fredag 3. juli 2015

Sommerferie!

Jeg hadde satt vekkerklokka på 0545 i dag. Jeg hadde tenkt meg ut på en joggetur og et morgenbad, men jeg greide faktisk ikke stå opp. Jeg visste at jeg ikke MÅTTE og da var all vilje borte.

Da jeg plutselig husket at i dag er siste dag på jobb før en hel MÅNED med ferie, da spratt jeg ut av senga. Tenk så deilig! Jeg blir helt euforisk bare ved tanken. Jeg kledde meg i drillpikeskjørtet mitt og svinsa ut i verden. Til og med bussturen inn til Oslo var ålreit.

Ei uke med bobil, sannsynligvis til Sogn men været bestemmer. Ei uke på seilbåt langs svenskekysten. Ei uke på Møre, inkludert Oppdal og bryllup, noen dager på Stokkøya, noen dager hjemme.

Det er så luksus at jeg blir helt misunnelig på meg selv.

GOD SOMMER!

Herved logges det av litt her og der. Nyt dagene, det skal jeg gjøre! :)


Det er viktig å øve seg på campinglivet. 


tirsdag 30. juni 2015

Mestringsfølelsen!

Tro det eller ei altså, men jeg gjennomførte det selvpålagte terrorprosjektet mitt!

Hver arbeidsdag i juni har jeg stått opp i sekstia, jogga 3,3 km eller sykla 5, opp monsterbakker, ned i gjørmehull, over stokk og staur, i skog og mark, langs vei og over jorder. Jeg har banna og sverta, jeg har nesten grått av sinne og frustrasjon over egne påfunn, jeg har spurta, jeg har gått, jeg har lagt meg ned (-for å ta bilder selvsagt, det har vært eneste lovlige grunn til å stoppe. Kreative øyeblikk kommer alltid aller først. Host.)

Jeg har tatt morgenbad, jeg har jogga på stier jeg aldri før har sett, jeg har jogga feil vei, jeg har jogga en ny vei, jeg har hatt angst for at sykkeldekkene skal sprekke fordi de er så morkne, jeg har spurta med sykkel med skeivt styre og kun en brems, jeg har brukt hjelm (pga tidligere nevnte morkne dekk og manglende bremser) selv om jeg synes den er det styggeste som finnes. Jeg har vrikka foten og nekta å gi meg, jeg har dokumentert på Snap hver morgen og dermed også forpliktet meg til å fortsette fordi jeg får helt fnatt av å tenke på at noen skal si "hvorfor har du ikke trent i dag" - og jeg vet jeg ikke har noen annen unnskyldning enn latskap.

Om jeg skal gi meg nå? Nei jeg skal ikke det. Jeg skal ikke presse meg opp kl seks HVER morgen, men jeg skal gjøre det av og til. Det er en fantastisk følelse å være helt alene i skogen så tidlig på dagen. Og det er en fantastisk følelse å faktisk kjenne at hjertet mitt elsker meg for at jeg gjør dette.

Om jeg gikk ned de kiloene som jeg var redd skulle bli vippepunktet i forhold til overvekt på bobilen? Nei. Men det gjør ikke noe. Jeg har blitt litt fastere i fisken. Og jeg føler meg mye bedre. Rettere i ryggen har jeg også blitt. Litt stoltere på egne vegne. Det betyr mer enn noen kilo for mye.

Jeg digger å ha prosjekter. Jeg hater det når jeg er midt i det, men i det store og det hele liker jeg det. Det gir livet en liten ekstra gnist, enten det er å bruke rød neglelakk i de mørkeste månedene, ha innkjøpsstopp ett år (gjennomført!) aldri være kledd i kun svart men ha på ett eller annet med farge for å lyse opp litt, ikke spise sukker (ikke gjennomført, men skal testes ut igjen) spise minst en frukt hver dag, eller parere negative kommentarer med positive (veldig irriterende for mottaker og gjennomført opptil flere ganger).

Mitt neste prosjekt? Jeg skal sykle Enern på Oppdal i august. Etter denne måneden har jeg bevist at staheten min kan strekkes langt. Selvfølgelig skal jeg greie et mosjonsritt på 25 kilometer, noe annet ville skuffe meg skikkelig.

Pleier du å ha prosjekter? Del gjerne med meg, kanskje jeg får noe helt annerledes å strekke meg mot?


Naboen stoppa meg i dag tidlig. Ikke akkurat mitt mest flatterende øyeblikk, men hvem bryr seg egentlig?


En energisk og deilig dag ønskes deg! :)

xoxo

mandag 29. juni 2015

Nedtelling

Neste mandag på denne tiden står vi og tripper og venter på å få hente bobilen vi har leid. Vi har forhåpentligvis blitt enig om hvor vi skal og alt er klart for avgang. Ei uke i norsk natur, det skal bli moro å se hvor vi ender opp til slutt! (Så lenge jeg får bade er det egentlig ett fett.)

Vi kom over disse reglene for noen uker siden og jeg har skrevet dem bak øret.



Har du vært på bobilferie og har noen tips og triks?

Del dem veldig gjerne med meg! :)

xoxo

onsdag 24. juni 2015

Ny giv!

Ettersom det har gått opp for meg at jeg ikke kommer til å nå målet om å gå ned overvekten før vi reiser på bobilferie, har jeg bestemt meg for å fokusere på å nå målet om trening hver morgen i juni istedet. I dag brøt jeg meg ut av senga, og mens jeg sto og streva med skoa og forbannet dette påfunnet, husket jeg plutselig at jeg har en sykkel. Greit nok så har den bare en brems, den trenger luft i dekka, styret er skeivt og setet er vondt - men den funker.

Jeg fant den stygge sykkelhjelmen, proklamerte "brains before beauty", kasta meg på gampen og sykla 6,5 kilometer så fort jeg kunne. Det var strålende morgensolskinn, jeg skremte fugler og kjørte over brunsnegler så gørra skvatt, jeg tråkka opp alle bakker - også monsterbakken, og kjente at jeg har muskler jeg ikke har brukt på lenge. Jeg sykla til og med en ekstra liten runde bare fordi det var så deilig at noe gikk fort og effektivt fremover.

Herved er sykkelen innstilt som verktøy nr ett for å nå målet!

Jeg er fortsatt like enkel å motivere ser jeg.
Takk og pris for det.

Fire arbeidsdager igjen av juni. Fire dager igjen med vekkerklokke kvart på seks.
Etter dagens økt har jeg ikke lyst til å slutte med dette, men nå skal jeg vokte mine ord.

Uansett hver dag eller ikke: Jeg håper en ny vane er født.

Sykkeltur på private områder før folk våkna. Litt rebelsk er det lov til å være på morrakvisten. 


XOXO

tirsdag 23. juni 2015

Motivasjonsfaktor

Det er faktisk ganske fantastisk, men jeg må skrive EN blogg til om treninga. Jeg holder nemlig enda på! Jeg hadde trodd jeg skulle gi meg. Seriøst. Jeg hadde det. For lenge siden. At jeg fortsatt holder på er rent trass. (- og ettersom jeg har postet om dette på Facebook og Instagram og Snap hver dag, vet jeg at om jeg ikke gjør det så må jeg stå til rette for noen og da har jeg INGEN unnskyldning for å ha sluntra unna. Så da må jeg bare gjøre det. Akkurat nå forbanner jeg sosiale medier også. Men det går over.)

Jeg sliter som bare det med motivasjonen, og den eneste grunnen til at jeg kom meg opp og ut i dag, var at jeg skulle bade.

Når man tenker på at badetemperaturene sikkert ligger et sted rundt 15 varmegrader, forstår dere sikkert hvor forferdelig jeg synes det er å måtte jogge 3 km hver morgen. Å bade i så kaldt vann burde være verre. Men det er det ikke.

Det er rett og slett gulrota mi.

Jeg er ikke storforlangende, det skal jeg i alle fall ha. (Og i tillegg er jeg allergisk mot gulrot.)

Det er FEM arbeidsdager igjen av juni. Dette fikser jeg.

Heia, heia!


Alltid på jakt etter en ny badeplass. Jeg fant en denne gangen også. 

XOXO


onsdag 17. juni 2015

Oppdatering på bobilkroppen

I 17 dager har kampen om bobilkroppen pågått. 17 dager minus helgene. I helgene har jeg brutt ned alt jeg har trent opp. Skal jeg ha en slik treningsperiode igjen, skal jeg ikke legge det i juni når alle sommerfester og morsomheter også skjer. Smugrøyk og champagne er en dårlig kombinasjon med intensiv trening.

Når rett skal være rett så har jeg da i 13 dager stått opp klokka seks på morran, og jeg synes fortsatt ikke at det er så veldig moro. Det vil si, når sola skinner er alt mye lettere og bedre og jeg hopper nesten ut av senga fordi jeg vet jeg skal inn i skogen, helt alene i en grønn verden, ingen andre enn Børre og jeg er der, fuglekvitter, helt ny og fersk dag, ubrukt og klar, fisk som spretter i fjorden, måker som skriker, duer som kurrer. Rett og slett ren livet på landet-idyll!

Når det er overskyet derimot, da sliter jeg. Som i dag. Jeg måtte tvinge frem all mental styrke jeg hadde liggende da klokka ringte halv seks. Det føltes fullstendig idiotisk og helt uten mål og mening å måtte stå opp for å løpe i skogen. Men jeg gjorde det!

Jeg vekket Børre, pussa tenna, tok håret i en strikk, pressa på meg den helvetes grusomme tightsen fra 2XU som føles som et pølseskinn og som dytter alt av overflødig hud og flesk oppover. Blir jeg skada i skogen med den på, er det det første jeg skal prøve å ta av meg før ambulansefolka kommer. Det er bedre å se meg som jeg er enn oppklemt og innklemt på den måten der. At folk går frivillig rundt i den der (og PYNTER seg? Med den og designerveske?) er utenfor min fatteevne.

Nu vel.

Om jeg har gått ned noe mer? Føles ikke sånn. Ser egentlig ikke sånn ut på badevekta heller. Kanskje fortsatt bare 1,5 kilo. Men jeg føler meg litt strammere. Om jeg har mer energi? JA! Jeg trenger ikke sove litt etter middag lenger. Om det tar under en time før rødfargen er borte fra ansiktet mitt! JA! Om jeg føler meg bedre? JA! Jeg føler meg skikkelig tøff og flink og viljesterk - og det er en følelse jeg ikke har hatt på lenge. Jeg vet ikke om jeg har hatt den på denne måten i det hele tatt før.

Jeg vet jeg er et stabeist, men jeg er til tider ganske sta på feil områder. Nå har jeg endelig greid å være sta på noe som faktisk betyr noe for meg selv, både mentalt og fysisk,

DET får være seieren i dette.
Ikke om jeg har gått ned noen kilo eller ikke. Det som sitter i hodet er mer verd enn det ytre, når alt kommer til alt.

Sa hun og trøsta seg selv.


No makeup og dugg på brillene. Litt av monsterbakken i bakgrunnen. 


XOXO,

tirsdag 16. juni 2015

Fred på jord og snille mennesker

Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor rare og gærne meninger folk har. Jeg slutter visst aldri å skrive om det heller. Det er tydeligvis noe jeg er meget engasjert i.

Nå tror jeg selvsagt at mine egne meninger er helt ålreite - og det er ikke bare fordi jeg har dem selv, det er fordi mange jeg liker og respekterer også har dem. Det er kanskje til og med sånn at noen av mine tanker ikke er mine engang, de er bare adoptert fra noen jeg liker og synes sier fornuftige ting. Når jeg begynner å tenke på hvilke meninger jeg har som kommer fra meg selv, blir jeg faktisk litt usikker. Har jeg en oppfatning som garantert kommer fra meg selv, uten påvirkning fra noen? Det er neimen ikke lett å vite.

Det jeg vet, er at jeg misliker at trangsyntheten skinner gjennom andres meninger.
Trangsynte tanker som jeg av og til mistenker er som de er fordi det er enklest sånn.

Enkle sjeler, enkle meninger.

Det er enklere å snakke dritt om interiørbloggeres fine bilder av huset sitt enn å rydde eller pusse opp hjemme hos seg selv - eventuelt lære seg å ta fine bilder selv om det er litt rot rundt i hjørnene. Det er enklere å hate de som legger ut status og bilder som gjelder trening, enn å begynne å trene selv. Det er enklere å spy av ei med trutmunn, enn å se seg selv i speilet og smile litt. Det er mye enklere å synes alle rikinger er noen drittsekker enn å begynne å spare selv.

Det er enklere å feie for andres dør.

Det er også det enkleste i hele verden å engasjere seg i slikt som egentlig ikke betyr noe, sett i den store sammenhengen (bare se på meg, jeg skriver om det - en gang til.) men jeg blir så opprørt av at folk ikke bare kan være SNILLE mot hverandre! (Peace & love, lissom. Joda.) 

Det hele bunner ut i noe alle kjenner til: uvitenhet og misunnelse. Det hisser oss opp fordi det pirrer en dårlig samvittighet. I stedet for å gå i oss selv, projiserer vi det vi ikke er fornøyd med over på andre. Hvem vil vel ikke innerst inne ha et rent hus, tid og lyst til å trene, et pent utseende og nok penger?

Jeg sier ikke at det betyr at rent hus og et fint speilbilde automatisk betyr at man er et bra menneske som er lykkelig og fornøyd med hverdagen. Absolutt ikke. Lykken og tilfredsheten må du finne selv, og hvis du er glad og fornøyd med å ha overbevisninger som verken er spesielt empatiske eller sympatiske når man sammenligner med hva som er gjengs for menneskeheten -  ja da har jeg bomma kraftig. Da beklager jeg. Vær du lykkelig. Vær dere lykkelige sammen.

Forrige uke var jeg på et kurs i konflikthåndtering.
Det som satte seg aller best fra det kurset, er følgende: «Jo mer selvinnsikt man har, jo mindre fordommer har man.»

Jeg har mange fordommer. Jeg har blant annet fordommer mot de som har meninger som ikke er som mine, og derfor jobber jeg med selvinnsikten. Jeg vil nemlig ikke ha fordommer. Jeg vil være fri. Jeg orker ikke skrive flere innlegg om at folk må oppføre seg.

«Gå i deg sjæl!» lærte jeg også på kurset.

Det er flere enn meg som burde gjøre det.
Herved er stafettpinnen videresendt.





mandag 15. juni 2015

Brura som ble lura

I juli skal lillebror gifte seg og i helga ble min kommende svigersøster drukket ut. Vi kidnappet bruden og fraktet henne til ei fantastisk hytte vi hadde leid på Kvitfjell, fylte opp med hennes venner og familie fra nord til sør, god mat og vin og god musikk og var sammen fra fredag til søndag. 

Lørdag dro vi til Hunderfossen og kjørte bob. For en galskap! Over 100km/t og et trykk på nesten 3,5G ned en bane som tok over ett minutt å komme gjennom – en god måte å sjekke at man lever, for å si det sånn. Den kommende bruden gråt en skvett da hun forsto hva hun skulle, men tøffa seg opp og gjennomførte med glans. 

Værgudene var på vår side hele helga, bruden ble passet på og tatt godt vare på av alle sammen og til slutt var vi så vant til den vakre skidressen fra 90-tallet at det nesten var trist da hun tok den av. 

Som underholdning for bruden hadde vi noe så enkelt som en shotpistol og ei flaske med Fisk. Resultatet kan du se her; Helt uredigert og fullstendig latterkrampe.  

Udrikkingslag blir alltid bedre enn forventet. Folk er fine og livet er herlig. 


Glimt fra helga

fredag 12. juni 2015

Sommerfest

I går hadde avdelingen min sommerfest.

Det var den første dagen uten tynnstrømpebukse på jobb (og vi skriver midten av JUNI, det er tett på krise), det var sol helt til sola gikk ned, det var pynta folk, bare tær på grønt gress, langbord, reker og hvitvin, glade mennesker og et fantastisk hus i en fantastisk hage hos et fantastisk vertskap.

En kveld verd å minnes og en kveld å bruke som indre påfyll når temperaturene faller og regnet kommer igjen. 

Takk for at jeg får være en del av dette. 






tirsdag 9. juni 2015

Tullebestemor

For litt siden fikk søstra til Børre seks små valper. Seks små nøster, fem black & tan og ei lita rubyjente. Søte, fine Bølla er så flink og omsorgsfull mor til disse små tassene, og oppdretter Eva på Liljeskogen er lykkelig og glad for familieforøkelsen.

Ettersom Bølla er søstra til Børre og dersom dette hadde vært i menneskeverden, hadde jeg nå blitt bestemor. Jeg har alltid har hatt lyst til å bli bestemor! Jeg benytter herved sjansen og bare blir det.

Jeg har blitt bestemor!

For en fantastisk følelse. Tenke seg til. Treogførr og bestemor. Endelig fikk jeg unnskyldningen jeg trenger for å fortsatt bruke mamelukker når det er kaldt på rompa, klage over sniktrekken, for å putte snytefilla under genserermet - og for å skjemme bort små tobente og firebente.

Jeg er for øvrig glad for at Liljeskogen er så langt unna. Hadde jeg møtt disse små nurkene hadde jeg sagt som a Marte Svennerud: "Itte no knussel! Je tek dem alle seks!" og nektet å dra derfra uten å få dem med meg. Det hadde jo blitt veldig trist for de som er så heldige å skulle bli eier av en av disse små krabatene. Og det hadde blitt veldig trangt i det lille huset vårt.

Jeg får nøye meg med å være bestemor på avstand. Det kjennes godt det også.


Bølla og hennes seks små



Børre (- godt på plass i buret, sånn at vi ikke glemmer å ta ham med) 


Xoxo,