torsdag 27. august 2015

Bruk sommertia!

Hvert år på denne tiden tenker jeg de samme tankene: Hvorfor i all verden begynner folk å pakke seg inn i lange bukser, støvletter, tjukke jakker og alt i SVART med en gang sommerferien er over og skolen har begynt igjen? Hvor ble det av de lyse fargene? Hvor ble gult, rosa, hvitt, blått og grønt av? Det ER da ikke slutt på sommertid og sommerklær fordi om hverdagen er tilbake?

I dag var jeg den eneste i t-banevogna som var kledd i hvitt. Alle rundt meg var svartkledde. Jeg er glad i svart selv jeg altså, men jeg synes vinteren og mørketia i dette landet er lang nok. Hva er vitsen med å begynne sesongen før det er nødvendig?

Jeg ser på Instagram. Det rigges til med ulltepper og stearinlys. Den klassiske kosen som vi alle ser frem til og som er veldig høst og norsk og trivelig - den har begynt allerede. Noen har til og med begynt å snakke om juledekorasjoner!

Greit nok at vi ikke har hatt all verdens SOMMER i detta landet i år, men se på kalenderen da folkens. Det er ikke høst enda. Bladene er ikke gule engang. Det er fortsatt varmegrader om morgenen. Det er fortsatt mulighet for å bade. Det er lyst når vi går til jobb. Det er lyst når vi går hjem. Sola skinner når det ikke regner. Det går fortsatt an å sole seg og samle fregner. Ja det er lokale forskjeller, men likevel. Det er fortsatt bare august.

Jeg skal selvsagt ikke bestemme hva folk skal gjøre. Alle gjør som de selv vil. Det er bare en tanke jeg får hvert år. Vi maser om at sommeren er så kort, men så gjør vi alt vi kan for at den skal bli enda kortere?

Og så tenker jeg det at de sosiale medier-kanalene vi henger i har ganske stor makt. Vi mennesker gjør stort sett som alle andre. Vi blir påvirket av det vi ser og omgir oss med og vi liker enkle løsninger og andres ideer i en travel hverdag, og begynner alle å vise bilder av sennepsgult strikkagarn og store tekopper under ullpledd foran peisen allerede - da blir det sånn. Da begynner plutselig mørketia i september.

Vi har det så innmari travelt med alt!

Det er ikke lett å ikke bli påvirket av alle andre, men jeg skal prøve for alt det er verdt. Tiden går fort nok.

Bruk sommertia - humla surrer fortsatt.







xoxo,

onsdag 26. august 2015

Blomsterbarn

Om hverdagen er tilbake? Ohyeah. De fire ukene med sommerferie føles flere lysår unna, og jeg minner meg selv på at det faktisk IKKE er så lenge siden ved å stadig se gjennom bildene på Instagram og drømme meg tilbake.

Tilbake til bobil og annerledes opplevelser. Til Koster og Roffes pizza til frokost. Til utsikta på hytta. Til late dager i sarong og med hengepupper, bare tær, håret i en Lille My-topp og no makeup. Fritt liv. Ingenting som klemmer eller strammer.

Jeg liker å pynte meg altså. Alle vet jo det. Jeg elsker å ta på kjole og føle meg fin, men jeg liker enda bedre å kaste tvangstrøya som heter BH, gå uten sokker og sko, ha et rent ansikt uten noe sminke og bare være au naturell som det så fint heter. Ikke naken, for all del, det har jeg ikke noe behov for, men jeg liker å være helt enkel. Ikkeno stæsj. Det aller første jeg gjør når jeg kommer hjem fra jobb er å kvitte meg med alt jeg om morgenen brukte tid på å ta på.

Det er veldig mulig at det er fordi jeg er verdens største latmark at jeg liker så godt å være "fri". Tenk så fantastisk å ikke bruke tid på å tenke på hva man skal kle på seg! Ikke bruke tid på å bry seg om hva som matcher, hva som er riktig, hva man skal gjøre i løpet av dagen, hvordan man ser ut, hva som er korrekt.... Tenk så deilig å kunne slippe å bruke tid på slike overfladiske (men akk så nødvendige) oppgaver for å passe inn i samfunnet.

Det er også mulig at det er sånn fordi jeg har en indre hippie som elsker å komme ut. Hippien min har vært her siden barndommen. Den kom virkelig ut da jeg gikk på videregående, da i form av flagrende klær, store smykker med fredsmerker på, pasifistiske holdninger, nei til atomvåpen, nei til materialistisk grådighet og fred på jord. Tjue år for seint for Woodstock, men jeg tror det var like greit. Jeg var opptatt av krig og fred og sånn, og det er jeg enda - men nå er den indre følelsen viktigere enn det ytre.

I går ble jeg spurt om hvor jeg er om fem år.
Jeg hadde ikke noe perfekt svar.

Jeg er HER sa jeg. I nuet. Og jeg skal bli bedre og bedre akkurat her.

Mørketida kommer tidsnok og er mer enn lang nok.
Det er enda tid til å sprette rundt uten både det ene og det andre.

Med en liten blomst i håret og tanker om fred på jord.


Lykke: Å ligge lettere henslengt under et tre og lese bok.
Peace & love

xoxo

tirsdag 18. august 2015

Oppdal så klart

Hver sommer får jeg lyst til å flytte hjem til Oppdal. Jeg får for så vidt lyst til å flytte hjem hver vinter også, når jeg tenker meg om. Spesielt når sola skinner. Når det er fint vær er bøgda mi det aller vakreste stedet på jord.

Det er fortsatt hjemme, selv om det er 26 år siden jeg flyttet derfra. Jeg blir fortsatt nyforelska i Gjevilvassdalen og fjella hver gang jeg er der. Når himmelen der er blå, er den blåest i verden. (selvsagt subjektivt, jeg vet jo at himmelen er like deilig blå både her og der.) Den friske lufta gjør kroppen yr. De klare fargene gir meg lyst til å male. Stillheten gjør meg salig. Tilsammen gjør det meg på gråten.

Hvorfor ikke bare flytte hjem? Det er jo ikke så enkelt. Hadde det vært enkelt hadde vi kanskje bare gjort det. Ting skal passe inn i Livet. De perfekte jobbene skal finnes der. Det perfekte lille huset skal dukke opp på akkurat det stedet vi har lyst til å bo. Det er mye som skal klaffe.

Hadde vi vært 25 år kunne vi bare hoppet i det - alt løser seg jo til slutt, men når man har blitt en voksenperson er det et litt større steg å ta. (Jeg hater å innrømme akkurat det.) Dessuten gleder jeg meg fortsatt hver dag til å komme hjem til huset vi bor i her. Til å være sammen med vennene mine. Til hverdagene.

Jeg er ikke ferdig med Livet her jeg er nå.

Foreløpig tulleplan er å flytte når vi blir pensjonister.
Langsiktig drømming er viktig.

Don`t stop dreaming unless your dreams are stupid har jeg skrevet på en gul lapp som ligger på skrivebordet mitt.

Jeg har stor respekt for mine egne gule lapper.


Et kjøkkenvindu i Gjevilvassdalen

Typisk norsk sommer

Anne og Anna er bestevenninner

De varme sommernettene på fjellet

Å våkne tidlig, trekke inn ren luft og se ut på fjella

Norges vakreste seterdal: Gjevilvassdalen

"Plutsli' ligg flatbygda der, brætta ut sæ som blomstersola."

Gjevilvatnet og Rauøra. I love Norway.

Kunne du tenke deg å flytte tilbake til hjemstedet ditt?


XOXO,

tirsdag 11. august 2015

Stolt som ei høne!

Hvordan det gikk med sykkelrittet jeg var med på i helga? Det gikk STRÅLENDE!

Jeg trodde jeg skulle bruke 2 timer (fordi jeg ikke har peiling på hvor fort man sykler 2,5 mil) men jeg endte  faktisk opp med å bruke 1 time og 6 minutter!

De seks minuttene irriterer vettet av meg, for hadde jeg hatt klokke så hadde jeg jo sett hvor fort det egentlig gikk og da hadde jeg jo satt inn ræsergiret et eller annet sted i løypa. Men, jeg skal selvsagt være fornøyd med tiden - særlig ettersom det faktisk var en time kjappere enn jeg selv hadde estimert og psyket meg opp til.

Det er mer enn bra nok!

Jeg tror aldri jeg noen sinne har kjent en deiligere mestringsfølelse enn under dette rittet. Mens jeg satt der og tråkka og ikke ga meg i den aller lengste oppoverbakken fordi jeg så ryggen til dattera og barnebarnet til naboen og hadde tatt meg F på at jeg skulle slå dem, tenkte jeg som så at "Fyttikatta, du er jo faktisk veldig flink til dette! Du får det til! Hurra for deg!"

I det jeg sykla forbi dem ble jeg så stolt at jeg fikk gåsehud og tårer i øynene  - og da måtte jeg begynne å synge høyt for å avverge å bli blindet av tårene, for i mellomtiden hadde jeg begynt på nedoverbakken og da jeg så at jeg var oppe i 55 km/t og det kom en krapp sving der fremme og ansiktene på vaktene så litt bekymret på meg der jeg kom susende så tårene skvatt, syngende på "Bøgda mi" av Terje Tysland - slo det meg ikke engang at det ville gjøre innmari vondt om jeg velta på grusveien.

Jeg fikk bremset ned og avverget det hele med en bitteliten slædd. Jeg hoiet til karene, vinka til de som satt i veikanten, smilte pent og sa tusen takk da jeg fikk servert drikke i farta og glisa så alle tennene vistes da jeg så en fotograf sitte i veien.

Da jeg kom i mål og gikk av min blå sykkel, greide jeg ikke å stå fordi låra var gele. En veldig interessant og ny opplevelse.

Neste år skal jeg sykle 42 km! DA snakker vi gelelår da.

Jeg gleder meg allerede.



Sykkelselfie


Morten i fint driv ut fra start (og sluttiden 1.58 på 42 km - det er målet jeg skal slå neste år!)


Med denne heiagjengen langs veien var det ikke rart det gikk bra!

SÅÅ fornøyd! Jeg smila sikkert 25 km i ett strekk.  (Foto: SportPicture) 



Nå skal jeg kjøpe meg sykkelbukse. Jeg har funnet MIN sport. Jeg er faktisk ikke støl en gang.
Det må være et tegn.

Og det beste med hele dagen? Jeg kan fortsatt spise smør og majones.


Ta-ta!
Se opp for ei gulkledd frue langs veier og stier!

fredag 7. august 2015

Et matvraks paradis

Det er ikke ofte jeg blir stum av beundring og får tårer i øynene når jeg går inn i en butikk, men i sommer skjedde det. Det var ikke en interiørbutikk, det var ikke en luksusveskebutikk, ei heller en bokhandel. Det var rett og slett en mathall!

Oppdal har fått en fantastisk kulinarisk skattekiste med SMAK og BEHAG.

Når du kommer inn, blir du møtt med et "hei" eller et smil og et vink fra de som står bak disken. Det er matvarer fra Oppdal og omegn. Det er kjøtt fra en bonde på Driva. Det er egg fra frittgående Høne Pøne. Det er graut fra Sunndalen, flatbrød fra Frosta, nypotet fra Grøa, spekemat fra nærområdet, ost, saft, syltetøy - i det hele tatt: Det er en skattekiste fra ende til annen! Det er bare å sette av tid, den flyr fort når man skal lukte, teste smaksprøver og se på alt som er der.

Og ikke nok med det! De har deilig kaffe (og de spør hvordan du vil ha den!), de har fantastiske brød og bakervarer, fiskedisken er fresh og innbydende, man kan bestille spekk og kjøtt for å lage godsaka hjemme eller man kan bestille en halv lokal sau til jul, de har nydelige hjemmelaga pølser i forskjellige varianter, fiskekaker og kjøttkaker som en bare kan ta med seg ut på en gaffel og sitte å maule på mens man trekker inn frisk fjelluft. Eller spise inne ved et bord. Kort sagt, her er det så mye godt at jeg får vann i munnen bare av å tenke på det.

Det er rett og slett et lite vidunder av en butikk og det er SÅ fortjent med all skryt og omtaler de får! I tillegg til å yte god service og være oppmerksomme er de også flinke til å bruke Facebook og Instagram aktivt. Slikt blir jo jeg enda varmere om hjertet av, yrkesskada som jeg er, men seriøst altså: Hurra for å vise seg fram! Hurra for å gi bøgda mi noe nytt og annerledes! Hurra for å SE kunden!

Sist jeg var der kom det noen turister inn bak meg. Mannen i familien ble stående rett opp og ned med store øyne, før han tok med seg ei handlekurv, utbrøt: "Herregud! Jeg elsker det!" og løp inn i som en unge i en lekebutikk.

Akkurat som jeg gjorde selv.


Velkommen inn!

Kortreiste godsaker

Jeg gleder meg allerede til middag i morgen! 



Omtale i dagens D2.
(PS! Innlegget er absolutt IKKE sponset. Dette er ren og skjær indre glede som bare må ut.)


God helg!


torsdag 6. august 2015

Sykkelfantomet

I slutten av juni, da jeg var så høy på meg selv fordi jeg hadde gjennomført trening hver morgen hele måneden, premierte jeg meg selv med å melde meg på et landeveisritt i Oppdal. Sykkelenern. 25 km landeveisritt. No problem.

Siden den gang har jeg ikke fått opp pulsen en eneste gang. Jeg har ikke rørt joggeskoa. Aller minst har jeg rørt sykkelen min.

På lørdag stiller jeg til start. Fordi jeg ikke har skikkelig utstyr til noe som helst (det tenkte vel ikke jeg på da jeg meldte meg på..) har familie og venner satt seg i sving. Pappa stiller med nypussa sykkel. Mamma stiller med sykkelbukse for å passe på at ikke rompa mi blir sår. Kollega stiller med proteinshake og viktige salter. Konemor er mental trener, styrketrener og matpakkesmører.

Selv om jeg ser på påmeldingen min at det står ordet TRIM har jeg lest alle tips og triks for de som skal sykle langt og i konkurranseklassene. Jeg har lest om hvordan jeg må spise dagen før, når jeg må spise samme dag, hva jeg må ha med meg av niste, når jeg må spise nista. Sånn som det ser ut nå, kommer jeg til å måtte ha med meg en ryggsekk med proteinshake og energibarer, men da vil jeg jo miste fart pga luftmotstand så det går jo ikke.

I dag tidlig da jeg sto i dusjen kom jeg til å tenke på noe jeg har hørt om barbering og sykling. Heldigvis er alt i orden på leggene, men hva med låra og armene? Ikke det at jeg har noen skog på nevnte steder, men vil jeg miste noen sekunder med tid dersom jeg ikke fjerner alt?

Konkurranseinstinktet mitt er ganske (host) velutviklet. Jeg vet at barna til mange av de jeg kjenner kommer til å sykle fra meg. Jeg vet også at min venn Morten kommer til å legge inn alt han har på å sykle et fantastisk ritt, og det verste som kan skje er at han sykler 42 km på bedre tid enn jeg og mine 25.

Jeg har derfor inngått et veddemål om at hvis han slår meg skal jeg avstå fra smør og majones i et halvt år. Han har utfordret meg på det før og det holdt i to dager. For en smørbukk som meg vil det være helt forferdelig å tape. Jeg elsker smør! Majones kan jeg klare meg uten, men det vil si at hvis jeg må avstå fra det så må jeg også klare meg uten reker og leverpostei - og det er en umulig tanke.

Jeg kommer derfor til å legge inn alle kreftene mine på å sykle det kjappeste jeg kan, og på grunn av nevnte konkurranseinstinkt er det ikke godt å si hvordan det går. Det KAN gå veldig fort, og det kan gå til skogen. (bokstavelig talt.) Hjernen har trua på meg - jeg er spent på om resten av meg kommer til å henge med.

Det irriterer meg bittelitt at jeg ikke bare slo på stortromma med en gang og meldte meg på 42 km. Der er det tidtaking og premiering og litt mer stas. Men nå skal jeg ikke ta munnen for full. Først skal denna kroppen komme seg gjennom og så kan rompe og lår fortelle meg etterpå at det var riktig valg med den korteste løypa.

Sykle for smør!
Det er mitt motto på lørdag.

Wish me good luck. Jeg tror jeg trenger det.


Selvportrett. Heia Smør! 



Løypekart


onsdag 5. august 2015

Seiltur og skjærgårdsidyll

 Den andre uka i ferien vår var vi på bøljan blå. Turen gikk til Støtvig Hotell første natta, før vi dro til Strømstad og videre ut til Koster. Jeg har aldri vært på Koster før, så for meg var dette et nytt eventyr å oppleve. FOR et fantastisk sted! Gjett om jeg skal tilbake!

Det er faktisk så enkelt at man bare kan bare dra til Strømstad og ta båten ut. Tenk å ligge der og slange seg på svaberget, drikke kald hvitvin, spise på Hotel Eknäs eller Rökeriet eller en annen perle, sykle rundt og så bare ta båten tilbake når sola går ned? Og så har man vært i utlandet i tillegg? Ahh, de enkle ting. Takk og pris for dem.

Jeg hadde faktisk ikke vært i Strømstad tidligere heller. Det vil si, jeg har selvsagt vært på systembolaget en gang I tiden - ca i 2008, og trodde at DET var Strømstad. Jeg hadde aldri vært inne i byen og nede i havna. Jeg skal tilbake dit også, jeg. Gode restauranter, hyggelige folk og fin arkitektur. I love Sweden!

Jeg har selvsagt gått amok med knipsefingeren i hele sommer, og deler herved en liten kavalkade. Følger du meg på Instagram har du nok allerede sett litt fra alle turene jeg har vært på i sommer, men noen av bildene er nye. Speilreflekskamera ble flittig brukt og gir de beste bildene, enten jeg vil innrømme det eller ei. Vil du følge meg på Insta kan du søke opp fruaperez. Velkommen skal du være.

En fin dag ønskes! :)



Velkommen til Koster!


Skjærgårdsidyll

Blå himmel

Seilesjølfi


Koster

Solnedgang på brygga

Tett i tett i tett


mandag 3. august 2015

Bobilferie

Har du noen gang vurdert å leie bobil? Ikke vurder lenger, bare gjør det! For en fantastisk måte å feriere på. Det var så moro å kjøre rundt, ligge på campingplasser, fricampe der det dukket opp en spennende avkjørsel og å se landet vårt på en ny måte.

Vi kjørte sørover, det var der det var meldt finest vær. Den første natta lå vi over på Sørlandets Feriesenter ved Risør før vi dagen etter kjørte til Lindesnes Fyr og parkerte blant andre bobiler på parkeringsplassen der. Det pøsregnet og vi hadde ikke strøm, men takket være en kjempesnill gutt på informasjonssenteret fikk jeg lånt en kontakt og laget aioli til middagen. (Veldig viktig må vite) Vi ble med på historisk nattevandring inne i fyrtårnet og var strålende fornøyd da vi dro derfra dagen etter.

Vi susa videre sørover, var innom Lyngdal, Farsund, Lista fyr,ei laksetrapp i Kvåsfossen og parkerte til slutt på en liten avkjørsel ved Åptafjorden. Vi gikk på oppdagelsesferd til Åpta Misjonssenter, vi bada i iskald fjord og vi funderte over hvor mange bedehus det egentlig er langs veien. Dagen etter kjørte vi til Evje og Odden Camping hvor vi bada i elva, grilla og tok livet med ro et par dager. Ferden gikk så videre over Hovden til Rauland, hvor vi campet ved Møsvatn, ble spist opp av knott og dro videre i en fart dagen etter. Siste stopp var Vemork og en ny historisk vandring.

For et fantastisk land vi bor i! Så mye det er å se og oppleve, rett rundt neste sving! Til og med været var på vår side. Det regnet litt nå og da, men aldri mer enn at vi kunne være ute uansett.

Og så bra å ha med seg hytta si over alt, slå seg ned der det passer (og er lov) og bare ha alt med seg hele tiden. Dusj, kaffetrakter, kjøleskap og seng. Trenger ikke mye mer enn det.

Jeg har fått tilfredsstilt min indre hippie skikkelig.
Dette vil jeg gjøre flere ganger.

(Hvordan det gikk med bobilkroppen og overvekta? Ironisk nok gikk jeg ned to kilo på denne turen....)


Her kommer en bildekavalkade.



Lindesnes fyr og nattevandring 




Stavsø




Campingliv i Evje

Vemork, Rjukan





fredag 3. juli 2015

Sommerferie!

Jeg hadde satt vekkerklokka på 0545 i dag. Jeg hadde tenkt meg ut på en joggetur og et morgenbad, men jeg greide faktisk ikke stå opp. Jeg visste at jeg ikke MÅTTE og da var all vilje borte.

Da jeg plutselig husket at i dag er siste dag på jobb før en hel MÅNED med ferie, da spratt jeg ut av senga. Tenk så deilig! Jeg blir helt euforisk bare ved tanken. Jeg kledde meg i drillpikeskjørtet mitt og svinsa ut i verden. Til og med bussturen inn til Oslo var ålreit.

Ei uke med bobil, sannsynligvis til Sogn men været bestemmer. Ei uke på seilbåt langs svenskekysten. Ei uke på Møre, inkludert Oppdal og bryllup, noen dager på Stokkøya, noen dager hjemme.

Det er så luksus at jeg blir helt misunnelig på meg selv.

GOD SOMMER!

Herved logges det av litt her og der. Nyt dagene, det skal jeg gjøre! :)


Det er viktig å øve seg på campinglivet. 


tirsdag 30. juni 2015

Mestringsfølelsen!

Tro det eller ei altså, men jeg gjennomførte det selvpålagte terrorprosjektet mitt!

Hver arbeidsdag i juni har jeg stått opp i sekstia, jogga 3,3 km eller sykla 5, opp monsterbakker, ned i gjørmehull, over stokk og staur, i skog og mark, langs vei og over jorder. Jeg har banna og sverta, jeg har nesten grått av sinne og frustrasjon over egne påfunn, jeg har spurta, jeg har gått, jeg har lagt meg ned (-for å ta bilder selvsagt, det har vært eneste lovlige grunn til å stoppe. Kreative øyeblikk kommer alltid aller først. Host.)

Jeg har tatt morgenbad, jeg har jogga på stier jeg aldri før har sett, jeg har jogga feil vei, jeg har jogga en ny vei, jeg har hatt angst for at sykkeldekkene skal sprekke fordi de er så morkne, jeg har spurta med sykkel med skeivt styre og kun en brems, jeg har brukt hjelm (pga tidligere nevnte morkne dekk og manglende bremser) selv om jeg synes den er det styggeste som finnes. Jeg har vrikka foten og nekta å gi meg, jeg har dokumentert på Snap hver morgen og dermed også forpliktet meg til å fortsette fordi jeg får helt fnatt av å tenke på at noen skal si "hvorfor har du ikke trent i dag" - og jeg vet jeg ikke har noen annen unnskyldning enn latskap.

Om jeg skal gi meg nå? Nei jeg skal ikke det. Jeg skal ikke presse meg opp kl seks HVER morgen, men jeg skal gjøre det av og til. Det er en fantastisk følelse å være helt alene i skogen så tidlig på dagen. Og det er en fantastisk følelse å faktisk kjenne at hjertet mitt elsker meg for at jeg gjør dette.

Om jeg gikk ned de kiloene som jeg var redd skulle bli vippepunktet i forhold til overvekt på bobilen? Nei. Men det gjør ikke noe. Jeg har blitt litt fastere i fisken. Og jeg føler meg mye bedre. Rettere i ryggen har jeg også blitt. Litt stoltere på egne vegne. Det betyr mer enn noen kilo for mye.

Jeg digger å ha prosjekter. Jeg hater det når jeg er midt i det, men i det store og det hele liker jeg det. Det gir livet en liten ekstra gnist, enten det er å bruke rød neglelakk i de mørkeste månedene, ha innkjøpsstopp ett år (gjennomført!) aldri være kledd i kun svart men ha på ett eller annet med farge for å lyse opp litt, ikke spise sukker (ikke gjennomført, men skal testes ut igjen) spise minst en frukt hver dag, eller parere negative kommentarer med positive (veldig irriterende for mottaker og gjennomført opptil flere ganger).

Mitt neste prosjekt? Jeg skal sykle Enern på Oppdal i august. Etter denne måneden har jeg bevist at staheten min kan strekkes langt. Selvfølgelig skal jeg greie et mosjonsritt på 25 kilometer, noe annet ville skuffe meg skikkelig.

Pleier du å ha prosjekter? Del gjerne med meg, kanskje jeg får noe helt annerledes å strekke meg mot?


Naboen stoppa meg i dag tidlig. Ikke akkurat mitt mest flatterende øyeblikk, men hvem bryr seg egentlig?


En energisk og deilig dag ønskes deg! :)

xoxo