torsdag 29. januar 2009

Fru Gledespike


Jeg er egentlig en ganske snill frue. I dag for eksempel, var jeg hos bedriftslegen og der fikk jeg vite at jeg er frisk som en fisk, har lungekapasitet over gjennomsnittet for min alder og hører godt (Det var egentlig greit å få bekreftet fordi min kone mener jeg har dårlig hørsel. Jeg kaller det selvsagt selektiv hørsel.) Det eneste som var å sette fingeren på, er at jeg er litt tjukk, men snart er det vår og da er jeg kvitt det ”problemet”. Ett av mine livsmottoer er ”heller feit og fager enn teit og mager”, så man kan jo si at jeg practice what I preach, som man sier på godt norsk. MEN, det jeg skulle frem til, og nå skal jeg ikke skrive meg bort igjen, noe som jeg har en stygg tendens til å gjøre, var at jeg er ganske snill!


Da jeg dro fra legen, tok jeg t-banen fra Stortinget til Jernbanetorget (Jada jeg vet det er en ganske kort avstand, og satt i lys av at jeg nettopp har fått vite at jeg er tjukk, burde jeg gått, jeg vet det. Men det var kaldt.) I allefall, jeg kjøpte jo selvsagt billett til kr 24,- for den korte turen (jeg har angst for gestapobillettkontrollørene som aldri orker å høre på unnskyldningene man har for ikke å ha gyldig billett. Drittsekker.) og da jeg var på vei ut av stasjonsområdet, så jeg en dame (som selvsagt var over gjennomsnittet heldig med utseendet) som skulle til å kjøpe billett.


Og her kommer min overveldende, plutselige, spontane vennlighet til syne. ”Her, du kan arve min billett, jeg trenger den ikke mer!” sa jeg med et smil. (Antagelig var det et litt overrasket smil også, jeg ble litt tatt på senga av min egen spontanitet..) . Hun så lettere forvirret ut men greide, - heldigvis og flaks for henne, å si takk, ellers hadde jeg tatt den tilbake! Frekke folk er det verste jeg vet. Frekke PENE folk er enda verre. Og er de frekke, pene og rike i tillegg--- jeg har ikke ord… Hun sa i allefall takk, med et lite halvsmil og jeg spankulerte fornøyd videre.


Jeg angret selvsagt litt på at jeg ikke hadde sett meg ut noen med litt mindre lommebok når jeg først skulle være så snill, men det var en impulsiv handling, og det hadde det jo ikke vært om jeg hadde tenkt meg om først.


Da får jeg heller ta med en bolle å gi til tiggeren jeg går forbi hver dag. Han har fått pizzarester og penger av meg tidligere, så jeg har ikke så dårlig samvittighet egentlig. Og jeg har jo laget et kulinarisk fuglemat-tre hjemme, og jeg kysser på kona mi hver dag og kjenner at jeg er heldig, jeg kaster ball med Pelle så lenge at jeg ikke vet at jeg gjør det engang, jeg deler ut smil til sure folk for å få dem til å smile og jeg sender gode tanker til de jeg vet ikke har det så kult.


Det kvalifiserer. Jeg er en faktisk en liten gledespike.

mandag 26. januar 2009

Fru Alltid Positiv


Min kjære kone har i mange år slitt med vondt i ryggen og nakken, og den siste tiden har nakken vært skikkelig plagsom, noe som har ført til sykemelding. I dag eskalerte det hele og ga oss et lite perspektiv på hva som vil komme.


Jeg satt på jobben da hun ringte. ”Jeg kommer meg ikke ut av senga i dag jeg!” Der sitter jeg foran pc`n, lettere trøtt i trynet, fordypet i mine printkorrekturer og sier; ”Din heldiggris, så digg da!”, men skjønte jo fort at ”å ikke komme seg ut av senga” ikke var det samme som at man hadde det så godt under dyna at man ikke orka stå opp. Nakken hadde låst seg og hun kom seg rett og slett ikke opp. Hun hadde brukt 10 minutter på å få tak i telefonen som lå på nattbordet, så jeg skjønte at det var alvor. Jeg beroliget, trøstepratet og kom med gode råd, og ba henne ringe meg med en gang hun hadde fått tak i noen som kunne knekke henne på plass igjen. Problemet er jo at vi har flyttet på landsbygda og det tar fort litt tid å komme seg inn til Oslo der behandleren holder hus, og min kone har ikke lappen (renhekla Oslojente vettu, oppvokst med trikk på hvert ett hjørne) og naboene våre er gamle og fortiden helt innesnødd, noe som ikke gjør det helt enkelt når det er krise i heimen.


Enden på visa var at jeg pakket sammen og løp til bussen (som selvsagt ikke går hvert femte minutt) og kom meg hjem på litt over en time. På den timen greide jeg å forbanne flytting ut av byen og det kollektive eks antall ganger (jeg angret selvsagt med en gang jeg så det søte lille huset vårt og fuglene som kosa seg i det kulinariske fuglemat-treet jeg har laget) men jeg var nok ingen blomsterkvast da jeg kom inn døra.


På den tiden jeg brukte på å komme meg hjem, hadde hun heldigvis fått tak i ”huskiropraktora” vår som hadde tid til å ta imot henne om litt over en time. Hurra og vel og bra, men så har det jo kommet en GOD del av det som jeg som regel er så innmari glad i, nemlig snø, og bilen var innesnødd med en meter stor og knallhard brøytekant der den sniiiille brøytemannen hadde susa forbi fjørti ganger i timen de siste dagene. Så det var bare av med jobbkjolen og støvletter, og på med skibukse, votter og vintersko. Etter å ha måka løs bilen, godt hjulpet av nabohunden og vår egen, som synes det er SÅÅ festlig å prøve og fange snøen jeg kaster fra meg (jeg synes IKKE det er like festlig, men det var deilig å ha noen å kjefte på mens jeg sto der og svetta og banna, krokrygget og rød i toppen), vassa i kram snø opp til låra for å prøve å få tak i litt grus til å legge under fordekkene sånn at vi skulle komme oss ut og sett til at kona kom seg opp fra stolen, var vi klare.


Vi kom oss til byen i tide, fikk heldigvis en parkeringsplass blant snøhaugene og kona fikk knekt seg litt på plass igjen. Ikke nok med det, men kiropraktora var så elskverdig at hun knekka litt på meg også i samme slengen, noe som kanskje var på tide ettersom jeg har gått som en gammel kone i noen måneder (ikke det at det ikke passer imaget mitt, ref tidligere innlegg) men å måtte sette seg for å ta på bukse, sokker og sko hver morgen, ER bittelittegrann forsmedelig må jeg innrømme. Og i tillegg greier jeg ikke måke snø uten å knaske ett brett ibux først, og så jeg da, som er SÅ glad i snø! Sånne kroppslige vondter GÅR jo over av seg selv, gjør de ikke? De gjorde jo alltid det før? Jeg har tross alt noen år igjen til 40-årskrisa synes jeg..


Nå sitter jeg her i godstolen, med pute bak ryggen og blodappelsinen (ikke pokker om jeg kaller det RØD appelsin) oppskåret på et fat, og ser ut på snøen. Og så ser jeg på kona som ligger rett ut på sofaen og må løfte hodet ved hjelp av å dra seg selv opp etter håret (jada, jeg ler litt av henne, det ser jo ikke klokt ut, og hun ler heldigvis selv også) og vi ser på hverandre og fniser, og lurer på hvordan vi kommer til å bli når vi blir 100 år. Å se oss i den situasjonen vi var i i dag, ga oss en god pekepinn på det.

Jeg kjenner at jeg ikke gruer meg, man har heldigvis betalt sin skatt med glede hele livet, og er klar for å la rike helsenorge ta vare på oss.

Og når vi er hundre år, har det jo vært så mye global oppvarming at det ikke er noe som heter snø lenger heller, så dette blir jo bare en fryd..

fredag 23. januar 2009

Fru Snusfornuftig




Jeg er forferdelig gammeldags. Jeg tror jeg har blitt forvandlet til en 70-åring i en snart 40-årings kropp (Ikke det at kroppen er så mye å skryte av heller lenger, men den duger til sitt bruk.) Det som fikk meg til å tenke over dette, var en sms fra min mor (som er 58 år, greit å ta dette i betraktning.) ”Hei, vi har bestemt oss for å kutte ut fasttelefonen og bare bruke mobilene heretter”.

Jeg holdt rett og slett på å besvime!! Skal ikke mine foreldre ha telefonnummeret jeg er vokst opp med lenger?? Hva skjedde med tradisjoner og det å ta vare på ting man alltid har hatt?! Tenk bare alle timene jeg har sittet og pratet i den telefonen siden linja ble lagt inn på slutten av 70-tallet, da man ikke trengte retningsnummer eller noe, da nummeret var 21275 og alltid ble forvekslet med nummeret til drosjesbilentralen og fulle folk ringte sent på natta og ville hjem..

Tenk alt jeg har sagt gjennom den kabelen! Grått! Raset! Ledd! (ikke minst)Fnist! Hyla! Kjefta! Koseprata! Åherregud, jeg blir så nostalgisk at jeg nesten begynner å gråte..
Og nå er det borte. Det gamle nummeret. Jeg skal aldri mer ringe det eneste nummeret jeg kan utenat. Fra nå av må jeg slå opp i adresseboken på mobilen for å kunne ringe hjem. Mitt barndoms nummer er dødt og begravet.

Mine foreldre er ALT for moderne av seg. Dette var dråpen altså. Det er greit at de flyr rundt i verden, klatrer på alle Norges fjelltopper, drikker vin på borgjemte vingårder i Italia, er på båtturer i trange fjorder og på åpne hav, har mobiltelefon og datamaskin, oppvaskmaskin og brødbakemaskin, frityrkoker og varmepumpe, ny bil og hundre par ski, ATV med snøskuffe (! ), butikksykkel, tursykkel, racersykkel og trådløst nettverk på hytta. Men den hjemmetelefonen??? Ahhhhh, det kjenner jeg langt inn i min melankolske sjel.

Til og med JEG er ikke så moderne! Jeg er jo en gammel, konservativ kone i forhold til min mor! Jeg har ikke oppvaskmaskin engang! (Grunnen er jo at huset vårt er så lite at det ikke er plass, men jeg hadde jo greid meg uten det likevel, det er jo ganske koselig å vaske opp på gamlemåten, er det ikke? Spesielt når man har 10 stk rundt bordet til 3.retters middag.. *host*)

Jeg kjøper fornuftige spasèrsko, jeg kjøper tynne bommulsgensere til å ha innerst sånn at jeg ikke fryser, jeg sover i nattkjole om vinteren, jeg har gjerne skjerf rundt halsen pga sniktrekken, jeg bruker underkjole under kjolene mine, jeg putter snytefilla mi under genserarmen nederst, jeg matcher belte og sko, jeg har neglelakk i veska i tilfelle strømpebuksa revner, jeg har perleøredobber, jeg kjevler ut pizzadeigen med kjevlet jeg fikk da jeg var 7 år.. jeg kunne sikkert kommet på enda mer, men det er for så vidt nok ser jeg. Jeg ER en gammel kone. Jeg er eldre enn min mor!

Ahhhh, forferdelig!
Det er godt det er helg.

onsdag 21. januar 2009

Fru Sjeptiskmoen




I dag skal jeg faktisk bare gratulere USA med ny president, og legge til at jeg håper av HELE mitt gode hjerte at han ikke skuffer alle de gamle afrikanske konene som sto med tårer i øynene og hadde kommet langveisfra for å overvære innsettelsen, at han ikke skuffer folket i Kenya som festet og danset i hele natt og er så stolte, at han ikke skuffer de som venter på å bli løslatt fra Guantanamo, at han ikke skuffer de som vil ut av krigen i Irak, at han ikke skuffer de homofile, at han ikke skuffer den amerikanske menigmann som har så høye tanker om hva den nye presidenten kan gjøre for landet deres, som jeg har følelsen av nesten tror at det er Gud som har kommet til dem for å rydde opp og frelse folket fra fortapelse.

Jeg håper av hele mitt hjerte, virkelig. Jeg ønsker at jeg skal bli positivt overrasket! At jeg skal bite i meg skeptisen min. At verden VIL bli et bedre sted med Obama. For jeg er helt enig i at han skal være presidenten, jeg har heiet på ham hele veien, - men jeg tviler på at det kommer til å skje en revolusjon pga ham..

Men jeg håper!
Og uten håp, intet liv.

mandag 19. januar 2009

Fru Stillongs


De som ikke liker snø må ha hatt noen traumatiske opplevelser i barndommen. Kanskje de har blitt snøbaska litt for mange ganger, snødd inne i flere dager uten mat, bitt sperret ute fra sitt eget hus midt på natta uten ekstranøkkel å oppdrive og uten noen å kunne ringe til, tapt” Kongen på haugen” litt for mange ganger, eller hatt en jobb som brøytemann/dame og rett og slett fått snøen i vranga. Da kan jeg for så vidt ha bittelitt medfølelse. Men bare litt. Snø er jo fantastisk deilig! Og så VAKKERT som det blir rundt oss!

Da jeg var lita og bodde på Oppdal, DA var det snø da. Det som kommer nå for tiden er jo ingenting mot hva som lavet ned den gangen. Da var det snø opp til vinduskarmen, vi måtte gå på ski til naboen og for ikke å glemme; til skolen! Vi ble jo ikke kjørt av mor eller far fordi om det ikke var pent vær, ærlig talt! Vi måtte jo lære å greie oss selv og fedrene i nabolaget hadde jo allerede dratt på jobb og mødrene måtte jo passe på småsøsknene eller måke snø, så her var det bare å gå selv. Hver dag i 9 år gikk vi den samme veien. Enten på ski eller med alt for store sko (fordi vi måtte ha noe vi skulle vokse i), eller med spark hvis kommunen hadde vært så elskelig å brøyte for småbarna, sånn at de kunne komme frem til skolen uten å ha store baller med snø hengende fast i den hjemmestrikka stillongsen som klødde som pokker og måtte henge til tørk over ovnen i klasserommet mens du selv sprang rundt i strømpebuksa, som selvsagt hadde hull på tåa fordi du hadde arvet den av noen som var litt større enn deg. (La meg for ordens skyld legge til at dette selvsagt skjedde på barneskolen og ikke da vi gikk i 9. klasse. Gikk man i strømpebuksen den gangen, var det ikke snøens skyld, for å si det sånn..)

Hvis det var over 20 minus fikk vi lov til å være inne i friminuttene. Da hengte rektor opp et rødt flagg utenfor vinduet sitt, til alles store glede! (mulig ikke lærerne var like glade, og ha 250 drittunger løpende i skolekorridorene må ha vært et mareritt når jeg tenker meg om.) Men jeg kan enda huske hvordan det føltes å være ei glad jente i strømpebukse, med røde kinn og musefletter, og en helt vanvittig energi som man fikk utløp for i friminuttene. (og litt i timene. Den stadig tilbakevendende setningen i karakterboken ”Anne snakker litt for mye i timene” sa vel sitt) Jeg husker hvordan det luktet i klasserommet, av våt ull og store vintersko, blyantkvess, papir og viskelærrusk, og den deilige lukten av snø og kulde som fulgte med oss inn om morgenen.

Det var faktisk ikke uvanlig at det var opp mot 40 minus, og vi gikk til skolen med nesa bak skjerfet og det klødde i nesehårene av rimfrost og øyevippene var helt dekt av rim og hang fast i lua som man hadde tredd lengst mulig ned, tærne i de grå nesnalobbene eller brune cheroxene var blåfrosne og vi drømte høyt om å koble motor på senga sånn at man kunne kjøre den til skolen. Vi tenkte sjelden eller aldri over at vi burde blitt kjørt av foreldrene våre, det var noe som ikke slo oss engang, det var en selvfølge at vi skulle gå. De få som ble kjørt, ble sett rart på, det var utskudd som ble sydd puter under armene på. Ikke rart vi ble noen tøffinger.

Når lekser var gjort, middag spist og stillongsen tørka, var vi på kveldskjøring i skibakken. Vi kasta slalåmskia på skuldrene og gikk hele veien opp dit også. (noe som er HELT utenkelig at jeg hadde orket og gjort i dag!) Kveldene i skibakken er noen av de beste minnene jeg har fra barndommen. Vi så sikkert ut som små michelinmenn hele gjengen, med store hjelmer, bobledresser og svære slalomstøvler. Men for en glede det var å kjøre på kveldstid! Vi kjørte porter, vi hoppet, vi kjørte utfor ned hele bakken, vi kjørte om kapp og vi slo oss aldri fordi om vi falt. Vi hadde pauser i varmestua, der lå det klær og sko i en eneste stor haug, og vi satt rundt på benkene med saftflaskene våre, i stillongs og ullsokker. Alltid denne stillongsen eller strømpebuksa. Den har forfulgt meg opp gjennom årene, jeg skjønner jo nå hvorfor, vi ble omtrent født med den på.

Etter mange timer i bakken, gikk vi hjem igjen, vrengte av oss klærne, og fikk bade i badekaret mens mamma laget kveldsmat. Brødskivene gikk ned på høykant mens mamma leste høyt fra ”Frøken Detektiv” eller ”Bobseybarna”, og så var det natta.

Jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til å komme hjem til det lille huset vårt, se på snøen som laver ned og snart når opp til kjøkkenviduet, ta av meg skjørtet og suse rundt i stua i strømpebuksa. Dette til min kones store forlystelse, det er antagelig et ganske spesielt syn; en lettere smålubben 37-åring på 178cm, i strømpebukse og elgtøfler…

Noen ting var vel faktisk bedre i gamle dager... ;)

fredag 16. januar 2009

Fru Centra på Høvik


Jeg kjente etter å ha skrevet i går, at jeg fikk en smule dårlig samvittighet.. Livet mitt består slett ikke kun av Kiwi-varer, det er bare det at de tar så stor plass i hverdagen at jeg på et lite tidspunkt under skrivingen, ble overveldet (og ikke så rent lite opphengt i) av Kiwis betydning i hjemmet.

Nå har det seg sånn at jeg er gift med verdens beste kone og det er faktisk ingen jeg kjenner som er flinkere til å lage mat, enn henne. Hun disker opp med de lekreste retter og får til og med en febersjuk influensabefengt kvinne til å sitte ved bordet og nyte maten, til tross for manglende smaks-og luktesanser. Bare måten hun legger det opp på tallerkenen på, er verd måltidet. Og så er det det at selv om nevnte influensabefengte kvinne ikke har smakksans, vet hun at det som blir servert antagelig er så godt, at det bare MÅ spises. Aldri har jeg vært så trygg på noen som på henne. (og det er ikke bare når det gjelder maten!)

Når min kone skal lage mat i helgene, vil hun meget gjerne på Centra på Høvik og handle. Alle som har vært på Centra på Høvik vet at det ikke serveres Kiwi-priser der. Ikke på NOE. Med det samme vi setter vår fot innenfor døra der, er det bare å glemme å tenke økonimisk. Det er så mye deilig der, at til og med jeg (som tross alt ER Fru Posesuppe) blir som en forvirret fis i en kurvstol der jeg flyr mellom reoler og hyller og ferskvaredisker og plukker på, tar på, lukter på, klemmer på. Min kone går rolig rundt med handlekurven, plukker med seg det hun skal ha ut i fra sin indre handleliste, snakker med folk bak disken, diskuterer kvaliteter på ost, prøvesmaker patè, vurderer, tenker og nyter, mens jeg er som en femåring; høyt og lavt. Jeg er den som kommer løpende med den ene godsaken etter den andre, fyller opp handlekurven med ting som ser godt ut og som vi ikke har bruk for i hele tatt, men som KAN HENDE kommer til nytte. Det er rett og slett MIN skyld at man blir personlig konkurs (og MÅ handle på Kiwi i ukedagene) etter å ha handlet der. (hun satte heldigvis foten ned da jeg falt i staver over en flaske Bling-vann med Swarowskikrystaller til 300,-, men jeg synes fortsatt den hadde tatt seg ut hjemme hos oss..)

Etter å ha kommet hjem fra Centra, er det som julaften å pakke ut det vi har kjøpt. Det er en fantastisk egenskap å kunne bli SÅ lykkelig over å ta ut noe fra posen, som man faktisk HAR kjøpt selv! Og når jeg vet hva disse godsakene skal bli til slutt, er det bare få plassert varene der de hører hjemme, hjelpe bittelitt til på kjøkkenet (det er ikke mye jeg får lov til, jeg har flaks om jeg får skrelle poteter..) ta på seg finkjolen, sminke seg litt ekstra og ta på en dæsj Chanel, pynte bordet etter alle kunstens regler, tenne stearinlysene og vente.

Noen ganger er det verd å vente. Min kones middager er definitivt verd å vente på.
Vi kan sitte bare vi to med en tre retters middag bestående av selvgravet hjortefilet til forrett, lammekoteletter fra hjemgården til pappa til hovedrett og hjemmelaget champagnesorbet til dessert. Og for ikke å nevne alle de delige vinene som er perfekt tilpasset hver eneste rett! Det å ha en kone som er genuint opptatt av mat og vin, har definitivt bare fordeler. De ti kiloene jeg har lagt på meg siden vi møttes, orker jeg ikke bry meg om engang. Tenk hvor mye kroppen min er verd, bare pga de deilige rettene jeg har spist!

Min kropp er et tempel av mange timers nytelse.
Livet er herlig.

torsdag 15. januar 2009

Fru Kiwi




Vi har en liten hund som heter Pelle, han er en Cavalier King Charles Spaniel på 2 år, og pga han må jeg skyndte meg hjem fra jobb hver dag, for stakkaren har jo vært alene siden klokka sju på morgenen. Og når jeg bruker en time hjem til landsbyen min, blir det lenge nok for ham. Ikke det at det er noe annet enn min samvittighet som sier at han har vært for lenge hjemme alene, for når jeg kommer inn døra og roper "Pelleeeeeeeeee", skjer det ikke en i n g e n t i n g.
En normal hund hadde a) sittet rett innenfor døra og ventet, b) kommet løpende og kasta seg over meg eller c) bæsja i gangen, tissa i skoa og tygd opp sofaen. Men Pelle er ikke som alle andre hunder.

Når jeg kommer hjem og roper på ham, er det absolutt helt stille. Så jeg tar av meg jakka og skoa og går inn i stua, og der ligger han som Kongen av Askelien og løfter så vidt det er på det ene øyet. (Nå skal det sies at han faktisk HAR bare ett øye, men det er en annen historie.) Når Hans Kogelige Høyhet "later" som han "tilfeldligvis" blir overrasket over at jeg "plutselig" er hjemme, strekker han seg, og så begynner halen å gå. Vift, vift, vift. Jeg setter meg vedsiden av ham i sofaen og DA reagerer han endelig! Da er det nuss, klem, biting, bumming, kvekking og KOS med stoooor K i ti minutter. Og jeg tenker atter en gang at jeg kunne tatt en shoppingrunde istedet for å skyndte meg hjem, her er det jo ingen krise akkurat..

Pga Pelle går jeg glipp av utrolig mye spontanshopping! Den eneste shoppingen jeg får gjort om dagen, er på Kiwi, og HVOR spennende er det? Ikke rart jeg bruker ansiktskremer fra Kiwi, shampo fra Kiwi, deo fra Kiwi, dopapir fra Kiwi.... mitt liv består av Kiwivarer.

Nå skal jeg jammen meg ta skjeen i en annen hånd! Fra nå av skal jeg legge inn spontanshoppingrunder MINST annen hver dag. Jeg skal komme hjem med poser fra den ene og den andre deilige butikken, og når jeg kommer hjem, skal jeg takke Pelle for at han er en så snill hund, og så skal vi gå tur og så er vi verdens beste venner fortsatt.

Men så er det det der at jeg synes jo faktisk det er ganske koselig å komme hjem, krype oppi sofan og få en skikkelig runde med hundekjærlighet. For ikke å snakke om alle pengene jeg sparer på å ha Pelle! Jeg burde egentlig takke ham. For at han gir meg dårlig samvitttighet og må skyndte meg hjem. I tillegg elsker min kjære meg litt ekstra mye pga det der, fordi jeg også lager middag til hun kommer hjem, det hadde aldri skjedd hvis vi ikke hadde hatt hund for å si det sånn.... Jeg er Fru Posesuppe. Fru Pølse med brød. Fru Spaghetti og Fru Fjordland ferdigmat. Takket være meg, går det rundt der borte på Kiwi.

Å kjøpe hund var en knallinvestering igrunn. Shoppe kan jeg jo gjøre i helgene!
Men da er det jo så deilig å sove lenge på lørdager..... og søndager er det jo stengt....
- på alle andre steder enn Kiwi.

onsdag 14. januar 2009

Fru Prestasjonsangst..


Er det ikke typisk? Når jeg har bestemt meg for å begynne å skrive litt igjen, så står det helt stille mellom ørene. Jeg har skrevet dagbok på nett i mange år, og de fleste som leste den visste hvem jeg var, og det jeg skrev var faktisk ganske personlig og utleverende. Det ble sånn til slutt at når jeg var på byen så kom helt ukjente folk bort til meg og prata som om de hadde kjent meg i mange år. Og så visste de alt om meg. (nå skal det sies at den dagboka ble skrevet i et ganske lite nettsamfunn, hvor de fleste som hang der inne også hang på de samme utestedene.) Uansett så ble det litt rart etter hvert at så mange følte det kjente meg uten å kjenne meg. Jeg ble nesten litt paranoid.

MEN, det jeg lurer på er hvordan det kan ha seg at en som har så mye på hjertet ikke greier å få det nedskrevet? Hvor blir det av det da? Alt som jeg går rundt og tenker på, irriterer meg over, er engaskjert i, er forbanna på? (og som jeg absolutt hadde hatt godt av å få skrive av meg, isteden for å bli så hissig at jeg kaster stein eller noe annet dumt, sånn som de forbanna fjortisene som flyr i Karl Johan og tror de har egne meninger gjør, ikke det at jeg hadde kastet stein selvsagt, til det er jeg jo alt for godt oppdratt, og har fått husarrest for tidligere, så det gjør jeg ikke igjen, men dere skjønner poenget..) Jeg må faktisk ha hatt ganske kjedelige medarbeidere rundt neg tidligere, ettersom jeg har hatt et så stort behov for å skrive av meg ting. Og nå har jeg blitt en som PRATER da, eller? Som prater om alt mulig hele dagen, istedet for å samle det opp og spre det på nett når jeg kommer hjem? (- og der oppdaget antagelig vis Fru Perez sakens kjerne, det var vel ikke et sekund for tidlig. Eller sent. Eller hva man nå sier.)

Tenke seg til. Jeg PRATER mye. Akkurat som mormor. (og egentlig ikke så overraskende når alt kommer til alt..)
Min kjære har virkelig en fabelaktig underholdningsfaktor å se frem til resten av livet! Kanskje jeg bare skal skrinlegge denne bloggen med en gang, så slipper hvert innlegg handle om hva jeg EGENTLIG skulle skrive om. Se bare her, ikke nok med at jeg skravler hele dagen, jeg fortsetter jo til og med HER. . herlig.

Jeg skal skrive mer når jeg får ånden over meg. Når det er noe som virkelig engasjerer meg. Da skal jeg skrive om Ari Behn, Mette-Marit, bussjåfører, sure sneiper i folks jakkelommer, krig, Siv Jensen og lille Jensemann, Stabæk vs Vålerenga, trønderbarter, religion, drittunger og de dårlige foreldrene deres og ikke minst KJÆRLIGHET. Livet er alt for kort til å ikke skrive om kjærlighet.

Det eneste jeg lover å ALDRI skrive om, er været.
Der går til og med min grense, alvorlig talt.

mandag 12. januar 2009

En frueblogg! :)


Ettersom jeg allerede har brutt det eneste nyttårsforsettet jeg hadde, nemlig å begynne å skrive god gammeldags dagbok igjen, har jeg bestemt meg for å bli en blogger istedet!

Jeg er nok litt mer interessert i at folk skal se hva jeg mener og ikke om alt mulig, enn at det skal ligge hemmelig nedtegnet i en bok ingen får lese. Og dessuten sømmer det seg for en frue å dele tankene med medmennesker, man har tross alt ervervet seg en del kunnskap om verdens mysterier når man har blitt gift.

Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal dele med dere, men det blir nok alt fra oppskrifter (særlig) og litt om krig, fred, religion og politikk og sånn. Tipper det blir mest "og sånn".

Og da var jeg i gang! :)