fredag 29. mai 2015

Sjokkstart

Du vet, når jeg bestemmer meg skikkelig for noe, da skjer det også noe. I dag tidlig var jeg ute og jogga klokka seks. Hallo, hva gir du meg?

At det som var utslagsgivende var at jeg hadde satt på vekkerklokka for tidlig og måtte opp og tisse (her kunne jeg brukt et penere språk, men en spade er en spade.) og da ikke så noen grunn til å legge meg igjen, det trenger vi ikke bry oss om. Hovedsaken er at jeg kom meg ut. Og jeg KUNNE lagt meg igjen. Det er et viktig poeng. 

Sol, måkeskrik og duften av sjø og syrin var premien. Og en litt overrasket Børre som ikke skjønte hva som skjedde så tidlig. 

Jeg skulle ønske jeg kunne ha en sånn start på dagen hver dag, men det vet jeg er utopi og ikke det jeg skal fokusere på nå. Nå skal jeg være stolt over at jeg kom meg ut! 

Klapp for meg, assa. Nå skal jeg rekke bussen til Oslo og arbeidsdagen kan begynne. 

Ha FIN dag der ute!


Vettrebukta leverte i dag tidlig da jeg sneik meg ut på brygga til noen før de hadde våkna. 



xoxo

Fru Perez :) 

torsdag 28. mai 2015

Bobilkilo

Jeg begynte å telle dager til sommerferien. Det er faktisk bare TRETTIÅTTE dager igjen til vi pakker hunder og homser inn i bobilen og suser avgårde dit det er fint vær. Om det blir Helgelandskysten, Bergen, Jæren eller Sørlandet er det ingen som vet. Jeg gleder meg uansett hvor vi ender!

I forbindelse med denne turen har jeg i dag startet en konkurranse med meg selv. Jeg skal ned fem kilo på 38 dager. De kiloene som kom snikende da jeg satt rolig med vrikka kne i fire uker, de satte seg skikkelig godt fast. Buksa mi skal slippe å føles som et pølseskinn. (Ja for det er jo buksa det er synd på..)

Når man har bobil er det jo også en vektbegrensning, og jeg vil absolutt IKKE være den som får oss til å bli overvektige. Tenk noe så forferdelig! Bli stoppa i vektkontroll og så er det sexylubbenkiloene mine som velter oss?

Aldri i verden.

En, to, tre - nå er det sagt høyt og skriftlig, da er det bare å levere.

Trettiåtte dager til bikinisesongen!


tirsdag 26. mai 2015

BadeAnne vil ut i vannet!

Jeg har en app som viser meg hva jeg gjorde på denne dagen i fjor, i forfjor og fem, seks år tilbake i tid. Stort sett liker jeg å se tilbake, men nå begynner denne appen å irritere meg.

På denne dagen i fjor hadde jeg allerede bada flere ganger, flere dager på rad. Jeg hadde bada i forfjor også. For tre år siden var jeg på sykkeltur i 23 varmegrader og badet og plaska i Oslofjorden så lang jeg var. I fjor lå jeg i hengekøya hjemme og svetta, jeg spiste frokost ute og jeg skrøt jeg på Facebook av at jeg hadde saltvann i håret og i ørene, at jeg hadde såre føtter etter å ha løpt på svaberg og at jeg hadde fått hundrevis at nyklekte fregner.

Hittil i år har jeg badet EN gang. En eneste liten gang, og det var så kaldt at jeg holdt på å dåne. Anstanden min var redd jeg skulle få hjerteinfarkt, og jeg er glad han var med. Det var åtte grader i lufta og sikkert ikke så mye mer i sjøen.

Det er ikke ofte jeg bryr meg om været, men nå begynner jeg å gjøre det. Alt er mot normalt. Normalt burde jeg gått uten strømpebukse på denne tiden av året. Normalt burde minst EN sommerkjole fått lufta seg. Dette begynner å ligne på en trøndersk vår. Jeg flytta fra den våren for 23 år siden!

Jeg kan ikke skryte av et eneste badesår enda. Ikke en eneste solbrent flekk på kroppen. Ikke en overflod av fregner.

Det er til å bli grinete av.

Jeg har nå begynt å se frem mot sommerferien. Det er nemlig bare seks uker til! Seks uker til fire uker med ferie - i Norge. Det var jo så fint i fjor! Og i forfjor! Selvsagt skal det bli det i år også!

Jeg begynner å bli litt nervøs.

Bobilferie, seilferie og telttur i Norge kan være det aller beste i verden. Jeg vil at det skal bli det.

Kjære mitt optimistiske og positive syn på livet: ikke gi deg nå!


Den fine løvetanna har det i alle fall bra i hagen vår. I år skal den få gro i fred og gi næring til humla.


Har du mista trua?


xoxo

torsdag 21. mai 2015

Innholdsrik dag

I går var jeg på Oslo Content Marketing Camp sammen med de fine VU`ene Astrid og Glenn i Valen-Utvik - og mange andre kjente og ukjente. Mest ukjente, men noen av dem var litt mer kjent da jeg dro. Det er alltid så bra med sånne sammenkomster synes jeg. Jeg er alltid minst en venn eller en ny bekjent rikere når jeg går ut døra etter endt dag.

Etter i det siste å ha vært på et par samlinger som ikke helt har stått til forventningene, var opplegget på Rockefeller i går helt perfekt. Helt passe mengde deltakere, knallbra og engasjerende innhold fra de som sto på scena, nydelig lunch og deilige kanelsnurrer til to-kaffe`n. Og for ikke å glemme den uforlignelige lukta av gammelt øl som hang i veggene. Da jeg gikk derfra var jeg ikke bare full av ny og oppfrisket kunnskap, jeg var også litt placebofull på grunn av lukta. Det er mange år siden jeg sist var på konsert på Rockefeller. Kanskje på tide å gjøre det igjen?

Content (eller innhold, jeg er tross alt norskspråklig og prøver å ikke blande alt for mange engelske ord inn i dagligtalen min) er jo i vinden som bare det. Innhold har alltid eksistert og det er jo det de fleste byråer alltid har laget tenker jeg, men det er jo flott at det blir enda mer fokus på det. For meg personlig handler det ikke bare om kommersielt innhold og det å skaffe kunder og tjene penger, det handler om at folk fortjener å få noe vettugt å lese. Noe fint å se på. Jeg som målgruppe vet i alle fall at jeg setter pris på at avsender har lagt litt arbeid i det jeg mottar, enten det er i posten, på mail, i magasiner eller på Facebook. At jeg føler at det er MEG de har tenkt på, og ikke seg selv. At det er en historie i det som presenteres. Er historien elegant og visuelt vakkert presentert har du meg antagelig på kroken.

Jeg liker å skrive historier selv jeg. Nå er notatboka mi snart full av kråketær og kjapt nedskrevet innhold som er gull verd.












Ha en innholdsrik dag! ;)

xoxo

tirsdag 19. mai 2015

Bestemorblogger

La dere merke til at min indre bestemor var i avisen i forrige uke? Ikke deeeet? Vel, da får dere se det her. Værsågod. Her sitter`a og gynger på en stor potet. Rett under brudebildet av mor og far fra 70-tallet og med matchende røde negler og leppestift. Ska sei.

Grunnen til at jeg har stukket meg frem denne gangen er bloggingen. Jeg elsker blogging. Jeg digger alle jeg har blitt kjent med gjennom bloggingen. At det jeg skriver kan leses av andre. Det er ikke alt jeg skriver i affekt jeg er like begeistret for å tenke på at ligger der ute, men det går over. Og sletting er feigt. Med mindre det er noe jeg har endret standpunkt om fullstendig selvsagt. Det er jo lov. Man utvikler seg jo heldigvis.

I en rosa verden der mange begynner å blogge for å tjene penger, er det kanskje greit å vise fram at det går an å gjøre det UTEN å tjene noe på det også? At det går an å gjøre noe uten å kreve noe tilbake? At det er moro å skrive? Jeg har skrivekløe og et stort formidlingsbehov, det er min unnskyldning. Trenger ikke være mer komplisert enn det.

Selv om jeg kanskje aldri kommer til å fylle synsfeltet ditt med annonser på bloggen, kan det jo hende at jeg våkner opp en dag gjør noe med noe. Hopper litt elegant ut av komfortsona, for eksempel. Bruker ordene til noe annet enn hjemmebruk. 

En vakker dag er det faktisk noen som trenger en slik bestemorblogger som meg for å nulle ut noe annet. Noen trenger noen gode råd. 

Vi er langt i fra en utdøende rase. 

Og vi skriver gjerne innlegg helt uten innhold, bare for å skryte av at vi ble kalt ekspert i avisa. 



Foto: Petter Sørnæs / Budstikka


xoxo,

mandag 18. mai 2015

Vel overstått!

Jeg elsker 17. mai! Jeg gleder meg som til på julaften hvert eneste år. Til å pynte meg, til å heise flagget, til å være sammen med vennene mine og til å synge "Ja vi elsker" med hånda på hjertet. Noen år har jeg til og med bare pynta meg for å være hjemme og se på barnetoget på tv. Og selv om jeg har vært hjemme har jeg tatt på tiaraen og funnet frem flagget. Det hører til. Litt respekt fortjener dagen.

Jeg elsker til og med det at jeg periodevis styrtgriner fra jeg står opp til jeg legger meg fordi jeg tenker på de som ikke er blant oss lenger og som opplevde denne dagen for første gang med all sin betydning for så mange år siden, og så tenker jeg på alle de som sitter på gamlehjem rundt omkring og vet hva det handler om og så tenker jeg på det at det er noe vi aldri må glemme; grunnen til at vi faktisk HAR denne dagen. Og så tenker jeg på alle barna som er så glade - og de som ikke er så glade. Og så tenker jeg på de som ikke har en sånn dag. Og så gråter jeg en skvett til.

Det er mye å bli følelsesmessig berørt over på en sånn dag.

Det er mye moro også. Det er mye skråling og latter og champagne og tullprat.
Det er mye bunad, flagg og kjærlighet.

Det er mye fred og frihet.
Takk for det.


17. mai er vi så glad i! 



XOXO,

fredag 15. mai 2015

Snikskryting

Her en morgen hisset jeg meg litt opp over noen bilder jeg så på Instagram. Vedkommende jeg var inne og titta på er en gammel bekjent og legger sjelden ut bilder, men når det først legges ute noe er det enten fra en luxusferie, noe veldig dyrt til huset eller ei ny designerveske. Som regel bryr jeg meg ikke om denne utilslørte men samtidig litt kamuflerte flashinga av mye penger. Som regel tenker jeg i mitt stille sinn at det hadde vært digg å kunne hatt det sånn og så går jeg videre, men akkurat denne morgen fikk jeg et snev av fnatt.

Jeg kjente at jeg ble skikkelig misunnelig og tenkte at JEG også ville ha mange penger og råd til å reise verden rundt og drikke dyr champagne på fancy restauranter, kjøpe den ene dyre designerveska etter den andre, bo på beste vest, kjøpe nye klær hele tiden og alltid være solbrun og vakker. En skikkelig prototype på velsstående vestkantbabe. JEG ville også være sånn!

Heldigvis gikk det fort over. Misunnelse er en forferdelig dårlig egenskap og jeg blir helt kvalm av meg selv når det kommer veltende over meg. Det er heldigvis ikke ofte, men det skjer. Det er den egenskapen jeg liker minst av alle de dårlige egenskapene jeg har. Jeg har ikke lyst til å kalle det egenskap engang.

Jeg ropte ut min frustrasjon på Facebook: "Noen ganger. Noen ganger når jeg ser på bilder på Instagram får jeg lyst til å kaste telefonen ut bussvinduet og hyle. Alle de solbrune, slanke, rike og tilsynelatende vellykkede folka som viser fram alle de dyre tingene sine og de flotte utenlandsturene sine. Jeg vil også ha det sånn! Men så går det over. Heldigvis. For et forbanna stress det må være. Takke meg til det jeg har og den jeg er. Det er mer enn ekte bra nok."

Og så begynte jeg å tenke over hva jeg hadde skrevet. De om legger ut slike bilder legger jo bare ut ting fra livet SITT. Det er slik livet DERES er. Hvorfor skal jeg bli sur av å se andres bilder av sine liv? Blir folk sure av å se mine bilder? Bilder av "åhh for en herlig dag" og "verdens beste middag og vin" eller "jeg blir så lykkelig av å se sjøen"? Er ikke dette like mye utildekt og flashende skryt, kanskje? Er ikke det å skrive "det er mer enn ekte bra nok" litt frekt gjort? Hva vet vel jeg om hva som er ekte eller ikke i livet til vestkantbeibsa? Det er jo slik de lever! Det er deres liv. Det er det de vil vise frem. Det er deres hverdag og sannhet. Og hva vet vel jeg om hva som ligger bak bildet av den siste veska? Det kan jo være et trøstekjøp eller en forsoningsgave for alt det jeg vet?

Joda. Jeg kan, for å gjøre det enkelt for meg selv, slutte å se på slike bilder. Men så har det seg sånn at jeg som regel blir litt inspirert av dem. Jeg får lyst til å begynne å trene, ta solariuim, spare penger og dra til ett eller annet paradis, prioritere bort noe og heller kjøpe meg høye hæler med rød såle. Jeg kan ikke få alt jeg peker på. Jeg må jobbe litt ekstra hardt for det. Og for alt jeg vet kan det hende av beibsa på vestkanten gjør det også.

Det er som regel mer bak et bilde enn det vi ser.

Dette bildet for eksempel, er av joggeskoa mine som ser ut som om de har løpt langt og tar en pause. Sannheten er at joggeturen min ble en gåtur hvor jeg nesten brukte opp batteriet på telefonen for å ta bilder istedet. Da jeg kom til denne plassen, satte jeg meg ned og tenkte at jeg kommer til å skryte av at jeg sitter her. Jeg kommer til å snikskryte av at dette er rett utenfor stuedøra mi og at jeg var ute med joggesko på beina før arbeidstid.

At jeg fikk gnagsår fordi jeg glemte å ta på sokker i skoa og at jeg tråkka barføtt i en bløt fugledritt, det vises ikke på dette bildet. At jeg ikke jogga en centimeter, at jeg er like tjukk som før jeg tok bildet og at jeg har pollenplager herfra til månen, det vises heller ikke.

Men det SER fint ut. Alt kan se fint ut på et bilde.
Og alt kan skrytes av. Det ene er ikke bedre enn det andre.



Hvilepuls
God helg ønskes!

onsdag 13. mai 2015

En annerledes morgesol

Jeg stoppet opp og spurte hva hun het. På norsk. På engelsk. Det var ikke så enkelt. Jeg pekte på meg selv og sa "Anne" og da smilte hun opp, pekte på seg selv og sa "Veda".

Siden den dagen har jeg stoppet hver morgen, gitt henne en klem og sagt god morgen. Jeg har gitt henne røde sjokoladehjerter og penger. Jeg har fått en million klemmer og slengkyss tilbake.

Hun har blitt "min" tigger.

Fra å være redd for hva slags omveltninger jeg ville få i mitt eget høyst egoistiske liv, til å ha fått meg en ny venn, En jeg bryr meg litt ekstra om, bekymrer meg for når det regner, lurer på om hun fryser, om hun forventer at jeg har med noe til henne hver gang jeg går forbi (noe jeg ikke tror hun gjør) En jeg lurer på hvor er når hun ikke sitter utenfor jobben min.

Jeg har gjort noe annerledes og fått noe annerledes.

Det er ikke så nøye om vi ikke forstår hverandre språkmessig.
Klemming er et universelt språk alle forstår.


Bilde lånt her: https://trueheartspeaks.wordpress.com/2014/02/25/do-something-different/



God onsdag!


mandag 11. mai 2015

Solkysten, baby!

At jeg elsker Vestfold med alt som finnes av sol og sjø og herligheter er ikke noe nytt for faste lesarar. Helt siden jeg var i Stavern første gang på 90-tallet, har en bit av hjertet mitt ligget igjen der. I Stavern og i Larvik. Bittelitt i Sandefjord og i Tønsberg.. Aller mest i Larvik. Den byen som ikke er den peneste av dem, men likevel. Det var der jeg la igjen den største biten. Jeg var på vei til å flytte dit. Jeg var i jobbintervju. Jeg hadde mange venner der. Sa opp jobb i Oslo. Sa opp leilighet i Oslo. Alt var klart.

Og så ble det slutt med kjæresten.

Jeg har aldri angret på at det ble slutt. Livet hadde tatt en helt annen retning dersom det ikke hadde blitt det, og jeg tror -  nei jeg VET, at den retningen ikke hadde vært spesielt god for meg. Ikke hadde jeg møtt Konemor heller, og jeg er overbevist om at det er det beste som har skjedd meg.

Livets fantastiske tilfeldigheter.

Konemor ble også forelsket første gangen jeg tok henne med dit. Selvfølgelig ble hun det! Det er en grunn til at vi fortsatt er sammen etter 12 år. Og som om ikke den kjærligheten er nok, så har livets fantastiske tilfeldigheter gjort det slik at vi er så heldig at vi kan dra på hyttetur dit.

Jeg er hjemme der, selv om jeg er hjemme hjemme også. Jeg føler meg som et kinderegg som har muligheten til å få det jeg vil av både Oslo, Asker og Vestfold (Og Oppdal og Nordmøre og Tromsø og Spania...). Eller. FÅ er feil ord. Jeg tar! Jeg tar for meg av livets goder.

Livet er for kort til å ikke gjøre det.
Plutselig våkner du en morgen og ikke lever lenger.


Vil du se flere bilder fra helga kan du søke opp fruAPerez på Instagram.


Grilla kanin!

Utsikt fra et kjøkkenvindu. Er det rart man får lykkefølelsen med en gang man våkner?

 Jeg har tatt årets første bad. 

På oppdagelsesferd med de firbente

Bak ei gammel grind

Vakkert. Uansett.

Livets landevei


Børre soler seg.  



Og enda er ikke sommeren her. Tenk så mye deilig som ligger foran oss!


XOXO,

onsdag 6. mai 2015

Ærlighet og egoisme

Utenfor jobben min sitter det ei dame og tigger. Hver ettermiddag når jeg går forbi på min vei hjem, smiler hun til meg og i det siste har hun begynt å sende slengkyss - men jeg har alltid travelt og skal rekke bussen, og sier til meg selv at "I morgen. I morgen skal jeg stoppe." Det glemmer jeg selvsagt til dagen etter og så er det samma duren igjen.

I dag tidlig satt hun der da jeg kom. Hun sendte slengkyss, smilte som ei sol og sa god morgen og jeg sa god morgen og slengte smasker tilbake. Da jeg hadde gått forbi henne, gikk jeg rett inn på bakeren og kjøpte et grovt rundstykke med godt pålegg på. Jeg gikk tilbake, ga det til henne og fikk så mange slengkyss og gode klemmer at jeg nesten begynte å gråte.

Jeg begynte å gråte. Men det så ikke hun. Jeg tørka tårene på vei inn på kontoret og all verdens tanker fløy gjennom hodet. Jeg følte meg slem, jeg følte meg snill, jeg følte meg kjempesnill, jeg følte meg skikkelig selvopptatt fordi jeg hadde lyst til å dele denne opplevelsen med deg og jeg lurer på om hun egentlig vil ha rundstykker. Hun vil kanskje helst ha penger? Jeg lurer på bakgrunnen hennes, på hvorfor hun sitter der, hvor hun kommer fra, om hun er organisert, om hun gjør det av fri vilje, om hun har familie, om alt det trolla i kommentarfeltene skriver er sant... alt dette LURER jeg på - og ikke gjør noe med det.

Det er skummelt å gjøre noe med det. Gjør jeg noe med det blir jeg involvert i et annet menneskes liv. Det kan skape endringer i mitt eget komfortable liv.

Tenk at det er sånn.
I ettermiddag skal jeg spørre henne hva hun heter.
Babysteps.


Tenk at noe så enkelt skal være så vanskelig.
Tenk at noe så enkelt faktisk blir hindret av egoisme.

Det er til å gråte enda mer over.



Bilde lånt her: http://tiny.cc/ht1rxx