torsdag 26. mars 2009

Fru Forhekset Prinsesse


Helt fra jeg var lita jente, har jeg elsket dilldall, prinsesser og rosa stæsj. Sett ut i fra at jeg nå nærmer meg 37 kan man vel si det burde begynne å gå over, men neida. Jeg er fortsatt den som sitter med stjerner i øynene når jentene på jobben forteller om 9-årsdagen til dattera og hva hun fikk i gaver… hårbøyler, hårspenner, glitter, stas, penal, tusjer, fargeleggingsbøker… ahh, jeg blir varm i hjertet bare av å tenke på det! Det er fantastisk å være et lite menneske og å kunne bli så glad for sånne små ting! Og det er enda mer fantastisk å være et voksent menneske og å bli så glad i sånne, i verdenssammenheng tross alt, små ting! Tenk å glede seg så over en rosa hårspenne med glitter på? I en alder av snart 40?

Hva skal min kone med barn når hun har meg? Jeg er som en femåring i lekebutikker. Jeg tar på alt, klemmer på alt, lukter, rister, ler, sukker, ”ooooi”-er, fniser, maser, sutrer, smiler… stort sett hele spekteret av hva en femåring hadde greid å prestere. ”Kan jeg få en såååååån, væææærsåsnill?” enten det er snakk om hårspenner, bøker, stjernekikkerter, bilder eller hårbørster. Jeg ELSKER rett og slett sånt dilldall. Jeg kan simpelthen ikke få nok av det! (takk til min kone som jevnlig presser meg til å rydde opp og sortere og kaste/gi bort noe av dilldallformuen min.)

På nattbordet mitt står det fire ting. (Ja tenk, kun fire!) En lampe, en kopp med bilde av kona på (med hårstrikker og pynteblomster oppi) en sort parfymeboks med hemmeligheter I og en vekkerklokke. Oppå den vekkerklokka ligger tiaraen min. En nydelig tiara i sølv, med diamanter og rosa blomster på.

Hver morgen når jeg våkner, ser jeg på den og smiler og tar på meg min indre prinsesse! Den indre prinsessen strekker seg så lang hun er, hopper ut av sengen (som prinsesser selvsagt gjør) og tripper ut på badet der hun synger i dusjen, sminker seg, føner håret, pynter seg med smykker og dill og kler på seg prinsesseklærne sine før hun svinser ivei ut i verden.

Min indre prinsesse er rik, pen og slank, er alltid sunt brun (som om hun har vært på seiltur i flere måneder) har fabelaktig langt flott tykt blondt hår som alltid er glansfullt og aldri har spor av ettervekst, er lynende intelligent, bor på en herregård med hushjelp og gartner, har en vanvittig bra bil (antagelig en hvit Range Rover av typen 2,5 mill), er adelig og heter Av noe til etternavn, er gift med sin kone som driver eget suksessfullt cateringfirma og har mange venner som hun ofte er på byen og drikker champagne med.

Min indre prinsesse vet alltid hva hun skal ha på seg når hun våkner om morgenen, hun vet hva hun skal si i enhver situasjon, hun kan konversere med alle uansett plass i hierarki eller på rangstiger. Hun ser ikke forskjell på feier og konge. Hun kommer inn i en eksklusiv klesforretning og ser ut som hun eier den og gir signal til de ansatte at de er der for å glede henne uansett om hun er kledd i joggebukse og caps, hun jobber med veldedelighet og gir penger til alle som har det vondt, hun kjøper dyre og flotte gaver til de hun er glad i selv om det bare er en vanlig tirsdag og hun hadde lyst til det, hun har alltid tid til alle vennene sine og besøker besteforeldrene og foreldrene hver helg, hun sitter barnevakt for venners barn når det måtte passe og hun går lange turer med hunden flere ganger om dagen.

Min indre prinsesse har en tendens til å ta brøyte seg litt for mye frem, som for eksempel akkurat nå. Dette skulle bli en blogg om barn og leker og barndom og bursdag, og så kom prinsessa og tok over hele innholdet.


Takk og lov at hun for det meste holder seg i skapet når det gjelder det virkelige liv..

tirsdag 17. mars 2009

Fru Yndlingsdikt


i carry your heart with me

i carry your heart with me (i carry it in
my heart) i am never without it (anywhere
i go you go,my dear; and whatever is done
by only me is your doing,my darling)

i fear
no fate (for you are my fate,my sweet) i want
no world(for beautiful you are my world,my true)
and it's you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;which grows
higher than the soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that's keeping the stars apart

i carry your heart (i carry it in my heart)

ee cummings

mandag 9. mars 2009

Fru Snakkesalig


Det er helt utrolig at jeg ikke har skrevet på over en uke, jeg blir nesten litt bekymret for meg selv! Men samtidig så betyr jo det to ting:
1) jeg har ikke irritert meg nevneverdig over noe og
2) jeg har mye å gjøre på jobb.
Og kanskje betyr det at jeg skravler mye gjennom hele dagen og derfor ikke har det helt store behovet for å si det en gang til..

Nå høres det ut som om dagene mine går med til kun irritasjon eller å skrive blogg på jobb, og det er jo ikke tilfelle. (nei det ER ikke det, jeg lover.) Men av og til skriver jeg på jobben. Det tar meg jo fem minutter å rable ned noe, og på de fem minuttene kunne jeg jo faktisk tatt en sigg eller gått på do eller noe annet som jeg da selvsagt ikke gjør i arbeidstiden fordi jeg blogger i stedet. (jo da jeg går på do, uansett om jeg blogger eller ikke, jeg bare tøffer meg litt..)

Det føles veldig underlig og ikke ha noe å skrive om. Jeg føler som om livet er i et lite vakuum akkurat nå, jeg tror jeg bare venter på at snøen skal smelte, knoppene skal briste og sola varme! Frem til det skjer, ligger jeg i dvale. Jeg er ikke engang hormonell. Merkelige greier.

Tenk om det er sånn jeg er akkurat NÅ, jeg egentlig er?? Helt platt, liksom. Ikke noe opp eller ned eller sinna eller blid eller hissig eller flirfull? Det er en forferdelig tanke! Jeg liker meg bedre når det er litt spunk i meg! Når jeg hisser meg opp over en skrivefeil eller noe annet ubrukelig, når jeg blir fly forbanna over noe som er urettferdig, når jeg holder på å dø av forlegenhet fordi jeg har sagt eller gjort noe skikkelig teit, når jeg ler meg forderva over noe morsomt noen har sagt som jeg bare MÅ formidle videre.. det er jo det som er MEG! Jeg ER tross alt som USA, litt mye av alt.

Mulig at enhetene med champagne jeg drakk i helga har noe med stillstanden i dag å gjøre. Det er jo utrolig deilig med champagne og så snakkesalig som jeg blir! Og så morsomt som alt er! Og så gode svar man har på alt! Og så intelligent og vakker som man føler seg!

Jeg synes ærlig talt man burde servere champagne på jobben! Når jeg en vakker dag blir politisk aktiv, skal det være en av mine kampsaker, helt klart. Sammen med noen andre saker som er mitt hjerte nær, som for eksempel at man skal ha samisk som sidemål i skolen i stedet for nynorsk, at de som har psykiske problemer fordi de ikke har pupper skal få støtte fra staten til operasjon på samme måte som de som har for store pupper og nakkeproblemer får det, og at de som bor i rasutsatte områder skal bo på hotell hele vinteren sånn at man slipper å bruke halve statsbudsjettet på å måke dem frem igjen. Dette er bare noen av sakene, men jeg ser jo allerede at det kommer til å bli en skikkelig hit når jeg en dag får realisert partiet.

Da har jeg brukt opp røykepausen min. (...og jeg ser jo at jeg ikke trenger champagne for å skravle meg helt ut på vidda..)

Ta-ta!