onsdag 17. september 2014

Skrivesperre med mulighet for åpning

Forrige uke var jeg på skrivekurs på Westerdals. På sjølveste Westerdals. Jeg har hatt lyst til å gå på tekstforfatterlinja på den skolen helt siden jeg fant ut at den eksisterte, og så har jeg aldri gjort noe med det. Fordi. Fordi jeg har trivdes i jobben jeg har hatt. Fordi jeg ikke har hatt tid. Ikke har hatt råd. Ikke har tatt meg råd. Eller tid. Prioritert feil. Ikke fulgt drømmene.

Nå er jeg for gammel. Jeg ER ikke for gammel, men jeg er det likevel. Da jeg satt i kantina og spiste den deiligste biodynamiske og hjemmelaga lunsjen du kan tenke deg, kjente jeg det. At jeg er for gammel til å begynne der. Jeg hadde følt meg som bestemora til alle de andre. Ikke at det hadde vært så ille egentlig, all den tid jeg gjerne skulle hatt et barnebarn eller to, men det blir liksom ikke helt det samme likevel.

Da er det bra det finnes sånne små, fine kurs som vi gæmliser kan gå på! Hvor vi kan lære oss om skriving, konseptutvikling, idemyldring - og få noen profesjonelle til å fortelle oss at det vi gjør ikke er så hakkande gale.

Inspirert av kurset og de andre deltakerne har jeg nå endelig knekt et par nøtter. Den aller største nøtta har ligget i en skuff i over ti år og bare ventet på at jeg skulle ta den ut og finne ut hva jeg skulle gjøre med den.

Nå blir det bok.

Ikke med en gang, bevare meg vel, jeg er fortsatt i tenkeboksen - men det BLIR. Jeg har ideen, jeg har laget et stort tankekart på størrelse med verdenskartet som jeg skal bruke til å få dette i gang og jeg er faktisk også sikker på at minst ti stykker kommer til å kjøpe boka når den en dag blir utgitt. (Makan. Jeg tar faktisk for gitt at den blir gitt ut. Der ser man hva et kurs gjør med tankene.)

Det aller beste med dette kurset?

Jeg fikk påfyll til selvtilliten. Jeg vet nå at jeg kan! Og jeg vet at jeg kan uten å ha en Master i ett eller annet. Det er faktisk lov til å prøve seg selv om man er en ustudert røver med alt for god fantasi og alt for mange tomme skrivebøker i nattbordskuffen. Det er også lov til å prøve seg på andre ting der bokstaver skal samles. I jobbsammenheng for eksempel.


Gratulerer til meg selv for endelig å forstå at det bare er å ta plassen sin.


Det er ganske deilig å motta et kursbevis. Spesielt dette. Det skal henges opp på veggen. 

God onsdag! :=)


mandag 15. september 2014

Syngende husmødre

Konemor og jeg har en ganske bra fordeling på husarbeid. Hun lager mat i flere timer, jeg pynter bord og fjaser.

I helga hadde vi besøk av Bartelandfamilien, og midt under innspurten av lammekarré og blomkålpuré ble dette bildet tatt. Jeg synes det er et perfekt øyeblikksbilde som bare må deles med verden.

Slik lever dei her, lissom.




God mandag! :=)


tirsdag 9. september 2014

Skriveproblemer

Jeg er veldig opptatt av det norske språket. Jeg skriver ikke plettfritt og perfekt selv, men jeg er opptatt av å prøve og gjøre det. Det er mange elektroniske feller der ute og det er forferdelig enkelt å bare drite i å rette opp etter seg, all den tid ordboka på smarttelefonen kommer med et forslag. Sånt blir det orddelinger, skrivefeil, og/å-feil og rare ord av.

I går leste jeg (og halve resten av Norge) en fantastisk kronikk av en finsk forsker ved navn Sanna Sarromaa. Den handlet om det norske språkets forfall og den tok for seg saken AKKURAT som den er. Jeg jobber i en bransje der skrivefeil ikke skal forekomme og jeg applauderer høyt hver gang noen der ute i internettet minner oss på VIKTIGHETEN av å skrive riktig. Ikke bare fordi det visuelt ser helt begredelig ut med orddelinger og bruk av dialekter, men også fordi det er sånn at språket vårt skal overleve videre. Det kan forandre seg, selvsagt, men det skal ikke forfalle fordi folk er late.

Jeg er så irritert på denne latskapen at jeg ikke tar voksne mennesker som konsekvent bedriver orddeling seriøst. Er du leder og ikke kan skrive riktig... fy skam deg. Søker du etter mennesker i en annonse og ikke har korrekturlest den før du smeller den ut, søker ikke jeg på den stillingen. Skriver du bok og sparer penger ved å droppe seriøs korrekturlesing, mister du meg som kjøper. Har menyen i restauranten din flere skrivefeil enn retter, går jeg ut igjen. (Jeg har i alle fall lyst til å gjøre det.)

Det som er saken i media i dag er SELVFØLGELIG at det er noen som føler seg tråkka på og mobbet etter at kronikken hennes gikk sin seiersgang gjennom landet som flyter av gull og myrra. Her på berget har det en tendens til å bli sånn. Noen setter fingeren på et problem, hylekoret våkner og kommer på førstesiden av avisa. Intervju. Tårer. "Jeg har hatt skriveproblemer hele mitt liv, jeg føler meg mobbet av den artikkelen!" Stakkars. "Jeg har dysleksi! Jeg liker ikke overskriften i den artikkelen! Jeg føler meg mobbet!" Åhoi. "Jeg er sjømann! Jeg liker ikke å bli fremstilt som full!" Bevaremegvel.

Er det virkelig mulig? Her prøver noen å få oss til å forstå at vi faktisk må skjerpe oss når det gjelder rettskriving og så må hun forandre overskriften på kronikken fordi noen føler seg stigmatisert og tråkka på? Hva i all verden er det med oss nordmenn? Har vi det så forbanna godt at det må en katastrofe, en krig og en hungersnød til før vi forstår at de bagatellene vi hyler om (i NYHETENE!) hver eneste dag, er nettopp det: BAGATELLER!

Det MÅ være lov til å skrive og si noe uten at noen føler seg støtt og går til avisa for å gråte om det. Ordet MOBBING har snart mistet sin betydning. Ærlig talt altså, det er så forbanna mye annet å bry seg om her i verden enn sin egen navle!

Slutt å KLAG på at noen setter fingeren på noe som er viktig for kulturen, historien og språket vårt. Slutt å vær så avslappa at dere ikke gidder bry dere om at ord ikke er riktig skrevet!

Og neida. Skrivefeil er ikke det viktigste man kan bry seg om her i verden - apropos engasjement, men det er faktisk sånn at de fleste av oss leser noe hver eneste dag og de fleste av oss er så inni gamperæva opptatt av at alt annet i dette landet skal være korrekt, at jeg ikke forstår hvorfor ikke det å skrive riktig ikke er høyere oppe i bevisstheten til flere.

Vi slurver, vi driter i det og vi er late.
Vi er så bortskjemte at vi ikke gidder gjøre NOE ordentlig. Annet enn å klage høyt.

Det er helt vanvittig.


Bilde lånt fra Internett


Knurr.




PS! Og/å-feil og kommafeil KAN forekomme, også i mine innlegg - jeg er som nevnt ikke perfekt.

søndag 7. september 2014

Den andre KK-mila

Om vi løp KK-mila i går? Ja, vi gjorde det, men ikke i Oslo.

Etter å ha diskutert oss frem til at vi fortsatt slett ikke hadde så veldig lyst til å dra inn til byen, til å drive dank i to timer før vi skulle springe og dermed måtte grue oss enda mer til start og at vi heller ikke var så innmari hypp på felles oppvarming med 6000 tightskledde damer, tok vi en sjefsavgjørelse. Vi laget vår egen KK-mil.

Som medlemmer av Kuklaus Klan var jo navnet allerede i boks, og med løypa rundt Semsvann i umiddelbart nærhet, ble alternativet både kortreist og miljøvennlig. Frisk luft i skog og mark og på mykt underlag.

De tre deltakerne i verdens første KK-halvmil i Asker hadde i flere dager vært lettere nervøs og sendt hverandre snapper og meldinger av typen "Jeg trener spenst!" "Jeg trener i trappa!" "Jeg trener i søvne!" "Jeg burde trent mer!" "Jeg har ikke trent!" "Jeg dør av angst!" "Dette går til pisis!" og da dagen endelig kom og vi parkerte ved Semsvann, var stemningen ganske spent - også takket være en av deltakerne som smart nok hadde hauset opp de to andre til å konkurrere mot hverandre.

Tre stykk nervøse damer (og en ivrig hund), ei trent, ei halvtrent og ei utrent, ferdig med alle tissepauser og prokrastineringer, startet med noen minutters mellomrom og jogga seg gjennom 5 kilometer til blodsmaken satt i munnen og pusten hørtes ut som på en flodhest med åndenød. Høyrøde ansikter, nye personlige rekorder på alle tre (29 minutter på meg! Hurra!) og en STOR gruppeklem med klapp på ryggen. Vi gjennomførte! (Og søster Rita vant med sterke 26 minutter!)

Bragden ble først feiret med en kaffe i Asker sentrum (fortsatt iført stramme og kule treningstights. Jeg hadde dessverre ikke en fin jakke og ei dyr merkeveske til å komplettere antrekket, men jeg følte meg likevel ganske hipp og moderne. Og svett.) før vi fortsatte feiringen med champagne og en bedre og langvarig middag som seg hør og bør.

Herved har vi startet en ny tradisjon!
Neste år regner jeg med at hele søsterklubben stiller opp, kuklause eller ei. Den andre KK-mila er kommet for å bli.

Konemor og Børre i full fart mot mål

Tre svette damer, hjemmelaget styrkejuice og med nye personlige rekorder i lomma. Yey!

Vi fortsatte den kortreiste dagen med lam og annet snadder.

Fordi vi fortjente det. (og  fordi vi var så sultne at vi glemte å style bordet ordentlig før bildet ble tatt.)




torsdag 4. september 2014

Poteavtrykk på hjertet

I går var det to år siden vår elskede, lille, enøyde Pelle døde. Jeg savner ham fortsatt - selv om savnet er mindre og ikke så vondt, men det er der. Selv om Børre fyller hjertet mitt nå vil jeg for alltid ha en liten del til Pelleball der inne.

Jeg skrev om Pelles historie den dagen han døde. Den kan du lese her hvis du vil.

Små poter setter store spor. 

Siste påska med vår lille Pelle. 


mandag 1. september 2014

Et hjerte i hjertet ♥

I dag er det elleve år siden konemor og jeg ble kjærester. Elleve år siden vi var på EN date og fant ut at vi ikke greide oss uten hverandre. Elleve år siden søstra mi kom hjem fra syden og overraskende oppdaget at vi hadde blitt tre som bodde i leiligheten. Elleve år siden jeg synes at det skumleste i verden var å gi konemor en ledig skuff i kommoden min. Elleve år siden jeg slapp alle sikringstau og hoppet i det. Elleve år siden jeg lata som om jeg skulle i et viktig møte, men egentlig satt jeg på en benk ved domkirka og kyssa med henne. Elleve år siden vi dro på vår første hyttetur sammen og fant ut at vi passet sammen, også til det. Elleve år siden vi børna rundt i gamle Bruno og badet nakne på Bestemorsstranda. Elleve år siden vi gikk ned flere kilo fordi vi var så forelska at vi ikke greide spise når vi var sammen.

Elleve år siden jeg fikk et hjerte som jeg bærer i mitt hjerte. 



‘i carry your heart’ 

i carry your heart with me (i carry it in
my heart) i am never without it (anywhere
i go you go, my dear; and whatever is done
by only me is your doing, my darling)

i fear no fate (for you are my fate, my sweet) i want
no world (for beautiful you are my world, my true)
and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life; which grows
higher than soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that’s keeping the stars apart

i carry your heart (i carry it in my heart)

(E.E. Cummings)


Ikke 11 år siden, men kanskje 7. Like bli, i alle fall.



søndag 31. august 2014

Jobb med mening

Noen ganger blir jeg så stolt av arbeidsplassen min og de dyktige kollegene mine at jeg blir helt varm i hjertet. Jeg har skrevet om denne kampanjen tidligere, men det viktige budskapet kan ikke nevnes for ofte.

Da jeg åpnet gårsdagens Dagbladet, så jeg denne annonsen. Skrevet av tekstforfatter Børge og laget av art director Mette. Prosjektledet av Kathrine. Flotte folk, flott kampanje. Verd å skryte av en gang til.

Verd å tenke over en gang til.


Du kan også lese om kampanjen på Kreativt Forum


lørdag 30. august 2014

Stabeistsøstra

Jeg har tre egenskaper som ikke passer så godt sammen, men som likevel gjør det ganske greit å være meg når alt kommer til alt. Jeg er en uforbederlig latmark, jeg har et ganske godt utviklet konkurranseinnstinkt og jeg er muligens over gjennomsnittet sta. (Jeg har flere egenskaper også, altså. Bare så det er sagt.) I alle fall, disse tre sørger for at jeg ikke sitter på ræva så alt for lenge om gangen og at alt jeg gjør, blir gjort (litt for) fort.

I vinter en gang kom en av jentene i Snubleklubbens Skamløse Søstre med en idè. Jeg husker ikke om det var etter ei flaske vin eller om det var mens vi var ved vårt fulle fem, men det har i ettertid vært lange diskusjoner om hvem som egentlig sa følgende: "Skal vi ikke melde oss på KK-mila!?" Sju søstre sa mer eller mindre JA i kor, og dermed startet marerittet.

Jeg hadde en plan om å bli "hun som jogger" men siden juni har jeg mer eller mindre vært "hun som glemte at hun ville bli hun som jogger" og jeg har spist, drukket og røket lange festsigaretter gjennom hele sommeren. I går slo det meg plutselig at det er neste uke vi skal til pers. Av sju mer eller mindre påmeldte er vi nå tre igjen som skal løpe 5 kilometer. De to andre (inkludert kona mi, som også er en av Søstrene) har vært eksepsjonelt flinke til å trene, til å være fokusert og til å jobbe målbevisst mot denne forferdelige greia vi skal være med på. Jeg har vinglet mellom "jeg gidder fader meg ikke jogge i Oslo sammen med 1500 damer, jeg får panikkanfall av så mange svette og gladkristne damer på ett sted" og "herregud, det er bare 5 kilometer, hva er det å sutre over?"

Konklusjonen min har til slutt blitt at jeg skal gjennomføre. Uansett. I dag tidlig sjekket jeg formen og jeg ble så imponert at jeg måtte juble høyt. Til ikke å ha trent ordentlig siden siste gymtime med Magne Vullum i 1992, må jeg si at den timen må ha satt seg ganske godt fast. Enten det eller så er det akkurat her stabeistet og konkurranseinnstinktet slår ut i full blomst - jeg løp faktisk hele runden uten å stoppe.

De to andre søstrene skal altså ikke føle seg for trygge. Selv om jeg er en latmark er jeg ikke så glad i å bli slått i noe som helst og dagens økt viste at de bare har det med å skjelve i buksene.

(Pst! Den ærlige motivasjonen min for å trene i dag fikk jeg mens jeg jogga. Jeg gleda meg nemlig til å skryte i sosiale medier over resultatet. Flaks for meg at det BLE et godt resultat. Hihi!)


Klar til formsjekk med en gul og en rosa sokk - hvorav sistnevnte var på vranga.

Når man har ei løype rett utenfor døra, er det dobbelt latskap og ikke bruke den. 

Hu er slett ikke i så dårlig form som det hu trodde!

Litt uenig i soportypoengene, jeg føler de burde vært på hundre. MINST. Men distansen og tiden er jeg stolt over!

Børre synes det var veldig slitsomt å starte dagen med en løpetur, derfor er det viktig å sove litt igjen.


tirsdag 26. august 2014

Verdens hundedag

I dag er det verdens hundedag og i den anledning feirer jeg vår bestevenn Børre med et bilde fra en av toppturene vi var på i sommer. Vi utstyrte ham med potesalve og sokker og spesialmat som skulle gi ekstra energi, vi stappet lommene fulle av godbiter og han fikk gå med langlina som vi bare hadde liggende ved siden av oss sånn at han på den måten følte at han gikk fri.

I løpet av fire dager gikk vi i seksten timer, opp på topper, over stein og ur og kratt, og han løp ved siden av oss hele veien og så ut som om han var verdens lykkeligste. Det er antagelig ikke ei eneste mus på den siden av Dovrefjell som ikke ble skremt av ham i løpet av dagene vi var der. Ikke et eneste spennende hull under lyngen som ikke ble utforsket. Ingen sauebæsjer som ikke ble smakt på. Ingen småfugler som ikke ble ropa til. Ingen kalde fjellbekker som ikke ble drukket av.

En fantastisk liten turkamerat med en utholdenhet som det står respekt av. Fra å løpe rundt i skogen der vi bor til å bli med to utrente fruer på fjelltur, uten å få så mye som en vannblemme på potene og uten å klage et sekund. Det var litt slitsomt opp til den høyeste toppen og da la han seg ned etter seks timer for å vise at NÅ, nå trengte vi faktisk ikke gå lenger. Vi var helt enige. Det var bare stein rundt oss på alle kanter og toppen var enda noen timer unna. Vi kravla oss ned igjen. Hadde konemor og jeg også hatt lange ører, hadde de vifta om kapp med Børre sine da vi så hytta, løp gjennom lyngen og plaska oss over elva for å komme kjappest mulig frem til middag og potemassasje. Vi var ikke helt happy med å ikke ha kommet oss helt til topps, men vi var veldig happy for samarbeidet og tross alt var det den lengste (og høyeste) turen vi noen gang har vært på. Børre var i alle fall strålende fornøyd med å kunne strekke seg ut på saueskinnet sitt igjen og spise godbiter av hjertets lyst.

Menneskets beste venn. Jeg forstår godt hvorfor de har fått den ærefulle tittelen.
Jeg ønsker for alle hunder at de har det like bra som det vår Børre har det.


På Knotthøa. Det er alltid tid til litt kos og klem. 



mandag 25. august 2014

Samtaleterapi

På min ferd gjennom min egen tankekvern, stoppet jeg opp et sekund i helga. For det første hadde tanken allerede slått meg et par ganger i den siste tiden, men når jeg i tillegg fant et debattinnlegg om noe av det samme i lørdagens Dagbladet, fant jeg ut at jeg måtte tenke mer på denne tanken.

Det handler om dette med samtaleemner. Hva som er viktig å dele.

Ta for eksempel dette med helse, mat og utseende. Vi møtes, vi snakker sammen, vi prater om trening - eller mangel på trening, vi snakker om hud, botox og silikon, vi snakker om lavkarbo, juicing og livsstilssykdommer. Vi snakker om hvor misfornøyde vi er med oss selv og hva vi burde gjøre for å endre på det, vi snakker om hva vi mangler, hva vi vil ha mer av, hva vi har dårlig samvittighet for og hvor kvapsete magen vår har blitt. Vi snakker om dette som om det er det aller viktigste i hele verden. Og det kan det jo ikke være – for da hadde vi jo gjort noe med det? Eller?

Det slo det meg her en dag, mens jeg satt midt i en prat om rynkekrem, at jeg synes det var helt usigelig kjedelig å sitte og snakke om. Det var faktisk så kjedelig at jeg tok frem telefonen min for å sjekke om noen hadde lagt ut noe jeg kunne engasjere meg i, i stedet. Og DET, min kjære leser, det er både særdeles uhøflig og forferdelig frekt gjort.

Nå høres det ut som om jeg har verdens kjedeligste venner – eller at jeg selv har satt meg oppå en ekstrem høy hest, men det ER ikke det. Dette handler ikke om vennene mine i det hele tatt. Det er faktisk sånn at de siste gangene jeg har vært i en sosial sammenheng der jeg har møtt folk jeg ikke kjenner så godt, så har samtalen på ett eller annet tidspunkt dreid seg inn på dette med hvordan vi ser ut. Det har dreid seg om hva vi er misfornøyd med. Hva vi har dårlig samvittighet for. Og hvorfor i all verden skal vi sitte å snakke om det? Vi vet jo alle hva vi må gjøre? Det hjelper da ikke det spøtt at vi klager til andre? Vi tar jo likevel ikke tak i det vi sitter og klager over, gjør vi? Vi vil jo bare ha medfølelse og støtte for valgene vi tar - og så går vi hjem og driter i å gjøre noe med det uansett?

Jeg skal begynne med noe nytt. Neste gang jeg er sosial sammen med noen jeg ikke kjenner så godt og de begynner å snakke om trening og klage over at de burde ha trent mer, skal jeg begynne å snakke om en av de siste bøkene jeg har lest i stedet. Den om han som hadde asperger syndrom for eksempel. Som hadde skikkelige utfordringer i livet. Neste gang noen sutrer over at de har fått et grått hår, skal jeg spørre om de har hørt den siste plata til Morten Harket. Neste gang noen sier at de burde gå til legen og sjekke den føflekken, skal jeg begynne å snakke om hvor mye multekart jeg så på fjellet i sommer.

Dette blogginnlegget kan gå feil vei. Jeg ser at det ser ut som om jeg er verdens navle og at alle andre er gudsjammerlig kjedelige.

Det er ikke det. Det er det at jeg VET at folk (og jeg selv) har så mye mer å komme med enn alt dette vissvasset som vi egentlig ikke er opptatt av i det hele tatt, og så fyller vi opp samtaler og livet vårt med nonsens. Fordi det er det vi bombarderes med fra alle aviser og ukeblader. Fordi media forer oss med hva vi skal synes er viktig og så blir vi så metta og så er vi som noen sauer og tror at det er slik det skal være.

Når ble vi så selvopptatte?
Og når ble jeg så forbanna kjedelig?