fredag 27. februar 2015

Bestevenn Børresen

Etter å ha vært sykmeldt (og biiiittelitt humørsyk) i tre uker på grunn av et helvetes kne og begrensede muligheter til aktivitet, er jeg mer glad enn noen gang for at vi adopterte lille Børre.

Han ligger inntil, han sitter oppå, han plager, han maser, han koser, han slafser, han purrer som en katt, han danser, han leker, han raper, han synger, han kjefter, han kysser og han er bare verdens aller beste lille bestevenn.

Han gir så mye kjærlighet og energi at det er umulig å være egoistisk og langsur.

Små poter setter veldig store spor i hjertet. Hver eneste dag.

God middag og stillesitting setter store spor andre steder - men det er ikke Børre sin skyld.

Det er bra at han og jeg kan dra lasset sammen (bokstavlig talt) når denne frua kaster krykkene.
Jeg er litt usikker på hvem av oss som gleder seg mest.


Fine Børresen.
Uten ham hadde dagene vært stille.

Alle burde hatt en lodden pelsvenn. Det er ekspressbalsam for hjerte og humør.











GOD helg ønskes!


onsdag 25. februar 2015

Taste a difference!

Jeg jobber i og med et kreativt maskineri og dette maskineriet er helt fantastisk og finner opp og lager fine og kule greier for kundene, enten det er snakk om innvikla tekniske løsninger, lekkert design eller crazy kampanjer. Noen ganger gjør vi også ting for oss selv. (Legg merke til at jeg gikk fra de til vi uten å blunke. Det er nesten som når Norge vinner på ski. Her er vi alle ett.)

I fjor høst satte noen kloke hoder igang et prosjekt på fritida, og resultatet ble ei superfantastisk kokebok! Vi ansatte fant frem våre enkle yndlingsoppskrifter, skrev litt om retten og sendte til kollega Hilde som faktisk laget (nesten) alle rettene hjemme, tok bilder av dem og sammen med flere andre satte det hele sammen til ei bok som ansatte og kunder fikk til jul.

I går laget vi Katinkas kanelsnurrer her i heimen, og jeg innrømmer det gjerne: Jeg spiste FEM på rappen.

De kaloriene betyr nada. De humper jeg av meg igjen. Det som betyr noe er denne kokeboka og følelsen den gir. Jeg blir så stolt og glad av å se på den! Av å tenke på at mange av kollegene mine har bidratt, at dette har VI laga sammen!

"Make a difference!" er jobben sitt kamprop.

Vi har kanskje ikke gjort all verdens forskjell med denne boka, men LITT har vi gjort.
Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Og jeg skal ha en kanelsnurr til frokost.
Ok. Kanskje to.


Rett på tygga! Med plastomslag for hard bruk på kjøkkenet.

Min kjære svigerfars paella har blitt foreviget i boka

Taste a difference!

Hvis ikke dette frister, da er du ikke sulten nok. 


God onsdag!

tirsdag 24. februar 2015

Ja til et fargerikt fellesskap!

Jeg kjenner at jeg er utrolig sugen på FARGER om dagen. Jeg har vært det lenge, forresten. Jeg ser det på garnkurva mi. Det grå og hvite er byttet ut med knæsj rosa, blå, grønn og gul. Og jeg ser det på neglelakken.

Det har helt sikkert med vinteren å gjøre, (eller mangel på vinter her i Asker, alt er jo grått og trist) men det har nok også med den langvarige hvite interiørtrenden å gjøre.

Vi har et bittelite hus, og jeg har lært at lyse farger gjør ting større. Ergo, vi har lyse vegger. Det er i og for seg greit, for da går det an å pynte med farger i bilder og interiør - men jeg har jo alt for lite TING med farger på! Det ser jeg nå som jeg har fått fargesug. Jeg har alt for mange hvite duker, hvite lys, hvite lampeskjermer, hvite middagstallerkner, hvite saueskinn, hvite gardiner..

Jeg var en bitteliten tur på IKEA i går og ble så GLAD da jeg så dette kjøkkenet med grønne vegger, at jeg måtte stoppe og ta bilde av det. GRØNN assa. Det er en så undervurdert farge! Det er jo umulig å ikke bli glad av dette synet? (Jeg innrømmer det, bildet er bittelitt redigert, jeg måtte gjøre grønnfargen enda mer knæsj for å skikkelig få den frem.)

Jeg har jo lest her og der og hos folk som har peiling (og folk som ikke har peiling, men som bare MÅ mene noe og helst rakke ned på andre i det de prediker sine meninger) at det er på tide med litt farger rundt oss, og jeg kjenner jo nå hvorfor. Det gjør noe med følelsene.

Bak alle veggene i huset vårt, er det grønt panel. Du vet. slik grønnfarge som alle hadde i gamle dager. En slags mosegrønn/antikkgrønn/blass limegrønn. Huset vårt er fra 1880 og jeg lurer på om de bare hadde ei farge den gangen? Jeg har alltid tenkt at den grønne må ha vært en veldig billig farge, ettersom så mange gamle hus og bondegårder har grønne soverom, grønne stuer, kjøkken og ganger? Noen som vet?

I alle fall. Jeg ble så glad for å se grønt på dette kjøkkenet - og for å se rosa pelaronia (selv om de sikkert var juks) og litt FARGE i hverdagen, at jeg fikk lyst til å løpe hjem (så fort som man kan løpe med krykker på holka) og rive frem det gamle panelet. Men bare nesten. Jeg greide å styre meg.

Flaks for meg så har vi allerede kjøpt maling med litt annen knæsj i:
Vi skal male kjøkkenskapene TURKIS,

Hoi-hoi!

Hurra for GRØNN!

Ha en fargerik dag!

torsdag 19. februar 2015

Useriøs blond og bustete

Det er mye VIKTIG man tenker på når man sitter rolig med kneet på en puff. En av de aller viktigste tingene jeg har tenkt litt på i det siste, er hvorfor i all verden tørrsjampo gir GRÅTT hår?

Jeg er ei jomfru når det kommer til tørrsjampo. Jeg har faktisk nettopp oppdaget fenomenet. Hvorfor? Fordi det er en av de tingene jeg har tenkt at jeg ikke trenger. Men nå som jeg har fått prøvd det i forskjellige merker og sprayflasker, er jeg helt enig om en ting: jeg trenger det.

Det jeg ikke trenger er det grå håret man får, det som ser helt forjævlig ut hvis man ikke kamuflerer med hårspray eller noe annet "vått" over. Noe som igjen gjør at det føles klabbete. Det liker jeg ikke. Som gamle lesarar vet, så er ikke jeg redd for å få grått hår - jeg venter jo faktisk på at det skal skje, men grått hår på grunn av stylingprodukter... det er ikke særlig fresht, altså. Det ser skikkelig ekkelt ut. Det ser ut som møkkete spindelvev.

Så da kommer altså stjernespørsmålet: Hva gjør dere? Hvilke triks har dere, dere fancy, flotte, vakre, superfreshe damer (og menn!) med flott hår, for å unngå dette utrolig store (i verdenssammenheng) problemet?

Jeg har allerede fått tips (via Snap - hva skulle vi gjort uten Snap?) fra selveste dronninga i Tomines hjem om at jeg må spraye over en slags balsam, men da blir jo håret så MYKT? Eller? (For øvrig ganske lett for henne å si at jeg skal bruke balsam, hun er jo alltid fin på håret.)

Jeg er født med bustete hår... jeg liker å være bustete. Seriøst balsamhår er ikke helt meg.
(Jeg har tross alt nettopp begynt å bruke hårbørste...)

Joda. Jeg kan drite i å bruke det. Jeg kan vaske håret hver dag istedet. Jeg kan også spørre i butikken. Jeg kan google det. Men jeg vil heller spørre dere i et blogginnlegg. Det er mye koseligere.


Hvilke magiske triks har dere for å unngå grått spindelvevhår?


Hjelp! 


Dagens tiara. Foreløpig hjemmefrisørsalongresultat: blond og bustete bob`isj. 


Fred og solskinn,

onsdag 18. februar 2015

Nostalgisk skrotnisse

På min ferd gjennom tegnesakene fant jeg disse to eskene med oljepasteller. Jeg har tatt vare på (og gjemt) disse så lenge jeg kan huske. Jeg fant dem i kjelleren hos mormor og besten på 70-tallet, sammen med noen gamle skolebøker i en militærgrønn skoleveske.

Det morsomste jeg visste var å "gjøre lekser".  Jeg visket ut det som sto i de gamle bøkene og kunne holde på i timevis med skolearbeid. (Om den interessen bare hadde hold seg til noen år til..) Jeg husker også at jeg fant en perm med tegninger som mamma hadde laget, og det var ved å herme etter dem at fargestiftene fikk kjørt seg.

Fargene har opprinnelig tilhørt min onkel Per og jeg er ikke overrasket om de er fra 60-tallet.

Som dere ser var det et strengt regime på hvem som skulle få låne dem. "Lånes ikke ut. Bare til Siri." Siri var altså en skikkelig heldiggris. Jeg lurer på om hun visste det? Om hun visste at jeg vernet disse (og alle andre penner og tusjer og blyanter) med med mitt unge liv og at jeg, som storesøster til to umulige små drittunger, skrev privat på alt og låste det ned i skuffen?

Akkurat som om det hjalp, forresten. Det ble jo bare mer spennende for dem å snoke i hemmelighetene mine på den måten.

Tenk at noe så enkelt og ordinært som fargeskrin og tusjer kunne være SÅ dyrebare skatter for ei lita jente.

Jeg kjente for øvrig den samme gamle følelsen av å eie noe veldig verdifullt da jeg fant dem igjen.


KJEMPEPRIVAT! 

Mulig jeg ikke har blitt så mye eldre når det kommer til slike ting.


Nostalgisk skrotnisse? Jeg?

Ja. Helt klart.


Smask!

tirsdag 17. februar 2015

Voksenfargelegging

Jeg har alltid elsket fargeblyanter, tegnebøker, fargebøker, tusjer, penner og fargestifter og har en ganske flott samling av utstyr etter hvert. Jeg er ikke like flink til å bruke utstyret. Jeg samler og sukker og drømmer og tar på og lukter på og kjæler med. Men jeg bruker det ikke så ofte.

Da jeg var lita, hadde jeg alltid med meg tegneboka og tusjer hvor enn jeg var. Det var alltid en anledning til å tegne prinsesser med store kjoler og diamanter i tiaraen, bondegårder, indianere og solnedganger. Det var alltid noe der ute i min lille verden som inspirerte og måtte ned på papiret.

Jeg drømte om å eie min egen lille bokhandel. En bokhandel med vakkert skrivepapir, bøker. tusjer og fargeblyanter så langt øyet kunne se. For en herlig tanke! Å jobbe blant bøker og farger! Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre den dag i dag.

I dag fikk jeg den mest fantastiske gaven jeg har fått på mange, mange år. En fargebok. Du vet, slike som barn har - bare at denne er for voksne. Mange, mange sider med vakre tegninger som skal fylles med farge. Timevis med pusling. Timevis med lek og tankefjernhet. Avkobling.

M i n d f u l l n e s s som det så fint heter.

Blir jeg ikke mindfull av dette, blir jeg det aldri.



Sjekk ut Johanna Basford, hun har en nydelig penn.. 




Som å bli som et lite barn igjen. Og jeg er fortsatt like ivrig og unøyaktig av meg.. 



lørdag 14. februar 2015

Valentinesklissklass

Konemor og jeg er ganske flinke til å smaske og si fine ting til hverandre. Og til å vise hva vi føler. Det er jo bare oss to, det skulle bare mangle faktisk at vi ikke greier å SE hverandre hver dag og å gi hverandre oppmerksomhet og kjærlighet. (Joda, det er Børre også - og han får absolutt koseoverdosa si. Hver dag.)

Det er selvsagt hverdager her også. Kjedelige og sure hverdager hvor vi bare har lyst til å brøle eller smelle med døra - og det hender vi er så gærne at vi gjør det også, men det er heldigvis ikke så ofte.

Valentines har vi aldri brydd oss om. Eller... nå lyver jeg litt. Det har hendt at jeg har kommet hjem med en kaffekopp med hjerter på eller noe annet "romantisk" som jeg har blitt overfalt av markedskreftene til å tro at jeg må kjøpe, men der har heldigvis ikke skjedd så ofte.

Det er for øvrig fint med en påminnelse en gang i året. Noen trenger det absolutt. Andre trenger det ikke i det hele tatt. Og så er det faktisk slik at det ikke er nødvendig å KJØPE noe for å vise noen at du liker dem litt ekstra godt. Ikke vær sur i dag. Du er voksen og kan styre visakortet ditt selv, kan du ikke?

Bruk heller denne dagen som en påminner til å kline litt ekstra. Det er helt gratis og veldig koselig.
Jeg skal for eksempel kline med kona mi i hele kveld. Hun vet det ikke enda, men jeg tror nok at hun gleder seg.

Til høsten har vi vært sammen i 13 år.
Flaks for oss så er 13 et lykketall.

Kjærleiken. Uansett hvem den er til - hva hadde vi vel vært uten?

Og kan vi egentlig få nok av den?

13 år er mange hårsveiser og mange kyss det! 

.
Jeg håper DU har noen du kan gi (og dermed få) en ekstra klem i dag.
Hvis ikke får du en fra meg her:

SUPERKLEM! ♥

fredag 13. februar 2015

Ærre så nøye`a?

Som gamle lesarar har fått med seg, går ikke jeg så ofte til frisøren. Jeg har prøvd å regne litt på det, men jeg kan faktisk ikke huske sist jeg trådte mine nette pailabber innenfor døra til en frisørsalong. Det er nesten så jeg lurer på om jeg ikke har vært der siden før jeg gifta meg. Og det var i 2008.

Hvordan jeg likevel har sett så smashing ut, sier du? Jeg har mekka sjæl. Farga og klippa og spart og klippa og farga. Og har det gått galt har jeg alltids hatt et skaut til å skjule det verste. Konklusjon: jeg er ikke så nøye på det. Tilsynelatende.

Sommeren for to år siden fant jeg ut at Konemor hadde skjulte talenter. Frem til da hadde jeg kun hatt meg selv å skylde på dersom det ble katastrofe. Nå hadde jeg en til å kjefte på. Kona fikk fri tilgang til barbermaskina og jeg farget håret etter humør. Det ble veldig kort til slutt. Så kort at jeg fikk fnatt og fant ut at jeg måtte begynne å spare og nå har ingen fått lov til å nærme seg mine laaaange, blonde, tykke lokker på en stund.

Det med tykke lokker er så overdrevet at det nesten ikke er lov til å skrive det. men jeg gjør det nå engang likevel. Jeg har hår av typen "helt ubrukelig". Dvs mykt som babyhår og helt umulig å gjøre noe med med mindre det er fullt av styling. Det er også derfor jeg ikke går til frisøren. Jeg blir aldri skikkelig fornøyd og da kan jeg like gjerne gjøre det selv og være sur hjemme.

I går fikk kona den store æren av å stusse de lange lokkene mine. Jeg ble så imponert av resultatet at jeg kjørte på med litt hjemmestriping - med det resultatet at jeg så ut som om jeg hadde flekktyfus og leopardmønster på en gang. Ikke helt vellykket med andre ord. Nå er det verste jevnet ut med en skikkelig kjedelig brunfarge, og kona sa nettopp: "Du har det ansiktsuttrykket du pleier ha når du grubler over hvor mange dager du må vente til du kan kjøre på med striping igjen."

Phø. Hun tror hun kjenner meg så godt, hun.

To be continued, med andre ord.


Børre digger hårsveisen min, uansett. 


God fredag!

torsdag 12. februar 2015

Hudpleiegreier

Nå skal jeg skrive om noe så gørr som hudpleie. (- skrev hun, og skremte bort de fleste allerede ved første tastaturklikk. Flott det, fru Perez.)

Jeg har aldri hatt problemer med kviser eller uren hud, men jeg har de siste årene fått litt TØRR hud. Eller, ikke tørr heller egentlig, men kinnene kjennes tørre ut fra innsiden. Dette til tross for at jeg drikker litervis med vann hver dag, er flink til å rense og peele huden, har byttet ut renseskum fra Kiwi med mildt renseskum fra et pålitelig merke, har begynt å bruke serum under dagkremen og foundation med ekstra fukt, samt øyekrem ved behov. Jeg bruker også ordentlig sminke og ikke øyenskygge kjøpt i farta på H&M (ok, det er mange år siden og jeg angrer enda) eller mascara fra Meny. Jeg er til og med så flink at jeg prøver å kjøpe ting som ikke er testet på dyr og som ikke inneholder stoffer som er skadelig for miljøet.

Jeg har rett og slett måtte krype til korset og innsett at det ER forskjell på merker og at pris faktisk har litt å si. For ikke å glemme at huden endrer seg. Den gjør det, selv om jeg glemmer det. Livet går fremover, også i ansiktet. Jeg er absolutt ikke redd for rynker, men jeg liker ikke følelsen av å være tørr fra innsiden.

Etter å ha sett flere helsidesannonser i glossy magasiner og forskjellige troverdige damer på Instagram som bruker produktet, har jeg kjøpt dagkrem og serum fra Exuviance. Jeg har fortsatt en innsnurpet følelse i kinnene, men jeg har trua på at dette merket inneholder mirakelingredienser. Jeg må kanskje også ha litt tålmodighet. To dager er kanskje ikke lenge nok til at et mirakel kan skje.

Ert det noen der ute (med hud i førtiåra) som har erfaringer med dette merket? Eller om det er andre merker der ute som anbefales? Eller om det er noe annet jeg bør gjøre for å unngå snurpefølelsen? (Drikke enda mer vann og holde meg unna PC`n er jo gode tips, men livet består tross alt av jobb foran pc.)

Jeg har et nyttårsforsett; jeg skal prøve å være mindre sta og høre på hva andre sier. Jeg MÅ ikke gå opp stiene selv, det kan faktisk lønne seg av og til å lytte til andre. (Tenke seg til.)

Ho bli sjø, som vi ser i Oppdal.





onsdag 11. februar 2015

Hjemmebakstavdelingen

Konemor er veldig flink til å lage mat i alle varianter, men baking er hun ikke så gira på. Jeg VAR en gang veldig glad i å bake, spesielt gjærbakst av typen Trønderrose og kanelsnurrer, men grove scones var også en hit.

Spesielt etter å ha kommet hjem fra svømmehallen. Spesielt om vinteren når det var førti minus på Oppdal og vi var stivspekte (eller stivfrossen som det heter på norsk) da vi kom hjem etter å ha sparket gjennom snøføyka. (Ja for det var jo sånn det var, hele tiden. Hver vinter. Jeg husker det så godt så.)

I alle fall: mat smakte aldri så godt som etter en time i svømmehallen. Å komme hjem da, lage grove scones med brunost og masse smør (ekte selvsagt, ikke sånne tullete Vita og Soft og hva de nå heter disse juksegreiene), drikke te eller kakao og lese Donaldblader.. Det var rett og slett lykka i livet.

I går tok Konemor ansvar. Eller dagen før, egentlig. Det måtte jo heves en evighet. Eltefritt brød fra Trines Matblogg ble plukket ut til å bli forsøkskanin. Eltefritt fordi vi ikke er eiere av en fantastisk kjøkkenmaskin som lettvint tryller frem de deiligste ting ved hjelp av en uendelig rekke med redskaper som kan kobles til.

Steinmalt hvetemel, økologisk sammalt hvetemel, økologiske gresskarkjerner, solsikkekjerner, linfrø og sesamfrø, salt, gjær og vann  ble rørt sammen med rå muskelkraft og satt til heving. Oppskriften ble fulgt til punkt og prikke, deigen knøvlet sammen og lagt i den flotte blå Le Creuset-kjelen (det har jo alle, ikke sant?) inn i ovnen og simsalabim assa, ut kom det et NYDELIG hjemmebakt brød. Sprø skorpe, deilig smak. DEILIG følelse av å spise noe helt fritt for tilsetningsstoffer og annet fjas.

Av mangel på brunost ble det Trønderfår. At jeg enda ikke, i en alder av over førti, er lei av denne pølsa etter å ha hatt det på matpakka mi gjennom hele barne- og ungdomsskolen, er et mirakel. Men det har jeg altså ikke blitt. Jeg vet ikke om det er meg eller trønderfåren det sier mest om, egentlig.

Her er resultatet i alle fall:



Stappmett hilsen,