søndag 28. februar 2010

Fru Kruttønne


Det er slett ikke bare jeg som har eksplosiver som avfyres her i huset. Jeg har jo tidligere fortalt om vår kamp mot brøytebilen og i går kveld toppet det seg for fru Perez. (ikke meg men min kone denne gang.)

Brøytebilen suste forbi og sprøyta store klumper rett inn i veggen vår så det rista i hele huset. Min kone tente på alle pluggene, løp ut ( i stillongs og mine vintersko som er ca fire nummer for store til henne)opp på veien og satte avgårde etter traktoren med så store sjumilssteg som de små beina kunne greie. Jeg satt igjen på stua og så ut som et spørsmålstegn, men fikk fort ræva i gir da hun kom pesende inn igjen og brølte at jeg skulle starte bilen. (hun har ikke lappen, oslojente vettu, trikk og taxi var hennes venn da vi bygdepiker kjørte opp for å komme oss på besøk til hverandre.)

Jeg prøvde meg forsiktig med et "nei men vi driter i det" men det var GANSKE bortkastet for å si det sånn. Jeg hoppa i skoa (også jeg iført stillongs og hengepupper, man orker jo ikke bruke tvangstrøye når man er hjemme i sin lune hule)løp ut i bilen med kona på slep, fresa ut av innkjørselen og dura utover mot Konglungen i vinterkvelden så fort vår lille toyota greide. Mye snø, mørkt og sporete, men vi tok igjen brøytebilen, kjørte forbi og slædda opp foran ham og stoppa, litt sånn mafiaaktig på skrå i veibanen (sånn at han skulle forstå alvoret.) Kona trampa bort til traktoren, jeg satt i bilen og så i speilet og lo så jeg holdt på å tisse på meg, så kona gestikulere med armer og tenkte i mitt stille sinn at jeg var glad jeg ikke var brøytemann akkurat i dag.

Hun kom tilbake, lettere rød i toppen men strålende fornøyd med å ha satt ham på plass. Vi rallykjørte (moro moro!) hjem igjen, åpnet en flaske vin, slengte beina på bordet og holdt på å le oss skakk av hele situasjonen. Vi så at han kjørte forbi et par ganger etterpå, gaaanske forsiktig. Hadde vært moro å vite hva han fortalte kameratene sine da han var ferdig for dagen. "Dere vet det lille hvite huset i svingen utover mot Konglungen, vær litt forsiktig når dere kjører forbi der, der bor det to gærne kjerringer!"

Jeg elsker min kone! Hun er den tøffeste jeg vet i hele verden, og gir meg så mye å le av innimellom, at jeg slett ikke trenger gode gener for å få et langt liv.

Lørdagskvelden ble avsluttet med OL-sølv, champagne og en tur over til naboen som "skjenket oss fulle" og i dag kjennes det nesten ut som brøytebilen tok sin hevn og kjørte over meg på vei hjem i natt.

Jeg gleder meg allerede til det begynner å snø igjen, og til traktoren kommer listende forbi. Jeg håper for hans skyld at han lister seg. Hvis han har livet kjært tror jeg ikke han vil oppleve dette en gang til.

Girlpower! ;)




Blogglisten

lørdag 27. februar 2010

Fru Nedsnødd


I dag våknet jeg med harehjerte og alt for mange tanker i hodet. (og nei, jeg drakk IKKE akevitt i går.)Jeg begynte å tenke på om jeg skriver litt for åpent og ærlig her. Det er tross alt folk som sitter og leser dette. Folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner, og det er jo egentlig ganske mye rart jeg skriver om... og jeg har en tendens til å glemme at dette ikke er en hemmelig dagbok som ingen får se i. En psykiater kunne sikkert plukket meg fra hverandre bare ved å lese gjennom denne bloggen, og det skremmer meg litt.
Samtidig så skriver jeg jo ikke noe som er hemmelig, eller noe jeg ikke kan stå for hverken av tanker, ord eller gjerninger. Og jeg synes på en måte at det er litt koselig å vite at det sitter gamle venner og kjente rundt omkring og leser dette og kanskje ser på meg med litt andre øyne, eller blir bedre kjent med meg. (og så krysser jeg fingrene for at akkurat DET er positivt.)

Jeg tror jeg velger å ikke tenke på at jeg skriver mye personlig. Jeg velger å tro at min indre fornuft forteller meg hvor grensen går, og hvis den ikke gjør det (den indre fornuften) håper jeg noen av dere som leser dette, sier fra.

***

Her snør vi snart ned. Det er helt utrolig, hadde jeg visst at dette var et snøhøl hadde vi kanskje tenkt oss om mer enn et kvarter da vi kjøpte huset. (dette vet jeg bare er jug, vi hadde kjøpt det selv om det sto opp ned.)
Fordi huset tross alt er 100 år, er vi litt nervøse når det kommer mye snø på taket, så i dag tror jeg ho mor (dvs meg) må ut med snøskuffen. Det er heldigvis ikke så mye snø som i fjor enda, da måtte jeg også opp på taket, men i år tror jeg at jeg skal ta meg en tur FØR døra sitter fast pga tyngden på snøen.. (si meg, når begynte jeg å skrive om været?? Jeg må finne meg en hobby. Seriøst.)

Hvor er alle disse store sterke karene når en kvinne i nød trenger dem? Brødre og svogre og fedre og bare generelle kjekkaser med store muskler: kom hit! Nyt at dere for en gangs skyld er høyt ønsket og dypt savnet! ;)

Jeg tviler på at blogg-guden formidler dette videre, så jeg får vel bare ta musklene fatt selv. Og som gammel kulestøter er jo ikke det noe problem. (se der kom det jammen meg en faktaopplysning til, det hadde dere ikke trodd det tenker jeg!)

Mens jeg står der ute og banner i snøen skal jeg sende gode tanker til Chile, der folk har det verre enn jeg kan tenke meg i min villeste fantasi. Å måke snø blir bare barnematen mot det de opplever der.
Og det setter ting litt i perspektiv og gir meg rett og slett INGENTING å klage over.

Ha en fin dag! :)



Blogglisten

fredag 26. februar 2010

Fru Award!


Gurimalla og fy søren, jeg føler meg skikkelig utakknemmelig.
Jeg fikk faktisk en AWARD forrige uke, og jeg har verken takket eller gjort noe med den… veldig morsomt å gi meg noe sikkert!
Unnskyld Lokki, jeg satte veldig stor pris på den og lover på tro og ære og gjøre noe med det her og nuh!

Til tross for at jeg anser meg selv som en ganske oppegående jente, er det ikke alt jeg forstår med en gang. Og bloggverden har jeg SLETT ikke forstått helt enda. Da jeg opprettet bloggen var det mest for min egen del, for å ha et sted å ”gjøre fra meg” om jeg så fint kan kalle det det, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få SÅ mange koselige tilbakemeldinger på det jeg skriver, verken fra følgere, gamle kjente som stopper meg på Domus hjemme i Barteland, kollegaer eller venner på facebook. Det er jo til å bli våt i øynene av, tusen takk! Og så på toppen av det hele så får jeg en bloggpris.

Jeg er (som tidligere nevnt) en sucker for ros og gode ord, så da får jeg ta dette ad notam, gjøre som jeg blir oppfordret til og prøve så godt jeg kan og linke videre til noen. (det der kommer til å by på problemer, jeg har ikke kommet til det kapittelet i ”Blogging for dummies” enda så dere får ha medlidenhet med meg!)

Vel, her er saken:

* Kopier awarden til bloggen. (Done!)
* Link til den personen som ga deg awarden. (ehhh.. hva om jeg bare skriver at det var fra søte Lokki med bloggen http://www.levlivetlett.com)
* Fortell 7 fakta om deg selv. (kommer!)
* Velg 7 andre du vil sende awarden til. (kommer det også!)
* Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de vet om awarden. (den skal jeg greie, uten problem!)

Så. Her er 7 fakta om meg selv:

• Jeg hadde en oldemor som ble 107 år gammel, en som ble 103 og en som ble 100 så jeg regner med å bli urgammel!

• Da jeg var 17 1/5 år ble jeg den lokale vinneren i Frøken Norge for bygda jeg kommer fra, og ble sendt videre til landsdelsfinale på Otta. Jeg fikk smuglet med meg min venninne sånn at jeg slapp og dra helt alene ut i den store verden. Jeg husker jeg hadde blåsvart kort hår med lang lugg, knallrosa t-skjorte og en eller annen slags dressjakke med shorts til, og jeg husker jeg synes det var det dummeste jeg noen gang hadde vært med på.

• Jeg har vært budeie langt inne i fjellet i hjembygda. Alene på fjellet, 18 år gammel, sammen med 25 kyr, kalver og kattepus. Fantastiske minner!

• Jeg elsker å kjøre fort med bil, spille techno på full guff, ha vinduene åpne og snusen under overleppa!

• Mine yndlingsfarger er babyrosa, mørkeblå, beige og svart. Oftest i kombinasjon med perleøredobber, skjerf i halsen og hestehale.

• Jeg er egentlig utdannet legesekretær men på grunn av fritidsproblemer da jeg flyttet til Oslo i 1995, begynte jeg å jobbe med markedsføring ved siden av legesekretærjobben. Det var jo mye morsommere og siden har jeg holdt meg i den bransjen.

• Jeg har sunget i kor siden jeg var liten jente med musefletter. Alt fra barnegospelkor til kirkekor og damekor. Jeg har også sunget solo på en plate som kom ut på 90-tallet, men det fortjener en egen historie.

Sånn! Det var 7 fakta om Fru Perez.

De sju jeg vil sende denne videre til, er bloggere som jeg enten kjenner personlig eller som jeg synes jeg kjenner litt etter å ha begynt å ”henge her inne” i blogglandia som jeg har forstått at det kalles. (og så får dere bare kopiere nettadressene til jeg har forstått hvordan dette gjøres.Men gjør det!)
Oppdatering: JUHU! Jeg har lært å lage linker! TAKK Kari! :)

Fine fine blogger, fine fine mennesker, takk for at dere deler!

Tonje og bloggen Lykken er: http://tonjech.blogspot.com/
Andreas og bloggen Lukket avdeling: http://lukketavdeling.blogspot.com/
Linda og bloggen Min lune hule: http://minlunehule.blogspot.com/
Monica og bloggen Turifryd: http://tyrifryd.blogspot.com/
Marthe og bloggen Fruen fra Trondheim: http://fruenfratrondheim.blogspot.com/
Anine og bloggen Villa von Krogh: http://www.villavonkrogh.com/
Kari og bloggen Blåklokkedrømmer: http://karislillehjem.blogspot.com/

Enjoy!
Og god helg! :)



Blogglisten

torsdag 25. februar 2010

Fru Gjemmekontor


I dag våknet jeg med øyne som en skilpadde, nese som en tett kloakkledning og hode som en kampestein. Ikke akkurat hopp og sprett kan man si. Og ikke akkurat et pent syn i speilet.
Jeg snudde det andre kinnet til og sov videre, sto opp noen timer etter skjema, laget frokost, drakk alt for mye kaffe og jobbet litt. Ære være hjemmekontor! Eller gjemmekontor som det ble i dag. Å gjemme seg for hele verden når man føler seg som en bombe av snørr og basiller, er ganske greit. Håper basillene mine ikke biter på Pelle, da ligger han dårlig an, ettersom han blir brukt som både sengevarmer, hodepute og trøstebamse.

Konemor er heller ikke pigg, så i dag har vi ligget rett ut i hver vår sofa og stol, sendt snytepapir til hverandre, delt et par paracet , hostet i kor og ledd litt av situasjonen. Det er jo ikke annet å gjøre.

Vi er sikkert et vakkert syn. To bustete damer med smale øyne og røde neser, begge iført stillongs og ullsokker. Godt man ikke har kommet så langt i Norge at man har innført kameraovervåking i private hjem, da tror jeg det hadde ligget mye rart på Youtube. Ikke det at man trenger overvåkningskamera hjemme for at det skal ligge mye rart der egentlig..
Lurer på hva de tenker på, de som poster filmer av seg selv i alle mulige situasjoner? Og jeg lurer på hva som får dem til å gjøre det? Eksponeringsbehov? Hvordan fikk disse menneskene eksponert seg før internett kom? Og det som er mer interessant, hvorfor synes vi som titter på at det er interessant å se på folk som går på do, tar på lipgloss og snakker med seg selv mens de pynter seg, har sex, synger falskt, klipper plen eller diskuterer for og imot med seg selv?

Vi er rare vi menneskene. Men vi trenger det kanskje? Vi trenger kanskje å se på andre folks dumheter og hverdagsligheter for å føle oss bedre selv, eller bare slippe å bry oss om drap, naturkatastrofer, religiøse gærninger og dårlige politiske avgjørelser? Og på den andre siden, hvem bestemmer hva som er teit og se på og ikke, eller aller mest: hva som er teit å gjøre og ikke?

Jeg burde bruke tiden min på andre ting enn å irritere meg over andre folks dumheter. Jeg gjør rare nok ting selv jeg, og legger det ut på facebook og bloggen min.. men det er jo fordi JEG synes det er morsomt å dele mine teite ting med andre!

Akkurat ja. Jeg var ikke bedre enn noen andre. Der fikk jeg den. Godt man blir opplyst av sine egne tanker etter hvert som man skriver!

Så var det bare å lære av det da..
- inntil videre tror jeg bare at jeg går gjemmer meg igjen. Og kanskje skammer meg litt over fordomsfullheten min.



Blogglisten

onsdag 24. februar 2010

Fru Señora Systematisert


Til å ha spansk svigerfar som sammen med min norske svigermor har bodd i Spania i hundre år, en kone og en svoger som snakker flytende spansk og en hel haug med svigerfamilie i Spania, kan jeg forbausende lite av språket selv. Jeg prøver og prøver, men får det ikke til. Jeg forstår hva de sier, men jeg greier ikke snakke selv.

Jeg begynte på spanskkurs sammen med søstra mi, men vi ble vel mer opptatt av hvor mye spansklæreren flørtet med oss og hvordan han uttalte norske ord enn av å lære språket.
Hvert år (ca like før avgang med flyet) bestemmer jeg meg for at NÅ skal jeg lære! Det gjør da til at jeg fyller opp håndbagasjen (max 10 kg hilsen Ryanair) med ordbøker, ”hvordan lære spansk på to minutter”, cd-plater med språk (som jeg aldri har hørt på) og notatboka mi. Og en haug med fine penner, blyanter, tusjer og fargestifter. (for man må jo dekorere i notatboken.. border og blomster og slike fine ting… og det kan jo hende at man får lyst til å skrive dagbok, eller brev eller tegne litt?)

Det første jeg gjør når jeg kommer frem til huset, er å legge veska mi inn i skapet, og der ligger den til vi skal hjem igjen, for hvem bruker vel en stor håndveske på sommerferie? Da bruker jeg jo den lille håndveska som jeg hadde INNI den store som jeg hadde som håndbagasje! Og inni den lille ligger lommeboka og inni lommeboka ligger kortholderen med alle kortene, og utenpå kortene har jeg beskyttelse… Enden på visa er jo at jeg ikke bruker den lille vesken engang, jeg bruker kun ekstralommeboken (som er litt mindre enn den store jeg pleier å bruke som ligger i hovedhåndveska inne i skapet) og den lille ekstralommeboken med mynter og ihjelbrettede eurosedler ligger i lomma til MIN KONE, mens jeg tar vare på bankkortet. (nei forresten, min kone har det også.) Førerkortet! Det har jeg i lomma mi.
Ikke rart jeg aldri finner noe av dette når jeg skal ha det, fordi jeg (nettopp!) ikke har det i hovedlommeboka, men spredd rundt?

Så hvorfor har jeg ikke lært dette etter 7 år med samme rutine?

Sikkert av samme grunn som jeg alltid pakker med meg klær jeg ikke bruker. Klær som ligger i skapet hjemme og aldri blir brukt, så derfor er det jo SELVSAGT at jeg skal bruke dem når jeg er i Spania! Jeg kommer frem, pakker ut av kofferten, henger opp klærne…. og der henger de til vi drar igjen. (Av og til legger jeg igjen et par plagg, for jeg kommer jo HELT sikkert til å bruke dem neste gang vi drar dit.)

De klærne jeg faktisk bruker går i vaskemaskina på kvelden. Og så kjøper jeg jo noen nye plagg, og jeg går jo bare rundt i bikini og skjorte hele tiden likevel (utenom når vi skal ut og spise selvsagt, jeg er jo litt sivilisert selv om jeg er trønder) så jeg skjønner ikke poenget med å fylle opp kofferten med ting jeg ikke bruker! (og max 15 kg hilsen Ryanair)
Vil dette si at jeg har med meg 15 kilo med tull? Når jeg kunne hatt med 10 kilo bikini og kjoler i stedet og så fylt opp kofferten med ”kunst og kultur” fra Spania i stedet for å ta med de samme klærne jeg ikke bruker, hjem igjen?

Jeg ser hva jeg har skrevet, og merk deg mine ord: det skjer ikke igjen!
I juli når vi setter nesa mot Andalucia, skal kofferten min være halvfull av klær jeg virkelig trenger, for så å være enda fullere av ett eller annet jeg trenger når vi drar hjem.

Men håndveska? Hm. Den må jeg tenke litt mer på. Det føles ganske smart å ha en liten en i den store. Så har jeg tross alt noe å velge i, mener jeg!
(ettersom jeg faktisk kun får lov til å passe på førerkortet mitt selv. Og det har jeg i lomma..)

Jada.
Viva España!



Blogglisten

tirsdag 23. februar 2010

Fru Hjemlengsel


Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få lyst til å flytte tilbake til Trøndelag.
Jeg trodde ikke tanken engang skulle streife meg.

Da jeg flyttet derfra som 18-åring, var jeg så lei meg, så sinna og så ferdig med bygda og folkene der at jeg nesten ikke så noen vits i å komme tilbake på besøk. Selvsagt dro jeg tilbake, jeg er jo tross alt en liten mammadalt, men det ble ikke SÅ viktig for meg å føle noen tilknytning til hjemstedet mitt. Når man er 18 år har man jo ikke så veldig mye fornuft mellom ørene, og man gjør kanskje ting man ikke skulle gjort og sier ting man ikke skal si og hvis man i tillegg bor på et lite sted er det ikke mye som skal til før det blir folkesnakk. Og bygdesladder. Og baksnakking. Og sjalusi.
Bygdetrollet er STORT.

Jeg har vel alltid blitt oppfattet som en tøff jente som ikke bryr meg om hva folk sier, men det er jo tvert imot. Jeg tar meg så nær av det folk sier at jeg tror nesten ikke jeg kjenner noen som tar seg mer nær av det, enn meg selv. Jeg kan virke både arrogant og overlegen, men de som kjenner meg vet jo at det bare er skuespill. Jeg skjønner Petter Northug godt jeg, man må ta på seg kongekrona for å overleve og for å utvikle seg og komme seg dit man vil. Men med på det lasset følger jo en haug med skitsnakk fra andre. Som man kanskje ikke er helt klar over vil komme, og som man ikke helt greier å takle.

Når jeg nå har blitt litt mer voksen, litt mer vann har rent gjennom springen og litt mer gress har grodd bak utedo, er det fortsatt en ting jeg er redd for når jeg er hjemme i Trøndelag. Og det er å gjøre noe som får noen til å si noe som jeg blir lei meg for. I min ungdom gjorde jeg kanskje det helt motsatte av hva jeg gjør nå. Nå gjør jeg jo ingenting. Da gjorde jeg alt. Og litt ekstra også, bare for å la dem få noe å snakke om. Og igjen, hvor mye forstår man av verden når man er 18 år?
Det som er trist er jo at mitt eget indre bygdetrollspøkelse henger igjen og hindrer meg i å utfolde meg og å være så åpen og tuppete som jeg tross alt er, fordi jeg tror at folk fortsatt tror at jeg er som jeg var den gang.

Likevel har jeg nå fått lyst til å flytte hjem igjen.
Det er nok begravelsen som fortsatt henger igjen. Tanken på at man egentlig er litt alene her i storbyen, selv om man er to og har både familie og mange venner her. Det er ingen som vil heise flagget på halv stang her i byen, den dagen jeg dør. Og det vil ikke være så fullt i kirka at noen må stå. De som er igjen etter meg, vil ikke føle varmen fra ei hel bygd som favner om og trøster og støtter og ER der i dagene og månedene etterpå.

Ikke det at jeg har tenkt å dø enda, men det setter ting litt i perspektiv.
Jeg lengter rett og slett hjem til den bygda jeg hadde i vranga, til at folk skal bry seg, til at folk skal stoppe opp på gata og spørre hvordan det står til, til å gå på kafe og kjenne halvparten av de som er der, uansett hvilket tidspunkt på dagen man er der, til å bare sykle en tur i skogen og stoppe opp i hver annet hus på vei hjem, for å drikke kaffe, spise vafler og bare prate. Til å ta med kona på skitur og stoppe på forskjellige hytter fordi man kjenner de som sitter i solveggen og koser seg. Til å brenne pinsebål i hagen. Til å parkere feil uten at noen bryr seg nevneverdig. Til å lese lokalavisa og vite hvem alle er.
Til å være sammen med familien.

Det er bra våren snart kommer.
Når gresset i hagen vår gror, rosene er på vei ut og sola varmer, ligger snøen fortsatt der oppe, folk går i stillongs og gresset er hvitrimet halve dagen.
Da lengter jeg ikke hjem lenger.

Tror jeg.



Blogglisten

mandag 22. februar 2010

Fru Bunnfryst


Da vi kom hjem fra barteland i går, var det faktisk to grader kaldere inne i stua vår, enn det var i OL-skiløypa i Canada. Gjett om vi var kjappe til å skru alle ovner på max, legge i ovnen, ta på ullsokker og skjerf! Det er jo helt utrolig at man holder ut egentlig? (jeg vet, dette er glemt når våren kommer..)

Etter ei helg i et tett hus med varmepumpe og vedfyring (i tillegg til mammas nonstop morskjærlighet) føles det som å bli kastet på glattcelle å komme hjem igjen. (ikke at jeg noen sinne har vært på glattcelle, men jeg har jo ganske god fantasi.)

Først måtte vi måke frem parkeringsplassen som var helt igjensnødd, og veien ned til huset var også snødd igjen i tillegg til at brøytebilen hadde hatt det travelt igjen sånn at det lå store isklumper langt inn på plena. Jeg er sikker på den brøytebilen tenker som så når han ser at bilen vår ikke er der: ”Hehehe, nå skal jeg kjøre så fort jeg kan forbi huset for å se hvor langt inn på terrassen jeg greier å sprute snø, bare for å irritere de to kjerringene som bor der!”
Jeg skal jaggu meg legge meg på lur til neste gang han kommer forbi, så skal han få se hvor irritert kjerringa er!

Da vi skulle legge oss, var det på med varm flanellpysj og ullsokker (veeeldig sexy.. ikke det at man trenger være sexy hele tiden men det er ikke alltid så moro å se ut som en gammel bestemor hver kveld heller, særlig når man ikke er 40 år engang..) og i tillegg til dobbeltdyna, en dyne hver.
Og varmovnen på. Og Pelle oppå oss, sånn i stedet for varmeflaske. To damer tett i tett under dynene, hvor bare røde nesetipper stikker opp. Vi burde hatt skjult kamera, vi hadde nok ledd oss varm for å si det sånn.

Joda, vi SKAL isolere. Jeg lover. Til våren.
I mellomtiden skal jeg elske kulda og vinteren av hele mitt hjerte og fortsette å gå med ullsokker, tøfler og skjerf i min egen stue.



Blogglisten

fredag 19. februar 2010

Fru Vil aldri glemme


Sola sendte sine februarvarme stråler over oss, den kalde vinden snek seg mellom husene og fikk flaggene som hang på halv stang på gårdene utover bygda, til å folde seg ut i all sin prakt. Sjelden har dagen vært så vakker som i dag, som om all verdens elementer ville vise sin siste ære.

Kirka var fylt til randen av sortkledde sambygdninger og varmen av stearinlysene sveipet over den blomsterdekte kista. De lave tonene fra kirkeorgelet smøg seg inn i oss og tårene trillet over bildet av henne på sangheftet, tatt en strålende sommerdag hvor hun hadde blomsterkrans rundt hodet og hvit blondekjole. Akkurat sånn som vi husker henne. Alltid med et smil om munnen og den uendelige godheten i blikket.

De vakre sangene hun hadde valgt selv, de følelsesladede brevene som barna hadde skrevet til henne, de fine ordene som presten formidlet, lengtende ord fra familie, venner og kollegaer til en venninne som forlot oss alt for tidlig og den uendelige varmen og omsorgen som man kunne føle fra alle, for de som sitter igjen med et tomrom som aldri kan fylles helt.

Kirkegården som ligger der høyt oppe. Graven som vender seg ut over fjellbygda, sånn at hun alltid kan titte ned på oss som kommer til å fortsette hverdagen uten henne, den isende kalde vinden som blåste over alle som sto med varme hjerter, bøyde hoder og hulkende rygger og sang "Den fyrste song". Barna som var så tapre, mannen og søsken som tross alt vondt hadde et smil og en klem til alle som ville vise at de brydde seg.

Samholdet i sorgen, hånda og holde i når man har lyst til å hyle ut sin fortvilelse mellom fjellene, solskinnet som er borte men som aldri likevel vil forsvinne fordi hun fyllte det i oss alle og aldri lar oss glemme eller miste det.

Jeg vet at hun var der. Jeg vet at hun så på oss, og hun hvisket til oss de ordene hun selv hadde valgt til annonsen som sto i lokalavisa: "Sørg ikke over at jeg er død, men gled dere over at jeg har levet."

Alltid Ingrid. For alltid.

- Til vi sees igjen.





Blogglisten

torsdag 18. februar 2010

Fru Latmark


I dag holdt jeg på å sovne på bussen inn til Oslo og det tror jeg aldri har skjedd før. Og det til tross for at jeg leser en spennende bok av Val McDermid. Jeg som har begynt å ta vitaminer i bøtter og spann, legger meg før klokka elleve hver kveld og står opp klokka seks hver morgen. Samme rutine, hverdag ut og hverdag inn. Det burde da gå helt flott å bare hoppe ut av senga?

Det er ikke moro når man våkner og så tenker man: ”hm. hva skal jeg bruke som lokkemiddel for meg selv for å orke og stå opp i dag?” og så finner man liksom ikke noe som frister så veldig mye. Jeg prøvde å friste meg selv med gleden over rene klær, fine klær, dusje en lang dusj, sminke meg og prøve en ny øyenskygge, drikke et stort glass isvann, ny dag & nye muligheter.. i det hele tatt, alt jeg bruker som fristelser hver morgen og som jeg lurer meg selv ut av senga med dag etter dag. I dag fungerte det ikke. Det som fikk meg ut av senga i dag var at jeg ikke skulle stå opp klokka seks i morgen tidlig. Det er slett ikke så dum en fristelse det heller, men den var liksom litt kjedelig følte jeg.

Vel, hovedsaken er at jeg kom meg ut i verden! Og så er det da ikke så aller verst når man først har kommet seg ut heller?
Jeg kjenner at jeg innerst inne i meg, egentlig er ganske glad. Små tekstmeldinger fra konemor får meg til å fnise som en fjortis og mailer fra venninne får meg til å glede meg på hennes vegne og tiden fremover. Man får vel bare ta tak i de små ting som bringer frem smilet, og tenke over at det ikke er vinter hele året og at man heller ikke skal stå opp klokka seks hver morgen resten av sitt liv.
Det er en liten trøst der og da, men man ER tross alt positiv. Ja, Det er det man er. (en vakker dag får jeg en eller annen Nobelspris for evnen til å lure meg selv..)

Kanskje jeg skulle gått på denne konferansen, bare for å toppe det? http://www.askerkulturhus.no/Program/JA-Dagskonferanse-/

Ok, jeg innrømmer det, det hender jeg blir litt kvalm av min egen positivitet og rosa bobleverden.. jeg skriver antagelig også mye mer interessant når jeg er forbanna eller irritert. Jeg får prøve å bli det da. Irritert. Det er ikke mye som skal til altså, det er jo bare å lese avisen om muslimske gærninger og surpomjournalistikk om hvorfor ikke de Norske tar gull i OL osv. Men det får bli en annen dag. I dag orker jeg ikke.

I dag får latmarken utfolde seg i sin fulle prakt!



Blogglisten

onsdag 17. februar 2010

Fru Pluss & Minus


Det er helt på sin plass med ferie snart. ( --> der: se bilde)
Jeg bruker uhorvelig mye energi på å overbevise meg selv om at jeg har SÅ mye energi, at jeg er SÅ positiv, at jeg synes alt er en rosa boble, at jeg elsker det jeg gjør hver dag og at jeg har SÅ trua på alt og alle og bla bla bla. Innimellom dukker jeg ned i sanden og kjenner at det tar på å overbevise seg selv om alt dette hele tiden. Akkurat nå er jeg nede i sanda, i alle fall med den ene tåa. Jeg er ikke så veldig positiv i dag. Jeg har mest lyst til å bare legge meg under dyna og bli der til våren kommer.

Jeg lurer på om det er begravelsen på fredag som holder meg nede. Jeg gruer meg veldig til den og skulle helst sluppet, men jeg vet jeg kommer til å angre resten av mitt liv om jeg ikke får sagt ordentlig farvel, så da får jeg heller sitte her og være litt tung et par dager til.

Uansett så er det vel ganske normalt og være opp og ned på denne tiden av året? Jeg tror ikke jeg er alene. All energi brukes de timene man er på jobb, og når man kommer hjem er det bare inn i joggebuksa, spise middag, opp i godstolen, sove litt, se på tv og gå og legge seg. Heldigvis er konemor og jeg synkronisert på dette også, slik at ingen av oss har rakett i ræva mens den andre er tom for strøm. Og på den andre siden, når en av oss får opp energinivået igjen, våkner den andre også opp av dvalen og vi drar hverandre ut i solskinnet. Mulig det hadde vært bedre om en var pluss og en var minus hele tiden, men akkurat nå synes jeg det er helt ok at begge er minus. En rolig og varm armkrok å krølle seg inn i skal man ikke kimse av. Konklusjonen blir derfor at det er bedre å være to i minus enn en i pluss! (jeg har aldri vært særlig god i mattematikk, men tanken var god.)

Uansett er det snart påske, med trøndersol, alpefett, hyttetur, kald solo i snøen, klister på jakka og fregner på nesa! Bare tanken får meg litt over på plussiden igjen kjenner jeg. (innerst inne er jeg sikkert litt positiv likevel, det bare kjennes litt trått ut av og til.)

* V *
L E V
* L *



Blogglisten

tirsdag 16. februar 2010

Fru Huskelapp


I dag fant jeg ut at jeg har fått min egen private og høyst levende huskelapp!

Vi drar til barteland til helga for å delta i begravelsen til min gamle klassevenninne, og samme dag som den er, har jeg avtalt å møte en journalist her i Oslo.
Da jeg fortalte min kollega som sitter rett ved siden av meg, at jeg skal ha fri på fredag, kom det spontant: ”får du flyttet på intervjuet?” Det var jo helt perfekt at hun minnet meg på det for det hadde jeg jo nesten glemt!

Jeg vil tro at noen ville valgt å bli irritert på en slik kollega, men jeg synes at det er helt enestående! Hun husker ting jeg helt har glemt, hun gir meg gode råd og veileder meg i excelarkenes evinnelige jungel. Jeg setter veldig stor pris på henne og skal, ved anledning, når jeg husker det, kjøpe en liten oppmerksomhet for å vise at jeg er glad for at hun er der!

Man burde egentlig lagt inn noen ”gled en kollega”-dager i kalenderen?
Det skal jeg jammen meg gjøre. Jeg elsker jo å bli satt pris på selv, da må jo andre også gjøre det?

Jeg begynner i morgen! :)



Blogglisten

mandag 15. februar 2010

Fru Lykkelig


I dag tidlig da jeg våknet, lå konemor og jeg hånd i hånd under dyna.
Det synes jeg var SÅ romantisk! Tenk så koselig at vi finner hverandres hender mens vi sover, det er et lite minne som er verd å gjemme på til stormen kommer. (eller, det er aldri noen storm hos oss egentlig. En liten kuling i ny og ne kanskje, men den blåser fort over. Heldigvis!)

I dag skal et vennepar av oss bli foreldre for første gang!
Jeg gleder meg til å høre om opplevelsen og til å hilse på den lille jenta deres. Det må ha vært en rar natt for dem… og vite at dette var den siste natta i deres liv at det bare var de to. Fra og med i dag har livet snudd seg helt. Det er ganske fantastisk synes jeg, og veldig veldig koselig! Håper alt går bra med mor og barn i dag, jeg sender en tanke til englene mine, sånn for sikkerhets skyld.

Og så sender jeg en tanke til englene mine og ber dem passe på mannen og barna til Ingrid. De må ha hatt en helt forferdelig helg, jeg kan ikke engang forestille meg hvor forferdelig den har vært. Jeg synes at JEG har hatt det trist og leit, hvis man ganger det med en fantasillion så kanskje man kommer i nærheten av hvordan de må ha følt og hatt det.

Det setter ting i perspektiv.
Akkurat nå føler jeg meg som verdens heldigste jente, hvor makabert det enn må virke.
Kanskje jeg til og med ER det. Verdens heldigste jente. Hvem vet?
(- noe sier meg at jeg nok deler førsteplassen med ganske mange andre, men det er en førsteplass jeg gladelig gleder!)

Kjærlighet til folket!
Ha en fin dag! :)



Blogglisten

søndag 14. februar 2010

Fru Følelsesfull


Deilige søndag, sove lenge, murre litt under dyna mens kroppen våkner, pjuske kona i håret og spørre om hun er våken (noe hun selvsagt blir lenge før jeg spør fordi jeg ligger og ormer meg ved siden av)småskravle litt, kose med Pelle som overlykkelig får lov til å ligge mellom oss og være med i oppvåkningsritualet, stå opp, fyre i peisen, lage deilig frokost (det første jeg hadde lyst på da jeg våknet var omelett med hvitløk, og som min kone så pent sa det: "jeg kjenner ingen i verden, forutenom meg selv, som har lyst på hvitløk til frokost". Det er kanskje litt sært? Samma med det, det er noe av det beste jeg vet, og konemors kokkekunnskaper er jo til å bli religiøs av.) Drikke deilig kaffe, ringe min kjære mamma og gratulere med morsdagen, lese aviser, sitte lettere henslengt i godstolen iført stillongs og ullsokker, bare slappe av og KOSE seg!

Pelle og jeg gikk en tur, under påskudd av at vi måtte ha luft, og lykken i livet er å ha Himmel-blaa i nærheten, for selv om man er enig i at man ikke feirer Valentinsdagen, er det jo bittelitt koselig med en liten oppmerksomhet. Jeg kjøpte et armbånd til min kjære og Pelle kjøpte en hjertesjokolade til matmor. Jeg velger å tro at hun ble SKIKKELIG overrasket. (jeg har nemlig en følelse av at hun skjønte hva vi skulle da vi plutselig måtte ut..) Men GLAD ble hun ihvertfall!

Midt oppi all denne søndagsidyllen og morsdagen går tankene også til de som ikke har noen mamma og gratulere i dag.. Jeg håper de har en bror, søster, far, tante, bestemor, bestefar, kjærste, bestevenn, ektemann, kone eller kosebamse og klemme litt på. Noen som bryr seg, som er der uansett. Alle trenger vi kjærlighet.
Noen trenger det litt ekstra akkurat i dag..

Jeg stjeler et sitat fra Ragnhild Bakke Waale: "Mor, takk for at du ønsket meg, formet meg, bar meg og elsker meg! Du gir røttene mine vann så jeg er stor og sterk og oppreist i meg selv."

God søndag, alle dere vakre, snille mødre, koner og kjærster!
Jeg er så glad dere finnes!:)




Blogglisten

lørdag 13. februar 2010

Fru Vintersol


Jeg våknet i dag og håpet jeg bare hadde drømt gårsdagen. At ingen hadde gått bort og at livet var som før. Jeg skjønte fort at det ikke var en drøm, det var litt for vondt til å bare være det og når jeg tenker på hvor mange som våknet i dag og sikkert ønsket det samme som meg, finner jeg en slags makaber trøst i at jeg ikke er alene.

Tårene ligger helt ytterst. Tanken på barna hennes som ikke har noen mor å servere frokost på sengen til i morgen, tanken på mannen som har en plass ved siden av seg i sengen som er tom og kald.

Man skal være så UENDELIG glad for det man har! Jeg tror ikke vi er klar over hvor heldige vi er engang. Jeg lurer på hva som skal til for at vi skal lære oss å forvalte det ene livet vi har fått tildelt, på best mulig måte? Jeg skal i allefall bli flinkere til å fortelle dem jeg er glad i, hvor mye de betyr for meg. Og jeg skal bli enda flinkere til å gjemme de små ting i hjertet mitt.

I dag for eksempel. Sola skinner, Pelle og jeg har vært ute og gått en lang tur rundt i nærområdet, sett på barna som leker seg i akebakken utenfor Himmel-blaa, folk som går på ski i sporene som bonden er så snill og kjøre opp år etter år, kjøpt meg en kaffe (og et lite smykke, jeg fortjente det synes jeg) og tatt mange fine bilder. Nå skal jeg hente konemor på jobben, og jeg skal kose meg og nyte hvert sekund som er igjen av dagen, som om den var den siste.

Ha en nydelig lørdag, ta vare på hverandre! :)



Blogglisten

fredag 12. februar 2010

Fru Sorgfull


Her sitter man og ler av sukkerbiter og tilværelsens letthet, så ringer min mor og jeg vet med en gang hva det er.
Min gamle barndomsvenninne døde i natt.

Jeg håper virkelig hun har det bedre der hun er nå, men hjertet mitt holder på å sprekke av tristhet for barna, mannen og søsknene hennes, av følelsen av urettferdighet og av tanken på de som sitter igjen som alltid vil ha en tom plass blant seg.

"Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
La dei ljose og venlege tankar
fylgje oss inn i draumars land.
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i myrkaste natt.
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

Varme tankar og hender som trøystar
er som sol over frosen jord.
Kjenne varmen frå ein som er nær deg
gjev langt meire enn store ord!
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i mørkaste natt!
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand."


Jeg skal aldri glemme deg.
Sov godt, snille gode Ingrid.



Blogglisten

Fru Sukkerbit


Jeg har en kollega som sitter rett ovenfor meg og han slurper når han drikker kaffe. En skikkelig gammelmannsslurp, til tross for at han bare er i begynnelsen av 30-åra. Jeg ler hver gang jeg hører lyden (for den hører jeg jo selvsagt, det er jo ikke en eneste unormal lyd som går forbi mine ører, på samme måte som at ingen dårlig lukt går stillferdig forbi nesa mi.. det er ganske slitsomt å være så sensitiv på lyder og lukter! Jeg tror jeg skal slutte med nesespraymisbruket mitt, det er nesten bedre å være tett i nesa hele tiden, så slipper man i alle fall alle ekle lukter på bussen for eksempel. – og der sporet vi av ja, skal vi se.. hvor var vi egentlig…?) JO! Slurping!

Jeg lo (som vanlig) av min kollega i dag tidlig, og spurte hvordan han fikk til å slurpe uten å kveles! For jeg måtte jo (selvsagt) prøve og slurpe på kaffen her om dagen, og fikk luft i vranga og et skikkelig hosteanfall. Så han demonstrerte igjen, og jeg blir jo litt imponert! Det er en sånn koselig slurp, akkurat som om det han drikker er det beste i verden (jo da, kaffe ER godt, men ikke den i kaffemaskina på jobben, man KAN bare ikke godslurpe sånn av den!) og jeg får lyst på kakao med krem (enda jeg ikke liker krem) hver gang jeg hører ham bak skilleveggen.

Dette ledet oss ut på en prat om kaffe og besteforeldre og at gamle mennesker drikker av kaffefatet og gjerne dypper sukkerbiter i, eller har sukkerbiten mellom tennene og slurper kaffen gjennom den. Og så slo det meg plutselig: sukkerbitgenerasjonen er en utdøende rase! HVOR mange unge voksne for eksempel er det som knasker sukkerbiter til kaffen? Sitter de siste sukkerbittyggerne nå på gamlehjem rundt om i landet og dermed forsvinner dette fenomenet med dem? Mine foreldre er straks 60 år, men de har aldri spist sukkerbiter. Bestemor derimot, hun var en skikkelig kaffekjerring som satt og nippet til skålen og suttet på sukkerbiter. Mormor og morfar kan jeg ikke huske å ha sett spist sukkerbiter, men mange av deres menighetshusvenner gjør det.

Hvordan står det egentlig til med sukkerbitproduksjonen i verden? Hva brukes sukkerbiter til egentlig? Hvor mange mennesker spiser sukkerbiter hver dag? (og hun kunne fortsatt i det uendelige..)

Det er jammen bra det er fredag når jeg ikke har større verdensproblemer å bry meg om.
God helg! :)



Blogglisten

torsdag 11. februar 2010

Fru Håp


Livet er underfundig.

I det ene øyeblikket er man gledesstrålende og overhyperaktiv og glad fordi noen (som kan komme til å bli viktig for meg) har oppdaget bloggen min og det gir meg en enestående sjanse til å komme enda nærmere en av drømmene mine! Jeg fikk skrivesperre forrige gang jeg ble ”oppdaget”, men denne gangen er det ikke snakk om. Dette er så stor en del av meg, at hvis noen vil hjelpe meg å få den delen ut i verden, så kan de vær så god få lov til det! Jeg skal ikke hindre meg selv i å lykkes på noen områder lengre, jeg skal tvert imot omfavne alt med store armer! Som jeg skrev om i går: tenker man positivt og gjør positive ting, så kommer gledene rekende på en fjøl.

I neste øyeblikk får jeg vite at det ikke går så bra med min gamle klassevenninne, og det dytter meg ned fra hesten og får meg til å kjenne fjøslukta igjen. Det er absolutt lov til å være høyt oppe og glad, men mine små glade gleder blir virkelig satt i perspektiv når man får høre hvordan andre sliter for å overleve.

Jeg kan ikke annet enn å gjøre det jeg har gjort hele tiden, be til Gud og Jomfru Maria og englene og alt som finnes av gode krefter. Jeg tror kreftene forstår henvendelsene. At fordi om man kanskje har litt vanskelig for å tro på dem sånn til hverdags, så er de gode å ty til når sorgen trenger seg på. Alle trenger noen å tro på innimellom. Og det tror jeg vi blir tilgitt for. Jeg velger å tro at Gud synes det er bedre at vi ber til ham en gang i jubelåret og virkelig virkelig mener det, enn at vi ber halvhjertet hver dag.

Jeg håper de hører meg der oppe i himmelrik. Jeg ønsker av HELE mitt hjerte at de hører meg.
Og jeg sender alle mine gode tanker og håp og tro til de som trenger det mest nå.



Blogglisten