mor kjeftet på far, far så helt rød ut i toppen, mor viftet med armene og kjeftet på barna, et barn gråt og ristet i stolryggen, en hørte på musikk med store øreklokker og en plaget katten i buret.

For en ferieidyll! Og de hadde ikke passert Sandvika engang! Nå vet jo ikke jeg hvor de kom fra, men jeg vil tippe at uansett om de kom fra sørlandet eller om de nettopp hadde startet, så tenkte alle sammen samme tanken da de satte seg inn i bilen; ”åhh, det skal bli godt med ferie!”

Jeg måtte jo bare le litt da jeg kjørte forbi og sendte mine medlidende tanker til de som satt der inne. Det var sikkert ikke første gangen det så sånn ut i den bilen, jeg vil tippe de har det samme scenarioet hvert år. Akkurat som det var i min barndom. Vi hadde ikke en stor flerbruksbil som var proppet full, men med mor og far foran, tre barn og en løs katt i baksetet og bagasjerommet stappa av klær og mat, var det sikkert ikke langt unna det samme synet.

Hver sommer var det de samme rutinene. Skolen var ferdig og vi skulle på hytta. Hurra for hytta, denne sommeren kom sikkert til å bli den beste av alle! Mor pakket mat og klær, far ryddet bilen og sjekket radiatoren, vi barna pakket lekene, tegneseriene, bøkene og tusjene og kranglet om hvem som skulle sitte i midten. Kranglingen fortsatte selvsagt inne i bilen. Hvem skulle få ha vinduet oppe, hvem skulle få lese det nye Donaldbladet først, hvem skulle bestemme hvilken musikk vi skulle høre på, hvor skulle vi stoppe og spise is og sist men ikke minst: hvem skulle få låse opp døra til hytta når vi endelig kom frem!

Det endte jo med at far bestemte musikken, en av oss kastet opp før vi kom halvveis, en sovnet med en ny Hubba Bubba i munnen og den skle selvsagt ut og ned i håret på den som hadde sovnet og lagt hodet i fanget på den som hadde tyggis, en frøys, en hadde det for varmt, en ville kose med katten som helst ville ligge i fred bak på hattehylla og mor hadde nok helst lyst til å snu og dra hjem igjen.

Når vi etter to timers kjøring, som føltes som en evighet, endelig var fremme ble det krangling igjen. Hvem av oss hadde sagt ”førster” til å låse opp hytta? En grein, en hyla og en snudde og ville løpe hjem igjen. Mor låste selvsagt opp døra for å slippe mer bråk, med en skrikerunge hengende i hver fot og en som fortsatt var på vei hjem igjen, men som far holdt fast.
Vel inne i hytta måtte vi ha mat. Du store så sultne vi var! Selv om vi kom rett fra middagsbordet hjemme, og i tillegg hadde fått en is på veien, var vi så sultne at man skulle tro vi aldri hadde fått mat før. Et helt kneippbrød gikk unna i en jafs – og uten krangling, og så skulle vi leke.

Hvor var stigespillet? Hvor var kortstokken? Hvem hadde brukt opp yatzyblokka? Og HVEM hadde rota bort UNO!? Krangling igjen. UNO eller yatzy? Hvem skulle bestemme reglene? Hvem skulle få æren av å skrive? Og hvem skulle starte?

Skriking igjen. ”Anne jukser!” – mor inn som megler mens far var taktisk og gikk ut for å se til båten. BÅTEN! ”Vi vil være med!” Alle barna på med klær og redningsvester, krangling om hvem som hadde vokst ut av hvilken vest og hvem som skulle få låne mor sin. På med støvler. Krangling om hvem som eide hvilke og ”nei de brukte jeg i fjor, de kan du ta!” I full fart ut døra, førstemann ned til sjøen, førstemann til å ville dra inn båten, førstemann om bord, krangling om hvem som skulle starte og ikke minst; krangling om hvem som skulle styre. Far tok roret.

Leggetid noen timer senere, etter diskusjoner om hvem som skulle ha hvilken hyttepysj og hvem som hadde den beste i fjor og ”hvorfor må alltid JEG gi meg?” En ville høre på musikk, en ville lese og en ville selvagt lese det den andre leste, men ikke høre på musikk. Litt dytting, litt diskusjon om hvem som hadde prompa, en var tørst, da var en til tørst, far kom med vann og pekefinger om at NÅ var det nok.

Et par timer senere, mor dytter forsiktig dyna rundt tre sovende småbarn med øyne blå, mette og glade, med røde kinn og bølger i håret, liggende tett inntil hverandre som om ingen krangling i verden har skjedd. Far spør mor om hun vil ha et glass vin og nyte stillheten og kvelden på verandaen, mor sier jatakk og begge halvsover i hver sin stol mens solen går ned, tusler slitne til sengs og sovner før hodet har truffet puta.

- ”Mammaaaaaaaa, hvor har det blitt av katta?!”

Ferie og familietid er den vakreste idyllen som finnes. Nyt den!

GOD SOMMER!

Blogglisten

fredag 9. juli 2010

Fru Pakkenellik


Det MÅTTE jo komme en pakkeblogg! Jeg er jo verdensmester i koffertpakking, tror jeg selv i alle fall! Hvert år sier jeg akkurat det samme til konemor, og jeg har akkurat det samme overbevisende og stolte ansiktsuttrykket hver gang når jeg sier det: ”I ÅR skal jeg bare ha med EN kjole, ett par sko og en bikini. Jeg trenger ikke mer jeg!” og så et litt hoverende mine for å toppe det hele.

Og hvert år blir jeg stående og se på kofferten som ikke vil igjen, kikke uforstående på konemor og spørre pent om jeg kan låne et hjørne i hennes.

Vi pleier å fly RyanAir, og de har jo som kjent et vektregime som ikke ligner noe, derfor denne pakkerutinen. Det er jammen bra vi har gått ned noen kilo hver, snart tar de vel overvektsbetalt av det du har lagt på deg fra i fjor.

I går startet seansen. Jeg hadde på forhånd tenkt ut hva jeg skulle ha med og satte i gang. Tok ut alle skjorter og kjoler og skjørt jeg kunne tenke meg, pakket de fint sammen og la dem på sengen. ”For å få oversikt først!” Da jeg tok et raskt overblikk, så jeg jo med en gang at jeg muligens kom til å gå på en smell i år og. Jeg hadde jo bestemt meg for minst mulig, men så er det jo det at man ikke har lyst til å skuffe en av skjortene når man først har viftet med den over kofferten og ertet den opp, så resultatet hittil (bortsett fra undertøy, som krever et eget kapittel..) er 15 ting til å ha på overkroppen, fire til underkroppen (eller de nedre ekstremitetene som jeg også liker og kalle dem), tre kjoler, tre bikinier og to par sko ( To eller? Stolt av den! Men så er jeg ikke så opptatt av sko heller jeg da. Ikke dèt heller. *kremt*) Og ALT er i hvitt. Nei forresten, jeg har jo den prikkete kjolen. Og den rosa sarongen. Flott.

Jeg har satt kofferten inne på gjesterommet sånn at jeg ”skal tenke litt på det” før jeg lukker den igjen. Det kan jo hende noe skal bli tatt ut. EN av de hvite skjortene kanskje. Det er jo måte på hvor stor forskjell det er på hvite skjorter mener jeg… det er jo bare jeg som vet at det er den samme skjorten jeg brukte forrige uke, hvis vi mot all formodning skulle ende opp på samme restaurant flere ganger. Men så er det jo dette med at DEN skjorten passer best til DET skjørtet, den til det og det til den, dere kjenner regla. Jeg tror jeg safer og tar med meg alle. Kanskje til og med den jeg hang inn i skapet igjen. Man kan jo aldri vite.

Hvis jeg nå sier at sånn blir det, så er jeg ferdig. Da gjelder det bare å få med seg toalettmappen.. Lykken er at vi har vært så smarte og bestilt solkrem og shampo og slike viktige ting på Strawberrynet og fått det sendt til Spania. Det sparte vi mye plass på når jeg tenker meg om… da kan jeg jo ta med en kjole til likevel da?

Og så har jeg jo ikke begynt på håndbagasjen enda.. der er det jo også plass til nesten uendelig mye, når man tenker på at det viktigste allerede ER pakket! Selv om jeg fikk overbevist kona om at den skal være ”nesten tom” sånn at jeg kan få med meg det jeg EVENTUELT kjøper i Spania (viktig å legge trykk på eventuelt, for jeg har generell shoppestopp) hjem igjen uten problemer. Det er kun derfor jeg har så stor håndveske. Det har jeg ”lurt” henne til å tro nemlig, selv om både hun og jeg vet at den kommer til å være full før vi drar hjemmefra.

Jeg ser tegninga. Det blir overvekt på vei hjem igjen i år og.


Blogglisten

torsdag 8. juli 2010

Fru Morgenmus


Dette var jo særdeles passende! At Spania kom seg til VM-finalen i fotball, mener jeg! Det bir vel litt av en fest på søndag, jeg kan bare innbille meg i min innerste fantasi hvor galskap det kommer til å bli gatene i Aljaraque om Spania går hen og vinner hele greia!

Og jeg som ikke er speselt interessert i fotball engang, satt her i går og kjempet mot å IKKE bite av mine møysommelig nylakkerte negler, SÅ spennennde var det! Det hadde jo tatt seg ut forresten. Jeg som omtrent ikke vet hva offside er, og så skal jeg plutselig sitte og bite negler av en fotballkamp? Særlig. Skal jeg være helt ærlig så var det ikke fotballkampen som fikk meg til å bli ivrig engang. Det var tanken på å oppleve en skikkelig fotballgalskapsfest i et annet land som trigget meg.

Opptatt av festligheter? Jeg? Mulig det, men livet er for kort til å ikke feire både det ene og det andre. Når man har vandret heden, er det jo ingen som vet om man får noe godt i glasset. Det er jo ikke sikkert det er lov til å danse engang. Eller bruke penger. Nei det er absolutt best å nyte livet mens man har det!

Her nyter jeg morgenstunden i spisestuen, mens veiarbeiderne har begynt å PIGGE fjell ved siden av huset vårt. Jeg er glad jeg ikke har fri om dagen, da hadde jeg anagelig blitt gal, jeg håper Pelle greier å koble av. (ikke det at jeg tror det er noen fare for akkurat dèt, herr Sovehjerte kunne snorket seg gjennom hva som helst så lenge det ikke lukter mat..) Konemor har vært oppe lenge allerede og står og svetter på trening i dette øyeblikk, jeg er så imponert at jeg tar av meg hatten! Jeg sto opp kvart over seks og da var hun allerede foruftet. Her er det noen som skal nå sitt mål - og vinne den interne kilokonkurransen! ;)

Da skal en nyoverhalt Lillegull og jeg sette nesa mot Drammen for å gjøre nok en ærlig innsats før ferien starter. Plugger og filter og dempere og foringer og det ene med det andre er byttet, nå går kjerra så det suser. Flotte greier!

Ha en strålende dag - viva España! ;)

Blogglisten

tirsdag 6. juli 2010

Fru Señora Perez


Noe av det jeg gleder meg aller mest til når vi kommer til Spania, er å bli med svigerfar Juan`s kusine, Manolita, på katolsk messe i Nuestra Señora de Los Remedios. Kirken ser helt fantastisk ut og jeg har alltid hatt lyst til å oppleve en ekte katolsk søndag, med rosenkrans, lystenning og mange små svartkledde søte koner.

Mulig jeg har sett for mye på tv, men jeg håper virkelig det ER sånn. Jeg kommer jo ikke til å forstå alt som blir sagt selv om jeg skal tvinge konemor til å hvisketolke for meg, men jeg vet jo budskapet i en sånn setting, så jeg tenker jeg kommer til å henge godt med uansett.

Jeg ønsker meg en rosenkrans, en ekte en, en gammel og brukt en med litt sjel. Jeg håper jeg kan arve en av Manolita, det hadde vært helt fantastisk. Sånn som jeg har fått henne beskrevet, høres hun ut som en søt liten señora med mange rosenkranser i nattbordskuffen sin.

Det skal bli så fantastisk å oppleve Spania på en annen måte! Svigers har bodd litt nord for Barcelona de siste 15 årene, på et lite tettsted som heter Mont Barbat, ikke langt fra Girona. Nydelig område, litt oppe i fjellene med utsikt til "hele verden" og Pyreneene. Nå har de flyttet til svigerfars hjemby Aljaraque, en liten landsby ikke langt fra Huelva, helt sør i Spania. Hvis noen av dere har vært der, kom gjerne med ideer til hva vi bør besøke og oppleve! Konemor har jo vært der tidligere, men det er mange år siden (ikke siden hun ble sjenket full som fjortis og falt av et esel) og svigers er jo godt kjent der, men nye øyne har kanskje sett noe ikke noen av de har sett og som er verd å få med seg?

Jeg gleder meg til å se damene danse sevillanas i røde kjoler med hvite prikker på (flaks at min sommerkjole er sånn, jeg kommer til å skli rett inn selv om min kjole er litt mer 60-talls amerikansk husmor) og jeg gleder meg til å kjøre rundt til nye steder, leke med tantebarnet vårt, diskutere med svoger, dra på shopping med svigerinne, være med svigermor på markedet, være kjærste med kona mi og sverme på stranden om kveldene, spise på nye restauranter, BADE til jeg får svømmehud mellom tærne, sitte ute på patioen på kveldene og høre sirissene spille, drikke kald vin, mumse skinke og høre på spanske svisker som svigerfar enten synger eller spiller fra gamle plater.

Og så skal jeg lære meg å be rosenkransen, katolikk eller kristen, det er en fin ting jeg har lyst til å kunne selv om jeg ikke kan spansk (enda). Mulig jeg er litt påvirket at bøkene til Cecilia Samartin, jeg er nettopp ferdig med Salvadoreña, nydelig bok men ikke på høyde med Drømmehjerte. Det er antagelig en av de beste bøkene jeg har lest, sammen med Vindens Skygge, Engelens Spill og Havets Katedral. Mangler du lesestoff i sommer, bør du kjøpe deg disse - jeg skal lese dem alle igjen og igjen. Nå har jeg gått løs på Señor Peregrino og når den er unnagjort skal jeg lese Robert Wilsons bøker om Javier Falcón som er politiinspektør i Sevilla. Jeg begynte på De forsvunne hendene en gang, men nå som jeg skal befinne meg i området boka handler om, skal jeg lese den ferdig.

Det er deilig å oppleve Spania live, men jeg synes det er like så viktig å få med seg kultur og hendelser i bokform, og da er romaner bedre enn reiseguider - selv om jeg har slukt de fleste av dem også. Så vet jeg hvor jeg er til en hver tid.

Kontrollfreak? Bittelitt. Men det er verd det. Da vet jeg hva jeg snakker om og jeg kan veien selv om jeg aldri har vært der. (Kartklisterhjerne tydeligvis. Helt greit, det har hjulpet oss mye på vår ferd gjennom land og byer.)

SOV GODT, og drøm gode drømmer! :)

Blogglisten

mandag 5. juli 2010

Fru Småplukk


ENDELIG er tallerkenhylla ferdig malt og pusset og hengt opp på veggen. Det tok jammen sin tid! Først måtte jeg smiske med min far i ca hundre år før han ga den bort (hjemmelaget vet dere, affeksjonsverdi, bla bla bla...den sto stuet bort nede i vedboden i barndomshjemmet mitt og gjorde nytte for seg som spindelvevstativ..)

Så skulle den males, og det tok jo også sin tid i og med at jeg var glamourhusmor i 1.5 mnd og slett ikke hadde "tid" til slike sysler, og så begynte jeg jo i ny jobb og da hadde jeg i alle fall ikke tid til å ta frem malekosten.. men så hadde jeg plutselig tid likevel. Midt oppi alt annet. Som det pleier å være. Enten gjør jeg ingen ting eller så gjør jeg alt på en gang, klassisk fru Perez-væremåte. Jo mer jeg har å gjøre, jo mer effektiv er jeg. Det gjelder både privat og i jobb.

I tillegg til tiden som gikk og som jeg ikke hadde, så måtte jeg jo smiske med konemor for å få litt hjelp, hun er nemlig den som kjører drill her i huset. (Jeg later som jeg ikke kan, ikke si det til noen. Hun har jo ikke lappen så alt annet med motor som ikke er bilen, er hennes område synes jeg.)

Nå henger i alle fall hylla der på den originale (og verneverdige, ikke minst) tømmerveggen fra 1880-åra, noen yndlingskokebøker har fått plass der og så ble det litt pusling på kjøkkenet ellers også. Rart hvor mye unyttig det er plass til på så liten plass? Jeg har jo tidligere fortalt om alle kaffekokerapparatene mine... de står der enda. Kaffetrakteren, nespressomaskinen, perkulator, espressokoker, presskanne.. ja, dere vet. Viktige ting som tydeligvis MÅ stå fremme. Ikke rart man må ommøblere for å lage middag.

Det er flott med alt man får gjort, dere! Da kan jeg stryke hylla fra gjørelisten min og ta ferie med god samvittighet om noen dager. Resten av lista lever i beste velgående.. hagemøblene og spisestuemøblene og soveromsveggene og slikt småplukk får vente til en annen gang. Det er jo ingen vits i å overanstrenge seg mener jeg. Vi har jo god tid!

Ha en strålende kveld! :)

Blogglisten

søndag 4. juli 2010

Fru Sommersøndag


En deilig helg er over, sommer, sol og bare idyll. Det å tenke på at vi neste søndag på denne tiden ligger og peser i 36 varmegrader på Costa de la Luz, er helt fabelaktig å lengte til, selv om det er herlig her hjemme også nå! Jeg liker meg best når det er rundt 25 varme, men jeg tipper at jeg overlever Spania i år også, uten nevneverdige problemer.

I går fikk jeg hyggelig kusinebesøk ute på terrassen, med jordbær, kaffe og noen timer med skravling. Jeg er en skikkelig familiejente, og det å være sammen med slekta, enten de er 2 eller 80, er noe jeg setter stor pris på. Det er bånd der som kjennes på en helt spesiell måte, selv om man ikke møtes mer enn en gang i året. Nå som ferien står for tur, gleder jeg meg til å være sammen med foreldre, svigerforeldre, søsken og svigersøsken, tantebarn, søskenbarn, besteforeldre, tanter, onkler og perifere slektninger. Det er jo ikke så ofte man ser hverandre, og selv om det å ha ferie også er å ha alenetid bare konemor og jeg, er det også godt å gi av tiden sin og være sammen med og hilse på de vi sjelden ser. Det er viktig å ta vare på familien, det er jo den eneste man har, og den dagen man står der og trenger hjelp, vet man alltid at det er noen å gå til.

I dag har vi hatt en deilig dag ved Lysern i Ytre Enebakk. Voksne og barn i skjønn forening, og Pelle fikk kjørt seg skikkelig med tre krabater som ropte fra hver sin kant for å leke og gå tur. Jeg vet det egentlig ikke er lov til å stole så mye på hunden sin at man kan si at det er helt uten porblemer å la dem leke uten og følge med hele tiden, men jeg sier det likevel. Jeg tror aldri jeg har hørt Pelle knurre mot noe annet enn den store sommerhatten min, og det var før han fikk hilse på den og skjønte at den ikke var skummel. Jeg har aldri møtt en hund som er mer glad og harmonisk sammen med barn (og voksne) enn han. Selvsagt har vi alltid et øye på det som skjer, men det vi sitter ikke klar til sprang for å gripe inn i noe eller kjefte eller fortelle noen at sånn og sånn kan man ikke gjøre. Gi Pelle en ball eller en pinne og han er bestevennen din for resten av livet. Barn flest skjønner hva de skal gjøre og ikke, de som ikke skjønner det bør få litt bedre opplæring av foreldrene sine. Og hysteriske foreldre gjør barna sine så store bjørnetjenester at jeg ikke engang kan begynne å skrive om det, for da kommer jeg ikke til å stoppe før i morgen tidlig.

Nå har søndagsfreden senket seg over Askelien. Lavkarboregimet fungerer fortsatt, vi er kjempeflinke og går ned litt hver dag føles det som. Det er MORO å kle på seg om dagen! I tillegg til å være flinke med maten har jeg i helga også fått malt ferdig den gamle tallerkenhylla som pappa laget på sløyden, samt to blomsterpotteskjulere som bestefar har laget. Nå skal de bare pusses litt, så er det opp på veggen. Jeg gleder meg til å "flytte inn i" hylla, den kommer til å passe perfekt på tømmerveggen med kokeboka til Henriette Schønberg Erken fra 1937 og andre fine og velbrukte kokebøker i.

Ha en deilig søndagskveld! :)


Blogglisten

lørdag 3. juli 2010

Fru Bildilla


Det er ganske deilig å sitte her på terrassen klokken åtte en lørdags morgen, før verden, trafikken og naboene har våknet. Disen henger over bygda, fuglene har konserter tundt meg på alle kanter, stæren fanger mark i hagen, Pelle ligger ved siden av meg og snorker og jeg sitter i sommerklær, drikker kaffe og bare nyter stillheten. Når jeg i tillegg tenker på at jeg har spist frokost her ute sammen med konemor, før jeg kjørte henne på jobb, da blir det enda bedre. Jeg skulle ønske jeg kunne spise frokost ute hver eneste dag, det gir en helt annen start på dagen enn om man sitter inne. (eller står, som jeg gjør.. tar tid å sette seg ned vettu..)

Apropos kjøring, vår lille bil har antydning til frieksos, noe som gir en fantastisk gromlyd (i mine ører). Det høres ut som om vi har den verste motoren og en bil som går som ei kule. Jeg er jo så lettlurt og dagdrømmende at jeg sitter i bilen og TROR vi, pga lyden, faktisk har en kjapp sportsbil - og så blir jeg like overrasket hver gang jeg skal kjøre forbi noen. Jeg trykker ned gassen og forventer at jeg bare skal suse fremover... men det skjer selvsagt ikke. Det ER tross alt en liten bil. Og en liten motor. Den har ikke blitt større og sterkere over natta fordi om den har grom lyd.

Resultatet av denne skuffelsen gang på gang, er at jeg har begynt å tenke seriøst på ny bil. Jeg VIL ha en bil som går fremover som et olja lyn når jeg trykker inn gassen. Og jeg vil ha automatgir. Og takluke. Og hengerfeste (selv om det betyr at jeg må kjøre med henger, og det tror jeg ikke at jeg kan, men så kan jeg det sikkert likevel.) Og jeg vil ha breie dekk og skinnende blanke flotte felger. Og jeg vil ha aircondition. Og jeg vil ha STOR motor. Jeg ser jo at det passer forferdelig dårlig å bo i ett oppussingsobjekt når slike viktige ting som ny bil trenger seg på. Tak vs bil, kjøkken vs bil, loft vs bil, bad vs bil... Det er jo ingen vits i å diskutere det engang, jeg får bare fortsette å drømme.

Hadde jeg fått valgt fra øverste hylle, skulle jeg hatt en splitter ny Range Rover. Ikke helt miljøvennlig sikkert, men i drømmeland er alt lov, og den er så fin at jeg får tårer i øynene hver gang jeg ser en. Nå kommer jeg nok aldri til å få en bil til over en million, men det er som sagt lov til å drømme. Som substitutt for drømmebilen har jeg tenkt å legge inn søknad om den nye Rav4 Vanguard. Den er faktisk ganske så lekker og hadde kledd meg omtrent like bra som en Range Rover. (Og joda, jeg likte den lenge før jeg begynte å jobbe i Drammen.)

Som konebil skulle jeg hatt en liten, lekker og ærverdig Karmann Ghia. Det er en bil jeg har hatt lyst på siden jeg var på VW-stevne på Mantorp i Sverige på slutten av 90-tallet. På Karmann Ghia sin "oppvisningsplass" falt jeg helt i staver. Til og med motoren var lekker - i den grad en motor kan være lekker vel og merke, men jeg lover, den VAR det. En vakker dag sier jeg bare.
Ikke bare må jeg ha råd til dette, jeg må jo ha plass også! Jeg trenger jo en garasje som er på størrelse med huset vårt. Med andre ord må vi bygge på, men det føles jo litt dumt å bygge på for å få en garasje når man lever på 65 kvadrat. Jeg skjønner jo at dette ikke går gjennom. Og å flytte er ikke aktuelt på lenge ennå. Dessuten KAN vi da ikke flytte fordi jeg må ha plass til bilene mine?! (jeg sier JEG, for kona har ikke lappen og dermed egentlig ingen stemmerett heller.)

Jeg ser at jeg har et problem. Jeg innser at jeg må greie meg med EN bil. Og kjenner jeg konemor rett skal hun være så fordømt fornuftig at vi fortsatt må ha den vi har også. (Jeg er jo enig med henne, jeg skulle bare ønske jeg ikke var det.) Nå er det så ille at jeg fikk tårer i øynene i dag tidlig da jeg ble forbikjørt av en rød Mustang med EKTE gromlyd..

Jeg tror jeg må ringe til noen jeg kjenner som har motorsykkel, jeg har behov for vind i håret og spenning i magen, litt motorolje i ansiktet og på hendene hadde også gjort godt. Kjør meg gjennom en tunell og gi på gassen alt du makter, så får jeg både gromlyddosa mi og et adrenalinrush som setter meg ut for en stund.

Mens jeg funderer på hvem jeg skal ringe til, skal jeg lakke neglene.

God helg! :)


Blogglisten

fredag 2. juli 2010

Fru Puppeguri


Jeg tror jeg må være over gjennomsnittet puppefiksert til en frue i min alder å være. Pupper er antagelig noe av det flotteste jeg vet, og nå tenker jeg IKKE seksuelt eller erotisk, jeg tenker rett og slett på at det er den vakreste kroppsdelen en kvinne har. Mulig det er dristig av meg og skrive om det, men det får pokker meg bare være. Det var det jeg hadde lyst til å skrive om, og jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; det er MIN blogg.

De første puppene jeg kan huske jeg virkelig har merket meg ved, var svømmelærerinnen på barneskolen. Vi gikk kanskje i tredje eller noe sånt, og var på svømmetrening en gang i uken. Treneren vår brukte bikini istedet for badedrakt, og da hun skulle demonstrere et stup for oss, kom opp igjen uten overdel - og hun hadde ikke akkurat små pupper. Jeg husker Anne Lise (igjen, hun var ganske rappkjeftet den gangen) så på henne med STORE øyne før hun gliste verdens største tannløse smil (hun falt i badekaret og slo ut begge fortennene på en gang, så hun var tannløs lenge før oss andre..)og ropte høyt: SJÅ PÅ KOSEBOLLAN!! Vi andre visste jo ikke hva koseboller var for noe, men skjønte jo veldig fort at det var puppene hun mente, og svømmetreneren ble så forfjamset og rød i toppen at hun umulig noen gang kan ha glemt dette.

Jeg hadde plakater av Samantha Fox og Sabrina hengende på veggen på pikerommet, og den av Sabrina der hun kommer opp fra et svømmebasseng med bare bryster, det hang over senga mi. Der lå jeg kveld etter kveld og ønsket meg så store pupper, uten at noe skjedde.

Da jentene i klassen begynte å utvikle små myggstikk under genseren, var jeg så misunnelig at jeg dyttet bommulspads under for å late som om jeg også hadde. Jeg var et beinrangel som barn og var vel antagelig den i klassen som var tregest ute med akkurat puppene, til min store sorg. Jeg husker Frøken tok meg til side en gang og sa at det HELT sikkert kom til å bli min tur også, jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet. Jeg vet ikke foranledningen til denne samtalen, men Frøken var en skarp dame som fikk med seg det meste. Jeg lurer på om jentene visste at jeg gikk rundt med bomull under genseren? Uansett så spratt jo "småpikene" mine ut etterhvert også, og jeg var stolt som ei høne. Helt til noen kommenterte dem i antagelig akkurat feil alder, og jeg begynte å gjemme dem. Å være fjortis og få sleivete komplimenter fra pubertale gutter, er ikke akkurat noen drømmesituasjon, i alle fall var det ikke det for meg. Fasinasjonen over denne kroppsdelen vedvarte (heldigvis) uansett om jeg begynte å pakke meg inn i store gensere.

Jeg lurer virkelig på hva dere som leser dette nå tror om meg, i og med at jeg i tillegg til å like pupper også liker jenter veldig godt, men slapp helt av. Jeg har ikke tenkt å se på deg med interesse i blikket, jeg er godt og lykkelig gift med konemor og har tenkt å være det til jeg trekker mitt siste sukk. Jeg visste jo ikke engang at jeg likte jenter på den tiden, så det var en helt naturlig fasinasjon av en fin kroppsdel.

Til tross for at jeg er veldig glad i pupper, liker jeg ikke at jenter viser for mye av dem. De må gjerne være utringet, men det er en hårfin balansegang mellom tacky og pent, noe ikke alle skjønner. Når jenter med store pupper har så store utringinger at de nesten faller ut når de beveger seg, da er det ikke pent lenger. Ei heller synes jeg det er pent når jenter åpenbart synes de er så sexy selv at de flasher alt de har for å få oppmerksomhet.

De fleste vet jo at jeg er biiiiittelitt gammeldags av meg, eller - mulig gammeldags er feil ord, jeg er vel kanskje mer opptatt av at folk skal se og oppføre seg fint, og det trenger jo ikke ha noe med gammeldags å gjøre. Enten det eller så har jeg bare veldig klare meninger om hva JEG liker og ikke - og mulig noe av det grenser til pertentlig og gammeldags.

Jeg synes for eksempel at man ikke skal sitte å amme på kafe, med puppene blottet til gud og hvermann. Selvfølgelig må de gjene amme, men det går an å skjule seg litt. Det er ikke alle som synes det er verken flott eller sjarmerende å se på. Og selv om jeg er veldig glad i pupper, synes jeg ikke de skal være allemannseie selv om man ammer. Jeg tipper ingen av disse damene er spesielt glade i å vise dem frem når som helst ellers? Ikke det at jeg synes det er ekkelt, som noen hyler om, jeg synes bare rett og slett at det ikke sømmer seg. Ok. muig jeg ER ordentlig gammeldags. Du må gjerne si at det å amme er noe av det mest naturlige i hele verden, og selvsagt er jeg helt enig i det, men jeg synes likevel ikke det er spesielt interessant å sitte på kafè og se på nakne melkesprengte pupper. Jeg liker dem best litt pent pakket inn.

Dette ble et veldig rart innlegg. Jeg ble nesten et øyeblikk redd for at dere tror jeg oppfører meg som en kikker. Eller som en MANN! Jeg gjør dog ingen av delene, jeg går ikke rundt og glor på folk eller smugtitter og tenker slibrige tanker. Jeg synes bare rett og slett pupper er vakkert å observere, akkurat som andre synes romper eller overarmer er pent. Mulig det til og med er enda litt mer uskyldig enn de som ser på rompene til folk. Jeg tror jeg kan sette det i samme bås som langt hår. Jeg synes langt, velstelt hår er veldig pent. Og jeg synes velstelte negler er veldig pent. Og jeg synes muskuløse brystkasser med hår på er veldig pent. Det er rett og slett FLOTT å ha pene ting å se på!

Så frem med puppene, jenter! Om de er store eller små gjør ingen ting, så lenge du bærer dem med verdighet! ;)

Blogglisten

torsdag 1. juli 2010

Fru Prinsessevenninne


Da jeg våknet i dag (jeg har fri - hurra for strålende sol!) skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg tenkte så mye på Mette-Marit? Jeg så for meg ansiktet hennes hele tiden og ble litt forvirret, som jeg til tider kan bli. Plutselig slo det meg at jeg drømte om henne i natt!

Jeg drømte at vi var bestevenninner og at jeg tok henne med til bartebygda på fest på lokalet! Vi møttes på torget i Asker, hun ble med meg hjem og fikk låne den nye mørkeblå Napapijri-jakka mi (royal farge vet dere, og den sto veldig godt til det lyse håret hennes husker jeg at jeg tenkte) før vi dro oppover. (Sikkert i vår lille Yaris, jeg tror ikke jeg hadde fått en ny bil i drømmen - heller.)

Da vi kom til bartebygda, hadde mamma turkameratkonene på ost og vin, og Mette-Marit ble behørlig presentert. Alle latet som de ikke visste hvem hun var, alle utenom mamma. Hun neide dypt, tok MM i hånden og sa "Velkommen deres majestet".. tok en kjapp titt på hendene hennes og sa at hun burde begynne å bruke håndkrem og file neglene sine... jada.. Gudene skal vite hvor DET kom fra, min mor pleier slett ikke være så direkte mot fremmede, men de hadde sikkert fått et par glass vin før vi kom. Saken var jo den at MM var sliten og måtte bort fra Slottet en stund, hun var så lei av å vaske opp! Ikke rart hun hadde flisete negler.

Vi ryddet plass til henne på mitt gamle (rosa) pikerom, hengte opp de flotteste kjoler og Lisa og jeg fikk velge akkurat den vi ville ha. Jeg valgte den lyseblå hun hadde i bryllupet i Sverige (jeg ble litt overrasket over at jeg ikke tok den rosa?) og følte meg selvfølgelig som den vakreste i verden. Vi tok ikke på oss kjolene på fest i samfunnshuset, det ville være å tøye strikken litt langt der oppe, men vi dro på fest og MM drakk til og med karsk!

Det er helt utrolig at jeg husker alle disse detaljene! Jeg føler jo nesten at jeg kjenner henne og har lyst til å ringe henne for å fortelle om drømmen.. Kanskje jeg skulle kjørt opp til Skaugum og spurt om å få audiens? Av og til skulle jeg ønske jeg var så gal at jeg gjorde sånt, men samtidig så er jeg gal nok som drømmer som jeg gjør, så det er vel kanskje dumt å pushe dette mer...

I dag er det full aktivitet i gata her, veiarbeiderne har tatt halve hagen til naboen for å omdirigere trafikken mens de river muren vår og lager en ny. Det som irriterer vettet av meg er at disse arbeiderne (som bråker til langt over leggetid innimellom - det føles litt deilig å være en sånn sytekjerring kjenner jeg) skal ha FRI i fellesferien!
Kan noen forklare meg dette? Hadde det ikke vært en idè og jobbet så mye som mulig mens folk var bortreist? Hvis jeg smører meg inn med sololje og setter meg på terrassen nå, kommer jeg til å se ut som om jeg er rullet i sand i løpet av et kvarter! Og det er jo helt umulig å føre en samtale uten å måtte rope til hverandre. Jeg er veldig takknemmelig for at de gjør jobben sin, men jeg synes det er litt dårlig planlagt og strukturert.
Men for all del, det er jo menn - både som jobber og som planlegger så det er vel ikke annet å vente, det er jo enkle sjeler...(sa hun og fniste i skjegget)

Nå skal Pelle og jeg spise litt forsinket frokost (jeg var enda en halv kilo lettere i dag!) og gå oss en tur forbi anleggsarbeiderne, vrikke litt på rompa, smile pent og si at de er veldig flinke gutter (noe som kanskje gir meg litt plusspoeng i forhold til byggearbeidet her, igjen - det ER jo menn..) og tusle bort på Himmel-Blaa for å sjekke om de har fått inn noe nytt jeg kan pynte med.

Ha en varm og solfyllt torsdag! :)

Blogglisten