fredag 17. april 2015

Stokkøyareisefeber

Åhhh, jeg blir så glad når bilder jeg tar blir brukt! Tar du Fosenferja nå, kan du se mitt bilde på en stor plakat og i en video. Det ER jo stas for en hobbyfotograf, klart det!

Som alle faste lesarar sikkert har fått med seg ca hundre ganger, var vi på Stokkøya i fjor sommer. (Gode opplevelser må nevnes i alle fall en gang til.)

Vi kjørte opp til den vakre trøndelagsperlen, sov ei natt i Sub-lugar og ei natt i telt. Vi spiste fantastisk kortreist mat på Strandbaren, vi drakk bobler hele natta til sola sto opp igjen, vi bada i lettere utemperert norsk hav og vi utforsket naturen rundt.

I tillegg fikk jeg leke interiørblogger og alt dette tilsammen gjør at jeg absolutt bare MÅ tilbake.

Jeg skulle ønske Stokkøya ikke lå så langt unna. Da hadde jeg pakka med meg Konemor og Børre og flytta dit, helt uten tvil. Kjøpt et hus i det nye prosjektet Bygda 2.0, jobbet i strandkanten og spist selvfiska kamskjell til middag hver dag. Plaga livet av Ingrid, Torild og Roar som eier og drifter og styrer dette med så dedikert, stødig og dyktig hånd at jeg blir inspirert bare av å tenke på dem. Og jeg bøyer meg i hatten for hva de har fått til. Gang på gang, bøyer jeg meg i den hatten.

Å ta et lite stykke utkantnorge og gjøre det om til et sted som folk valfarter til for å oppleve, det fortjener all ære.

Dagdrømming det med kamskjell og jobbing i strandkanten, javisst. Men hva hadde vel livet vært uten dagdrømmene? Plutselig en dag, vettu. Plutselig en dag lever man en annen drøm enn den man lever akkurat nå.

Livet er tross alt bare halvveis enda. Og jeg er fortsatt ganske impulsiv.


Mitt bilde! På en videosnutt som går på Fosenferjene. Hurra! 




Stor plakat. Velkommen til Stokkøya! 



I godt selskap på ferja :D


God fredag der ute!

xxx,

torsdag 16. april 2015

Treogførtis, hurra!

Jeg elsker bursdagen min. Den er like velkommen hvert år, uansett hvilket år det er snakk om. (Ok, jeg er litt mer glad i partall enn oddetall, så 44 skal feires med pauker og basuner!)

Men: Bursdag! Fødselsdag! Det er ikke alle forunt å feire denne dagen. Noen ble aldri 43, og hvert år på denne dagen tenker jeg på min venninne Ingrid. Fine, fine, vakre, gode, lyse Ingrid. Hun døde ikke på min bursdag, men jeg tenker alltid på henne på denne dagen og på en eller annen måte fikk hennes død meg til å sette enda litt mer pris på at jeg selv lever og kan feire akkurat ett år eldre. Hvert år. 

Så derfor roper jeg hurra! For meg selv! For livet! Helt ubeskjedent og fritt. 

Og så gråter jeg litt for de som ikke lenger er her. Det er også lov på bursdagen sin.



Nyt dagen din du også!

Følelsesmessig kaos-smask,
fru Perez 

onsdag 15. april 2015

En lyckans ost!

Noen dager, altså! Noen dager er bare helt fabelaktige! (Note to self: husk at de er i flertall!)

I dag sto jeg tydeligvis opp på riktig fot selv om jeg krangla med klesskapet, og selv om jeg grua meg litt til både det ene og det andre som skulle skje i dag (eller kanskje ikke "selv om" - det var vel mer på grunn av !) har dette bare vært en eneste stor energibombedag. (Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - høyt og tydelig; jeg må slutte å ha prestasjonsangst for fader meg alt mulig rart. DET er så bortkasta angst det.)

På jobben er jeg med i en gruppe som heter Corporate Rebels. Det er folk fra de forskjellige avdelingene som er satt sammen (etter intern søknad) til en gruppe som representerer de ansatte og som har fritt talerør rett opp til øverste leder. I dag var jeg i første møte med øvrigheta. Og DET var vel ikke noe å grue seg til?! Det var jo bare veldig, veldig positivt, interessant og inspirerende!

Deretter var det et veldig bra internmøte hvor jeg kjente at jeg var litt ekstra glad i kollegene mine og til slutt et lunchmøte med Budstikka hvor jeg skravla så mye at journalisten ikke greide å henge med. Hva de snakket med meg om denne gangen? Blogging vel. Resultatet ser du i avisa neste tirsdag. Og igjen: ikke noe av dette var noe å gruble ekstra over sånn at det ødelegger nattesøvnen. (Husk det nå da, til neste gang.)

Og vet du hva? I morgen har jeg bursdag! Og i går var selveste gulosten glad i meg!

Er det rart jeg spretter litt når jeg går? Nei det er ikke det.

Jeg er en lykkens ost. (husk det også, neste gang du får tullete tanker. Takk.) 
Jeg HAR også en lykkens ost. (PS! Kjøp mer!) 

Ekte kjærliget fra min elskede Norvegia-ost

XXX,
love

tirsdag 14. april 2015

Tri kryss og love

I påska så jeg et program om ei søt gammel dame som samlet på flaskeposter. Hun hadde funnet ganske mange gjennom årenes løp og hun hadde fortsatt kontakt med noen av de som hadde sendt brev over havet, blant annet sendte de julekort til hverandre. Hun leste fra noen av brevene hun hadde funnet og da hun kom til slutten på det ene brevet, leste hun høyt: "tri kryss og love".

Jeg synes dette var så fantastisk søtt og vakkert sagt at jeg sporenstreks adopterte uttrykket.

Dersom hun eller noen andre som kjenner henne, mot all formodning skulle leste denne bloggen og ta det ille opp (man vet jo aldri i dagens samfunn...) vil jeg bare si at dette ikke er et mobbeinlegg. Bare så det er sagt. Det er ikke mobbing, det er ikke krenking, det er ikke erting, det er ikke noe negativt i det hele tatt. 

Jeg synes det var herlig "feilsagt", og jeg vil gjerne takke henne for å tilføre det til mitt lager av fine ord og uttrykk som er verd å ta vare på.


Heretter skal jeg alltid underskrive med tri kryss og love. Og tenke på flaskepostdamen.


(Redigert: Tenk om det er JEG som har hørt feil og at hun faktisk sa "tri KYSS"? Hahah, det hadde jo bare vært likt seg. In my face, lissom. Da tar jeg kred for morsomheten selv.)



xxx,

Love

lørdag 11. april 2015

Korthus og lekre damer

Da House of Cards kom med sin første sesong, prøvde jeg EN episode og skrinla hele serien. Ikkeno for meg. Hater at det er en som snakker TIL meg, gjør hele greia idiotisk. Amerikansk politikk og presidenter interesserer meg oppi der sola ikke skinner. Gidder ikke se noe alle andre ser. (ja jeg vet, min indre fjortis lever i beste velgående)

Så gikk det en stund. Kona så ferdig både sesong en og to. Og så kom sesong tre og jeg observerte at alle rundt meg var helt gærne og snakket om serien i hver eneste lunch, på Snap og melding på Twitter. Jeg gikk noen runder med meg selv, diskuterte med den indre fjortisen om det virkelig var nødvendig å være så sta og barnslig, og ble enig om at vi skulle gi serien et forsøk til. Når SÅ mange konstant snakket om det samme, måtte det være noe med den. Så mange folk kan ikke ta feil.

Og jeg begynte kanskje å bli litt lei av å svare "nei jeg har ikke sett den" og å svare på oppfølgingsspørsmål om hvorfor ikke. Det var jo egentlig ikke noen god grunn.

Vi begynte fra begynnelsen. I første episode sa jeg akkurat det samme som jeg sa første gang jeg så den. "Jeg HATER at han snur seg og snakker til meg! Jeg blir gal av sånt!" Kona klappet meg forståelsesfullt på hodet, himlet med øynene i skjul og sa at jeg skulle puste med magen og følge med. Jeg så gjorde.

Etter episode to skjedde det noe. Jeg tok meg selv i faktisk sitte å følge med. Uten at kona ba meg gjøre det. Jeg begynte å se på Claire. På de røde sålene på skoa hennes. På den stygge men likevel fine sveisen hennes. Titta på kona i øyekroken og så blikket hennes hver gang Claire dukka opp.

Etter episode tre og fire var jeg solgt. Jeg gleda meg til å komme hjem fra jobb, slenge ræva i godstolen og se videre. Misunne Claire hennes flotte kropp og garderobe, bestemme meg for nihundredeogfemogtyvende gang at jeg skulle begynne å slanke meg, kanskje klippe meg kort igjen, le av Franks måte å si "when" og "what" på. Og ønske at kona og jeg også hadde et smugrøykevindu. (jeg skal i alle fall kjøpe et sånt fint sigarettskrin, uansett om det må stå i vinduskarmen uten sigg i.)

Som du forstår så ble jeg hekta. Jeg er nå i gang med sesong tre, synes den er litt kjedeligere enn de to første (det blir litt for mye politikk) men for all del, jeg kommer meg i mål.

Claire hjelper meg med det.

Claire - og måten kona ser på henne på. Jeg blir jo sjalu av mindre. Her må jeg passe på.


Bilde lånt her: http://www.christiantoday.com/article/house.of.cards.season.3.netflix.premiere.date.feb.27/45444.htm

God lørdag!


fredag 10. april 2015

Plagsom klaging

Jeg startet dagen i dag med å sitte på bussen og gruble over dette med sosiale medier. Igjen.

De siste gangene jeg har beveget meg blant folk i forskjellige settinger, har jeg plukket opp følgende: "Jeg er SÅ lei av bilder av kaffekopper i feeden på Face!" eller "Jeg er SÅ lei av bilder fra påskeferien/sommerferien/juleferien (plukk den ferien som passer med tiden vi er inne i) i feeden på Face!" eller "Jeg er SÅ lei av matbilder i feeden på Face!"

Og da tenker jeg: ER det du eller er det de andre som har et problem?

For det første: Det er hver og en sin Facebook. Det er personlige sider som folk deler akkurat hva de vil på. Om det er katta eller kakaokoppen er revnende likegyldig for deg. Det er det vedkommende ønsker å dele som er greia. Og det er det det handler om: Å DELE.

Hvis man henger på Facebook og bare forventer å få politisk korrekte statuser, hipsterbilder, kjendisnytt, kule statuser, bilder av tøffe folk som gjør tøffe ting og artikler som bare handler om det man selv er opptatt av, da har man et problem. Facebook er like mangfoldig som verden utenfor.

Det ER verden utenfor som vises på Facebook!

Og verden utenfor er forskjellig. Den er stor, den er liten, den er morsom, den er trist - den er LIVET.

At noen da stadig klager over hva de ser i sin nyhetsfeed, noe som igjen gjør at mange - som kanskje er litt beskjedne eller ikke har så sterke egne meninger eller er litt forsiktig av seg, vegrer seg for å dele noe som helst, er bare trist!

Hvorfor skal de som klager over hva de får i sin nyhetsfeed, bestemme hva andre skal dele? Vet de ikke at de med et tastetrykk kan gjøre noe med det - UTEN å sutre om det? De kan avfølge de som de ikke ønsker å se noe fra, eller bare avslutte det digitale vennskapet. Den som blir avfulgt eller avsluttet får ikke beskjed om at du ikke gidder se hva vedkommende deler, så her er det bare å kjøre på. Ingen får beskjed om at du synes livet deres er usigelig gørr.

Det irriterer meg grønn at de som klager over hva de ikke vil se, er de som ofte vinner kampen. Folk slutter å dele. Folk vil ikke plage noen. Folk vil ikke at andre skal snakke om dem. Folk vil ikke unnskylde seg for at de deler noe som er uinteressant for andre - selv om de kanskje brenner for det selv.

Folk flest er ikke så glad i å plage andre.

Så til dere som føler dere plaget av det som dukker opp på skjermen deres i et helt frivillig fellesskap på Internettet: Skjerp dere!

Det er dere som har problemet her. Rydd opp i egne rekker og ikke legg det over på andre.

(- og vil dere virkelig klage på noen, kan dere klage på de som deler konkurranser i hytt og pine. Ikke bare gjør bedriften noe ulovlig ved å pålegge folk å dele noe for å være med i konkurransen, det kan også føre til at jo flere som deler, jo større er sjansen for at bedriften blir stengt ute fra Facebook. For ikke å snakke om at nyhetsfeeden blir så forsøpla at du risikerer å bli venneløs av det. Og har noen noen sinne hørt om noen som har vunnet ved å like å dele noe?)


Observert på en vegg i Oslo. Passet perfekt til dette blogginlegget. 

Sharing is caring!


Fred og solskinn,

torsdag 9. april 2015

Mateldorado

Hver gang jeg er i nærheten av Mathallen MÅ jeg innom. Å gå rundt der og smake, drømme, kjøpe, lukte og føle er helt fantastisk. Jeg blir like lei meg hver gang over at det ikke er stappfullt av folk der, men nå er jo ikke jeg der hver dag. Hadde jeg vært det hadde buksa mi vært så trang at jeg ikke hadde fått maten ned i magen. Det er kanskje sånn for andre også?

I dag fant jeg en hel og fersk kanin i disken hos Annis Pølsemakeri og etter en særdeles kort prat med Konemor, ble den med meg hjem. Det smilet og de hoppende skrittene jeg hadde da jeg gikk ut døra, kan helt sikkert sammenlignes med lykkefølelsen noen får når de kjøper en dyr designerveske. 

Det slo meg i det jeg tenkte denne tanken, at jammen har fokus forandret seg hos unge fru Perez. Fra å være hu som spiste posesuppe og Grandiosa og heller brukte penger på merkelær, til å bli hu som legger lønna i god mat. 

Livet, ass. Hvem hadde vel trodd det?


God middag! 

Mvh 
fru Perez

onsdag 8. april 2015

Perspektiv på livet

Jeg elsker området rundt Elvebakken, Hausmania, Brenneriveien, Blå og Mathallen. Det er som å komme til en annen verden. Når jeg i tillegg går gjennom Torggata for å komme meg til og fra, har jeg fått påfyll for flere dager. 

Når dette føles så eksotisk og pirrende for kreativiteten og inspirasjonen, sier det faktisk litt om hvor ensfarget hverdagen er til vanlig. Hvor konformt og straight alt har blitt. Det finnes ingen fargerik grafitti på bussturen fra Vettre til Ullevål Stadion. Det mest fargerike på den turen må være bussjåføren. 

Det gir litt perspektiv å gå sånn rundt og se på hovedstaden. Bare det at jeg kan se det vakre i et piggtrådjerde med grafitti bak, sier litt om hvor fritt og godt vi har det i landet vårt. For andre mennesker i andre land ville det samme symbolisert fattigdom, krig og stengte dører. 
 






En dag i Oslo, og hodet er fylt av andre tanker. 

Jeg vil anbefale meg selv en perspektivtur litt oftere. 

Mvh 
fru Perez :) 





tirsdag 7. april 2015

Deilig politisk ukorrekt

I begynnelsen av påska var jeg på en god gammeldags FEST. Du vet, den typen fest der man bare tar med seg noen flasker og blir sittende å skravle med alle, synge litt, diskutere, smugrøyke, prate med nye bekjente og danse til en eller annen Melodi Grand Prix-låt. De festene der man ikke har lyst til å gå hjem når man MÅ hjem.

Da jeg gikk på do på denne festen, ble jeg sittende å se på et skilt. Og som jeg lo! Jeg lo så jeg nesten tissa på meg (flaks at jeg satt der jeg satt, igrunn) og lo enda da jeg kom inn i stua og fortalte de andre om hva jeg hadde sett.

Enden på visa? Jeg fikk skiltet.

Nå henger det over døra på kjøkkenet og minner meg, ikke bare om den fine festen, de fine folka og de fine timene jeg hadde sammen med dem, det minner meg også om at det er helt greit - og ganske fint, å ikke være som alle andre.


Jeg elsker det nye skiltet mitt! 


Tirsdags-LOL og smask,

mandag 6. april 2015

Føling i fjæra

Etter ei uke på farten var det godt å lande på Vettre igjen. Jeg elsker snø og fjell, men jeg elsker også lyden av bølgeskvulp og måkeskrik.

Lykken er å være så heldig at man har fri tilgang til begge deler.


Hvalstrand bad

Børre er ute på oppdagelsesferd

Familietur


Blåveis


Blåskjellhjerte


Østers fra Oslofjorden

Pollenallergi kan også være vakkert

Levd liv under en østers


Nydelige skapninger


Med skibakken i bakgrunnen. Asker er ei allsidig bygd.


Håper DU har hatt ei fin påske, uansett hvor du har vært og hva du har gjort.