torsdag 24. april 2014

Askelien pipshow

For en liten stund siden fikk jeg ei fuglekasse av onkelen min. Fin og hjemmelaga. Jeg fikk konemor til å hjelpe meg med å henge den opp på boden slik at jeg kan sitte i soveromsvinduskarmen å se på livet. Lite ante jeg at det skulle bli SÅ mye liv. Og ansvar. Og spørsmål. Og bekymringer.

For det første så ble jo hybelen veldig attraktiv med en gang. Et blåmeispar kom flyvende og likte den veldig godt. De begynte innflyttingen, men så kom et gråspurvpar og også ville bo der. Da begynte krisa. Det var slåsskamp og kjefting og fjæra fløy til alle kanter bak huset. Jeg heia på blåmeisa (den var søtest) men gråspurven vant og jeg var sur et par dager. Helt til kona sa at gråspurven faktisk hadde vært der først og at jeg ikke hadde fått det med meg. Da resignerte jeg. Det bor nå et gråspurvpar der og de synger vakkert for meg fra tidlig, tiiiidlig morgen.

Det at det ble slåsskamp om huset satte igang det første spørsmålet: Hvordan i huleste vet fuglene at de kan bo der? Vet de bare at det er et hus? Jeg skjønner at gammelspurvene vet hva det er, de har jo erfaring og slikt, men hva med fjorårets kull? De kan da umulig huske at det var en sånn ting de vokste opp i?

Så kom det andre spørsmålet: Henger hybelen på riktig sted? Jeg leste nemlig en artikkel om akkurat dette med fulgekasser og der sto det at den (selvsagt!) ikke måtte henge i direkte sollys, da det kunne føre til kokte spurveegg. Dette skulle jeg aldri ha lest. Det var frem med kompass, timevis med bekymring, vurdering av sola og når den er hvor, og foreløpig konklusjon er at det virker som om det kan gå bra.

Så har vi spørsmål nummer tre: Fuglekassa henger på veggen til boden. Jeg har mye rart i boden. (Nei, ikke mikrobølgeovnen, den har jeg kasta.) Men mye annet rart. Og ting jeg bruker ofte. Hageredskaper. Verktøy. Fiskestang. Badeball. Sko. Jakker. Vesker. I det hele tatt, alt som ikke får plass inne i en 59 kvadratmeter stor enebolig havner i boden. Når jeg skal inn i boden nå, er jeg en halvmeter unna fuglekassa. HVA om jeg forstyrrer? Hva om ungene dør fordi jeg skremmer bort foreldrene? Hva om jeg ikke tenker meg om og smeller med døra slik at eggene knekker? Eller enda verre: gir ungene hjernerystelse!

Dette fører meg over til spørsmål nummer fire: Det skal graves bak huset og det blir dunder og brak og maskiner og mennesker. Etter at jeg har lest meg opp på ruging og slikt, estimerer jeg at dette vil skje midt i den kritiske perioden! Dette fører selvsagt til enda en bekymring for egg og fugl og fremtid og jeg lurer på om det går an å flytte ei fuglekasse etter at den er "påbegynt"? I såfall må jeg antagelig gjøre det NÅ. FØR eggene legges. Men så var det dette med hvor den skal henge da...

Jeg har nemlig også et gråspurvpar boende oppe i mønet over soveromsvinduet, og det er jo veldig trist å måtte ødelegge det fine fuglenabolaget med å flytte hybelen et annet sted. De sitter jo og snakker sammen hele dagen. Diskuterer sikkert. "Hvor langt på vei er kjerringa di da?" "Er dere ferdig med reiret, eller?" "Jeg så noen deilige hundehårdotter liggende under terrassen, de er myke å bruke i reiret." "Hvor mange egg tror du dere får i år?" Jeg tror jeg har fire egg inni meg, se på meg da, jeg er jo SÅ tjukk!" Ting som dette. Viktig spurveprat.



video


I tillegg til alt dette så er jeg selvsagt også bekymret for lus og andre uhumskheter disse fine fjærkledde følger med seg. Og jeg er bekymret for om katta til naboen kan komme seg opp til fuglehuset. Hadde jeg visst at det var så mye ansvar med en liten hybel hadde jeg jaggu meg tenkt meg to ganger om.

Og som om ikke alt dette er nok, ble jeg her om dagen vitne til obskøn spurveoppførsel. Mens jeg satt i vinduskarmen og toet mine hender og bekymret meg grønn på grunn av slåsskampen som nettopp hadde funnet sted, fant gråspurven det for godt å ha seg  - rett foran øynene mine!


NB! Sterke scener!


Askelien pipshow er herved offisielt åpnet.
Regn med at det kommer oppdateringer.


onsdag 23. april 2014

En smilemerkedag!

Jeg liker å hilse på folk. Spesielt folk jeg ser hver dag. Folk jeg møter på bussholdeplassen, i butikken, på tur, i farta. Stort sett alle jeg har sett mer enn to, tre ganger får jeg lyst til å si hei til. Eller smile.

I sju år har jeg hver arbeidsdag stått på bussholdeplassen. Mange av de samme folka har stått der sammen med meg. De fleste smiler jeg til, noen har jeg gitt opp å få et livstegn fra og noen gir jeg F i. Dårlig karma. Av en eller annen grunn er det en som står der som jeg har tatt meg faen på at SKAL smile til meg en gang før jeg tar mitt siste pust. Og vet du hva? I dag skjedde det!

Jeg sto intetanende og ventet på bussen da han kom. Jeg så på ham, skulle til å smile og så tror du ikke jaggu meg at HAN smilte først! Jeg så til og med leppene forme seg til et lite "hei!" og jeg ble så tatt på senga at jeg nesten ble litt sjenert. Jeg heismilte tilbake og snudde hodet forfjamset bort (fortsatt smilende) og jeg tror muligens at jeg så ut som om jeg hadde falt ned fra en halv ost.

Tenke seg til. After all these years.

Jeg skal ha for lang og tro tjeneste i smilets tjeneste og jeg skal ha for at jeg er en forbanna stabukk.
Jeg fikk det i alle fall som jeg ville til slutt!


Huskelapp i filofaxen. 


Ha en fin dag!

tirsdag 22. april 2014

Jeg velger meg april

Det er vel bare ett ord som passer perfekt til denne påska, og det er ordet FANTASTISK!

Nydelig vær, nydelig mat, nydelige folk og nydelig tid. Påska burde jaggu meg være i april hvert år. La gå at det ikke var særlig mye snø i bakkene på Oppdal, men jeg var uansett ferdig med skisesongen. (Som i år for så vidt aldri begynte, men det snakker vi ikke så høyt om.) Fjellsola tok like godt og terrassen var helt perfekt.

Grilling både av pølser og vinterblek hud, bursdagsmarengs i overdoser, deilige lammemiddager, vårrengjøring og ansiktsbehandling i salong, flotte bursdagsgaver, påskekrim, påskenøtter, påskequiz og påskeegg. Ingen kø på vei hjem til Asker igjen, grønt gress som snart må slås, japansk kirsebærtre og blodrips i full blomst, barføtt frokost i hagen, joggetur langs sjøen, vennetreff på kaikanten, soloppgang, solnedgang, sol, sol, SOL!


At jeg i hele påska har hatt hodepine, migrene og noe som minner mistenkelig om magekatarr og en gastroskopi i nærmeste fremtid, det snakker vi ikke om. At jeg på grunn at dette ikke har fått vært på afterski eller fest, ikke fått drukket noe vin og kaffe eller spist godteri eller tatt meg en eneste pris med snus, det gidder vi heller ikke snakke om. 

Her fokuseres det på alt det andre og alt det andre har vært helt fabelaktig. 

Jeg håper du også sitter igjen med ei god påske og energigivende påfyll. Jeg har i alle fall tenkt å bruke all sola jeg har spart opp til å skinne meg gjennom hverdagene! 


Smask og klem,

tirsdag 15. april 2014

Straks toogførtis!

I morgen blir jeg 42 år!

Jeg elsker bursdagen min. Det er den beste dagen i hele verden. At den gjerne ender med migrene fordi jeg har vært helt på tuppa hele dagen, er uinteressant nå. Hovedsaken er at det er BURSDAG. Gaver, kake, klemmer og oppmerksomhet. Tårer, snørr og snytefiller. Det er nesten som en miniversjon av det helt fantastiske utdrikkingslaget jeg hadde, bare at det er en gang i året istedet for en gang i livet. Jeg elsker at dagen er fylt av positivitet og kjærlighet. At alle rundt meg vil meg vel. At de er der for meg. At alle er så glad i MEG.

Det er en NYDELIG følelse. Det er også en nydelig følelse at jeg faktisk er så heldig at jeg BLIR toogførtis. Ikke alle blir det, og det gjør meg bittelitt sentimental. Bittelitt melankolsk.

Nå er det muligens sånn at ikke alle har det på denne måten,  men det er nå engang min dag og hvis jeg vil rosarosemale den herfra til månen og tilbake så gjør jeg det. Det er også en av de deilige tingene med bursdag: Jeg gjør akkurat hva jeg vil. Alt blir parert med "Jammen, jeg har jo bursdag!" Er du en av de jeg mener burde huske dagen men ikke gjør det, får du en påminnelse på SMS. Vil jeg ha marengs til middag så får jeg det. Vil jeg gå i rosa tyllskjørt og tiara hele dagen, gjør jeg det.

Mon tro om jeg egentlig blir 4,2 år og ikke 42? Det kan unektelig se litt sånn ut.
Men det er grei det også. Alt er greit.

(Og for ordens skyld; Jeg overdriver bittelitt. Bittelitt. Jeg gjør alltid det.)


Dagens usminkede tiara. 41 år, 364 dager og 5 timer. Eller noe sånt. Matematikk var ikke hennes beste felt. 


Siste dag før påskeferie, siste dose kjedelig havregrøt til frokost på noen dager og siste dag som enogførtis. Litt kleint å flashe et bilde av meg selv kanskje, men det var dette med at det er min dag, og jeg vil gjerne huske hvordan jeg så ut akkurat her og nå. (Jeg ser at jeg for eksempel burde børstet øyebrynene. Men jeg grer meg jo ikke, så at jeg plutselig skulle bli opptatt av å børste øyebrynene ville jo være et mirakel..)


Ha en alldeles fabelaktig GOD PÅSKE der ute! Takk for at dere gidder lese alt tullballet jeg skriver, og takk for at fenomenet BLOGG finnes. Uten den hadde skrivekløa mi aldri fått utløp og jeg hadde også vært noen venner fattigere.

Ok. Nå må jeg slutte før det tar av og jeg begynner å grine fordi jeg er så glad i alle.

Det er definitivt bursdag i morgen.


mandag 14. april 2014

Norsk standard

Jeg har ikke tatt påskeferie enda, men det er rett rundt svingen. Da jeg gikk tur med Børre i dag tidlig, i strålende sol, med ellevill fuglekvitter i tretoppene, gjess og rådyr på grønne jorder og hvitveis i bakkene, begynte jeg å lure på hvorfor i all verden vi reiser fra dette?

Det er meldt sol og sommertemperaturer og vi pakker sammen og reiser til snøstorm og kuldegrader. Forstå det den som kan. Selvsagt har det med familie å gjøre, det er jo de vi reiser til, men det er jaggu meg et rart fenomen dette med påska. Vi hungrer etter varme dager og grønne enger, og så pakker vi hunder, katter, marsvin, unger, ski, kjelker, mat og klær inn i bilene og kjører til fjells.

Siste krampa. Litt status å si at man har vært på det populære Påskefjellet som på magisk vis dukker opp en gang i året. Litt kult å komme tilbake på jobb med solbrilleskille og fregner på nesa. Litt fett å skryte av de lange skiturene. Litt digg å legge ut bilder av hytta, peiskos, dyre viner og endeløse skispor, frokoster med egg, skiturer med appelsin og kvikklunch, familielykke, lammelår til middag, barnas påskepynt. Eller båtpuss og utepils i stille bygater.

Vi er et rart folkeslag. Alle gjør og sier akkurat det samme. Hvert år. Vi har noen innøvde linjer som går igjen. Samme fotomotiv som går igjen i feeden. Ord som er som ekko. Rutiner. Fastlagte mønster. Ikke bare i påska forresten, men generelt. Hvis man begynner å telle etter hvor mange ganger i løpet av ei uke man hører folk si akkurat det samme, bruke de samme setningene om noe, hvor mange ganger man selv sier noe som er velbrukt, så er det nesten utellelig.


Påske på Vettre


Ganske gørr egentlig, hvis man begynner å tenke etter. (det er vel slikt man egentlig ikke bør begynne å tenke over - og i alle fall ikke skrive om...) Samtidig så er det trygt. Trygt og godt. Man vet hva slags svar man får når man spør, det er greit å samtale med folk man ikke kjenner. Det er alltid noe å bable om.

Mitt lille land. Traust og tradisjonelt. Til det kjedsommelige repeterende.
Men likevel det aller beste som finnes.

Spesielt når det er ferie.

Det er rart med det, gitt.

torsdag 10. april 2014

Heklekroken

Jeg måtte bli over 40 før jeg fikk dreisen på heklekroken. Eller nåla. Eller hva det nå heter. "Pinnen" er navnet den går under hjemme hos oss. "Har du sett pinnen min?" "Åj, pinnen skvatt unna!" "Forbanna pinne, hvor er den nå? Åja, jeg sitter på den." Omtrent slik.

Som med strikkinga så er jeg så sta at jeg ikke skal følge noe mønster. Her er det fri fantasi som gjelder, og resultatet blir da også deretter. Jeg lever  under mottoet: "Hvis jeg gjør det selv og ikke blir fornøyd vet jeg i alle fall hvem jeg skal bli sur på, og det kan jeg leve med." Dette gjelder både for hårklipp, strikking og hekling. Og maling. Og snekkering. Og rydding. Og..... ja. Det meste egentlig. Det aller meste faktisk, sett bort i fra jobben. Der er det en helt annen fru Perez som regjerer, og noe sier meg hun burde bli med hjem en gang i blant også, og ikke bare ha sytem og kontroll fra 8-16.

Nu vel.
Hekling. Jeg skulle hekle meg ei rosa sommerlue. Ettersom jeg ikke blir klok av skade når det gjelder størrelser og slikt, ble den selvsagt for liten. Jeg tenkte da at dattera til ei på jobben kanskje ville bli glad for den. Hun er tre år og ikke så nøye på det kanskje? Eller..? Jeg hadde i alle fall ikke peiling da jeg var tre år, men jeg har forsåvidt ikke peiling enda, så det var et dårlig eksempel.

Hun får den. Uansett. Jeg har tross alt til og med funnet opp en slags blonde og sydd på nederst, det er lagt alt for mye arbeid i rosa herligheten til å bare legge den i en skuff. Eller bruke den til gryteklut eller noe annet smart. Om ikke annet kan treåringen bruke den til gryteklut uten at jeg vet noe om det.

Et ordentlig #fruperezprodukt, rett og slett. 



Nybegynnerhåndarbeidssmask,

onsdag 9. april 2014

Flåttvarsel

I går fant kona en stor, fet og velfødd flått liggende på gulvet. Jeg var ikke engang klar over at sesongen hadde startet, men da er det tydeligvis på tide å begynne med daglig sjekk av Børre.

Jeg kan jo legge skylden for dette alt for tidlige flåttvarselet på global oppvarming, menneskeskapt faenskap og forvirret Moder Jord og skrive en lang avhandling om at nå må vi faen meg skjerpe oss, men det er utrolig mye rådyr rundt huset vårt og jeg tror heller jeg skylder litt på dem. Det pleier være så mange som ti på jordet nedenfor huset. I dag tidlig, mens jeg satt og forbannet den grusomt ekle flåtten, så jeg et rådyr våkne utenfor vinduet. Han strekte seg, vaska seg og tissa en skvett. Kan jo bare ikke bli sint på slike vakre skapninger? Det er helt umulig. Jeg trekker tilbake all forbanning av fredete områder og fritt vilt.

Mens jeg skriver dette går tre stykker og beiter tjue meter fra meg, og jeg har (- uten å ha så veldig mye peiling - men jeg er god på fantasi, den skal jeg ha!) blitt enig med meg selv at det er mor, far og barn som tasler rundt her. Jeg skjønner godt at de er akkurat HER, jeg.  Det er jo så mye deilig grønt gress og grønne skudd på trærne og med duggfriskt regn på toppen, ser jo skogen vår ut som et herremåltid. Jeg får jo lyst til å gå ut selv og knaske på noen friske knopper!


"Takk for meg. Nå går jeg videre til naboen."


Joda.

Jeg tenker vi skylder litt på global oppvarming likevel.
Det er ikke normalt vettu. Verken for meg å ha lyst til å spise grønt gress eller for flåtten å angripe allerede.


God onsdag!

tirsdag 8. april 2014

Lille venn dyppet i tjære

Om jeg ikke er verdensmester i rosa, så jeg i alle fall en eller annen mester, sett i lys av at jeg snart er middelaldrende og elsker å kle meg i denne fargen. Jeg kom meg antagelig vis aldri ut av rosafasen man klemmes inn i som liten. (Selv om jeg egentlig minnes at jeg gikk mer i 70-tallets orange enn rosa?)

Rosa er en fabelaktig deilig farge. Og så godt som den smaker! Pikekyss, sukkerspinn, smågodt, marengs, cupcakes.. you name it. Å spise noe rosa er en nytelse for sansene. Å pynte seg med rosa får meg til å føle meg som en prinsesse. Å tenke rosa gir positive tanker.

Det som IKKE er en nytelse for sansene og som IKKE gjør meg positiv, er å bli kalt "vennen". Heldigvis har jeg oppdratt vennene mine godt slik at jeg stort sett slipper å forholde meg til å bli kalt det. Jeg får brekninger og klissklassoverdose av det. Det er ett eller annet med det ordet, den benevnelsen, den kallemåten, som får meg til å vrenge meg innvendig. (Unntatt fra forbudsregelen er mamma. Hun får lov.) Jeg synes forøvrig også at det smerter i sjelen å lese andres samtaler der vennen florerer i annenhver setning.

Hvis noen i tillegg er så hodeløse at de kaller meg "lille venn", da er det krise. Da er det like før min indre tiara og min indre rosa prinsesse metamorfoser seg sammen med svart tjære og blir til en eneste stor svart klump av noe som bare har lyst til å eksplodere.


http://abduzeedo.com/daily-inspiration-1246


Ellers er alt helt strålende og jeg har det veldig bra! Helt sant!


Er det noe du ikke tåler å bli kalt?



Pudderrosa smuskesmask,

mandag 7. april 2014

Fru Perez von Bustenskiold

Ettersom jeg er så godt i gang med å fortelle hemmeligheter, kan jeg komme med en til: Jeg grer ikke håret.

Jeg har flaks hvis jeg husker å gjøre det en gang i måneden. Når jeg har kort hår har det jo ingen hensikt, men nå om dagen spares det jo til laaaaaaang, flommende, bølgete hår og det begynner bli en sånn kvasilengde at det er rett før jeg går av skaftet og klipper det kort igjen, så jeg burde jo gredd meg. Litt. I det minste for å strekke det ut sånn at jeg ser hvor langt det egentlig har blitt.

Jeg har aldri vært spesielt flink til å gre meg. Jeg liker å være bustete. Jeg liker at det er litt uro på toppen og at det står litt hit og dit. (Litt som på innsiden, når jeg tenker meg om..) Jeg grer meg litt med fingene, men med børste.... sjelden. Kam? ENDA sjeldnere. Jeg har en kam liggende til bruk når jeg klipper meg, men nå sist brukte jeg ikke den engang. Det var morsommere å klippe litt på slump.  

Ikke akkurat dagens tiara. Dette er 2012-versjonen, nylig våknet på hyttetur og særdeles morgenfrisk. 

Nu vel. Dagens bortkastede info og uinteressante skravl er herved overbragt verden.
Men hvem vet, egentlig? Det KAN være noen andre der ute som heller ikke grer seg?

Ja? JA?


......ikke?


Bustete mandagsklem,

fredag 4. april 2014

Velkledd på innsiden

Klar for en hemmelighet? Jeg går alltid med to forskjellige sokker. Gjerne også på vranga. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde to like sokker og i allefall ikke at jeg i morgenstundens dunkle belysning og med nærsynte øyne har tatt meg tid til å lete etter to like. Jeg tar det jeg finner. Svart er svart. Om en er kort og en er lang er ikke så nøye. Jeg har jo sko eller støvletter utenpå likevel? At de er på vranga er bare toppen av latskapen. Ligger de i skuffen på vranga, ja da havner de på vranga på foten også.

I dag tidlig, på vei til jobb, iført ny (og litt kjedelig ser jeg) kjole med glitter på og med røde negler, sminke og fiksa hår og perler og parfyme, slo det meg det jeg trippet avgårde i sola med veska dinglende på håndleddet: HVA om jeg ble overkjørt av bussen i dag og noen måtte kle av meg? HVA ville de si når de så mine klesplagg på vranga, kanskje også med et hull på? Hva om jeg har trusa på vranga også? Det hender jo! Og hva om det var en av de dagene hvor jeg har på underkjolen som hadde stikkende blonder som jeg bare klippet av og lot være å gjøre noe mer med? Og hva om det er en av de dagene hvor jeg har på den stygge treningsbh'n? Eller yndlingsgenseren med hull i? 

Nå skal det sies at jeg har kledd av meg utrolig mange ganger hos akupunktør og lege og plutselig husket at jeg hadde noe rask under kjolen eller i skoa, men der kan jeg jo snike det av meg uten at noen merker det. Det blir noe helt annet hvis jeg blir liggende ute av stand til å gjøre noe selv! 

Her må det tas grep. En sokk på vranga er ikke krise, men alt det andre er. Hva er vitsen med å pynte seg og prøve å se fjong ut når en ser ut som et fugleskremsel innafor?

Dagens tiara. Pynta seg på utsiden, men hva med innsiden......? 


Makan assa. Dette hadde jeg aldri trodd om meg selv.
(For ordens skyld; Jeg pynter meg under i helgene. Jeg vet det kan være vanskelig å tro nå, men det ER sant.)

Wakeupcall. I en alder av snart 42. Fyttikatta.


Småflau smask,