onsdag 1. oktober 2014

Ny bloggadresse!

Etter hundre år med blogspot var det jaggu på tide å prøve noe annet. Jeg jobber tross alt med digitale prosjekter, liker tekniske løsninger og jeg synes det er moro å utforske, utfordre, gruble og prøve meg frem selv. Valget falt til slutt på Wordpress. Foreløpig i en gratisutgave men muligens i en litt mer pimpa versjon etter hvert. Jeg kan for eksempel ikke ha blå farge. Ærlig talt. Jeg må ha rosa. Og da må jeg betale. 
Jeg håper du liker det nye designet og den nye siden! Jeg elsker forsiden med bildene samlet, derfor anbefaler jeg en titt på bloggen via EDB-maskina og ikke bare via mobilen. Siden er selvsagt responsiv som seg hør og bør et nettsted av det herrens år 2014. 
Den nye adressen er 
www.fruperez.wordpress.com 
Alt innhold fra den gamle bloggen har jeg flyttet over dit og jeg håper at du - som meg, synes den nye siden er litt mer oversiktlig og visuelt mer tiltalende. Denne siden kommer til å forsvinne etter hvert og den kommer ikke til å oppdateres fremover.

Fakta om meg finner dere i toppen på siden, og går dere inn på et innlegg kommer de opp etter tur: Facebook, Instagram, Twitter og alle andre kanaler du kan nå meg i.  Det virker også som om det er enklere å søke, kommentere og å dele hvis dere har lyst til det. På forhånd takk! 

Jeg gleder meg til å hyle, le, gråte, banne, fnise og herje på ny side fremover og jeg håper du henger med videre. 

Skjermdump av forsiden

Smask! 


Høstkjærleik

Jeg har antagelig skrevet dette hundre ganger, men pyttsann. Det er min blogg og gode ting kan ikke sies for ofte ( - når de er spredd over en periode på flere år, vel og merke. Alt på en gang kan bli litt overdose.)

Men altså: Jeg elsker å bo her på landsbygda! Det er så digg å hoppe av bussen etter en lang dag i hovedstaden, ta på noe komfortabelt og traske avgårde sammen med Børre. Se på sjøen, himmelen, husa, fargene, folka, dyra... alt det som finnes rundt oss. Spesielt nå på høsten er det jo så vakkert at jeg blir helt spinnvill innvendig og knipsefingeren min tar bilder i ett sett. (Apropos spinnvill: Takk til Admiral P for å ødelegge det fantastiske ordet ved å lage enda en forferdelig grusomt stygg sang som gjør at ørene mine helst vil falle av og aldri komme på igjen. Så fikk jeg sagt det også, midt i idyllen.)

MEN, tilbake til saken: Det som gjør meg glad vil jeg at dere skal se også!

Livet er for kort til å ikke dele det med andre, var det ikke en gang ei klok ei som sa det, mon tro?

Velkommen hjem! 

Noen hus er penere enn andre.

Vakre Vettre

Gamle Vettre skole 

Høyt over takene

Livet på landet, badet i ettermiddagssol og med Nesodden i horisonten

Vinker til Oslo der fremme i horisonten


Ha en nydelig 1. oktober der ute i verden!

tirsdag 30. september 2014

Siste september

Kona går fortsatt i shorts og jeg satt ute i hagen med kaffekoppen og sola meg i bare trusa her om dagen. Likevel, det ER faktisk september. Det er til og med oktober - i morgen.

Det slo meg på vei til bussen i dag tidlig, at jeg hvert eneste år egentlig blir litt tatt på senga over hvor  vakker høsten er. Så fine farger, så god og klar luft. Jeg er faktisk litt spent hver morgen når jeg våkner på å titte ut vinduet og se hva slags soloppgang det er som viser seg.

I dag tok jeg disse bildene på min ferd. Jeg lurer på hvor mange bilder jeg har tatt av akkurat det samme og så er det aldri det samme likevel. Det er et annet lys, det er en annen farge, litt vind, litt regn, litt frost... det er aldri helt likt det jeg tok bilde av i går. Jeg er så glad jeg kan få denne deilige starten på en helt ny og ubrukt dag.

Ha det fint der ute i høstlandet vårt. Vi er heldige som har fire årstider!


Rett utenfor døra mi. Jeg mister ofte bussen fordi jeg bare MÅ ta et bilde til.

Soloppgangen speiler seg i Leangbukta

Hvalstrand. Med utsikt over til Konglungen. Mitt favorittmotiv, året rundt. 





mandag 29. september 2014

Fortetting

Jeg har lagret annonsen jeg fant på finn.no da vi kjøpte Askelien og av og til ser jeg på den og finner frem følelsen av nyforelskelse. Det var et forferdelig bilde i den annonsen, men noe ved huset gjorde at jeg bare MÅTTE se på det. Vi fikk fiksa en privatvisning før den offisielle, og allerede da vi gikk inn døra var vi solgt. Det ble en knallhard budrunde men vi ga oss ikke og har i dag verden søteste lille hus. Helt objektivt sett, selvsagt.

Det er så mye snakk om at Norge gror igjen. Da jeg satt og så på bildet fra den gamle annonsen i dag, så jeg at tiden har gått og trærne har grodd - også bak huset.

Askelien, januar 2007


Askelien, september 2013

Jeg er veldig glad i trær, men når jeg ser dette, blir jeg litt sur. Alle steder rundt oss har åpne og luftige områder, men bak huset vårt får det gro fritt.

Jeg krysser fortsatt fingrene for et mirakel.



mandag 22. september 2014

Tusen fryder i magen

Jeg vet ikke hvem av oss som hadde gleda seg mest til helgens tur til Tusenfryd, men jeg tror nevø på sju år og jeg var noenlunde samstemte i energinivået. Konemor på to og førr var det verre med. Hun er ikke like glad i å bli snudd opp ned som det jeg er. Forståelig nok. Men hun ble med, og til hennes store glede fikk hun kjøre Froskehoppet sammen med nevø TO ganger.

Hu andre på to og førr derimot, hun fikk kjørt seg skikkelig. Speedmonster, Spinspider, Thundercoaster, Tømmerstupet, Ballongferden, Kanofarten, Spaceshot og Sverre. Det får vi vel si var ei grei liste på en dag?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt småkvalm da jeg satte beina på bakken etter siste loop, men ikke kvalmere enn at jeg ikke greide å stappe innpå et stort, blått sukkerspinn før vi dro.


Sjuåringens huskeliste for dagen. Jeg elsker den.

Velkommen!

Up, up in the sky! 

Karusellen Sverre. Den visuelt fineste karusellen jeg vet om.

Litt usikker på om dette var Spykoppen, men tantene turte i alle fall ikke bli med.....

Jeeeei! Trygt plassert i bakerste vogn på Speedmonster! Jaggu bra jeg tok av brillene før avgang.

Spinspider. Helt ufattelig kvalmt. Og ja, jeg er hu i rødt.. 

Avslappet holdning i rød jakke. Dette var FØR det tok av. 



SÅ spennende! SÅ kvalmt! SÅ forferdelig! SÅ ubeskrivelig MORO!

Det var et sjakktrekk å avslutte dagen med 100 km/t og vektløs 12 ganger...



Det eneste vi ikke fikk prøvd var Supersplash (fordi vi ikke ville bli våte) og Spøkelseshuset. Det hadde 11 års aldersgrense, og i og med at sjuåringen tross alt bare er sju år har vi enda noen år til å grue oss på. Jeg kan ta alle karuseller i verden, men spøkelseshus får jeg hjerteflimmer av å bare tenke på. 

Nu vel. Vi har alle vårt. 
Jeg skal uansett tilbake og leke meg neste år. 




fredag 19. september 2014

Mat på døra

Konemor og jeg har lenge snakket om å prøve en av tilbyderne som kommer med mat på døra, ferdige menyer og alt på stell. Denne uka fikk vi endelig gjort det.

Det er ikke det at hverdagen vår er så stressa at vi ikke kan gå i butikken å handle selv, men det er bare ei som lager mat hos oss og hun trenger litt ny input. Jeg har et hverdagsrepertoar bestående av pizza, spagetti, tomatsuppe, fiskepinner og nachotallerken og jeg skjønner godt at det ikke alltid er like inspirerende å spørre meg hva vi skal ha til middag. Det hender jeg slår på stortromma og nevner form, fisk eller wok, uten at jeg får applaus for det. I helgene er det noe annet. Da har jeg hjernekapasitet til å tenke og drømme meg bort i de lekreste retter, men midt i uka er det dårlig med engasjement. I ukedagene spiser jeg fordi jeg må og det er ikke så nøye om det er brødskiver eller nudler så lenge jeg ikke dåner av sult.

For konemor er det annerledes. Hun elsker å lage mat, vil gjerne spise god mat hver dag (ikke luksusmat, men mat med sjel og smak), liker å planlegge og koser seg når hun står ved grytene og komponerer, smatter og smaker. Jeg digger å se på dette og skulle ønske jeg var så interessert og dedikert selv. Dengang ei. Jeg har det bare ikke i meg. Jeg elsker å spise, men jeg vil gjerne ha det ferdig servert. Helt ærlig talt.

(Joda, det hender at jeg lager middag også. Jeg lover. Det er nok ingen store kulinariske opplevelser, men det hender kona kan komme hjem fra jobb, slenge fra seg håndveska, sette seg og få middag ferdig servert. Det skjer kanskje ikke hver uke, men det skjer. Og jeg er flink til å delta i skrelling og kutting og rydding og dekking av bord osv. Bare sånn at dere ikke tror at jeg bare sitter på ræva og får alt servert hele tiden. Men at jeg er litt bortskjemt på dette punktet, det er jeg helt enig i.)

Men altså. For å prøve noe nytt og kanskje få noen nye ideer og impulser fikk vi ei kasse levert på døra mandag kveld. Vi var som to unger på julaften da vi åpnet den for å sjekke ut innholdet. Jeg synes det var alt for lite i eska og kona synes det så litt kjedelig ut, men for all del, vi plasserte ferske rådvarer og fine porsjoner i kjøleskap og hyller, leste gjennom heftet som fulgte med og gleda oss til mat neste dag.


Dag en besto av ovnsbakt torsk, lettsyltede goggiabeter, potet og hjemmelaget tzatziki. Veldig enkelt, faktisk så enkelt at JEG laget middagen. Jeg vet fortsatt ikke hva goggiabeter er, men det smakte godt. Selve retten var ikke så spennende for smaksløkene, men hey - det var tross alt tirsdag.


Dag 1



Dag to laget vi Tom Kha Gai. Nudler og kylling i kokosmelk (og melk). Denne laget kona. (Jeg blir fort forvirra av for mange ingredienser..) Sitrongress, brekkbønner, hvitløk, chili og koriander til tross, dette var kjedelige greier. Vi pimpa den opp med mer chili og mer hvitløk men retten falt absolutt ikke i smak. Jeg er ikke så innmari glad i melk og i alle fall ikke i middag kokt i melk, men for all del, smaken er som baken. (Og denne var ganske tam.) Kjønnsløs, som hu kona mi pleier si. 


Dag 2




Dag tre hadde jeg gledet meg til! Kjøttkaker med nypotet, gulrotstuing og brun saus. Skikkelig husmannskost. Også denne var det kona som laget, da hun hadde fridag og tid til å stelle heime noen timer. Ordentlige kjøttkaker lager seg nemlig ikke selv har jeg forstått. De ble for øvrig skikkelig gode, men var også det eneste som var noe å rope hurra for. Uten ekstra krydder, hvitløk og andre godsaka hadde ikke dette heller smakt noe.  

Dag 3



Min første konklusjon etter å ha prøvd dette, er at kona er alt for flink til å lage mat. Hun trenger ikke dette. Trenger ikke oppskrifter og fastsatte rammer. Hun trenger inspirasjon på andre måter, og for 795,- kan jeg kjøpe ei ny kokebok i uka sammen med tre middager til to personer. For 795 kroner i uka kan jeg bli flinkere til å komme med gode ideer, gå i butikken og hjelpe til med planleggingen. Komme med noe nytt. Kanskje til og med gjøre mer sjæl.

Min konklusjon nummer to er at smaksløkene mine har blitt ganske bortskjemte etter over 10 år med en Perez i hus. Det er faktisk også mulig at det plutselig bor en ikke så alt for liten matsnobb i meg.

Jeg kan tenke meg at dette er helt perfekt for de som er helt gjennomsnittlig opptatt av mat, har dårlig tid og/eller dårlig fantasi, har barn som ikke liker alt for mange smaker, hater å gå i matbutikker og som bare vil spise uten å legge noe mer i det. Sånn som jeg er når jeg er hjemme alene eller som jeg hadde vært om jeg var single. Da hadde dette vært en fin dytt for å lage noe annet enn Fjordland. Jeg har så dårlig fantasi når det kommer til matlaging at jeg ikke engang tenker på at det går an å gjøre noe annet enn det som står i oppskrifta. Ha i no krydder eller mer eller mindre av noe. Ikke rart ting blir kjedelig.

Nå har vi prøvd det vi har snakket om så lenge og jeg synes det var særdeles bra for Konemor å få en dytt i ræva på hvor flink hun egentlig er og hvor mye bedre maten er om hun ikke følger en oppskrift. Og ikke minst; hvor mye godt hun faktisk lager, også midt i uka, selv om jeg kommer med de samme kjedelige forslagene hver gang hun spør. (Jeg får nemlig ikke alltid vilja mi.)

Takk for maten, kjære! :=)


onsdag 17. september 2014

Skrivesperre med mulighet for åpning

Forrige uke var jeg på skrivekurs på Westerdals. På sjølveste Westerdals. Jeg har hatt lyst til å gå på tekstforfatterlinja på den skolen helt siden jeg fant ut at den eksisterte, og så har jeg aldri gjort noe med det. Fordi. Fordi jeg har trivdes i jobben jeg har hatt. Fordi jeg ikke har hatt tid. Ikke har hatt råd. Ikke har tatt meg råd. Eller tid. Prioritert feil. Ikke fulgt drømmene.

Nå er jeg for gammel. Jeg ER ikke for gammel, men jeg er det likevel. Da jeg satt i kantina og spiste den deiligste biodynamiske og hjemmelaga lunsjen du kan tenke deg, kjente jeg det. At jeg er for gammel til å begynne der. Jeg hadde følt meg som bestemora til alle de andre. Ikke at det hadde vært så ille egentlig, all den tid jeg gjerne skulle hatt et barnebarn eller to, men det blir liksom ikke helt det samme likevel.

Da er det bra det finnes sånne små, fine kurs som vi gæmliser kan gå på! Hvor vi kan lære oss om skriving, konseptutvikling, idemyldring - og få noen profesjonelle til å fortelle oss at det vi gjør ikke er så hakkande gale.

Inspirert av kurset og de andre deltakerne har jeg nå endelig knekt et par nøtter. Den aller største nøtta har ligget i en skuff i over ti år og bare ventet på at jeg skulle ta den ut og finne ut hva jeg skulle gjøre med den.

Nå blir det bok.

Ikke med en gang, bevare meg vel, jeg er fortsatt i tenkeboksen - men det BLIR. Jeg har ideen, jeg har laget et stort tankekart på størrelse med verdenskartet som jeg skal bruke til å få dette i gang og jeg er faktisk også sikker på at minst ti stykker kommer til å kjøpe boka når den en dag blir utgitt. (Makan. Jeg tar faktisk for gitt at den blir gitt ut. Der ser man hva et kurs gjør med tankene.)

Det aller beste med dette kurset?

Jeg fikk påfyll til selvtilliten. Jeg vet nå at jeg kan! Og jeg vet at jeg kan uten å ha en Master i ett eller annet. Det er faktisk lov til å prøve seg selv om man er en ustudert røver med alt for god fantasi og alt for mange tomme skrivebøker i nattbordskuffen. Det er også lov til å prøve seg på andre ting der bokstaver skal samles. I jobbsammenheng for eksempel.


Gratulerer til meg selv for endelig å forstå at det bare er å ta plassen sin.


Det er ganske deilig å motta et kursbevis. Spesielt dette. Det skal henges opp på veggen. 

God onsdag! :=)


mandag 15. september 2014

Syngende husmødre

Konemor og jeg har en ganske bra fordeling på husarbeid. Hun lager mat i flere timer, jeg pynter bord og fjaser.

I helga hadde vi besøk av Bartelandfamilien, og midt under innspurten av lammekarré og blomkålpuré ble dette bildet tatt. Jeg synes det er et perfekt øyeblikksbilde som bare må deles med verden.

Slik lever dei her, lissom.




God mandag! :=)


tirsdag 9. september 2014

Skriveproblemer

Jeg er veldig opptatt av det norske språket. Jeg skriver ikke plettfritt og perfekt selv, men jeg er opptatt av å prøve og gjøre det. Det er mange elektroniske feller der ute og det er forferdelig enkelt å bare drite i å rette opp etter seg, all den tid ordboka på smarttelefonen kommer med et forslag. Sånt blir det orddelinger, skrivefeil, og/å-feil og rare ord av.

I går leste jeg (og halve resten av Norge) en fantastisk kronikk av en finsk forsker ved navn Sanna Sarromaa. Den handlet om det norske språkets forfall og den tok for seg saken AKKURAT som den er. Jeg jobber i en bransje der skrivefeil ikke skal forekomme og jeg applauderer høyt hver gang noen der ute i internettet minner oss på VIKTIGHETEN av å skrive riktig. Ikke bare fordi det visuelt ser helt begredelig ut med orddelinger og bruk av dialekter, men også fordi det er sånn at språket vårt skal overleve videre. Det kan forandre seg, selvsagt, men det skal ikke forfalle fordi folk er late.

Jeg er så irritert på denne latskapen at jeg ikke tar voksne mennesker som konsekvent bedriver orddeling seriøst. Er du leder og ikke kan skrive riktig... fy skam deg. Søker du etter mennesker i en annonse og ikke har korrekturlest den før du smeller den ut, søker ikke jeg på den stillingen. Skriver du bok og sparer penger ved å droppe seriøs korrekturlesing, mister du meg som kjøper. Har menyen i restauranten din flere skrivefeil enn retter, går jeg ut igjen. (Jeg har i alle fall lyst til å gjøre det.)

Det som er saken i media i dag er SELVFØLGELIG at det er noen som føler seg tråkka på og mobbet etter at kronikken hennes gikk sin seiersgang gjennom landet som flyter av gull og myrra. Her på berget har det en tendens til å bli sånn. Noen setter fingeren på et problem, hylekoret våkner og kommer på førstesiden av avisa. Intervju. Tårer. "Jeg har hatt skriveproblemer hele mitt liv, jeg føler meg mobbet av den artikkelen!" Stakkars. "Jeg har dysleksi! Jeg liker ikke overskriften i den artikkelen! Jeg føler meg mobbet!" Åhoi. "Jeg er sjømann! Jeg liker ikke å bli fremstilt som full!" Bevaremegvel.

Er det virkelig mulig? Her prøver noen å få oss til å forstå at vi faktisk må skjerpe oss når det gjelder rettskriving og så må hun forandre overskriften på kronikken fordi noen føler seg stigmatisert og tråkka på? Hva i all verden er det med oss nordmenn? Har vi det så forbanna godt at det må en katastrofe, en krig og en hungersnød til før vi forstår at de bagatellene vi hyler om (i NYHETENE!) hver eneste dag, er nettopp det: BAGATELLER!

Det MÅ være lov til å skrive og si noe uten at noen føler seg støtt og går til avisa for å gråte om det. Ordet MOBBING har snart mistet sin betydning. Ærlig talt altså, det er så forbanna mye annet å bry seg om her i verden enn sin egen navle!

Slutt å KLAG på at noen setter fingeren på noe som er viktig for kulturen, historien og språket vårt. Slutt å vær så avslappa at dere ikke gidder bry dere om at ord ikke er riktig skrevet!

Og neida. Skrivefeil er ikke det viktigste man kan bry seg om her i verden - apropos engasjement, men det er faktisk sånn at de fleste av oss leser noe hver eneste dag og de fleste av oss er så inni gamperæva opptatt av at alt annet i dette landet skal være korrekt, at jeg ikke forstår hvorfor ikke det å skrive riktig ikke er høyere oppe i bevisstheten til flere.

Vi slurver, vi driter i det og vi er late.
Vi er så bortskjemte at vi ikke gidder gjøre NOE ordentlig. Annet enn å klage høyt.

Det er helt vanvittig.


Bilde lånt fra Internett


Knurr.




PS! Og/å-feil og kommafeil KAN forekomme, også i mine innlegg - jeg er som nevnt ikke perfekt.

søndag 7. september 2014

Den andre KK-mila

Om vi løp KK-mila i går? Ja, vi gjorde det, men ikke i Oslo.

Etter å ha diskutert oss frem til at vi fortsatt slett ikke hadde så veldig lyst til å dra inn til byen, til å drive dank i to timer før vi skulle springe og dermed måtte grue oss enda mer til start og at vi heller ikke var så innmari hypp på felles oppvarming med 6000 tightskledde damer, tok vi en sjefsavgjørelse. Vi laget vår egen KK-mil.

Som medlemmer av Kuklaus Klan var jo navnet allerede i boks, og med løypa rundt Semsvann i umiddelbart nærhet, ble alternativet både kortreist og miljøvennlig. Frisk luft i skog og mark og på mykt underlag.

De tre deltakerne i verdens første KK-halvmil i Asker hadde i flere dager vært lettere nervøs og sendt hverandre snapper og meldinger av typen "Jeg trener spenst!" "Jeg trener i trappa!" "Jeg trener i søvne!" "Jeg burde trent mer!" "Jeg har ikke trent!" "Jeg dør av angst!" "Dette går til pisis!" og da dagen endelig kom og vi parkerte ved Semsvann, var stemningen ganske spent - også takket være en av deltakerne som smart nok hadde hauset opp de to andre til å konkurrere mot hverandre.

Tre stykk nervøse damer (og en ivrig hund), ei trent, ei halvtrent og ei utrent, ferdig med alle tissepauser og prokrastineringer, startet med noen minutters mellomrom og jogga seg gjennom 5 kilometer til blodsmaken satt i munnen og pusten hørtes ut som på en flodhest med åndenød. Høyrøde ansikter, nye personlige rekorder på alle tre (29 minutter på meg! Hurra!) og en STOR gruppeklem med klapp på ryggen. Vi gjennomførte! (Og søster Rita vant med sterke 26 minutter!)

Bragden ble først feiret med en kaffe i Asker sentrum (fortsatt iført stramme og kule treningstights. Jeg hadde dessverre ikke en fin jakke og ei dyr merkeveske til å komplettere antrekket, men jeg følte meg likevel ganske hipp og moderne. Og svett.) før vi fortsatte feiringen med champagne og en bedre og langvarig middag som seg hør og bør.

Herved har vi startet en ny tradisjon!
Neste år regner jeg med at hele søsterklubben stiller opp, kuklause eller ei. Den andre KK-mila er kommet for å bli.

Konemor og Børre i full fart mot mål

Tre svette damer, hjemmelaget styrkejuice og med nye personlige rekorder i lomma. Yey!

Vi fortsatte den kortreiste dagen med lam og annet snadder.

Fordi vi fortjente det. (og  fordi vi var så sultne at vi glemte å style bordet ordentlig før bildet ble tatt.)