tirsdag 26. august 2014

Verdens hundedag

I dag er det verdens hundedag og i den anledning feirer jeg vår bestevenn Børre med et bilde fra en av toppturene vi var på i sommer. Vi utstyrte ham med potesalve og sokker og spesialmat som skulle gi ekstra energi, vi stappet lommene fulle av godbiter og han fikk gå med langlina som vi bare hadde liggende ved siden av oss sånn at han på den måten følte at han gikk fri.

I løpet av fire dager gikk vi i seksten timer, opp på topper, over stein og ur og kratt, og han løp ved siden av oss hele veien og så ut som om han var verdens lykkeligste. Det er antagelig ikke ei eneste mus på den siden av Dovrefjell som ikke ble skremt av ham i løpet av dagene vi var der. Ikke et eneste spennende hull under lyngen som ikke ble utforsket. Ingen sauebæsjer som ikke ble smakt på. Ingen småfugler som ikke ble ropa til. Ingen kalde fjellbekker som ikke ble drukket av.

En fantastisk liten turkamerat med en utholdenhet som det står respekt av. Fra å løpe rundt i skogen der vi bor til å bli med to utrente fruer på fjelltur, uten å få så mye som en vannblemme på potene og uten å klage et sekund. Det var litt slitsomt opp til den høyeste toppen og da la han seg ned etter seks timer for å vise at NÅ, nå trengte vi faktisk ikke gå lenger. Vi var helt enige. Det var bare stein rundt oss på alle kanter og toppen var enda noen timer unna. Vi kravla oss ned igjen. Hadde konemor og jeg også hatt lange ører, hadde de vifta om kapp med Børre sine da vi så hytta, løp gjennom lyngen og plaska oss over elva for å komme kjappest mulig frem til middag og potemassasje. Vi var ikke helt happy med å ikke ha kommet oss helt til topps, men vi var veldig happy for samarbeidet og tross alt var det den lengste (og høyeste) turen vi noen gang har vært på. Børre var i alle fall strålende fornøyd med å kunne strekke seg ut på saueskinnet sitt igjen og spise godbiter av hjertets lyst.

Menneskets beste venn. Jeg forstår godt hvorfor de har fått den ærefulle tittelen.
Jeg ønsker for alle hunder at de har det like bra som det vår Børre har det.


På Knotthøa. Det er alltid tid til litt kos og klem. 



mandag 25. august 2014

Samtaleterapi

På min ferd gjennom min egen tankekvern, stoppet jeg opp et sekund i helga. For det første hadde tanken allerede slått meg et par ganger i den siste tiden, men når jeg i tillegg fant et debattinnlegg om noe av det samme i lørdagens Dagbladet, fant jeg ut at jeg måtte tenke mer på denne tanken.

Det handler om dette med samtaleemner. Hva som er viktig å dele.

Ta for eksempel dette med helse, mat og utseende. Vi møtes, vi snakker sammen, vi prater om trening - eller mangel på trening, vi snakker om hud, botox og silikon, vi snakker om lavkarbo, juicing og livsstilssykdommer. Vi snakker om hvor misfornøyde vi er med oss selv og hva vi burde gjøre for å endre på det, vi snakker om hva vi mangler, hva vi vil ha mer av, hva vi har dårlig samvittighet for og hvor kvapsete magen vår har blitt. Vi snakker om dette som om det er det aller viktigste i hele verden. Og det kan det jo ikke være – for da hadde vi jo gjort noe med det? Eller?

Det slo det meg her en dag, mens jeg satt midt i en prat om rynkekrem, at jeg synes det var helt usigelig kjedelig å sitte og snakke om. Det var faktisk så kjedelig at jeg tok frem telefonen min for å sjekke om noen hadde lagt ut noe jeg kunne engasjere meg i, i stedet. Og DET, min kjære leser, det er både særdeles uhøflig og forferdelig frekt gjort.

Nå høres det ut som om jeg har verdens kjedeligste venner – eller at jeg selv har satt meg oppå en ekstrem høy hest, men det ER ikke det. Dette handler ikke om vennene mine i det hele tatt. Det er faktisk sånn at de siste gangene jeg har vært i en sosial sammenheng der jeg har møtt folk jeg ikke kjenner så godt, så har samtalen på ett eller annet tidspunkt dreid seg inn på dette med hvordan vi ser ut. Det har dreid seg om hva vi er misfornøyd med. Hva vi har dårlig samvittighet for. Og hvorfor i all verden skal vi sitte å snakke om det? Vi vet jo alle hva vi må gjøre? Det hjelper da ikke det spøtt at vi klager til andre? Vi tar jo likevel ikke tak i det vi sitter og klager over, gjør vi? Vi vil jo bare ha medfølelse og støtte for valgene vi tar - og så går vi hjem og driter i å gjøre noe med det uansett?

Jeg skal begynne med noe nytt. Neste gang jeg er sosial sammen med noen jeg ikke kjenner så godt og de begynner å snakke om trening og klage over at de burde ha trent mer, skal jeg begynne å snakke om en av de siste bøkene jeg har lest i stedet. Den om han som hadde asperger syndrom for eksempel. Som hadde skikkelige utfordringer i livet. Neste gang noen sutrer over at de har fått et grått hår, skal jeg spørre om de har hørt den siste plata til Morten Harket. Neste gang noen sier at de burde gå til legen og sjekke den føflekken, skal jeg begynne å snakke om hvor mye multekart jeg så på fjellet i sommer.

Dette blogginnlegget kan gå feil vei. Jeg ser at det ser ut som om jeg er verdens navle og at alle andre er gudsjammerlig kjedelige.

Det er ikke det. Det er det at jeg VET at folk (og jeg selv) har så mye mer å komme med enn alt dette vissvasset som vi egentlig ikke er opptatt av i det hele tatt, og så fyller vi opp samtaler og livet vårt med nonsens. Fordi det er det vi bombarderes med fra alle aviser og ukeblader. Fordi media forer oss med hva vi skal synes er viktig og så blir vi så metta og så er vi som noen sauer og tror at det er slik det skal være.

Når ble vi så selvopptatte?
Og når ble jeg så forbanna kjedelig?






torsdag 21. august 2014

Likevegring


Jeg lurer på en ting. Eller, jeg lurer jo på ganske mye egentlig, men jeg skal prøve å konsentrere meg om en ting nå. Det er veldig mulig at noen har lurt på dette før meg og at jeg bare kunne googla temaet, men det er jo mye morsommere å skrive litt sjøl.

Fenomenet LIKING. Det heter vel strengt tatt ikke det, men det heter nå en gang det likevel. Dette med å trykke på tommel opp eller hjerte på andre folks bilder og statuser. Og for å ha sagt det med EN ENESTE GANG, dette blogginnlegget er ikke for å få flere likes på noe som helst. Dette er kun tanker som kommer ut av hodet og ned på tastaturet.

Altså. Jeg møter ofte folk som følger meg her og der. Som sier «så fine bilder du tar!» eller «jeg liker bloggen din!» eller «du skriver så mye arti på Facebook!» Og så tenker jeg: «Jasså, sier du det? Jeg ser jo aldri et eneste lite tegn på at du leser det jeg legger ut? Jeg visste ikke at du fulgte meg på Instagram engang?» Og så sier jeg «takk skal du ha, det var hyggelig sagt.» og så tenker jeg litt på dette.

Hvis noen liker så mye, hvorfor LIKER de aldri da? Hvorfor kan de ikke bare trykke på hjertet, dobbelttappe på bildet, kommentere eller trykke tommel opp på det de liker? Lyver de når de snakker med meg eller hva er greia her?

Jeg liker mye. Litt for mye av og til. På Instagram for eksempel, der følger jeg så mange som legger ut så mange fine bilder at pekefingeren nesten får senebetennelse av å like og kommentere.

På Facebook er jeg litt mer selektiv, men det er mest fordi jeg ikke vil spamme andre. Selvfølgelig, liker jeg noe så liker jeg det, men jeg er ikke helt ukritisk. Og jeg liker ikke noe bare fordi alle andre liker det. Jeg liker heller ikke noe som i ettertid kan stille meg i et dårlig lys. Facebook lever og overlever. Ting man har posta der og ikke gjort noe med etterpå, blir liggende. Skriver du at «sjefen er en kuk» så kan du være sikker på at noen tar skjermdump av det og at det blir spredd for alle vinder. Liker jeg en status der det står at sjefen er en kuk, blir det også liggende.

Når det gjelder blogginnlegg så skulle jeg ønske at jeg var flinkere til å kommentere der jeg har lyst til det, men det tar plutselig noen minutter å gjøre og dermed blir det gjerne prioritert bort og det regner jeg med også gjelder for andre enn meg selv. Finnes det en knapp for hjerte eller tommeltott derimot, bruker jeg den for å i det minste vise at jeg liker det som står der. (Eller motsatt; finnes det en knapp for «tulling» og jeg ikke liker det som står der, da trykker jeg på tullingknappen.)

Men dere andre som ikke liker der det er superenkelt å like: Hvorfor gjør dere ikke det, når dere faktisk sier at dere følger med og liker det likevel? Når dere først har brukt tiden deres på å se eller lese? Er det noen mekanismer i menneskesinnet jeg ikke har forstått? Tenker dere at «Det er så mange andre som liker at jeg gidder ikke.» Litt samme greia som med å gi kompliment? Man sier ikke til ei som er pen at hun er pen fordi hun vet det sikkert allerede og så mange andre sier det? Er det så enkelt?

Hvorfor følger dere folk når dere aldri gir dere til kjenne? Er dere rett og slett bare noen nysgjerrige snushaner? Eller er dere paranoide for å legge igjen for mange spor?

Et blogginlegg fullt av spørsmålstegn.
Vil du være brydd med å svare meg?


Bilde lånt HER


onsdag 20. august 2014

Indre kræsj

Jeg har aldri vært så veldig festivalete av meg, men jeg kjenner at noe skjer på den fronten. Tanken på å sprette rundt i gummistøvler og poncho mens jeg hører på god musikk og skravler med venner, tiltaler meg mer og mer for hvert år. Når jeg tenker på det så er det muligens sjansen for akkurat det - at jeg kan gå i støvler og ullteppe og gammel regnfrakk, som gjør at lysten aller mest er der.

Jeg tror jeg må ha en utrolig stor indre bohem som prøver å komme ut. Hver sommer blir den større og større og etter en lang ferie ikledd sarong, hengepupper, bare tær, null sminke og en blomst i håret er det helt forferdelig å måtte kle på seg og sminke seg igjen. Jeg tror det er litt der festivaltrangen min kommer inn også. Den avslappa stilen - uten noe som klemmer, ikke noe fint man trenger passe på at ikke får flekker, ikke noe stress, bare rett og slett et fritt liv. I frie klær. Sammen med fine folk.

Hvorfor jeg ikke går mer på festival? Jeg hater å stå i kø. Og jeg kan ikke fordra å måtte sette meg inn i en taxi eller buss for å komme meg hjem når ting er ferdig. Jeg vil bare tusle hjem når det er på tide. En smooth overgang. Ikke en brå slutt fordi musikken er ferdig og vi MÅ gå.

Ligge i telt? Glem det.

I helga er det Hvalstrandfestivalen og hele meg gleder seg. Ikke bare er artistlista helt tullete god, det er rett i nabolaget og jeg kan rulle hjem når det er på tide. Kanskje ta med meg noen i farta og fortsette den gode stemningen til sola står opp igjen.

Garantert at jeg tenker den tanken. Garantert at jeg er overoptimist på egne vegne.

Det som er mer enn garantert, er at min indre PartyPerez lever i beste velgående for tiden. Kombinert med den indre bohemens trang til å komme ut, begynner jeg å lure på om jeg reinkanert og opplevde Woodstock. Når vi kombinerer disse to med ei sær og sta jåledame på toogførr som er bortskjemt og vant til en bedagelig hverdag, blir det ganske interessant.

Jeg har et rikt indre liv. Ikke rart det krasjer av og til.

Vi sees i helga?


Hvem vil vel ikke suse rundt i ei gammel boble og gå kledd i blomster dagen lang?
Bilde tjuvånt herfra


mandag 18. august 2014

Campingvogndrøm

Jeg elsker å dra på hyttetur. Pakke sammen koselige klær, joggesko (jeg har fortsatt en drøm om å bli "hun som jogger", men jeg er altså så lat at jeg ikke kan forstå hvordan jeg skal få det til...) kjøpe mye god mat og drikke, dytte kjerring og hund og pakkenellikker inn i en snasen leiebil og suse avgårde. Frihetsfølelsen det gir er verd sin vekt i gull og diamanter. Vi trenger ikke reise så langt heller. Bare det å komme seg ut av hverdagen et par døgn er ubetalelig. Å kunne leie hytter rundt omkring er mer enn ubetalelig.

I løpet av helga har jeg forresten funnet ut at jeg hadde passet perfekt sammen med en liten campingvogn. Tenk å bare koble hytta på bilen og kjøre til finværet og rett og slett ha hus under hver busk? Det må da være helt perfekt? Jeg har drømt om combi-camp i mange år, men jeg tror rett og slett jeg oppgraderer til campingvogn. Joda, jeg har fablet om bobil også, men det er rett og slett mer praktisk med campingvogn all den tid vi bare trenger EN bil. Å ha en bobil som bare står der, er trist. Jeg kan liksom ikke kjøre bobil til jobben, synes jeg. Eller til Rema1000 for å handle til helga. Nei, det må bli en liten bil og ei lita campingvogn. Helt perfekt til fruene og lille Børrefjert.

Jeg må bare lære meg å kjøre med tilhenger først.
I en alder av toogførr har jeg aldri kjørt med noe bak på bilen - fordi jeg tror jeg ikke kan.
Vi får begynne der, tenker jeg.
Tullkjerring.


SÅÅÅÅ glad for å være på hytta! (med utedusj - I love it!)


Hvorfor eie når man kan leie? Fabelaktig fleksibel luksus. 


Speil ved senga er til for å brukes. Spesielt dagen derpå.

Det er fortsatt 20 varmegrader i fjorden. Det er fortsatt sommer og sand mellom tærne. 


Kona mi ass. Hun kan å overraske med de beste måltidene. (Jeg ser at dette kanskje er verdens minst gjennomtenkte borddekking, men til mitt forsvar må jeg si at jeg gledet meg så veldig til innholdet i måltidet at jeg bare slengte på bestikk og tørkepapir.)



Verdens beste hamburger. Servert av verdens peneste hamburgermann. Det er ikke ofte jeg stotrer frem bestillinger, men her gjør jeg altså det. Og så rødmer jeg litt når han smiler til meg. 




torsdag 14. august 2014

Gjenbruksjesus

De aller fleste har vel fått med seg at jeg er veldig glad i gjenbruk og gamle ting. Av å kjøpe, få og finne gjenstander som gjerne er litt skeive og skakke og har litt sjel og en historie. (Jeg finner gjerne opp historien selv, men det gjør ikke noe. Fantasi er til for å brukes.) At jeg også er litt gladkristen av meg, er det vel heller ingen som ikke har fått med seg.

Når man så kombinerer disse to gledene og man tilfeldigvis kommer over et fint lite fat på et bruktmarked i Drøbak, da er jo lykken komplett!

Jesus ble med hjem og henger nå på veggen på kjøkkenet. Det siste måltid er fint integrert i der de nye blir laget.

Skikkelig symbolsk.



tirsdag 12. august 2014

En sjømann elsker havets våg

Beklager dårlig oppdatering herfra, jeg er fortsatt ikke HELT koblet på alt som vanligvis tilhører hverdagen. Det kommer nok etter hvert. (Og det lurer vi på? Serr?) Enn så lenge får dere ta til takke med enda flere bilder fra sommerens fabelaktige norgesferie.

Fra fjell, til strand, til svaberg, til seiltur og terrasseliv. Nesten alt det beste jeg vet, og alt opplevd i EN ferie, DET er fantastisk å tenke på det.

Seilturen gikk med vakre Sirius fra Leangbukta via Drøbak og Larkollen til Hvaler. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for Vestfold, men i løpet av seilturen fikk jeg virkelig øynene opp for Østfold. Det må da faktisk være svaberg fra Oslo og helt ned til Hvaler? Og alle perlene av noen hytter og hus som som ligger nede i fjæra! De får meg til å drømme og ønske både det ene og det andre. Sukk. En vakker dag. En vakker dag - når jeg har blitt rik og fått klonet meg selv sånn at jeg kan være på alle stedene jeg ønsker på en gang, DA.

Enn så lenge får jeg leve på minnene.

Første knips: Konglungen.

Jeg vinka som bare det, men usikker på om jeg fikk respons. Flott skip var det i alle fall.

Mannskapet på Sirius. Fru Snekkmikk, Fru Perez (ikke meg men hu andre) og Kaptein Mikkmakk.


Fru Snekkmikk fikser repene med stødig hånd.

Drøbak gjestehavn by night

Et klassisk sjanglete øyeblikk for noen og en hver.

Konemor har funnet plassen sin. 

Filtvedt fyr og Villa Malla i sikte..


Litt eksotisk  -  midt i Oslofjorden.

En fantastisk vakker seilbåt som bare måtte foreviges. 

Vind i seilene og bølger i håret. 

Oslofjorden - som et ulest eventyr, gang på gang. 

Et helikopeter som sier flapp-flapp-flapp. (Husk å les dette med riktig dialekt, ellers er det ikke moro)

En sjømann elsker havets våg, hør vågarnas bruuuuus! 

Som å komme til Spania. Midt i Oslofjorden. (Noen som vet hva øya heter?) 

Sjølveste Bastøferga. 

Fru Snekkmikk nyter livet. 

Vi så en liten sel! Verdens søteste! 

Støtvig Hotel. Absolutt verd ett besøk eller fem. 

Fri flyt! (Havnesjefen lurte på om jeg virkelig var ferdig med badinga da vi dro herfra.. Mulig jeg overdrev litt.)

Nydelig skinnstekt ihavsrøye med risotto i restauranten 801 Oslofjord.

Og så var det klart for lokal fest med Rytterne Røy på Losen. Som å være på afterski midt på sommeren. Love it!

Fru Snekkmikk og herr Mikkmakk i en het svingom på Losen. 

Herskapelig på Støtvig Hotel.

Hvorfor dra til Hamptons når man kan dra til Larkollen? 


Peker du på meg, tar jeg bilde av deg. (gammelt jungelord)

En liten pitstop innom Skjeløya og en perle av en hytte.

Jeg gikk amok med kamera. Her også. 

Kald hvitvin og et bad smaker særdeles deilig når man er ytterst på et skjær.

Hvis du ser ordentlig nøye etter, ser du faktisk en DELFIN! Tenk det da? I Hankøsundet?

Sommer i Norge. Man må jo bare elske det. 

Som et postkort. 


Fruene Perez. Blå himmel, blått hav og blått blikk. 

En sommerfri fru Snekkmikk (før hun bolta seg fast og vi fikk vind i seila..) 

Kapteinen har full kontroll uansett mange knop - og jeg hang jublende i hva det nå enn heter og ønsket mer fart. 

Homlungen fyr på Hvaler. En vakker dag skal jeg bo litt her. Det kan du gjøre også: se HER

Takk for turen kjære Snekkmikk og Mikkmakk! Vi gleder oss allerede til neste gang!