onsdag 30. september 2009

Fru Vintage


Ettersom jeg var så dyp og seriøs i går, har jeg tenkt å være helt fjern i dag.

I dag oppdaget jeg at jeg har en indre britisk lady! Jeg har ikke bare en indre rosa prinsesse, det er rett og slett flere av damer der inne! O glede!

Det var egentlig ganske hyggelig å oppdage kjenner jeg. Perler og tweed vs rosa og glitter, det er vel bittelitt i samme liga, men spenner fra voksenytterligheten til den morsomme fjortisen i meg. Som min venninne Eva sa; tenk når disse to møtes! Hva skjer da? Så spennende! (Jeg fikk forresten klarhet i hva som skjedde når disse to indre damene møtte hverandre, litt senere samme dag. Jeg forsøkte å slå hjul iført smalt skjørt, ombestemte meg i det jeg tok sats, og tryna så lang jeg var langs gulvet i vårt åpne kontorlandskap... Resultatet var blått og hovent kne i tre uker.)

Jeg tror jeg har en vintage soul (som det så fint heter på godt Norsk). Jeg har alltid elsket alt gammelt, hvitt, perler, blonder, nips, ull, gammelrosa, tyll, silke, stearinlys, fransk, fine tekopper og sølvbestikk. For ikke å glemme bruktmarked, loppiser og interiørbutikker, dagens butikker er jo rene himmelrik å komme inn i!

Ett sted må det komme fra, jeg er jo ikke akkurat oppvokst i et sånt hjem, ergo må jeg ha en gammel sjel. En som danset rundt på 1920-tallet mens hun røket lange sigaretter med mahognymunnstykke og drakk champagne fra krystallglass og plukket roser i hagen, iført lange blondekjoler.

Fra jeg var lita har jeg likeså godt gått i gamle, arva klær fra loftet til mormor (og blitt erta for det, uten at det ser ut til at jeg har tatt skade heldigvis), som å kjøpe dem i butikken. Det bor nok en liten (ånds)snobb i meg, men det er heldigvis ikke alltid så nøye hva ting koster bare de er akkurat sånn som jeg vil de skal være. Et skjørt til 100,- i Elloskatalogen kan være like mye verd for meg som en kjole fra Ralph Lauren til tre tusen.

Nå skal det sies at jeg er mer glad i Ralph enn i Ellos, men det er ikke alltid lommeboka mi er like enig, så da inngår vi kompromiss. Hun er flott sånn, lommeboka! Nekter sjelden (har vel ikke noe valg), så jeg får se positivt på det. Og det er ofte at både Ralph og Ellos blir vraket til fordel for nye brikker til å ha under vinglassene, noen fine stearinlys, nye dynetrekk eller ulltepper.

Ikke kom å si jeg ikke tenker på andre. Huset vårt får jaggu meg nesten mer pynt og dilldall enn jeg selv får.

Men bare nesten. Hehe.

tirsdag 29. september 2009

Fru Engasjert


Alle har vel fått med seg Anna Anka og hennes utspill i media de siste dagene, og jeg blir faktisk GANSKE imponert (og litt overrasket) over hvor mange som lar seg provosere av det hun sier. Ærlig talt? La nå dama få mene hva hun vil uten at halve Norge (og Sverige)går av skaftet!

Det er da andre viktigere ting å bry seg om enn om hun synes at damer har skylden selv hvis mannen deres er utro? Eller om tjukke folk er egoistiske? Eller om menn skal skifte bleier eller ikke?? Herregud altså, her dør det tusenvis av mennesker hver dag av både hungersnød, flom og sykdommer, og så sitter den ene etter den andre i lille Norge og sutrer fordi ei dame sier noen HELT uinteressante ting?? Blir folk engasjerte i dette fordi hun faktisk tråkker på noen tær, eller hva er det som er greia?

Bor vi i et land med mennesker som er SÅ utrolig bortskjemte og navlebeskuende at vi faktisk bruker spalteplass på spalteplass på ting som er så lite matnyttig og interessant?

Tenk at Anna Anka og det at hun er på Skavlan og alt det hun sier, er mer viktig enn at folk må drepe noen før de får psykiatrisk behandling, at eldre mennesker dør hjemme og blir liggende i flere uker før noen finner ut at de ikke lever lenger, at barna i Afrika tørster ihjel mens folk på Malaysa drukner, at foreldre i Norge gir barna sine feil mat sånn at de blir feite og faller utenfor før de engang har kommet seg innenfor og i tillegg gir dem livsstilssykdommer de kan dø av, mens barn i krigsherjede land er så tynne at de hadde dødd av sjokk om de hadde fått en hamburger, at det finnes kreftfremkallende stoffer i tåtesmukker og flasker som intetanende foreldre forer barna sine med daglig, at noen folk i Norge er så fattige at barna deres ikke kan være med på skoleturer mens andre igjen har så mange penger at de ødelegger ungene sine med å gi dem alt de peker på og skaper noen monster som ingen vil ha noe med å gjøre fordi de er helt uspiselige..

Jeg forstår at vi (og stakkars oss - igjen) hadde blitt deprimerte av å bare lese om sånt i avisene hver dag, men heller det enn å lese om hvem som har pult hvem på tv og hvem som blir sur fordi noen sa de hadde feil kjole på seg på en eller annen intetsigende premiere for å styrke sitt eget ego, eller hvem som ble forbanna fordi noen tråkket på noen tær.

Gi oss noe som engasjerer HJERTET vårt, ikke bare det overfladiske sinnet!
Jeg blir så LEI meg av at vi er så jævlig selvopptatt! (meg selv inkludert, i aller høyeste grad!)

jeg skjønner at vi ikke kan redde verden, men hvis alle tenkte bittelittegrann mindre på seg selv jevnt over og ikke bare når det er innsamlingsaksjoner på TV, hadde det garantert hjupet mer enn vi aner.

Mitt bidrag skal være å gi alle småpengene jeg har i lommene, hele uken, til noen som trenger dem mer enn meg.

mandag 14. september 2009

Fru Pliktoppfyllende


I dag skal jeg stemme, både i Stortingsvalget og i Kirkevalget! Jeg har brukt flere måneder på valgtester og googling av meninger og personer og føler meg ganske så rustet til å stå for det jeg gjør.

Jeg har egentlig aldri tenkt så veldig mye over det at jeg er medlem i statskirka, men jeg har aldri vært i nærheten av å melde meg ut, så noen forgreininger inn dit i har jeg. Om det er tro eller gammel vane, er ikke godt å vite. Det eneste jeg vet er at jeg ikke vil ta noen sjanser på å komme til helvete når jeg dør, så da er det greit å gardere seg.

Jeg har faktisk vært så pliktoppfyllende at jeg har vært inne og titta på hver og en av de som står oppført som kandidater, både de som er på valg i min lokale menighet Østenstad (som jeg forsåvidt ikke helt har funnet ut hvor ER engang, annet enn at jeg vet det er "borti svingen") og hvem som skal inn i bispedømmerådet.

Det har slått meg at det er viktige ting disse menneskene skal avgjøre, spesielt for oss som ikke er som alle andre barn, og da tror jeg at jeg hadde følt meg som en skikkelig idiot om jeg IKKE hadde stemt og i ettertid sittet og klaga over avgjørelsene deres. Nå har jeg i allefall gjort hva JEG kan for at de som bestemmer i Guds hus skal ha meg også i tankene når de gjør endringer.

Når det gjelder Stortingsvalget, følger jeg hjertet og fornuften. Og da kan man i allefall være sikker på at det IKKE blir Siv, for man vil vel helst ha noen man kan identifisere seg med på ett eller annet punkt. Det hender hun sier noe fornuftig, men når man har tenkt seg om en gang eller to og skjønt konsekvensene av det hun sier, blir det glatt forkastet.

Jeg er en liten smurf, men ikke en SÅ radikal og ytterliggående en. Jeg er mer som en fornuftigsmurf! ;)

Godt valg!

søndag 13. september 2009

Fru Usentimental



Med krokodilletårer i øynene registrerer jeg at Trine Grung legger ned bloggen sin og vil ut av offentlighetens lys.

Det blåser skikkelig hardt på toppene skjønner jeg. Spesielt de toppene man selv velger å klatre opp på. Det er godt at man da kan gråte litt på medias skulder og si at det aldri var meningen å såre noen. Når man forteller sin hjertens mening på nettet, burde det vel strengt tatt ikke komme som noe sjokk at de menneskene som blir utsatt for hestsen, blir forbannet.

Det slår aldri feil: Som man reder ligger man.

onsdag 9. september 2009

Fru Fordomsfull


I dag på bussen, hadde jeg et lite "ut av min egen fordomsfullhet"-øyeblikk. Jeg satt fordypet i boka mi, klemt inntil en kar som breia seg ut litt mer enn nødvendig, og det var fullt både foran og bak, da en fantastisk duft av nyvaska klær nådde mine sensitive nesebor.

Jeg lukket øynene, så for meg blendahvite klær på et tørkestativ, små barn med lyse krøller, en pen mor med langt blondt hår som satt med et glass limonade under en parasoll og smilte og en pen far som sto ombord på seilskuta med vind i luggen. Gresset var grønt, rosene røde, timoteien klødde i nesa og sola steika fra skyfri himmel. Min egen lille drømmeverden er perfekt å ha så tidlig på morgenen!

Etter å ha fantasert om hvite klær, lyst hår og blå øyne i noen sekunder, tenkte jeg at jeg måtte se opp for å se hvem som hadde så fantastisk nyvasket hvit t-skjorte på seg (vedkommende sto helt inntil meg i midtgangen).

Man kan si jeg ble skikkelig skamfullt rød i kinnene da det viste seg å være en av de svarteste negerne jeg har sett i hele mitt liv som sto ved siden av meg, og at hjernen min i løpet av to millinanosekunder faktisk ble overrasket over at en neger kunne lukte blendahvitt.

Fordommene lenge leve!