tirsdag 15. april 2014

Straks toogførtis!

I morgen blir jeg 42 år!

Jeg elsker bursdagen min. Det er den beste dagen i hele verden. At den gjerne ender med migrene fordi jeg har vært helt på tuppa hele dagen, er uinteressant nå. Hovedsaken er at det er BURSDAG. Gaver, kake, klemmer og oppmerksomhet. Tårer, snørr og snytefiller. Det er nesten som en miniversjon av det helt fantastiske utdrikkingslaget jeg hadde, bare at det er en gang i året istedet for en gang i livet. Jeg elsker at dagen er fylt av positivitet og kjærlighet. At alle rundt meg vil meg vel. At de er der for meg. At alle er så glad i MEG.

Det er en NYDELIG følelse. Det er også en nydelig følelse at jeg faktisk er så heldig at jeg BLIR toogførtis. Ikke alle blir det, og det gjør meg bittelitt sentimental. Bittelitt melankolsk.

Nå er det muligens sånn at ikke alle har det på denne måten,  men det er nå engang min dag og hvis jeg vil rosarosemale den herfra til månen og tilbake så gjør jeg det. Det er også en av de deilige tingene med bursdag: Jeg gjør akkurat hva jeg vil. Alt blir parert med "Jammen, jeg har jo bursdag!" Er du en av de jeg mener burde huske dagen men ikke gjør det, får du en påminnelse på SMS. Vil jeg ha marengs til middag så får jeg det. Vil jeg gå i rosa tyllskjørt og tiara hele dagen, gjør jeg det.

Mon tro om jeg egentlig blir 4,2 år og ikke 42? Det kan unektelig se litt sånn ut.
Men det er grei det også. Alt er greit.

(Og for ordens skyld; Jeg overdriver bittelitt. Bittelitt. Jeg gjør alltid det.)


Dagens usminkede tiara. 41 år, 364 dager og 5 timer. Eller noe sånt. Matematikk var ikke hennes beste felt. 


Siste dag før påskeferie, siste dose kjedelig havregrøt til frokost på noen dager og siste dag som enogførtis. Litt kleint å flashe et bilde av meg selv kanskje, men det var dette med at det er min dag, og jeg vil gjerne huske hvordan jeg så ut akkurat her og nå. (Jeg ser at jeg for eksempel burde børstet øyebrynene. Men jeg grer meg jo ikke, så at jeg plutselig skulle bli opptatt av å børste øyebrynene ville jo være et mirakel..)


Ha en alldeles fabelaktig GOD PÅSKE der ute! Takk for at dere gidder lese alt tullballet jeg skriver, og takk for at fenomenet BLOGG finnes. Uten den hadde skrivekløa mi aldri fått utløp og jeg hadde også vært noen venner fattigere.

Ok. Nå må jeg slutte før det tar av og jeg begynner å grine fordi jeg er så glad i alle.

Det er definitivt bursdag i morgen.


mandag 14. april 2014

Norsk standard

Jeg har ikke tatt påskeferie enda, men det er rett rundt svingen. Da jeg gikk tur med Børre i dag tidlig, i strålende sol, med ellevill fuglekvitter i tretoppene, gjess og rådyr på grønne jorder og hvitveis i bakkene, begynte jeg å lure på hvorfor i all verden vi reiser fra dette?

Det er meldt sol og sommertemperaturer og vi pakker sammen og reiser til snøstorm og kuldegrader. Forstå det den som kan. Selvsagt har det med familie å gjøre, det er jo de vi reiser til, men det er jaggu meg et rart fenomen dette med påska. Vi hungrer etter varme dager og grønne enger, og så pakker vi hunder, katter, marsvin, unger, ski, kjelker, mat og klær inn i bilene og kjører til fjells.

Siste krampa. Litt status å si at man har vært på det populære Påskefjellet som på magisk vis dukker opp en gang i året. Litt kult å komme tilbake på jobb med solbrilleskille og fregner på nesa. Litt fett å skryte av de lange skiturene. Litt digg å legge ut bilder av hytta, peiskos, dyre viner og endeløse skispor, frokoster med egg, skiturer med appelsin og kvikklunch, familielykke, lammelår til middag, barnas påskepynt. Eller båtpuss og utepils i stille bygater.

Vi er et rart folkeslag. Alle gjør og sier akkurat det samme. Hvert år. Vi har noen innøvde linjer som går igjen. Samme fotomotiv som går igjen i feeden. Ord som er som ekko. Rutiner. Fastlagte mønster. Ikke bare i påska forresten, men generelt. Hvis man begynner å telle etter hvor mange ganger i løpet av ei uke man hører folk si akkurat det samme, bruke de samme setningene om noe, hvor mange ganger man selv sier noe som er velbrukt, så er det nesten utellelig.


Påske på Vettre


Ganske gørr egentlig, hvis man begynner å tenke etter. (det er vel slikt man egentlig ikke bør begynne å tenke over - og i alle fall ikke skrive om...) Samtidig så er det trygt. Trygt og godt. Man vet hva slags svar man får når man spør, det er greit å samtale med folk man ikke kjenner. Det er alltid noe å bable om.

Mitt lille land. Traust og tradisjonelt. Til det kjedsommelige repeterende.
Men likevel det aller beste som finnes.

Spesielt når det er ferie.

Det er rart med det, gitt.

torsdag 10. april 2014

Heklekroken

Jeg måtte bli over 40 før jeg fikk dreisen på heklekroken. Eller nåla. Eller hva det nå heter. "Pinnen" er navnet den går under hjemme hos oss. "Har du sett pinnen min?" "Åj, pinnen skvatt unna!" "Forbanna pinne, hvor er den nå? Åja, jeg sitter på den." Omtrent slik.

Som med strikkinga så er jeg så sta at jeg ikke skal følge noe mønster. Her er det fri fantasi som gjelder, og resultatet blir da også deretter. Jeg lever  under mottoet: "Hvis jeg gjør det selv og ikke blir fornøyd vet jeg i alle fall hvem jeg skal bli sur på, og det kan jeg leve med." Dette gjelder både for hårklipp, strikking og hekling. Og maling. Og snekkering. Og rydding. Og..... ja. Det meste egentlig. Det aller meste faktisk, sett bort i fra jobben. Der er det en helt annen fru Perez som regjerer, og noe sier meg hun burde bli med hjem en gang i blant også, og ikke bare ha sytem og kontroll fra 8-16.

Nu vel.
Hekling. Jeg skulle hekle meg ei rosa sommerlue. Ettersom jeg ikke blir klok av skade når det gjelder størrelser og slikt, ble den selvsagt for liten. Jeg tenkte da at dattera til ei på jobben kanskje ville bli glad for den. Hun er tre år og ikke så nøye på det kanskje? Eller..? Jeg hadde i alle fall ikke peiling da jeg var tre år, men jeg har forsåvidt ikke peiling enda, så det var et dårlig eksempel.

Hun får den. Uansett. Jeg har tross alt til og med funnet opp en slags blonde og sydd på nederst, det er lagt alt for mye arbeid i rosa herligheten til å bare legge den i en skuff. Eller bruke den til gryteklut eller noe annet smart. Om ikke annet kan treåringen bruke den til gryteklut uten at jeg vet noe om det.

Et ordentlig #fruperezprodukt, rett og slett. 



Nybegynnerhåndarbeidssmask,

onsdag 9. april 2014

Flåttvarsel

I går fant kona en stor, fet og velfødd flått liggende på gulvet. Jeg var ikke engang klar over at sesongen hadde startet, men da er det tydeligvis på tide å begynne med daglig sjekk av Børre.

Jeg kan jo legge skylden for dette alt for tidlige flåttvarselet på global oppvarming, menneskeskapt faenskap og forvirret Moder Jord og skrive en lang avhandling om at nå må vi faen meg skjerpe oss, men det er utrolig mye rådyr rundt huset vårt og jeg tror heller jeg skylder litt på dem. Det pleier være så mange som ti på jordet nedenfor huset. I dag tidlig, mens jeg satt og forbannet den grusomt ekle flåtten, så jeg et rådyr våkne utenfor vinduet. Han strekte seg, vaska seg og tissa en skvett. Kan jo bare ikke bli sint på slike vakre skapninger? Det er helt umulig. Jeg trekker tilbake all forbanning av fredete områder og fritt vilt.

Mens jeg skriver dette går tre stykker og beiter tjue meter fra meg, og jeg har (- uten å ha så veldig mye peiling - men jeg er god på fantasi, den skal jeg ha!) blitt enig med meg selv at det er mor, far og barn som tasler rundt her. Jeg skjønner godt at de er akkurat HER, jeg.  Det er jo så mye deilig grønt gress og grønne skudd på trærne og med duggfriskt regn på toppen, ser jo skogen vår ut som et herremåltid. Jeg får jo lyst til å gå ut selv og knaske på noen friske knopper!


"Takk for meg. Nå går jeg videre til naboen."


Joda.

Jeg tenker vi skylder litt på global oppvarming likevel.
Det er ikke normalt vettu. Verken for meg å ha lyst til å spise grønt gress eller for flåtten å angripe allerede.


God onsdag!

tirsdag 8. april 2014

Lille venn dyppet i tjære

Om jeg ikke er verdensmester i rosa, så jeg i alle fall en eller annen mester, sett i lys av at jeg snart er middelaldrende og elsker å kle meg i denne fargen. Jeg kom meg antagelig vis aldri ut av rosafasen man klemmes inn i som liten. (Selv om jeg egentlig minnes at jeg gikk mer i 70-tallets orange enn rosa?)

Rosa er en fabelaktig deilig farge. Og så godt som den smaker! Pikekyss, sukkerspinn, smågodt, marengs, cupcakes.. you name it. Å spise noe rosa er en nytelse for sansene. Å pynte seg med rosa får meg til å føle meg som en prinsesse. Å tenke rosa gir positive tanker.

Det som IKKE er en nytelse for sansene og som IKKE gjør meg positiv, er å bli kalt "vennen". Heldigvis har jeg oppdratt vennene mine godt slik at jeg stort sett slipper å forholde meg til å bli kalt det. Jeg får brekninger og klissklassoverdose av det. Det er ett eller annet med det ordet, den benevnelsen, den kallemåten, som får meg til å vrenge meg innvendig. (Unntatt fra forbudsregelen er mamma. Hun får lov.) Jeg synes forøvrig også at det smerter i sjelen å lese andres samtaler der vennen florerer i annenhver setning.

Hvis noen i tillegg er så hodeløse at de kaller meg "lille venn", da er det krise. Da er det like før min indre tiara og min indre rosa prinsesse metamorfoser seg sammen med svart tjære og blir til en eneste stor svart klump av noe som bare har lyst til å eksplodere.


http://abduzeedo.com/daily-inspiration-1246


Ellers er alt helt strålende og jeg har det veldig bra! Helt sant!


Er det noe du ikke tåler å bli kalt?



Pudderrosa smuskesmask,

mandag 7. april 2014

Fru Perez von Bustenskiold

Ettersom jeg er så godt i gang med å fortelle hemmeligheter, kan jeg komme med en til: Jeg grer ikke håret.

Jeg har flaks hvis jeg husker å gjøre det en gang i måneden. Når jeg har kort hår har det jo ingen hensikt, men nå om dagen spares det jo til laaaaaaang, flommende, bølgete hår og det begynner bli en sånn kvasilengde at det er rett før jeg går av skaftet og klipper det kort igjen, så jeg burde jo gredd meg. Litt. I det minste for å strekke det ut sånn at jeg ser hvor langt det egentlig har blitt.

Jeg har aldri vært spesielt flink til å gre meg. Jeg liker å være bustete. Jeg liker at det er litt uro på toppen og at det står litt hit og dit. (Litt som på innsiden, når jeg tenker meg om..) Jeg grer meg litt med fingene, men med børste.... sjelden. Kam? ENDA sjeldnere. Jeg har en kam liggende til bruk når jeg klipper meg, men nå sist brukte jeg ikke den engang. Det var morsommere å klippe litt på slump.  

Ikke akkurat dagens tiara. Dette er 2012-versjonen, nylig våknet på hyttetur og særdeles morgenfrisk. 

Nu vel. Dagens bortkastede info og uinteressante skravl er herved overbragt verden.
Men hvem vet, egentlig? Det KAN være noen andre der ute som heller ikke grer seg?

Ja? JA?


......ikke?


Bustete mandagsklem,

fredag 4. april 2014

Velkledd på innsiden

Klar for en hemmelighet? Jeg går alltid med to forskjellige sokker. Gjerne også på vranga. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde to like sokker og i allefall ikke at jeg i morgenstundens dunkle belysning og med nærsynte øyne har tatt meg tid til å lete etter to like. Jeg tar det jeg finner. Svart er svart. Om en er kort og en er lang er ikke så nøye. Jeg har jo sko eller støvletter utenpå likevel? At de er på vranga er bare toppen av latskapen. Ligger de i skuffen på vranga, ja da havner de på vranga på foten også.

I dag tidlig, på vei til jobb, iført ny (og litt kjedelig ser jeg) kjole med glitter på og med røde negler, sminke og fiksa hår og perler og parfyme, slo det meg det jeg trippet avgårde i sola med veska dinglende på håndleddet: HVA om jeg ble overkjørt av bussen i dag og noen måtte kle av meg? HVA ville de si når de så mine klesplagg på vranga, kanskje også med et hull på? Hva om jeg har trusa på vranga også? Det hender jo! Og hva om det var en av de dagene hvor jeg har på underkjolen som hadde stikkende blonder som jeg bare klippet av og lot være å gjøre noe mer med? Og hva om det er en av de dagene hvor jeg har på den stygge treningsbh'n? Eller yndlingsgenseren med hull i? 

Nå skal det sies at jeg har kledd av meg utrolig mange ganger hos akupunktør og lege og plutselig husket at jeg hadde noe rask under kjolen eller i skoa, men der kan jeg jo snike det av meg uten at noen merker det. Det blir noe helt annet hvis jeg blir liggende ute av stand til å gjøre noe selv! 

Her må det tas grep. En sokk på vranga er ikke krise, men alt det andre er. Hva er vitsen med å pynte seg og prøve å se fjong ut når en ser ut som et fugleskremsel innafor?

Dagens tiara. Pynta seg på utsiden, men hva med innsiden......? 


Makan assa. Dette hadde jeg aldri trodd om meg selv.
(For ordens skyld; Jeg pynter meg under i helgene. Jeg vet det kan være vanskelig å tro nå, men det ER sant.)

Wakeupcall. I en alder av snart 42. Fyttikatta.


Småflau smask,

torsdag 3. april 2014

Gull i grunn ❤

Jeg er så glad jeg jobber et sted der det er tilrettelagt for hjemmekontor. Når man sitter i åpent landskap er det en del LYD i løpet av en dag, selv om hodetelefoner og Spotify er godt brukt. Det er lyd og det er folk og for en nysgjerrigper som meg er det slett ikke lett å konsentrere seg. Jeg bruker jo også et par timer til og fra jobb hver dag og jeg synes det er veldig godt å bare stå opp, ta på stillongsen og ullsokkene, drite i tvangstrøya BH, lage kaffe og rigge meg til i spisestua.

I dag var jeg veldig effektiv før klokka åtte. Jeg vaska vinduene på hjemmekontoret, tok ned gardinene (i omvendt rekkefølge, jada) og slapp våren skikkelig inn. Det bekymrer meg litt at vinduene var mer møkkete på innsiden enn på utsiden på grunn av forbruk av levende lys hver dag, men det orker jeg ikke tenke på akkurat nå. Jeg orker heller ikke tenke på at vinduskarmene trenger en omgang med vaskefilla og endog med malekosten. Ikke tenk på det du heller.

Det jeg vil tenke på nå, er at jeg fant ut at jeg skulle snu spisebordet og nå sitter jeg og ser rett ut på Vettrejordet og Blakstad sykehus som bader i sol. Og fordi det enda ikke har kommet løv på trærne, har jeg jaggu meg sjøgløtt også! Bare DET er verd all sin vekt i gull og får meg til å glemme det jeg skrev om i går og til å elske dette lille huset vårt enda litt mer.


Morgenstund altså. Jeg skulle ønske jeg hadde like mye energi på slutten av dagen som jeg har i morgentimene. Hadde livet mitt bestått av bare morgenstunder hadde jeg fått gjort så mye at jeg blir helt svimmel av å tenke på det. Kanskje like greit at det er som det er.

Inspirerende omgivelser gir god arbeidslyst - ha en flott dag der ute!

onsdag 2. april 2014

Kvinnfolkballer

Åhhh, det er slitsomt å være voksen! Å måtte ta avgjørelser og ordne alt selv. Ta nå om dagen for eksempel. Vi har fått pålegg fra kommunen om å koble oss til det offentlige kloakknettet og det medfører selvsagt en del arbeid. Vi må legge ut forespørselen på anbud, vi må snakke med kommunen, med anleggsarbeidere, naboer, eksperter, fagfolk, rørleggere, gravere.. you name it.

Huset vårt er fra 1880 og jeg har fått forståelse for at det ble brukt som sommerhus før det ble kjøpt av de som hadde det før oss. Selvsagt har det ikke vært noe stress med å ha egen kloakk, den blir tømt en gang i året og er ikke noe å mase med. Før nå. Nå skal alle kobles på fellesskapet.

I og med at vi bor en halvmeter lavere enn hvordan den kommunale ledningen ligger, må vi investere i en pumpe som skal pumpe dritten vår inn i røret i og med at den ikke kan skli i oppoverbakke. I tillegg har vi fått en massiv betongmur langs eiendommen, og denne betongmuren må vi nå sprenge oss vei gjennom for å få tak i ledningen på den andre siden. Eller vi må godsnakke og søke og tinglyse en annen mulighet. Det må også installeres vannmåler, som vi må bekoste selv men som kommunen skal eie. Forstå det den som kan. Noe så inn i gamperæva dyrt blir det i alle fall.

Det er når slike ting skal ordnes at jeg bare får lyst til å rope på en voksen. En voksen som kan komme og hjelpe meg med alt som skal gjøres og som forstår seg på lover og regler og papirer og priser og hva man skal gjøre og ikke. Men så slår det meg - gang på gang, for øvrig - at JEG er jo den voksne nå. JEG er den som skal gjøre slikt. Jeg er like gammel som det foreldrene mine var da de hadde hus og hytte og bil og tre store barn og alt på stell – og jeg kan ikke huske at de noen gang ropte på en voksen? Eller? Roper voksne på en som er enda mer voksen?

En annen ting er at jeg synes at dette er mannfolkarbeid. I likestillingens navn og beklager alle dere som synes at det ikke er noe som heter det lengre, det ER det. For meg er det helt naturlig å snakke med pappa om dette. Snakke med andre menn jeg kjenner om det. Jeg tar for gitt at jentene ikke er interessert. At det ikke er de som har organisert slike ting i sine hjem. Ganske ignorant, ikke sant? Jeg burde kanskje ringe noen voksenlesber? Høre hvordan de løser slikt? Om DE ringer pappa, får hjelp av menn eller gjør alt selv og om det bare er jeg som føler at dette er noe menn har som en medfødt egenskap og dermed er helt naturlige å kontakte? 

Uansett. Dette må gjøres og jeg lærer mye fordi jeg MÅ lære, fordi jeg tross alt ER den voksne og fordi mannfolkarbeid hjemme hos oss ikke er det. Det er kvinnfolkarbeid. Og hjemme hos oss er JEG kvinnen som er mannen som skal få kobla huset vårt på det offentlige kloakknettet, og det helt uten å knekke en eneste rosa negl eller få skipla lipglossen. 


Kvinnfolkballer FTW.



http://www.pinterest.com/pin/225320787581513649/





tirsdag 1. april 2014

Langfingerbruk

Nederst på hvert blogginnlegg har jeg laget et felt som heter hurtigreaksjon. Der har jeg lagt inn muligheten til å gi innlegget en tommel opp, et hjerte eller en langfinger. Jeg har frem til nå ikke fått finger`n, men nå har jeg jaggu fått det på to blogginnlegg og det gjør meg både overrasket og litt flirfull.

Jeg er selvsagt ikke overrasket over at noen faktisk benytter seg av muligheten til å gi meg finger`n helt anonymt, det ligger jo i både den ene og den andres natur å ville gjøre det til tider - men jeg lurer så innmari på HVEM DE ER? Og hva er det de meg finger`n for? Er de uenige med meg? Synes de det jeg skriver er crap? Synes de virkelig at jeg kan dra til helvete? Er de sinte? Er de sure? Er de skikkelig irritert? Er det et troll? Er det en venn? Uvenn? Kjent? Ukjent? Er det MEG vedkommende ikke liker?

Jeg kan jo bare fjerne muligheten til å krysse av, for det er jo ikke noe spesielt hyggelig å få finger`n all den tid det faktisk setter igang alle disse tankene - men samtidig så er det også litt interessant. Og så er det litt godtvondt å se at ikke alle trykker på hjerte. Det ER noen som ikke er helt enig med meg.

I hverdagsbloggverdenen (altså ikke de som er kjempestore og tjener seg rike) kan man få inntrykk av at alle er enige. At vi som blogger bare følger andre blogger som skriver om koselige eller morsomme ting og tar bilder av perfekte hjem og barn. At vi  følger hverandre og leser hverandres blogger, møtes på treff og heier på hverandre, og at det er en egen positiv liten verden som utenforstående ikke slipper inn i uten å ha en blogg. At det bare er de som er enige og som liker som kommenterer på innleggene. At når man er uenig eller ikke liker noe så kommenterer man ikke i det hele tatt. At det er hjerter og smilefjes og koselig. Og det ER sånn. Selvsagt er det det.

De fleste som blogger deler jo de fine, de morsomme, de rare og de spennende dagene. De dagene det er godt å skrive om. De ufarlige tingene. Og da er det helt naturlig at vi som følger vil lese om positive ting og se på fine bilder. Jeg gjør det helst selv også. Det gir ikke mye inspirasjon og daglig glede i å lese triste blogger eller kun se på bilder av hvordan det egentlig er under sofaen til folk. Samtidig så liker jeg å lese fra den helt andre siden av og til. Om liv som er helt føkka opp og om tanker som er helt på feil bærtur. De gir inspirasjon på en annen måte: Man blir takknemlig for at man har det som man har det.

Midt i marengsidyllen som jeg helst liker å oppholde meg i, blir det også sånn at jeg setter litt pris på at noen slenger med leppa og er uenig av og til. Det er greit å våkne opp og se at ikke alt er rosa sukkerspinn. (Det irriterer meg forøvrig at ordet sukkerspinn nå har blitt negativt ladet. Jeg LIKER ordet, akkurat som det er. Søtt og rosa og fluffy, positivt og deilig.)

Nå er jeg en heldiggris som ikke har hatt besøk av de verste trolla, sånn som flere av de jeg kjenner har. De som legger igjen så stygge kommentarer at det får helvete til å skjelve. På den andre siden - det hadde kanskje vært moro å ha noen å slenge med leppa noe helt vanvittig tilbake til også? Bare gi alt man har og fyre løs? Eller... det hadde kanskje satt meg selv i et særdeles dårlig lys om dere hadde fått sett alt det gærne som befinner seg på innsiden. Og så er det vel sånn at trolla ofte går rett på det personlige og da hadde jeg uansett kommet til kort. Skyt meg i hjertet med et stygt ord og jeg detter i kjelleren. (Dette var altså ikke en oppfordring.)

Jeg får være glad så lenge kritikken begrenser seg til en virtuell langfinger.





Fred og solskinn,