onsdag 25. juni 2014

Sommerjobben

Jeg har skrevet dette tidligere. Jeg har skrevet det mange ganger. Jeg har skrevet det så mange ganger at jeg nesten ikke har lov til å skrive det mer, men det blåser jeg i. Det er min blogg. Jeg skriver hva jeg vil.

Det er nettopp det det handler om. Å skrive. Jeg har visst siden jeg lærte meg å skrive at jeg en vakker dag vil skrive bok. Denne "vakre dagen" dytter jeg stadig foran meg. Jeg vet at den dagen kanskje ikke kommer hvis jeg fortsetter å dytte, for plutselig våkner jeg en morgen og ikke lever lenger og da kan jeg angre på at jeg utsatte det. Jeg vet at det er idiotisk å prokrastinere SÅ mye at jeg faktisk tenker tanken på at jeg ikke skal våkne igjen før jeg forstår at jeg bare må gjøre det. Sette meg ned. Skrive. Lage boka. To forfattere har sagt det til meg i det siste. "Hvorfor skriver ikke du bok?" TO stykker. En halv hadde vært nok! Og jeg må ta det til meg.

Ett av problemene er at jeg ikke greier bestemme meg for hva jeg skal skrive om. Det er alt for mange ideer oppi hodet og jeg burde bare satt meg ned for å strukturere dem -  i det minste laget en liste over HVA alt dette som er i hodet mitt ER, men jeg har ikke fått gjort det engang. Det har jeg nå tenkt å gjøre noe med. Jeg har tenkt å pakke ned den fine og tomme boken med skinnperm som jeg fikk fra Spania for mange år siden. Jeg har tenkt å ta den med på snaufjellet, på sjøen, på hytta, på tur, i byen, i teltet, i bilen og i hengekøya. Jeg skal i løpet av sommeren få BEGYNT på dette prosjektet. Jeg skal definere dette som en sommerjobb. Det forplikter.

Den andre grunnen til at jeg dytter og dytter på dette, er at jeg har prestasjonsangst. Jeg har en så kvalmende prestasjonsangst for ting jeg selv skal levere og gjøre, at det stokker seg helt og blir til ingenting. Jeg vet jo at den boken jeg har tenkt å begynne på er noe ingen andre enn meg selv skal få se snurten av før den er perfekt og klar til offentliggjøring, men likevel.. jeg er så redd for at det ikke blir bra nok at jeg faktisk vegrer meg for å begynne.

Hvis jeg skulle tenkt sånn med alt, hadde jeg ikke kommet noen vei her i livet, så takk og pris er det aller verst med dette prosjektet. Jeg er verdensmester i å fortelle folk hva de skal gjøre og hvordan og "tenk positivt!" og "dette greier du!" og "det finnes bare muligheter!" men når det kommer til å få ræva i gir selv, der kommer jeg til kort. (Det kan muligens komme av at jeg har for lita ræv?)

Det er litt derfor jeg skriver dette for hundrede gang. Jeg trenger et dytt. Jeg trenger et skikkelig dytt i ryggen og litt hjelp. Jeg hadde satt umåtelig pris på om dere der ute, dere som leser bloggen og annet fjas jeg skriver, kunne tenke dere å bruke to minutter til å fortelle meg hva jeg burde skrevet om. Dere kjenner meg og skrivestilen min, dere vet hva dere liker å lese og hva dere IKKE liker å lese.

Det er for øvrig helt fantastisk at jeg er min egen hindring så til de grader at jeg må spørre verden om råd for å komme igang. Jeg vet jo at alt ligger inni meg. Jeg må bare få litt hjelp til å få det ut. Jeg må også forstå at det ikke er flaut å spørre om råd. I går lærte jeg at det er helt greit å ikke ha svaret på alt. Her er resultatet av gårsdagens lærdom:

Kjære dere der ute, hvis jeg skulle skrevet bok, hva ville DU lest om?  


På forhånd tusen millioner takk!

Og så ønsker jeg deg en sommer fylt av glede, sol, sjø, is, bølger i håret, gnagsår på hælene, klining, kyssing, klemming, toppturer, oppturer, god mat, myggstikk, familie, venner, kjæledyr, postkort, tropenetter, nakenbading og lange varme kvelder med en god bok.


Det er på tide å ta steget.

mandag 23. juni 2014

Slekters gang

For noen helger siden var jeg hjemme i Oppdal på slektstreff. Min familie på farsiden kommer fra gården Blokhus på Lønset og rundt 80 etterkommerne med følge og etterfølgere møttes til kaffe og kake ute på tunet hos kusina mi som nå driver gården sammen med mann og barn og sauen Svartepetra. (Og noen hundre andre sauer, men de kan jeg ikke navnene på.)

Jeg liker sånne tilstelninger. Jeg liker å møte de som kommer etter de som startet vår historie. Føle på tilhørigheten. Se på likheter og ulikheter. Kjenne at selv om vi er spredd over hele landet (og ut i verden) så er vi ikke så langt fra hverandre likevel når vi først møtes - fordi slektsbåndene knytter oss sammen. Jeg måtte frem med snytefilla og tørke tårene med en gang jeg så alle som var samlet. Alle som på en eller annen måte er en del av meg, selv uten å engang være det.

Og så var det de som ikke er hos oss lenger, som jeg likevel kjente et lite snev av mellom fjell og fjøs.

Vi var heldige som hadde oldemor Gudrun ganske lenge, men det plager meg litt at jeg ikke snakket mer med henne. At jeg ikke forsto rekkevidden av informasjon, fortellinger og viktigheten av alt pratet om «gamle dager» som eldre folk ofte vil snakke om. At jeg ikke helt forsto meningen med det å faktisk være i live og at når noen dør så forsvinner ikke bare en som er kjær, men en stor del av historien forsvinner også. Men man skjønner seg jo ikke på sånt når man er liten. Da er man bare glad for hver dag og tenker verken fremover eller bakover, og man tenker i alle fall ikke at vi – 30 år senere, burde ha spurt om både det ene og det andre som vi nå sitter og lurer på.

Heldigvis hadde vi også verdens godeste bestemor Johanne til vi var godt voksne. Da hadde vi også grodd på oss såpass mange år at vi synes det å snakke om gamle dager var interessant. Hun kunne historien vår, hun hadde alltid stua åpen for oss søskenbarna og hun sa aldri nei når vi lurte på om hun kunne fortelle om «den gangen». Det var mange av akkurat de gangene. Ikke bare historier om våre foreldre, men også om bestefar og henne og om oldeforeldre og slektstreets greiner langt inn i andres familier  - og selvfølgelig om hvordan i all verden badekaret til selveste Lady Arbuthnott havnet i potetkjelleren.

Nå er det foreldregenerasjonen vår som er de eldste. Det er de som sitter igjen med historiene, med årstall, giftemål, dødsfall, gleder, sorger, hvilke barn, barnebarn og oldebarn som kom og forlot oss, gamle navn, nye navn, skilsmisser, krigshistorier, skandaler, gårdens historie, kjærlighetshistorier og oversikten over det som VI neste gang må fortelle videre til de etter oss igjen.

Slekt skal følge slekters gang. På godt og vondt. Noen forsvinner, noen kommer til. Nye veier gås opp, gamle veier glemmes. Smale, bratte og store veier. Triste og glade veier. Uansett hvordan det har vært og vil bli, så er man knyttet sammen med et usynlig bånd - og så får man selv velge selv om man vi knyte opp de båndene og flakse videre alene - eller om man vil være en del av helheten og lage en ny vei - tuftet på gamle minner.  Jeg velger det siste.

Jeg vil fortelle historien min videre.


Velkommen til Blokhus


Stabburet


Blokhus i gamle dager, lenge før min tid. Hovedhuset ble bygget i 1828.


I denne fjellbekken har jeg badet mang en gang.


Solbrent yttervegg


En gang var dette bestemors kjøkken og vi spiste sild og poteter til middag.


Finstuggu.



Gammelt hjørneskap i bestemorstuggu.


Blokhus. Sjølveste slektstreets utspring.  Sannsynligvis også bygget av slektstre. 


torsdag 19. juni 2014

I ♥ svigerbror

Jeg har verdens snilleste svigerbror. Jeg vet han som oftest kalles svoger, men jeg er så glad i ham at han blir som broren min. Og så er han jo bror til kona mi og alt hennes er mitt og vice versa, så sånn er det med den saken.

I alle fall, denne broren kom flybåren sammen med drillen og tommestokken sin for å hjelpe to frustrerte fruer som hadde tatt seg litt vann over hodet. Vi vil jo så gjerne gjøre alt selv, men det ER ikke alt vi får gjort. Eller, joda. Vi hadde fått til dette, men det hadde tatt lang tid. Og sommeren i Norge er kort.

Vi bestilte materialer, han reiv ned leveggen og satte opp ny - med tak, og her er resultatet. Jeg er så strålende fornøyd at jeg nesten ikke har tid til å reise bort i ferien. Jeg vil bare være hjemme og bo ute i vår nye PERGOLA - som jeg lærte i går at det heter (og som jeg må slå opp hver gang jeg skal si det fordi jeg ikke husker det..) og bare nyte utelivet under tak, i regn og i sol, om natta og om dagen. At jeg nå også følger en trend, visste jeg ingen ting om og ettersom jeg var uinformert om det, anser jeg det som opplest og vedtatt at jeg ikke blir skåret over «hermer etter alle andre»-kammen. (Og kjenner du meg bittelitt vet du at den kammen er en av de verste jeg vet.)

Vel, her kommer skrytebilder. Vi har brukt impregnerte materialer så det må stå et år eller så før vi maler det, men hvis jeg lukker øynene for at alt ikke matcher (som også du som kjenner meg bittelitt vet er en annen skavank jeg har) så kommer det året til å gå kjempefort. Og som sagt, sommeren er kort. Plutselig er snøen her og alt blir hvitt uansett.

Ikke nok med at han satte opp en levegg med tak, han bygde også en benk i vinkel inne i kosekroken (med mulighet for å legge putene nedi) som er brei nok til at jeg kan sove UTE om jeg vil, han bygget et kvadratisk bord som er høyt nok til at man kan sitte rett i ryggen og spise (- og jobbe, dette er jo et perfekt gjemmekontor!) og han rev ned og satte opp nytt gelender – fordi det ville ta oss lengre tid å pusse ned og male det som allerede var der, enn det tok ham å sette opp nytt.

Og ikke nok med det: Han bygget ei svær blomsterkasse, perfekt tilpasset den irriterende muren som står igjen etter byggearbeidet for noen år siden! Opp med noen vintergrønne busker og vi er skjermet for nysgjerrige turgåere - og jeg kan la frustrasjonen over andres halvgjorte arbeid ligge.

FOR en kjernekar! Jeg blir nesten misunnelig på meg selv som har en så knallbra svigerbror.
Jeg blir også nesten misunnelig på meg selv fordi jeg er så glad over å ha fått noe nytt og fint og brukervennlig.

Dette blir en fabelaktig sommer.
Jeg tar snart av.

Over og ut.


Snakk om LYKKEBO!



Her skal det koses til overdose. 



tirsdag 17. juni 2014

Gråtekone

 Det er ikke så mye som skal til før jeg begynner å grine. Når jeg tenker på det, burde jeg egentlig bare opprette eget firma, bli kul gründer og leie meg selv ut som gråtekone der de trenger det. Så lenge det er noe som av en eller annen grunn får følelsene mine til å røre på seg, kommer tårende strømmende. Jeg kunne faktisk jobbet som gråtekone med tåregaranti! (Du store min, for en kreativitet som blomster i dag.) Tenk for en forretningside i disse dager da det er så populært å outsource alt som er slitsomt å gjøre selv!

Jeg kunne grått for kjærlighet. For ung kjærlighet, for gammel kjærlighet, for rusten kjærlighet, for påtatt kjærlighet, for ekte kjærlighet, for stor kjærlighet, for for liten kjærlighet. Jeg kunne grått for sorg, død, sykdom, nød, fattigdom, små barn, gamle folk, dyr, insekter, film, bilder, aviser, mailer, gleder, morsomheter, stygge ting og pene mennesker. For vakre kampanjer, for fine plakater, for gode tekster i et magasin, for innovative løsninger, for nye teknologiske ideer. I begravelser, bryllup, barnedåper, konfirmasjoner. Jeg tror faktisk ikke det ikke finnes den ting jeg ikke kunne grått en skvett for.

I går gråt jeg en skvett da jeg fikk dette bildet. Min lille nevø på 7 år reiste med flyet alene for første gang.
Se så stor han har blitt. Så FORT stor han ble! Plutselig er han konfirmant og kommer på besøk til tantene, henger i dørkarmen med sæggebukse og solbriller og spør «ka skjer?»

Tiden ass. Vi må jaggu meg ta vare på hvert sekund.

Og så gråt hun litt igjen.

Liten gutt på tur alene i en stor verden. Han blir passet godt på. 



mandag 16. juni 2014

Rosa baller

Jeg føler behov for å forklare meg.

Jeg elsker å skrive. Det jeg skriver blir publisert blant annet her i bloggen og innimellom sukkerspinnet skriver jeg også høyt, ironisk og sint om ting som opptar meg litt ekstra. Når så bloggen plutselig blir spredd over alle hauger via Lesernes VG og folk som ikke "kjenner" meg leser kun ETT innlegg og baserer sin kunnskap på MEG ut i fra det, da er det ikke alltid like moro. Hvordan bloggere som får et lass med sure kommentarer HVER dag, gidder fortsette å skrive sine meninger, det er over min fatteevne. Jeg innrømmer ærlig at jeg har for små baller til slikt.

Nå kan jeg forstå at innlegget provoserte - også flere enn jeg hadde regnet med, og jeg fortjente kanskje en liten smekk på min indre fullkommenhet - men når det er sagt så står jeg for meningene mine 120% og vel så det. Det kunne helt sikkert vært skrevet bedre, jeg kunne undersøkt om verden virkelig ER sånn som noen kommenterer og dermed fått et mer nyansert innlegg, men nå var det engang sånn at det var mine tanker om dette temaet som ville ut. Helt uten å tenke seg om.

Man må vokte sine ord hvis man ikke liker sure oppstøt i kommentarfeltet. Jeg synes selvfølgelig at det er helt greit bloggen blir spredd når jeg skriver om noe jeg virkelig har peiling på eller hvis det er noe kvalitativt BRA over teksten som har kommet ut gjennom fingrene, men når innlegg basert kun på følelser blir allemannseie, da kan det bli litt kleint ser jeg. Og jeg ser også at hvis innlegget blir tatt helt ut av intet - uten å ha lest noe av det jeg har skrevet før, blitt litt kjent med meg og hvem jeg er, så blir det HELT gæærnt. Like gæærnt som meningene til noen av de som har kommentert. Like gæærnt som menneskesynet og galskapen som er oppi hodet til noen. Jeg vet ikke hva som er verst. Mine rosaironiske skriblerier eller andres indre oppgulp. Vi står kanskje likt? Jeg skjærer de som har helt usmakelige meninger over en kam og lager meg et bilde av dem, akkurat som de gjør med meg - basert kun på et innlegg?

Jeg glemmer av og til at bloggen er offentlig. Eller, jeg vet jo at den er det og jeg liker jo både å provosere og engasjere, men jeg er vant til at jeg har en monolog hvor folk ikke gidder kommentere. Jeg er ikke vant til stor trafikk og jeg er ikke vant til småtroll som faktisk gjør det jeg ber dem om: Kjøsse meg i ræva.

Nå ser det ut som om jeg ikke tåler kritikk eller uenighet eller krasse tilbakemeldinger, men det er ikke DET. Det vil jeg gjerne ha - for det gjør meg gjerne klokere - men det jeg ikke vil ha er folk som forteller meg hvem JEG er. Hvorfor skal ALLTID noen blande person inn i saken? Er det når noen føler seg støtt? Gir de et stikk tilbake fordi jeg har tillatt meg å beskrive hvordan jeg TROR folk er?

Jeg får holde meg til rosablogginga og ufarlig pludder. Holde meg på et nivå som gjør at ingen krever noe av meg. En behagelig liten rosa sky hvor det ikke finnes et eneste troll eller umedmenneske og det bare kommer "tommel opp". En verden der alle er enige med meg og jeg ikke trenger bruke tid på å bekymre meg over at det er så mange mennesker med et syn på ting som jeg slett ikke kan forstå i det hele tatt.

Gudbedre, så gørr. Gudbedre så  USIGELIG gørr.

Det kan være at jeg er usaklig, men jeg ser at jeg ikke er alene om det. Det kan være jeg er forkvaklet i mitt menneskesyn, at jeg er besteborgerlig, uintelligent og spiller kort som provoserer, men jeg er neimen ikke alene om det heller.

Selvsagt trenger man av og til en liten selvransakelse og en liten touchdown i forhold til meninger og tanker, men kanskje ikke basert på et blogginlegg og dets kommentarfelt. Jeg trodde først at jeg ble litt trist av småtrolla, men etterhvert som jeg tenker over det så har det motsatte skjedd.

Ballene vokste.

Pilutta deg.

Note to self. Bilde fra Pinterest. 


onsdag 11. juni 2014

Romfobi og egotrip

Da jeg var lita var en av de største drømmene min å tilfeldigvis oppdage at jeg var av sigøynerblod. At jeg var av taterslekt. At det var noe mystisk og ukjent der ute som jeg var en del av. Dessverre viste det seg jo at jeg bare var en helhvit, helnorsk jente fra bondelandet, men dagdrømmen kunne ingen ta fra meg.

Jeg leste Tuppen og Lillemor. Jeg leste Starlet. Alltid var det en eller annen historie om en trist liten pike som bodde på barnehjem og som ble reddet av en rik og snill dame. Historier om familier om fikk pest og kolera og tyfus og strevde for å overleve. Historier om sigøynere og tatere som ble jaget og aldri fikk fred. Jeg leste. Leste og gråt. Lånte bøker på biblioteket. Laget slektstre for å se om det likevel kunne være noe langt der bak som kunne knytte meg til noen med en spennende kultur og historie.

Innimellom hørte jeg på sangene fra "Frem fra glemselen" og gråt enda en skvett fordi Vesleblakken døde, fordi den stakkars lille brystsvake piken som lå i en sal på hospitalet var så syk, jeg gråt for Tullingen og Fant-Sonja og sist men ikke minst, jeg gråt flodbølger for Anna som fikk juling av pappaen sin for å ha vært på søndagsskolen.

Disse triste historiene gjorde noe med meg. Jeg satt der på det store rommet mitt, i en stor enebolig i ei vakker fjellbygd, med lekene mine, bøkene mine, foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, naboer, venner, skoleklassen min, frøken som var så snill, fargeblyantene mine, gul Bugg og den lille kassettspilleren som det noen år senere sto "Hip hop, don`t stop" på og som spilte Whitney Huston istedet for gamle skillingsviser. Jeg satt der og visste at at jeg var heldig. I en alder av 8 år visste jeg at jeg var heldig som hadde alt det jeg hadde, som bodde i et land uten krig og sykdom og som hadde friheten til å gå og forsyne meg med mat i kjøleskapet akkurat når jeg ville og som hadde mor og far som var glad i meg. I en alder av 8 år skjønte jeg at det var forskjell på fattig og rik og at det ikke nødvendigvis gjorde deg til et bedre menneske om du hadde mange penger.

Det regjeringen gjorde i går, ved å vedta at det skal innføres tiggerforbud, det gjorde meg både trist og opprørt. Nå skal jeg ikke skryte på meg noe overmenneskelig medmenneskelighet her, men jeg synes faktisk at dette forbudet viser at vi er på vei imot en retning jeg ikke er enig i i det hele tatt. Verdiene og holdningene våre er på vei til å bli en eneste stor egotrip der vi ønsker å skjerme oss selv mot alt som er ubehagelig og som på en eller annen måte kan STØTE oss og få oss til å føle oss elendige. For det er det vi føler når vi sier nei til en tigger. Eller ser bort. Spesielt når tiggeren er av romfolket. Vi føler oss elendige. Og irriterte. Litt sure faktisk. Litt "faen i helvete, kom deg hjem og ikke plag meg med de møkkete fingrene dine og dessuten tar du opp plassen til de norske tiggerne og dessuten skremmer du barna mine!" før vi går hjem til det blendahvite huset vårt, vasker oss grundig i klorin, kysser barna våre som er vasket med antibakteriell såpe og forteller dem hvor høyt vi elsker dem og hvor vakre de er, skjenker oss et glass årgangsvin, setter oss i den dyre designerstolen vi har flasha på Instagram og klager over kollektivtrafikken, bensinprisene, bomavgiftene, åpningstidene på polet,  dårlige lærere som ikke gidder oppdra ungene og hvor vemmelig tanken på å kanskje skulle ta med barna til bydelen Grønland, er.

Nei, jeg er ingen helgen. Det er ikke det jeg vil frem til. Jeg romantiserer heller ikke det å være tigger eller være fattig med barnslige dagdrømmer fra Tuppen og Lillemor, men jeg prøver å få deg til å forstå at det er MENNESKER det er snakk om. Mennesker, som deg og meg. Med følelser og drømmer. Og lite penger. Som er verd noe. Som regjeringen nå har funnet for godt å FORBY, fordi det passer seg best sånn. Istedet for å gjøre noe med årsaken til at noen ikke eier noe, forbyr de det å være fattig.

Jeg har aldri vært verdens flinkeste til å gi penger til tiggere. Jeg har veldig sjelden småpenger på meg, men har jeg en bolle til overs eller en femmer i lomma, gir jeg det bort. Uavhengig av om hånda som strekkes frem er brun etter netter under kampesteiner i Sinsenkrysset eller gule av gammel nikotin. Folk er folk. Og jeg gir alltid et smil. Jeg vet at et smil ikke metter en tom mage, men det viser i det minste at jeg bryr meg. JEG SER DEG.

Nå ser jeg også deg som jubler over at du ikke lenger trenger forholde deg til tiggerne som sitter rundt omkring. Og det jeg ser, er ikke noe å være stolt av. Spesielt ettersom jeg vet at grunnen til at du jubler er fordi du nå skal slippe å se ROMFOLKET sitte på hvert et gatehjørne, stjele, lure deg, skremme barna dine og bedrive kriminelle handlinger du har lest om på sannhetssiden Facebook og som du helt sikkert kan si at du kan dokumentere. Det gir deg likevel ingen rett til å skjære alle over en kam. Det gir deg ingen rett til å juble over at du nå snart kan gå ned Karl Johan i fred og slippe forholde deg til noe annet enn din egen lille verden.

Dersom du ikke liker at romfolket får plage deg helt fram til forbudet trer i kraft, anbefaler jeg deg å lese innlegget som Magnhild har skrevet. Når du er ferdig med det kan du lese Guri Riksaasens innlegg om Kjærlighet i tiggernes tid.

Gidder du ikke det, kan du kjøsse meg i ræva.


http://www.bymisjon.no/Nyheter3/2013/Kunstutstilling-om-Romfolket/


tirsdag 10. juni 2014

Perfekt uperfekt!

Man skulle kanskje tro at jeg er litt PR-kåt, men sannheten er at jeg bare er alt for flink til å si JA. Og gjerne før jeg har tenkt meg om. Gjerne når folk ringer på solvfylte dager, for da er jeg  SÅ positiv! Da gjør det ikke noe at ting (eller jeg) henger på skeiva, at noe ikke er helt ferdig, at jeg burde gjort både det ene og det andre først. Da gjør det ikke noe at jeg har sagt ja noen ganger før til samme avis og plutselig kan fremstå som en gjenganger - selv om sakene har vært veldig forskjellige. Da gjør det ikke noe at jeg faktisk begynner å lure på om jeg er bittelitt PR-kåt likevel og når jeg i tillegg plutselig husker at russenavnet mitt i 1992 var "Sjå på me!" - da kan det vel hende jeg bare må bite i et surt eple.

Nu vel. Jeg gidder ikke bry meg om det i dag. Dere som følger meg her og der vet jo at jeg tar en del bilder. En journalist i lokalavisa hadde lagt merke til bildene av Askelien på Instagram. Hun ringte, jeg sa ja og resultatet så dere i Budstikka på lørdag. Hvis dere mot formodning ikke så det i avisa og heller ikke har funnet linken på nett eller sett at jeg har delt både her og der, deler jeg frimodig og ublygt en gang til.

HER kan du klikke. Værsågod.

Det er ikke bare å si ja til fotograf og publisering når man bor i et evig oppussingsprosjekt. Det vil si, det ER bare å si ja, men det er lett å angre etterpå. Hva i alle dager er Askelien å vise frem i jungelen av perfekte hjem? Hva er vitsen med å vise frem noe som er halvveis? Vet du hva? Resultatet av artikkelen ble faktisk ikke som jeg hadde trodd. Til å ha fem hundre ting på to do-lista for å komme i mål, så ser ikke huset vårt så aller verst ut på trykk. 59 kvadrat ser plutselig stort ut og ALT ser hvitt ut. De svarte skyggene etter vinterens stearinlys er ikke så svarte, ledningene som ikke er gjemt kunne sett mer kaotisk ut, jeg husket å fjerne brødsmulene og annet rot fra kjøkkenbenken og Børre sin sommerklipp kunne vært verre. Nå hjelper det selvsagt at Martine Hoff Jensen som tok bildene er veldig flink til å ta bilder, men det hjalp også å få se huset fra noen andres vinkel. Fra en annen linse. Svare på spørsmål og reflektere litt over ting.

Konklusjon: Jeg er faktisk ganske fornøyd! Og vet du hva? Jeg er mer enn STRÅLENDE fornøyd med å ha vist frem noe som IKKE er perfekt i en verden av perfekt.

Askelien er ikke et hjem som kvalifiserer til en reportasje i et fæncy interiørmagasin. Det er ikke et hjem som bør ha en interiørblogg (men det er nok mest på grunn av meg og det at jeg liker å skrive om alt mulig annet og at det derfor hadde blitt en usigelig kjedelig blogg) og det er heller ikke et hjem som har uante muligheter for deling av nydelige bilder på Instagram. En vakker dag kan det nok hende det blir både det ene og det andre, men foreløpig trenger det retusjering eller ensidig bildeknipsing fra det som tilfeldigvis ser ok ut. Når jeg nå ser bildene og vet (inni hodet mitt) hvordan det en dag kommer til å bli når vi er ferdige med å pusse opp, kjenner jeg at jeg KLØR i fingrene etter å begynne.

Når det ser SÅ fint ut sånn som det er i dag, hvor fantastisk vil det ikke da bli når vi en dag er ferdig?


Velkommen til oss!


Børre holder vakt i vinduskarmen


1880 møter 2014. 


Kanskje det var dette sparket i ræva jeg trengte? Da sier jeg takk og pris for snart sommerferie! Og så håper jeg at den plutselige lysten til å male, spikre, rive, tapetsere, pynte og fikse ikke må forsvinne før ferien begynner.

Det kommer aldri til å bli et hjem på glanset papir, til det har det alt for mye sjel, for skeive vegger og for impulsive eiere, men det kommer til å bli akkurat sånn som VI vil ha det.  Og til syvende og sist er det det som er det viktigste.


Ser man det, ja. Å se huset sitt utenfra var kanskje ikke så dumt?
Så er det kanskje ikke så verst å være et JA-menneske med et snev av oppmerksomhetstrang likevel?


torsdag 5. juni 2014

Folk og dyr

Da den første hunden vår, Pelle, var 6 mnd, ble han angrepet av en annen hund. Jeg ble oppringt av en hysterisk hundelufter som fortalte at en stor blandingshund hadde angrepet og at kjerringa som eide hunden bare hadde tatt den med seg og løpt. Jeg kasta meg i bilen og kjørte over alle gangveier og adgang forbudt-områder og fant ei blek jente sittende på fortauskanten med en like blek Pelle ved siden av seg. Da jeg kom ut av bilen, så jeg at hun holdt en serviett over øyet hans og da hun fjernet den, hang øyet og dinglet i synsnerven. Jeg handlet uten å tenke meg om, fikk dem inn i bilen og endte til slutt på Veterinærhøyskolen der han ble lagt inn og operert. Synsnerven ble klippet av, øyet kastet og øyehulen sydd igjen. Da vi hentet ham dagen  etter, hørte vi skravlinga hans langt nede i korridoren og man kan si hva man vil, men jeg er overbevist om at han forklarte oss hva han hadde opplevd.

Det gikk bra med Pelle. Han var bare 6 mnd, han greide seg fint med ett øye og var en veldig glad gutt helt til vi måtte ta de tunge stegene til veterinæren fem år etter. Ikke på grunn av øyet, men på grunn av sykdommen Syringomyelia.

I dag var jeg ute og luftet Børre. Vi kom gående glade og fornøyde etter en tur i skogen og møtte ei dame med to hunder. Den største slet seg fra eieren med en gang og kom byksende mot oss, den andre gikk til angrep på Børre - og da den store oppdaget hva den lille drev med, gikk han til angrep også. Jeg tente på impulspluggene og fikk supermannkrefter, tenkte et nanosekund på Pelle og hva som skjedde med ham og løfta den store hunden unna Børre mens jeg sa noen HØYE stygge trønderske ord. Jeg dytta unna den lille med foten, tok Børre og gikk for å undersøke om han var skadet. Eieren gikk og snakket i telefonen da vi møttes og det samme gjorde hun da hundene angrep. Det var nesten det mest provoserende. "Gikk det bra?" Jeg tror jeg fnøys noe tilbake før jeg gikk. Jo lengre jeg gikk, jo mer forbanna ble jeg. Og så slo det meg: HVORFOR i ALLE DAGER tente jeg ikke på ALLE pluggene og fortalte henne hva jeg mente? Hvorfor i alle dager skal JEG være så innmari "snill" at jeg går fordi jeg er redd HUN skal føle seg utilpass? Det er så ubrukelig!

Når du ikke greier å håndtere hundene dine har du to alternativer: Enten omplasserer du dem fordi du forstår at du aldri greier å bry deg nok om dem til å gi dem et godt liv eller så tar du ansvar, er oppmerksom, lærer dem oppførsel OG sier UNNSKYLD hvis andre opplever ubehagelige episoder der du og hundene er innblandet.

Å bare bli stående som et nek - med telefonen på øret, er så provoserende at jeg kjenner at det freser ut av nesa.

Gullungen. Like hel, heldigvis. 

Heldigvis gikk det bra. Heldigvis har jeg tenkt at neste gang, DA tar ikke JEG hensyn til andres ubehagelige følelse.

Neste gang skal jeg GI den følelsen.


tirsdag 3. juni 2014

Livsverdi og summende hager

Jeg var i en humanistisk konfirmasjon i mai og det var en så fantastisk opplevelse at jeg fikk lyst til å konfirmere meg en gang til. Strålende sol, Oslo Rådhus i all sin prakt, fine ungdommer i nye dresser, kjoler og bunader og stolte foreldre, søsken, faddere, familie og venner. Blåseinstrumenter, nydelig sang, dans og taler – og alt var konsentrert rundt ungdommene, deres vei videre og hva som er viktig for å leve et godt liv. Ikke noe prat om Gud og himmel og helvete, og selv om jeg er veldig glad både i kirka og tradisjoner, må jeg si at denne formen for seremoni utkonkurrerte det jeg har opplevd tidligere. Det var så høytidsstemt og verdig og når i vi i tillegg fikk beskjed om at det ikke var lov til å ta bilder fordi det forstyrret, ble jeg rett og slett GLAD. Jeg er jo verdensmester i å ta bilder og til å være ukonsentrert, men denne gangen satt jeg pent med hendene i fanget og fikk med meg alt som skjedde uten å knipse eller instadele noe som helst.

Nu vel. Det jeg egentlig er på vei til å skrive noe om, er om noe helt annet enn både Gud og konfirmasjon. En av de som holdt tale for konfirmantene var Åse Kleveland. Kledd i fantastisk nasjonaldrakt og med en stemme som passet perfekt til den store rådhussalen, sto hun oppe i trappa og hadde min fulle fokus. Hun fortalte at hun samlet på insekter. At alle insekter har en verdi. At de har fantastiske egenskaper. At de er bygd opp med en finesse vi burde misunne dem.

Hva jeg gjorde? Jeg gikk hjem, tenkte over det hun sa og siden har jeg reddet flere humler fra å drukne, edderkopper fra å bli trampet på, fluer fra å dø i vinduskarmen og biller fra å bli svisa flat.  Jeg har reddet meitemark fra hageredskapene mine. Jeg fikk tårer i øynene her en morgen da ei flue hadde satt seg fast i det nymalte utebordet mitt og hadde dødd der stående rett opp og ned.

Jeg har også dratt det litt videre. Selvfølgelig har jeg det. Jeg kan jo ikke stoppe ved fluene. Jeg har derfor laget fuglebad til spurvene i hagen, lagt de avklipte hårlokkene til Børre i nærheten av fuglene for at de skal bruke det til myk isolasjon i reiret sitt, jeg har bestemt meg for at skjæra både er morsom og rar selv om hun skravler hinsides all fornuft. Jeg har løftet bort snegler som har stått i veien for gressklipperen. Jeg gleder meg over kvitringa oppe i mønet over soverommet der det bor en liten spurvefamilie med barn, jeg sitter musestille og ser på rådyra beite på andre siden av gjerdet og jeg lar maurene på peonene få lov til å være i fred. Til om med bladlusa har fått leve. Hittil.

Jeg har jo lest og fått med meg at det blir mindre og mindre humler og sommerfugler og jeg synes det er veldig trist å tenke på. Hver vår har jeg tenkt at I ÅR, i ÅR skal jeg bare plante blomster som tiltrekker seg begge deler! Og så glemmer jeg det. Finner ut at det er greit som det er. Så drar vi på ferie. Så kommer høsten. Og så tenker jeg at: NESTE år. DA!

I år SKAL jeg gjøre det.  Vi har til og med vært inne på tanken å starte som birøktere, men etter litt lesing om temaet har vi kommet frem til at vi dessverre bor litt for tett på naboene. Det hadde vært helt fantastisk å ha en bikube bak huset. Jeg skulle elsket hver eneste en av dem og plystra til dem hver dag. Jeg tror jeg må lese litt mer om dette… det finnes kanskje miniversjoner man kan ha?


I mellomtiden skal jeg plante blomster som får humla til å suse og sommerfuglene til å danse.
Og så skal jeg fortsette å redde fluer.

(Psst: Mens jeg satt og grublet på dette innlegget ble jeg utfordret av Astrid om å skrive om nettopp dette med summende hager. Snakk om synkroniserte bloggere! Mulig vi er bitt av den samme basillen? ;)) 

Flåtten som jeg napper av Børre tar jeg IKKE vare på.

Edderkoppmor som går tur med egget sitt får lov til å være i fred.


Valmue! En av yndlingsblomstene mine.

Peon. Alltid førstefavoritt.


Er du opptatt av summende hager? Og har du blomstertips? 
På forhånd takk! 


fredag 30. mai 2014

Forsommeridyll

Jeg blir nesten litt kokelikk (som mormor sier) av det fine været! Det er helt utolig deilig å våkne om morgenen og det første jeg må gjøre er å åpne vinduet på full guff fordi sola steiker inn og fuglene kvitrer og gresset vokser himmelhøyt og hjertet hopper av glede. Hvis jeg så i tillegg har fri (som vi hadde i går) og jeg starter dagen med en joggetur i skogen, da er det jo bare å bøye seg i hatten. Når dagen videre går med til luking av ugress (tre trillebårlass - det var kanskje på tide?), grilling, bading og pusling med ting som ikke lager så mye lyd, da er jeg SÅ fornøyd!

Apropos lyd. Er jeg helt utrolig gammeldags som ønsker meg at noen IKKE durer med den aller, aller største bensindrevne profesjonelle kantklipperen (eller hva det nå er) som finnes, hver fridag? Du vet, de som bråker så fælt at man må bruke hjelm og hørselvern? Det er liksom ikke snakk om et kvarters arbeid, her snakker vi timesvis og jeg jobber VELDIG hardt med anger management for ikke å dure gjennom skogen og ta fra noen leketøyet. HVER eneste fridag. Helt utrolig. Jeg snakket med vedkommende om det i fjor. Kan ikke gjøre det i år igjen. Jeg ER jo ikke ei sånn kjerring. Ikke innerst inne engang.

Jeg skjønner jo at folk bruker de fridagene de kan i en stressa hverdag, men JEG skulle veldig gjerne ønska meg at EN dag i uka  - da kunne folk slappa av. Pusla litt stille. Tusla litt rundt. Bada med barna sine. Lest en bok. Hørt gresset gro. Gitt blaffen i å gå i butikken. Gitt blaffen i å dure med motorsag eller andre maskiner som får krystallglassene til å klirre i skapet i flere timer. (Og for ordens skyld; jeg er ikke imot høytrykksspylere eller gressklippere på helligdager, det er mer LENGDEN på bruken. De fleste bruker ikke hele dagen til slikt.)


Sånn. Jobber fortsatt med anger management. Det går så fint atte. Så lenge sola skinner er jo alt greit.

Krepsetid!

Jeg har aldri likt øl. Etter at jeg fikk magekatarr har jeg funnet ut at det ikke er så verst likevel.


Årets utgave av El Mimo. Love. Selv om jeg bare fikk et halvt glass.


Det spirer og gror i Askelien.


Velkommen til oss!


Noen førtiser blir aldri for gamle for å bade.

NYT finværsdagene der ute! Det skal i alle fall jeg gjøre - motordur eller ei! :)